Lærere opplever et enormt arbeidspress, og mye av dette er på grunn av dokumentasjon og rapportering som oppleves til å stjele tid fra kjerneoppgaven undervisning. Men hva består alt dette papirarbeidet i, og hvordan kan det bli overkommelig?

Lokalt læreplanarbeid  Læreplanen for kunnskapsløftet er en plan med vidt definerte kompetansemål. Det krever at man gjør en del arbeid lokalt. De fleste har nok laget lokale læreplaner som i større eller mindre grad blir brukt. Læreplanene inneholder gjerne lokale læringsmål, innhold og arbeidsmåter i undervisningen, samt kriterier for vurdering. Min erfaring er at disse planene blir liggende og sjelden sett på – skuffeplaner. LK06 er en plan som krever levende planer om den ikke skal byttes ut i en ny reform. Jeg mener at den lokale læreplanen ikke trenger å eksistere på papir, men som et resultat av lærernes analyse av LK06, som en naturlig del av det vanlige planleggingsarbeidet. På denne måten gjøres kompetansemålene aktuelle for den enkelte lærer, klasse og samtid. Mange lærere foretrekker nok at ting ligger klart, og er ferdig til å brukes fra år til år – men gangner dette elevene? Selv foretrekker jeg å bruke periodeplaner for det enkelte emne. Kompetansemålene styrer, men brytes ned i konkrete læringsmål og aktiviteter som skal føre fram mot disse. Periodeplanene kan brukes om igjen året etter, men bør revideres for å være aktuelle i forhold til elever, lærer og dagsaktuelle tema. Halvårsplaner – annet enn som et løst skjellett, og lokale læreplaner som ikke blir brukt ser jeg på som unødvendige, dersom det jevnlige planarbeidet er godt.

Arbeid med spesialundervisning Både opplæringsloven og forvaltningsloven forplikter oss til en god del papirarbeid i forbindelse med rett til spesialundervisning. Elever som ikke er i stand til å jobbe etter kompetansemålene skal henvises til pedagogisk-psykologisk tjeneste og utredes for behov. Slik jeg opplever det har PPT blitt mer og mer byråkratisk. Det skjer mindre og mindre observasjon og testing av elever, og henvisningsskjema blir mer og mer detaljerte. Det gjør at skolen må gjøre mer av det PPT gjorde før. De fleste lærere er ikke spesialpedagoger. De er forpliktet til å gi tilpasset opplæring, og tilrettelegge for den enkelte opp til og med der behovet for spesialundervisning melder seg. I skjema på flere sider skal de beskrive eleven, og forklare hva som er prøvd allerede. I tillegg må de utføre kartleggingsprøver og analysere resultatene av disse. Det er tidkrevende og vanskelig. Etter at eleven er utredet skriver PPT en sakkyndig vurdering, som danner grunnlag for det enkeltvedtak som skrives av rektor. Så er det lærernes jobb å skrive en individuell opplæringsplan for eleven. Selv om lærere både kan ha spesialpedagogisk kompetanse, og være flinke til å tilrettelegge undervisning, så synes jeg at den omfattende møtevirksomheten og papirarbeidet som spesialundervisning medfører, bør tilfalle noen andre. Skolen skulle hatt ressurser til å ha en eller flere spes.ped-koordinatorer som både observerte og kartla elever, foreslo tiltak, bisto i skriving av henvisninger og IOP’er og deltok som referenter på samarbeidsmøter mellom skole, foreldre og PPT.

Skriftlig vurdering I 20o9 kom en ny forskrift til opplæringsloven, om vurdering. Denne skulle blant annet sikre at elevene visste hva de skulle lære, og at dette ble dokumentert. Jeg var med i UDIRs «Bedre vurderingspraksis» fra 2006, og så både da og i etterkant hvilke grelle utslag dette kunne gi. Hør meg rett – vurdering for læring er noe av det viktigste som har skjedd i skolen, og alle bør drive med det – men det skal skje i klasserommene, og ikke på skjema. Forferdelige avkrysningsskjema, måltester og fandens oldemor har blitt pålagt både av skoleeiere og skoleledere på grunn av disse setningene i forskriften: «Undervegsvurderinga skal gis løpande og systematisk og kan vere både munnleg og skriftleg.» og «Det skal kunne dokumenterast at undervegsvurdering er gitt». Jeg forstår kanskje litt av panikken som fører til at man lager et system for å sikre dette, men dersom vi tar et skritt tilbake, så kan vi kanskje se det litt i sammenheng med det skolen gjør allerede? De fleste lærere (alle) gir elevene oppgaver å løse både i bøker og digitalt. Som regel gis det også en tilbakemelding og noen tips for videre arbeid når elevene leverer disse oppgavene inn. Dette er dokumentasjon på at underveisvurdering er gitt. Dersom lærere klarer å ytterligere utvikle sin praksis mot å få til vurdering for læring, vil også elevundersøkelsen gi god dokumentasjon på at elevene vet hva de skal lære og er delaktige i eget læringsarbeid. God VFL vil også føre til at lærernes selvpålagte papirarbeid – rettebunkene, bør synke. Godt samarbeid mellom lærere i forkant av utviklingssamtaler bør kunne erstatte skriftlig vurdering, mener jeg.

Og alt det andre… Fravær, anmerkninger, melk og frukt, lapper fra foreldresamtaler, påmeldinger, lekseinnleveringer, elevpermisjoner og sikkert mer papir jeg ikke kommer på. Vel – her ser jeg jo en gyllen mulighet for et IT-firma. Skolen har mange IKT-løsninger for å håndtere alt av små og store oppgaver, og noen av dem er gode. Men ingen gjør alt! Og ingen har et så godt brukergrensesnitt at de er enkle å jobbe med for alle. I tillegg til gode IKT-systemer, så hadde det vært utrolig greit med flere yrkesgrupper i skolen. Lærere er ofte både renholdspersonell, vernepleiere, sykepleiere, sjåfører, sekretærer, ikt-ansvarlige, klipp- og limere, dekoratører, kokker og reservemammaer og -pappaer. Begynner jo å nærme meg utopien nå, men det hadde vært fint med lærerassistenter som var assistenter for lærerne? I min drømmeskole er altså lærere noen som planlegger, gjennomfører og vurderer undervisning, og samarbeider om å utvikle den videre til det beste for læring, mestring og trivsel for alle elever. Og kun det egentlig.