Stikkordarkiv: #nyutdannet

Maktesløs mot mobbing?

Postet den av
2

Jeg hørte en lærer si en gang, at dersom barnet hennes ble mobbet, så ville hun bytte skole på flekken. Det må vel anses som en fallitterklæring for skolen?

Nylig hadde jeg også en samtale med en elev – en svært dyktig og kjekk elev, som lurte på hva som egentlig var vitsen med slike anti-mobbekampanjer. Lå det ikke dessverre i menneskets natur å mobbe? Kyllinger dreper de iblant dem som skiller seg for mye ut. Mitt svar var at vi ville vel være bedre en kyllinger. Er ikke det at vi er i stand til å akseptere det som er annerledes, en av de tingene som virkelig gjør oss til mennesker?

I møte med en mobbesak er følelsen av utilstrekkelighet enorm. Hver gang. På 11 år i skolen har jeg aldri vært borti en sak der ett offer blir mobbet av èn mobber, og at saken løses ved at vi sier stopp. Det er alltid mer komplisert.  Jeg har grepet inn i saker der verken eleven eller foreldre varsler selv, men der mobbingen har vært åpenlys. Jeg har møtt elever som ikke innser (ikke vil innse, eller heldigvis faktisk ikke innser?) at de blir gjort narr av og herset med. Jeg har også møtt foreldre som omtaler DEN GUTTEN eller DEN JENTA som den verste bølla på skolen, som holder deres kjære barn, og andre elever som gisler i et regime av frykt og terror. Jeg vet at det nok faktisk er omvendt, og at både DEN GUTTEN og DEN JENTA har sine ting å stri med. Jeg har sett paragrafer i opplæringsloven holdt opp som argument for å få motparten i en konflikt til å motta sanksjoner. Jeg har sett misforståelser, dumheter på nett og ungdom som dreper hverandre med blikk – og alt kalles mobbing. Det er virkelig aldri enkelt. Og jeg ender opp med å føle meg maktesløs og utilstrekkelig.

Jeg var en gang i en klasse med en liten kjerne av «kule» gutter. De så bra ut, spilte fotball og var faglig sterke. Spesielt en av dem hadde stor makt over de andre i klassen. De andre guttene var mer opptatt av ham, enn av hva som foregikk faglig i timen. Med et ørlite nikk kunne han styre om kameratene skulle gjøre som de fikk beskjed om eller la være. Klassen satt på nåler og avventet hans anerkjennelse eller neste «kommando». Jeg kunne selvsagt ikke si noe på ham. Han var snill, høflig og blid, og gjorde flittig det han fikk beskjed om. Når han ikke var der gjorde alle det. Hele atmosfæren endret seg. Flere turte å rekke opp hånda, og den harde kjernen rundt ham fikk faktisk konsentrert seg. Hvordan i all verden jobber man med sånt? Hadde jeg tatt det opp med foreldrene hadde jeg gått over streken «Jeg føler at klassen fungerer bedre når han ikke er der, men jeg klarer ikke å ta han for noe.» Ei av jentene i klassen begynte å gråte da hun fikk vite at hun skulle gå i samme klasse med ham videre. Jeg samtalte og undersøkte, men han hadde aldri gjort noe eller sagt noe. Det var bare ubehagelig. Det var noe med måten han så på henne, og måten han overså henne.

Kan man ta noen på en generell mangel på empati? Kan man ta noen på at de aldri har vært den svake part selv? For at foreldrene dine har beskyttet deg, og alltid skyldt på alle andre? Kan man be noen slutte å se på, og slutte å overse noen?

Jeg var relativt ny da, men aner ikke hva jeg ville gjort i samme situasjon nå. Jeg ville fortsatt vært maktesløs.

Det er viktig og riktig at det er offerets subjektive opplevelse som skal legges til grunn i en mobbesak, men det kompliserer alle de sakene som objektivt sett – dersom vi bruker definisjoner, ikke er mobbing. Og selv de sakene som kommer inn under definisjonene, er sjelden svart/hvitt. Allikevel skal vi ikke gi oss! Om det så er både håpløst, naturstridig og komplisert, så skal vi ha en soleklar nulltoleranse for mobbing!

Som lærere må vi være der, og vi må være nær. Vi må bli kjent med elevene våre, og vi må bli kjent med arenaene deres – helt opp til den grensen til der vi invaderer deres verden. Vi må ha øyekontakt med de vi vet at har det vondt, og vi må ha blikket på de som vi vet har gjort andre vondt. Vi må ha åpne øyne og øyne i nakken. Vi må se og smile og lytte.

Som foreldre må vi se de andres barn og forstå. Vi må spørre «Hva gjorde du først da?» til egne barn, og unnskylde de andre. Vi må invitere alle til bursdag, og vi må si at «alle skal være med alle» ihvertfall til vi vet at alle har noen å være med. Vi må sørge for at våre barn har venner, og at de kan være en venn for de som ikke har noen. Vi må snakke pent om folk når vi sitter rundt middagsbordet, og huske at vi er rollemodeller for våre små.

