En annen måte å tenke vurdering i matte?

Postet den av
1

Jeg har en kollega som har en «baby». Det er et karaktervurderingskonsept i matematikk, som realiserer prinsippene for vurdering for læring. Jeg liker systemet svært godt, selv om jeg i utgangspunktet ønsker å praktisere uten karaktervurdering i det hele tatt.

Kort forklart består det i en periodeplan og en egenvurderingsprøve. Periodeplanen er bygget opp som en tabell med karakterene fra 2-6, konkrete læringsmål som dekkes innenfor hver karakter, viktige begreper og eksempeloppgaver for hvert læringsmål. Planen deles ut og gjennomgås ved starten av nytt tema. Underveis brukes målene i undervisningen og på ukeplan. I undervisning vises det til hvilken karakter målet tilhører. Ved slutten av perioden gis en egenvurderingsprøve. Også her er oppgavene sortert under læringsmål og karakter, der 2 kommer først. Når elevene ser seg som ferdige får de fasit og retter selv. I tillegg får de det opprinnelige karakterskjemaet med mål, men nå uten begreper og eksempeloppgaver. Nå skal de selv krysse av om de «kan» eller «kan litt». Det blir et tydelig bilde å sette karakter ut fra (og noen «skeptiske» kolleger har dobbelsjekket at karakteren ville blitt det samme med poengskåre)

Stående alene ser det jo ganske så pragmatisk og instrumentelt ut, men kan det ha noe for seg allikevel? Min kollega er kreativ og faglig dyktig, og timene er spekket med praktiske innslag og variert undervisning. Vurderingssystemet blir naturlig flettet inn i undervisninga. Så hva erfarer hun?

» Jeg hjelper dem med å sortere verden»

De svakeste strekker seg, og hun forklarer det med at de ikke blir overveldet. I stedet for å prøve å få med seg alt, og å prøve å forstå konsepter de egentlig ikke har forutsetninger for ennå, så setter de seg konkrete mål på bakgrunn av periodeplanen. Hun opplever at elevene slapper mer av og fokuserer på læringen. På selve prøvene ber elevene om hjelp selv om de vet at det betyr at de må gi opp et kryss på «kan» –  fordi at de ønsker å forstå. Vurderingssituasjonen blir dermed en arena for læring.

Dette minner om tanken som satte i gang min praksisendring. På en cafe i Trondheim høsten 2006, diskuterte jeg og en annen kollega fra en annen jobb, hvordan vi faktisk kunne sjekke om elevene hadde fått kompetanse. Før det hadde jeg ikke engang tenkt bakoverplanlegging og det å faktisk bruke læreplan heller en lærebok. Vår tanke da var å knytte kompetansemålene til bestemte oppgaver (praktiske, muntlige, skriftlige osv, alt etter som hva målet var), og lage kjennetegn på måloppnåelse for grupper av mål og oppgaver. Det ble vårt bidrag til UDIRs prosjekt «Bedre vurdering».

Åtte år senere er praksisen min preget av denne måten å tenke på, men ikke etter et bestemt system. Å kun vurdere utfra nedbrutte kompetansemål i form av konkrete læringsmål eller kriterier blir for snevert hvis man gjør det alltid, men å bruke kompetansemålene i det daglige kan fort bli for omfattende. Det som kreves er god kjennskap til læreplanen – formålet og målene. I tillegg så er jeg helt avhengig av å kjenne elevene. Jeg må kunne se igjennom en dårlig dag på en prøve, eller et forsøk på juks på en innlevering. God og rettferdig vurdering er avhengig av profesjonelle lærere som kjenner sin læreplan, og kjenner sine elever. (Her gir jeg både  et Nei-svar til Lektor Thorsens etterhvert berømte spørsmål, og kommer med et argument mot anonym retting)

Fortsatt har jeg ikke prøvd helhjertet å vurdere uten karakter på ungdomstrinnet. Det blir den neste endringen i min vurderingspraksis. Håper andre også finner inspirasjon til å utvikle sin praksis! (Og hvis noen vil prøve ut opplegget til min kollega, blir jeg glad for tilbakemeldinger!)

Handlingsplan mot tidstyveri – med ansvarsfordeling og rutiner

Postet den av
Svar

Vi blir utsatt for mye tidstyveri i skolen, og jeg har nå besluttet å lage en handlingsplan, slik at vi alle vet hva vi skal gjøre når slike ting oppstår.

