Jeg har jobbet i barneskolen og i ungdomsskolen. Jeg har vært elev i videregående, og jeg har barn i barnehagen. Jeg får ofte følelsen av at det pågår en krig av mistro og pekefingre mellom disse.

Da jeg jobbet i barneskolen hadde vi besøk fra en rådgiver fra ungdomsskolen. Jeg stod bak i klasserommet mens han fortalte spente syvendeklassinger om hvordan det ville bli på ungdomsskolen. «Det blir noe helt annet når dere kommer til ungdomsskolen», sa han. «Der vurderer vi hvordan dere gjør det i FAGENE, ikke innsatsen deres. Nå blir det alvor»

Hadde jeg hatt kaffe hadde jeg satt den i vrangstrupen eller sprutet den ut over bakerste rekke. Jeg kjente tinningene banket og skuldrene trekke seg opp. Er det virkelig slik ungdomsskolelærere ser på barneskolen? Vi hadde holdt på med vurdering for læring i flere år, elevene fokuserte på læring, og vi lærere fordelte oss slik at vi fikk undervise fagene våre i flere klasser. For våre elever var barneskolen faglig alvor, og her stod en voksen mann og fortalte dem at nå var det slutt på leken!? Jeg tok noen ord med ham på tomannshånd etterpå, og jeg håper at jeg klarte å holde meg innenfor det en vil forvente av en profesjonell barneskolelærer.

Enkelt sagt så tror jeg at skytsen i krigen går på omtrent det samme nedover i alle trinnene;

På barneskolen: «Tenk at de ikke kan knytte skoene selv engang! DET skulle de ha lært i barnehagen»

På ungdomsskolen: «Kun 14 av elevene i klassen kan delingsalgoritmen! DET skal de jo lære på barneskolen»

På videregående: «De klarer ikke å kjenne igjen en kvadratisk funksjon engang! Har de bare lekt i 3 år på ungdomsskolen?»

(Den siste fant jeg på, for jeg har ikke jobbet i vgs)

Vi mistror nok litt oppover også:

I barnehagen: «Hvordan skal de klare å ivareta Oscar på skolen? Der forsvinner han jo blant 20 andre som læreren må ta seg av»

På barneskolen: «Stakkars Oscar. Hvordan skal han klare seg på ungdomsskolen? Ny lærer i hver time, og allslags vikarer hele tiden. Hvem skal se ham nå?

På ungdomsskolen: «Videregående blir nok tøft for Oscar. Der har de ikke noen som kan følge ham ekstra opp, og hjelpe ham å bli kjent.»

Der gode mennesker jobber,  skjer gode ting. Og vi har gode mennesker fra barnehage til videregående, som alle vil elevenes beste.

Så håper jeg at i stedet for å mistro og peke fingre, at vi kan prøve å finne de tingene vi kan lære av de som er over og under oss i skoleløpet. Kanskje vi finner at det ikke er noe i kritikken vi retter mot hverandre? Ihvertfall synes jeg vi som lærere har et ansvar for å framsnakke skoleslagene, og heller rette kritikk direkte mot det som måtte være kritikkverdig – råtne epler finnes tross alt.

Antagelser, synsing og pekefingre kler ikke profesjonelle lærere på noe trinn.