Det er ikke så rart at man som enkeltperson kan føle seg maktesløs mot mobbing. Mobbing er ikke et skoleproblem, men et samfunnsproblem. Vi må alle sammen – som en svært klok elev sa: Keep calm and stopp mobbing.

 

7 Gode grunner til å bli lærer allikevel!

Postet den av
Svar

I dag kom nyheten om at antall søkere til lærerstudier hadde gått ned for første gang siden kampanjen «Gnist«. Det er kanskje ikke så rart? I mediene leser du i dag om læreropprøret og til og med lærerbrølet – nok er nok! Vi gidder ikke dette mer, sier noen og slutter som lærere. Mange som er utdannet lærere ender aldri opp i yrket, og mange gir seg etter få år. Det skyldes det store praksissjokket, sier de – og de har kanskje rett i det. I side opp og side ned i avisene kan vi lese om hvor hardt og fælt læreryrket er. Lange kvelder, helger og rettebunker som ingen ende vil ta. Store stemmer roper høyt om mistillit og økte krav til dokumentasjon og rapportering – og mye av det de sier er sant. Noen stempler alle disse som sutrete, og noen av dem er kanskje til og med det? Lærere i Norge har ikke høy status sammenlignet med f.eks Finland (Der ligger de helt oppunder legene!!!), og lærere i Norge er ikke akkurat lønnsvinnere. Tilsynelatende mange grunner til å velge noe helt annet enn læreryrket. Men hva med oss som blir? Som ikke skriver sinte kronikker om hvor forferdelig vi blir behandlet av politikere og arbeidsgivere? Er vi dørmatter som finner oss i alt? Er vi strikkeligaen på lærerrommet som bare lar klokka tikke inn til pensjonsalder? NEI!

Vi blir i yrket fordi vi elsker det, og det kan du også gjøre! Her er noen gode grunner, som verken har med lønn, status, arbeidstid eller mistillit å gjøre:

1. Du utgjør en forskjell!

Som lærere er vi i det offentliges tjeneste, og samfunnet vil alltid kunne legge premisser for hva skolen skal være. Vi skal bidra til å skape integrerte mennesker som skal gjøre nytte for samfunnet vi bor i. I tillegg skal vi hjelpe enkeltmennesket å finne sin plass, og få det beste utav samfunnet hun bor i. Det er faktisk verdens viktigste jobb, og selv om noen sier det uten å handle deretter, betyr det ikke at det ikke er rett.

2. Å se et annet menneske mestre er den største gleden man kan ha!

Den følelesen: å se lyset tennes i øynene, å se smilet komme allikevel etter utallige forsøk, å ha prøvd alle måter og så plutselig treffe riktig! Å være sammen med barn og unge som lærer er helt ubetalelig!

3. Ingen dager er like

Så enkelt, og helt sant. Helt umulig å være forberedt, men vi gjør så godt vi kan.

4. Kids say the darndest things

Skolehverdagen er fyllt med mye morsomt. I skolen finnes alle typer mennesker, fra ulike samfunnslag og kulturer. Du er nok en person som rommer mye dersom du vurderer læreryrket – og det å få bli kjent med så mange flotte små håpefulle! La dem få utfolde seg og bare hør på alle de fantastiske tingene de sier og opplever, og ikke minst alt det morsomme som kan komme ut av munnen på dem… Kunne skrevet bok om det!

5. Praksissjokk, schmaksissjokk

Ja, det er en stor overgang å gå fra studenttilværelsen og til arbeidslivet. Det tror jeg faktisk det er for alle. Plutselig står du på egne bein, og stilles til ansvar for det du foretar deg. Men sjokkartet? Du kjenner skolen fra din egen skolegang, og det preger deg nok. Du hadde sikkert en eller flere lærere som fungerer som forbilder, men selv om det ikke var lenge siden så jobbet de i en annen skole enn du gjør. Finn din egen vei og for alt i verden: si nei, og stopp og hjelp!

6. En arbeidsplass i stadig utvikling

I og med at skolen har det samfunnsmandatet som den har, må skolen nødvendigvis også være i stadidg utvikling. Dette er både spennende, skremmende og utfordrende – men kom igjen; hvem liker ikke en utfordring? Går endringene for fort for deg, så bidra med litt bremsing, går det for sakte så dra i vei! Vi trenger begge typer i skolen.

7. Det er faktisk ikke så hardt…

Som med de fleste andre yrker så er det litt etter hva du gjør det til selv. Noen er uheldige med skoleledere og skoleeiere (kommuner), som kommer med egne krav om hva, når og hvordan ting skal gjøres, men innefor de nasjonale styringsdokumenter så finnes handlingsrom for den enkelte lærer. Hadde det vært så forferdelig som det ofte høres ut, hadde ikke så mange valgt å bli værende. Dessuten: elever lærer best av å være aktive i egen læringsprosess, og legger du opp til det, kan du fort vekk spare litt rettearbeid.

Dersom noen ønsker å dele andre gode grunner til å bli lærer, så bruk gjerne kommentarene, eller twitter!

10 tips til nye lærere

Postet den av
9

Her kommer en del ting jeg gjerne skulle fortalt meg selv for 10 år siden!