DKS/forfatteren kommer!

Alltid vanskelig, men heldigvis løselig. Skolen trenger en kulturkoordinator – enten en lærer, eller en fra ledelsen. Denne har ansvar for å putte alle besøk fra DKS inn i skolens halvårshjul og kalendre. Når besøket nærmer seg kan det være lurt å sende ut en påminnelse med litt info. Det som er så greit med DKS, er at besøkene og aktivitetene alltid kan knyttes til våre kompetansemål – den jobben har de faktisk gjort for oss, tidstyvene. Det er lærerens ansvar å sørge for at elevene er forberedt på hvem som skal komme, hva som skal skje, og hvorfor det er relevant. Kanskje til og med gjøre noe spennende etterarbeid? Kulturkoordinatoren sørger for at gjestene føler seg velkomne, og får mat.

Ut av skolen opplevelser

Noen ganger er det noen som vil at elevene våre skal oppleve noe utenfor skolens forgårder. Museer, fjell, skibakker, teatre, kinosaler og fugleparker ser ut til å ha et eget krafttak på tida vår. Heldigvis finnes et smutthull, der denne tida kan regnes inn i det vi allerede skal gjøre. Smutthullet kalles læreplanen, og spesielt den generelle delen er interessant. Her kan vi forankre tidsbruken vår både i lokal tilknytning, kulturelle opplevelser, friluftsåret 2015, sosial kompetanse og til og med praktisk læring! Vi kan faktisk utnytte disse turene utenfor skolen til læring!

Kosetid

Kosetiden er vanskelig å komme utenom. Den fyller, skal vi tro noen av den lektorale overbevisning, store deler av det som burde være læretid. Og de har nok rett i noe av dette. Jeg har jobbet i barneskole, og ungdomsskole. På barneskolen hadde vi kosetid to dager i året, vil jeg anslå. På ungdomsskolen kommer det litt an på når vi legger tentamen. Mitt forslag blir derfor å fjerne heldagsprøvene slik vi kjenner dem, for å ta tilbake kosetiden etter tentamen til læretid. Også selve heldagsprøven kan nok utnyttes bedre av mange.

«Vi trenger tilskuere, deltakere, frivillige»

En skole rommer mange mennesker, og mange har funnet ut at de kan stjele tida til disse menneskene ved å invitere dem på ting som høres gøy ut. Et enkelt flytskjema kan brukes dersom man er i tvil:

flytKartleggingsverktøy, tester og undersøkelser

Dersom de er valgfrie, se flytskjema over. Dersom du blir pålagt noe i skolen er det ikke like lett. Kanskje er dette noe som styres av politikk og ideologi. Noen mener faktisk at det er viktig å veie grisen ofte for å gjøre den fetere, fordi at da kan vi gi de grisene som legger mest på seg belønning, så vil de andre grisene spise mer. Eventuelt så vil de gi dem annet for/tvangsfore dem. Den eneste handlingen jeg kan tenke meg her, er at hver enkelt av oss finner ut hva vi vil med grisen, og sørge for å gi vår stemme i valget til de som vil gjøre det samme med grisen som oss.

Jeg er for delekultur, så denne handlingsplanen er til fri bruk i alle skoler, barnehager eller andre steder der læring skjer! La oss kreve tida tilbake!

Det vi trenger er en gjeng navlebeskuere!

Postet den av
4

I dag var jeg så heldig at jeg fikk høre nok en av de store i skole-Norge, nemlig Knut Roald. Her er mine refleksjoner:

Det handlet om organisasjonslæring og skoleutvikling, om systemisk kvalitetsarbeid. Interessant og spennende – og med en annerledes vinkling. Det skulle ikke dreie seg så mye om dette kollektivet som hadde det så fint og gjorde så mye rett.

Hovedpoenget var at profesjonsutvikling skjer når vi alle er villige til å forske på oss selv på egen arbeidsplass. Jeg som leder må se på min praksis, og ikke forsøke å plukke vekk uønskede elementer i kollegiet. Jeg som lærer må studere egen undervisning, i stedet for å slå meg til ro med at det sikkert var noe i drikkevannet til dette kullet. Vi må alle gå fra kausal til systemisk tenkning.

autocritica

Så hva må en leder gjøre for å få til en kultur full av navlebeskuere?

Mer som leder av profesjonsutøvere, mindre som politisk leder

Mange er vant til fellesmøter der leder serverer informasjon, og starter diskusjon. «Her er årets eksamensresultater. Hva synes dere, og hvilke tiltak bør vi sette igang? Kjør debatt»

Hans mener at vi har for få støttelærere i mattetimene, og at vi derfor får dårlige resultater. Mette tror at vi bør gå mer bort fra boka, og begynne å undervise slik eksamen legger opp til. Kristian synes at da bør vi kanskje heller bytte matteverket vårt. Jeg aner ikke hva resten synes, men den som tier samtykker til en av de tre ihvertfall.

I stedet for dette – at lærerne kommer inn i fellesmøtet med sin forventning om medbestemmelse gjennom plenumsdiskusjon, bør lederen invitere til medskaping gjennom gode spørsmål. Før møtet: «Her er eksamensresultatene for i vår. Les og tenk igjennom; Hva er du fornøyd med og hvorfor? Hva kan bli bedre og hvordan? Ta med dine innspill til gruppearbeid på fellesmøte i morgen»

Fortsatt mener kanskje Hans at vi har for få timer med støttelærere, men kanskje han havner på gruppe med Trond – som mener at de ikke har vært gode nok til å variere og tilpasse undervisningen? Her må de sammen bli enige om hvilke tiltak de kan sette inn, uavhengig av om økonomien vil tillate flere støttetimer neste år. Kanskje rektor er med på denne gruppa, og utfordrer både Hans og Trond til å finne fram til noen metoder å prøve ut i egen klasse, før de deler erfaringene med hverandre og videre utfordrer resten av fagteamet. Slik kan kunnskap spres.

Jeg har allikevel noen motforestillinger.

Det oppleves provoserende å hele tiden måtte se seg i speilet og si noe om hva jeg kan gjøre bedre. Blir man aldri god nok? Å bli avfeid med at vi ikke kan diskutere ressursbruk, når jeg er overbevist om at det er det eneste som kan hjelpe. Å få høre at vi setter elevene først, dernest fellesskapet, og til slutt den enkelte. Hva med meg da?

Jeg har hørt at lærere skiller seg fra andre yrkesgrupper i det at vi i større grad enn andre har et behov for å bli sett og anerkjent. Kan det være noe i det? Er det derfor jeg tenker at det er litt sårt og provoserende å høre at jeg stadig må søke å bli bedre?

Det er nok litt typisk meg å være der uansett – og jeg har nok en viss forventning om at skal man være lærer, så må man være i konstant læringsmodus. Og læring er endring. Det er jo det som er det vanskelige. Vi kan ha informasjon om hva som er lurt å gjøre, men først når man får det til og faktisk gjør det, har vi kunnskap og kompetanse. Så hvordan kommer man dit?

Mange lærere ønsker mer tid til erfaringsutveksling med andre lærere. C.G Wells, som står for modellen under, skal ha sagt at læreres erfaringsutveksling ligner mest på det en i småbarnspedagogikken kaller parallellek. Begge leker, men ikke sammen. Det skjer ikke noe nytt. Ingen lærer, begge bare leker fortsatt selv. Det er først når man kommer ned på kunnskapsbygging i fellesskap – når man må finne løsningen på et problem sammen, og faktisk endrer noe i undervisningen basert på det, at vi lærer.

 

Wells

Dette er en annen viktig bit for lederen; ikke deleger, men distribuer ledelsen. Å delegere er noe man gjør fordi at man ikke har tid til alle oppgavene selv. Man har kompetansen og vet svarene, men rekker ikke over alt. Å distribuere ledelse gjør vi når vi ikke kan svaret. Hva skal vi gjøre for å få skolevegrer Stian i 8F til å komme tilbake til skolen? Her må de som jobber med Stian ta ledelsen i arbeidet, og lære hva som vil virke.

Den type ledelse som jeg har beskrevet, og den type møter som virker utviklende, tar tid. Tid vi ikke har i skolen, ville jeg sagt, men Knut Roald sier at de skolene som får dette til ikke bruker mer tid. De bruker bare tiden bedre.