1. Ikke vær en stereotyp! Det handler ikke om å være kul lærer eller streng lærer, men om å være en trygg lærer. Les litt om klasseledelse og møt elevene som en trygg og solid voksen – men vær deg selv! Hvis du kler deg eller oppfører deg annerledes enn du pleier, er det ikke lett å være avslappet og trygg. Altså: Ei klasserommet, gjerne med Converse på beina!

2. Be om hjelp! Selv om du har en profesjonsutdanning i ryggen er du langt fra utlært, men på noen skoler føles det kanskje som om det er forventet at du er det. Selvfølgelig er det ingen som tenker at alt skal gå på skinner fra dag en, men i en travel lærerhverdag (og lederhverdag) – og spesielt ved skolestart, er det lett å glemme at de nye kanskje ikke klarer å lukte seg fram til hvor ting står gjemt, eller hvordan man kopierer opp hefter med stift i ryggen. Det du allikevel må vite, er at ingen er så travle at de ikke kan svare på noen spørsmål, eller gi en kjapp demo av heftekopiering. Som ny er det ditt ansvar å sørge for at taus kunnskap blir eksplisitt!

3. Engasjer deg! Lev yrket ditt. Les forskning, og ta stilling til hvordan denne forskningen skal få påvirke din praksis i klasserommet. Meld deg inn fagforening, og vis solidaritet – men tenk også over hva lojalitet betyr for deg – hva er det du som lærer skal være lojal til? Engasjer deg i elevenes liv, men la det gå en grense før du får dem på maten!

4. Ta vare på deg selv! Det er travelt å være lærer, og det er mye å sette seg inn i som ny. Ikke still for høye krav til deg selv, og si ifra hvis du har for mange eller vanskelige arbeidsoppgaver.

5. Utforsk og reflekter! Tenk over hvilket elevsyn du har, og hvilket læringssyn. Hva betyr dette for din praksis? Hvordan vil du løse konflikter mellom elever? Hvordan lage grupper av elever og hvorfor velge denne måten? Hvordan få til tilpasset opplæring og vurdering for læring? Husk ped’en fra utdanningen; her kan du bruke både Dewey, Vygotsky og Hattie.

6. Vær kritisk og ydmyk! På alle skoler finnes en kultur. Hva kjennetegner kulturen på din skole? Hvem er kulturbærerne? Det vil alltid være noen man er enig med, og noen man alltid havner i diskusjoner med. Hvilken rolle vil du ta? Vil du være med å bære kulturen videre, eller vil du bryte og få til endring? Uansett – balanser mellom å være kritisk og ydmyk med dine nye kolleger – du har kanskje nye impulser fra utdanningen, men de har mange års erfaring, og ofte ser det ut til at det som foregår av nye ting i skolen, ikke har nådd lærerutdanningen.

7. Planlegg for læring! Varier undervisningen, og finn på gode, morsomme og praktiske aktiviteter til timene, men husk at du planlegger for læring, og ikke for aktiviteten i seg selv. Husk læringstrekanten; elever i aktivitet lærer mest, så selv om du hadde hovedrollen i planleggingen, er det elevene som skal skinne i timen! En tommelfingerregel er 80% elevaktivitet, og 20% læreraktivitet. Varier også mellom timer med hyppig bytte av aktivitet, og timer til fordypning.

8. Vær lat! Elever som er bevisst sin egen læring, og reflekterer over læringsprosessen, lærer mer! Så hvorfor skal du sitte hjemme med svære rettebunker en søndagsettermiddag? La elevene vurdere seg selv og hverandre, og sammen med deg komme fram til hva de skal jobbe med videre. Elever kan også brukes til å lage oppgaver og undervisningsopplegg, og det er faktisk utelukkende positivt. Det krever allikevel at du har gjort et godt forarbeid, slik at du kan veilede dem, og ende opp med noe som har en solid kvalitet.

9. Bruk teknologi! Det er ingen som kommer til å slå av Internet. Heldigvis! Det er en uendelig ressurs, som må tøyles og brukes. Mobiltelefoner har løst mange problemer allerede; i stedet for å svare «Hmm.. det vet jeg ikke. Jeg skal finne ut av det, og komme tilbake til deg», kan jeg nå si «Godt spørsmål!» (For det er det jo når jeg ikke kan svare på det) «Ta et raskt googlesøk på mobilen, og del med klassen etterpå – og hvis du ikke finner det så kommer jeg og hjelper!» I tillegg; Kahoot!, kart, kompass, stoppeklokke (Vi måtte alltid lete etter disse før), tidsur, kalkulator, «ekstraoppgave», kamera (elever tar bilde av lekseplanen til sidemannen i stedet for å spørre meg om en ny!!!) Mobiltelefoner er din beste venn, så lenge du bestemmer når de skal brukes!

10. Samarbeid! Del ideer og reflekter over undervisning. Lærere gjør hverandre gode hvis de samarbeider. Utfyll hverandre og utfordre hverandre – vi er alle fortsatt i en læringsprosess, og læring skjer jo gjerne aller helst når vi gjør det sammen!