For selv om rektor distribuerer ledelse, og på en lur måte lytter til alle uten å ha plenumsdiskusjoner, så er hun autoritær når det trengs. Tiden på denne skolen går ikke med til å diskutere orden på kopirommet, hvem sitt ansvar det er å ta låserunder eller hvorvidt sommeravslutningen bør holdes på torsdag eller fredag. Hun skjærer gjennom og bestemmer over slike fillesaker. Da sparer vi tid, og den tiden bør vi bruke til å lære sammen ved å prøve å forbedre oss selv.

Så har jeg tenkt å walk the talk? Endrer jeg noe etter all den informasjon jeg har mottatt de siste to dagene? Kommer jeg til å lære noe?

Det jeg tar med meg – og som jeg vil prøve å være bevisst på er:

– Jeg skal være tålmodig, og lytte og reflektere før jeg kommer med motforestillinger.

– Jeg skal kalle vanskelige ting for vanskelige – og prøve allikevel.

– Jeg skal ta noen relasjonelle konfrontasjoner tidlig, heller enn å vente ut og prøve å endre på strukturer.

 

Ytringsfrihet og profesjonsetikk

Postet den av
2

Da vi for nesten to uker siden fikk høre om Pegidas demonstrasjoner, og at initiativtaker Max Hermansen var lærer, var min umiddelbare reaksjon at det overhode ikke var greit å jobbe som lærer og offentlig fronte slike holdninger. Samtidig er jo dette utrolig problematisk, for ytringsfrihet begrenses ikke av at vi er lærere. Vi har allikevel et profesjonsetisk ansvar basert på skolens samfunnsmandat, og noen grunnleggende verdier. Men hvor går grensa mellom profesjonsetikk og ytringsfrihet, og hvilken grense er det egentlig jeg opplever at Hermansen har brutt?

Jeg er utrolig heldig som jobber i skolen. Jeg kan åpent og offentlig kritisere mine øverste ledere i kunnskapsdepartementet uten å bekymre meg for om jeg har jobb i morgen. Det kan ikke ansatte i private bedrifter. Kommer vi ned på kommunenivå blir det muligens mer problematisk. Dersom jeg bærer meg over kommunale vedtak eller kritikkverdig praksis i kommunen, på sosiale- eller andre offentlige medier, vil jeg nok bli oppfattet som illojal. Lærernes profesjonsetiske plattform sier blant annet at vi skal

  • være lojale mot egen institusjons mål
    og retningslinjer så langt disse samsvarer
    med samfunnsmandatet og vår
    profesjonsetiske plattform
  • ta ansvar for å finne gode løsninger, og
    om nødvendig varsle, når det oppdages
    kritikkverdige forhold på arbeidsplassen
  • bruke ytringsfriheten og delta aktivt på
    faglige og utdanningspolitiske arenaer

To lærere i Sandefjord mistet nesten jobben for å følge det første punktet. Jeg regner med at de først forsøkte å følge det andre punktet. Til slutt vant de pris for det siste punktet. Disse to viste pedagogisk ryggrad, i en kommune oppslukt av målstyringens vei til gode resultater. Det er veldig lett for meg å si at de brukte ytringsfriheten og profesjonsetikken helt riktig. Jeg er jo enig med dem.

Og når jeg ikke er enig?

Jeg har lyst til å rive meg i håret og skrike hver gang jeg hører andre lærere berømme forslag om fraværstak, mer styrende karakterer og strengere disiplin i skolen. For ikke å snakke om lærere som vil slå av internett og forby mobiltelefoner. Det er allikevel veldig enkelt for meg å anerkjenne deres meninger som relevante, og fortsatt anse dem som dyktige lærere. Jeg biter tennene sammen og prøver meg heller på en saklig diskusjon.

Men å diskutere pedagogikk i det offentlige rom er jo ikke det som er problematisk.

Det problematiske oppstår i det utrolig vanskelige skillet mellom meg – lærer, og meg – privatperson. Noen ganger er det skillet helt usynlig.

Er det greit at jeg møter elevene i butikken med to kasser øl i handlevogna når jeg torsdag har undervist om skader av alkoholmisbruk?

Er det greit at jeg på fritiden skriver blogg om farlige vaksiner når jeg på dagtid prøver å lære elevene hvordan de skal «forklare hvordan kroppen selv beskytter seg mot sykdom, og hvordan man forebygger og behandler infeksjonssykdommer»?

Er det greit at jeg har en hakekorstatovering på håndleddet?

Er det greit at jeg skriver et kritisk innlegg om innvandring i lokalavisa, når flere av mine elever er innvandrere?

Hvor går grensa for hva som er greit å gjøre som lærer? Hvilken troverdighet har vi overfor elevene i etterkant av en slik hendelse? Hvilken tillit har de til oss hvis de møter en som er en annen enn den han er i klasserommet? Jeg mener ikke at lærere har et ansvar for å til enhver tid oppføre seg som prakteksempler på politisk korrekthet, men jeg mener at profesjonen krever av oss at vi skal framstå som det som i den generelle delen av læreplanen heter «Det integrerte mennesket», og finne den gode balansen mellom alle disse motstridende elementene i opplæringa.

Og det er ikke gitt hvem som helst å bli lærer i utgangspunktet. Lærerutdanningene ligger under forskrift om skikkethetsvurdering. Kriteriene for å bli funnet uskikket lærer er blant annet:

a) studenten viser manglende vilje eller evne til omsorg og til å lede læringsprosesser for barn og unge i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet.
b) studenten viser manglende vilje eller evne til å ha oversikt over hva som foregår i en barnegruppe eller klasse og ut fra dette skape et miljø som tar hensyn til barn og unges sikkerhet og deres psykiske og fysiske helse.
c) studenten unnlater å ta ansvar som rollemodell for barn og unge i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet.

Det som går igjen er at man skal handle i tråd med skolens mål og retningslinjer. Jeg oppfatter dette som styringsdokumenter som opplæringslov og læreplan.

Så hva med Hermansen?

Er han et «Integrert menneske»? Følger han den profesjonsetiske plattformen? Handler han i tråd med skolens mål og retningslinjer?

Kanskje? Kanskje ikke?

Jeg er dypt uenig i Hermansens synspunkter. Hermansen oppfordret unge sinte høyreekstremister til å være med ham ut og gå i gatene, heller enn å sitte hjemme foran dataskjermen og bli sintere. Jeg skulle ønske at han oppfordret unge sinte islamister til å være med ut og gå, heller enn å sitte foran dataskjermene sine. For det er dette som er feilen med Hermansens ytringer. Han gjør skillet mellom voldelige og ikkevoldelige på høyresiden, men tillater ikke muslimer det samme skillet. Da går det fra å være meninger som jeg er uenig i, til å bli meninger som er diskriminerende og rasistiske. Det bryter kontrakten hans med elevene.

Jens Bjørneboe har i essayet «Læreren og eleven» skrevet noe som henger på min arbeidsplass. Noen ganger tenker jeg at det kunne erstattet både formålaparagraf og etisk plattform:

bjørneboe

Jeg tror at noen av Hermansens elever vil ha problemer med å tro på at han er glad i dem. Så vanskelig er det å være lærer. Og selv om ytringsfrihet er en menneskerett, så er det ingen menneskerett å være lærer.

 

Krigen mellom skoleslagene

Postet den av
6

Jeg har jobbet i barneskolen og i ungdomsskolen. Jeg har vært elev i videregående, og jeg har barn i barnehagen. Jeg får ofte følelsen av at det pågår en krig av mistro og pekefingre mellom disse.

Da jeg jobbet i barneskolen hadde vi besøk fra en rådgiver fra ungdomsskolen. Jeg stod bak i klasserommet mens han fortalte spente syvendeklassinger om hvordan det ville bli på ungdomsskolen. «Det blir noe helt annet når dere kommer til ungdomsskolen», sa han. «Der vurderer vi hvordan dere gjør det i FAGENE, ikke innsatsen deres. Nå blir det alvor»

Hadde jeg hatt kaffe hadde jeg satt den i vrangstrupen eller sprutet den ut over bakerste rekke. Jeg kjente tinningene banket og skuldrene trekke seg opp. Er det virkelig slik ungdomsskolelærere ser på barneskolen? Vi hadde holdt på med vurdering for læring i flere år, elevene fokuserte på læring, og vi lærere fordelte oss slik at vi fikk undervise fagene våre i flere klasser. For våre elever var barneskolen faglig alvor, og her stod en voksen mann og fortalte dem at nå var det slutt på leken!? Jeg tok noen ord med ham på tomannshånd etterpå, og jeg håper at jeg klarte å holde meg innenfor det en vil forvente av en profesjonell barneskolelærer.

Enkelt sagt så tror jeg at skytsen i krigen går på omtrent det samme nedover i alle trinnene;

På barneskolen: «Tenk at de ikke kan knytte skoene selv engang! DET skulle de ha lært i barnehagen»

På ungdomsskolen: «Kun 14 av elevene i klassen kan delingsalgoritmen! DET skal de jo lære på barneskolen»

På videregående: «De klarer ikke å kjenne igjen en kvadratisk funksjon engang! Har de bare lekt i 3 år på ungdomsskolen?»

(Den siste fant jeg på, for jeg har ikke jobbet i vgs)

Vi mistror nok litt oppover også:

I barnehagen: «Hvordan skal de klare å ivareta Oscar på skolen? Der forsvinner han jo blant 20 andre som læreren må ta seg av»

På barneskolen: «Stakkars Oscar. Hvordan skal han klare seg på ungdomsskolen? Ny lærer i hver time, og allslags vikarer hele tiden. Hvem skal se ham nå?

På ungdomsskolen: «Videregående blir nok tøft for Oscar. Der har de ikke noen som kan følge ham ekstra opp, og hjelpe ham å bli kjent.»

Der gode mennesker jobber,  skjer gode ting. Og vi har gode mennesker fra barnehage til videregående, som alle vil elevenes beste.

Så håper jeg at i stedet for å mistro og peke fingre, at vi kan prøve å finne de tingene vi kan lære av de som er over og under oss i skoleløpet. Kanskje vi finner at det ikke er noe i kritikken vi retter mot hverandre? Ihvertfall synes jeg vi som lærere har et ansvar for å framsnakke skoleslagene, og heller rette kritikk direkte mot det som måtte være kritikkverdig – råtne epler finnes tross alt.

Antagelser, synsing og pekefingre kler ikke profesjonelle lærere på noe trinn.

Feminisering av skolen??

Postet den av
2

Noen vil ha det til at vi har hatt en «feminisering» av skolen. Uttrykket handler ikke om at det er overvekt av kvinner i skolen – noe vi har hatt siden før guttene sakket ut på lesing, men at skolen er preget av for myke verdier. Dette uttrykket provoserer meg, og blir heldigvis motsagt. Det er allikevel et faktum at guttene får svakere resultater enn jentene, og flere av dem dropper ut av videregående. Jeg er enig i at skolen på et eller annet vis ikke har klart å ivareta guttene, men å gi sykdommen et så snevert navn som «feminisering av skolen» synes jeg er helt meningsløst, og svært lite konstruktivt.

Kategorisering i feminine og maskuline verdier er problematisk i et samfunn der vi aller helst snakker om gode mennesklige verdier. For hvem skal ha definisjonsmakta i hva som er maskuline og feminine verdier? Det er mulig at det å snakke om hva vi føler, samarbeid og diplomati er «feminine verdier» som preger skolen, men skolen har heldigvis ikke tatt inn i varmen feminine verdier som sladder, utestenging og annet drama i sitt dannelsesprosjekt. Skolen som institusjon står for gode mennesklige verdier, som til syvende og sist skal danne det integrerte mennesket.

Selv om jeg ikke liker å kategorisere i feminine og maskuline verdier, så mener jeg selvsagt at det bygges kjønnsidentitet (som ikke trenger å være absolutt). Gutter og jenter er forskjellige. De leker forskjellig. Der gutter kan leke sammen i store grupper, ta stor plass og lage mye lyd, vil jenter finne sammen to og to, i en liten krok, og leke med noe bittelite. Men ikke alle. Noen gutter vil søke til jentene i lengsel etter ro, og noen jenter vil søke til guttene for å få utfolde seg fritt. Det skal de få lov til, og skolen skal legge til rette for at både friminutter og undervisning tar hensyn til hele spekteret av elever. Det er det som kalles tilpasset opplæring, og lærere som ikke gjør det bryter loven. De feminiserer ikke skolen, og grunnene til at flere lærere ønsker «stillesittende» elever er sammensatte. Lærerens kompetanse og didaktiske evner spiller inn på hvor praktisk skoledagen legges opp, og kommunenenes ressurser spiller også inn på om lærere ser mer praktiske opplegg som gjennomførbare.

Det jeg mener er grunnen til at at guttene sakker ut, er også  et problem for jentene. Prestasjonsjaget som gjør at guttene hopper av, gjør jentene syke, og gir den oppvoksende slekt generelt litt annerledes verdier. Skolen er for teoretisk, og i jakten på gode resultater på målinger mister vi enda mer av det viktige i de praktiske fagene. Hvem bryr seg om hvilken kommune som har best karakterer i Kunst og Håndverk og kroppsøving? Det at disse fagene får mindre plass i media og i rangeringer, er dessverre tegn på at praktiske og estetiske ferdigheter blir mindre verdsatt i kunnskapssamfunnet. Jeg er altså enig i at skolen trenger å bli mer praktisk, og tror i tillegg at skolen – og kanskje spesielt ungdomstrinnet har en lang vei å gå når det gjelder å motivere elevene, og holde seg oppdatert på utviklingen i ungdomskulturen. Jeg håper at ungdomsskolesatsningen vil hjelpe på noe av dette.

Vi må gjøre noe for å hjelpe guttene tilbake på sporet. Jeg tror på en kombinasjon av en mer praktisk skole, og en litt mindre «la gutter være gutter»-holdning. Gutter i dag er veldig mye forskjellig.

Vi trenger også flere menn i skolen, men ikke fordi at vi som er der allerede har for «myke verdier». Det som blir oppfattet som myke verdier er god pedagogikk, og et helhetlig menneskesyn.

Les også: «Skoleflink=Femi?» og «Hvem er skolens tapere?»

God Jul!

Postet den av
Svar

Hørte på radioen en dag at de snakket om provoserende julemat. For meg er stort sett all tradisjonell julemat litt provoserende. Vi bor i verdens rikeste land, og i vår største høytid serveres ribbein av svin eller sau, med litt fett på. Vi burde spise stuter massert av kyndige hender, og foret opp på frukt og nøtter, eller en vaktel i en kylling i en and i en kalkun – alle utbeinet selvsagt. Men akk. Bein med fett og moste eller konserverte grønnsaker.

I morgen spiser jeg et utsøkt stykke indrefilet av jærstut, med litt ristede kastanjer, en frisk salat og potetchips (tradisjonen tro er det ikke komfyrplass til annet tilbehør). Det hele toppes med en egenkomponert (min fars) fløtesaus. Jeg gleder meg masse, og det er ikke jeg som er sær. Det er dere! God jul, og vokt dere for gallestein!

Å danse i takt

Postet den av
Svar

Helt siden jeg begynte i ungdomsskolen har jeg kjent på spenningsforholdet mellom den individuelle friheten og kollektivets standarder. Jeg kom til en skole der mange rutiner var innarbeidet, og man «gikk i takt». Jeg liker å slå på noen trommer som skaper litt utakt – om ikke annet for at folk skal stoppe opp og revurdere takten litt. Felles prøver på felles tidspunkt var en av rutinene jeg fant vanskelig å se noe godt pedagogisk grunnlag for. Felles lekser synes jeg også er problematisk i svært forskjellige klasser, og med forskjellige lærere. Felles regler og lik håndtering høres veldig klokt ut, men det er utrolig vanskelig å ikke utøve skjønn når man jobber med mennesker.

Det som nok gjorde dette lettere i barneskolen var at vi som jobbet sammen om de samme elevene hadde mye tid til å diskutere og bli enige. Vi hadde også færre elever å forholde oss til. Vi samarbeidet om hvordan vi skulle takle ulike problemstillinger, og elevene ble trygge på at vi håndterte ting likt, og gjorde ting sammen. «Hvorfor får ikke vi gjøre… når a-klassen får det?» var et spørsmål jeg sjelden hørte.

Jeg tror at elever må lære å takle at vi er forskjellige, og gjør ting ulikt. Allikevel er det viktig at vi har noen standarder. Standarder trenger ikke å være en uniformering av undervisningspraksis, men kan være en rettesnor for å skape trygghet blant elevene, sikre rettigheter og sørge for at det skjer skoleutvikling. Vår utviklingsplan angir noen standarder som jeg tenker det er rimelig at alle kan følge. I tillegg er det viktig at vi har gode rutiner på mobbesaker, håndtering av elever med spesielle behov og andre saker som ligger i våre styringsdokumenter.

Dansen (ikke marsjen) på en skole bør være i takt, men vi må også tillate oss å stoppe opp og stille oss i ring rundt den ene som har noen skikkelig gode moves. Kanskje noen andre tør å gå inn i ringen neste gang?

 

10 fine lekser i naturfag

Postet den av
1

Naturfag er et fag som vekker mye entusiasme og undring hos barn. Det finnes så mye spennende man kan gjøre hjemme for å bygge opp under dette! Man trenger ikke å ha alle svarene som forelder – skap undring hjemme, og la skolen gi svarene på hvorfor. Her er noen tips:

1. Se på «Newton», «Barn ingen adgang» og «ikke prøv dette hjemme» med barna!

2. Lag skumkanon i badekaret. En tomflaske, litt natron og sitronsyre er alt som skal til. Ha skumsåpe og sitronsyre i ca en tredjedelsfull flaske med lunka vann. Tilsett så natron, bland godt, mens du holder for åpningen – og PANG!

3. Last ned appen google skymap, eller print ut et stjernekart for området du er, og gå ut og se om dere kan identifisere noen stjerner og planeter.

4. Lag noe med rødkål (ferskt) og ha det litt gøy med det lilla sølet: Hva skjer når du tilsetter sitronsaft? Og litt zalo?

5. Let etter skrukketroll og prøv å finne ut hvor de trives best; lyst eller mørkt? Fuktig eller tørt? Hvordan finne ut av det?

6. Finn forskjellige typer frø og prøv å finne ut hvordan de forskjellige typene frø spres.

7. Finn oppskrift på nettet og lag sukkerkrystaller!

8. Finn ut hvilken av lekebilene som kjører raskest ned en skråstilt planke. Hvorfor tror dere akkurat den vant?

9. Skru opp en gammel frakoblet elektrisk duppedings, og se om dere klarer å finne ut hvor strømmen gå.(Ikke gamle kamera eller tv’er)

10. Gå en tur og ta bilder av forskjellige trær, planter, fugler. Lag en liten bok om dyre- og plantelivet der dere var på tur.

Størrelsen HAR noe å si

Postet den av
3

Jeg husker godt første gang jeg ble presentert Hatties rangering over faktorer som påvirker elevers læring. Mange av mine kolleger ristet vantro på hodet. Selv måpte jeg. Vi var godt i gang med arbeidet med vurdering for læring, og faktorene som hadde størst effekt gav god gjenklang. Så var det noen overraskelser også da. Aller mest overraskende var nok det at gruppestørrelse ikke hadde noe å si for den enkeltes læring. Det kunne jo ikke stemme?

Min første tanke var at dette kommer til å bli utnyttet både politisk, og av sparekåte byråkrater. Det ble plutselig enkelt å si at voksentetthet og klassestørrelser ikke hadde noe å si. Forskning sier så. Og forskningen har på et vis rett.

Da Frank Aarebrot foreleste om Norges historie satt 230 000 mennesker og fulgte med. De ville mest sannsynlig ikke lært noe mer, eller mindre om de var 10. En pedagogikk som bygger på forelesning, egenstudier og enkel testing, vil kunne brukes like godt med 100 som med 10. Dersom lærerens eneste oppgave var å formidle kunnskap, og vurdere om kunnskapen var overført, så kunne vi sikkert klart gruppestørrelser større enn de vi har i dag.

Det er imidlertid slik jobben vår krever betraktelig mer enn formidling og vurdering. Læreren er den viktigste faktoren, liker man å si. For noen betyr det at vi skal satse på lærerne ved å sørge for at de har flest mulig studiepoeng, men for andre så betyr det at det er lærerens relasjon til elevene som er den aller viktigste enkeltfaktoren for læring. Det er vanskeligere, og ekstremt mye mer tidkrevende å skape en god relasjon til 35, enn til 20. Det tror jeg ikke vi trenger forskning for å fortelle oss.

I tillegg er det veldig mye lettere å bruke den typen pedagogikk som vi vet at fører til læring i en mindre gruppe. Eleven som aktiv i egen læringsprosess, og vurdering for læring, krever tett voksenoppfølging. Tilpasset opplæring, og differensierte og varierte undervisningsopplegg er avhengig av god kjennskap til klassen, og krever mye tid av læreren. De gode relasjonene er helt avgjørende i arbeidet med trivsel, forebygging av mobbing og god klasseledelse.

De svakeste lærerne vil kanskje ikke lykkes med disse tingene i en klasse på 15, men selv de aller dyktigste vil mislykkes i en klasse på 35. Derfor har størrelsen noe å si.