Ytringsfrihet og profesjonsetikk

Da vi for nesten to uker siden fikk høre om Pegidas demonstrasjoner, og at initiativtaker Max Hermansen var lærer, var min umiddelbare reaksjon at det overhode ikke var greit å jobbe som lærer og offentlig fronte slike holdninger. Samtidig er jo dette utrolig problematisk, for ytringsfrihet begrenses ikke av at vi er lærere. Vi har allikevel et profesjonsetisk ansvar basert på skolens samfunnsmandat, og noen grunnleggende verdier. Men hvor går grensa mellom profesjonsetikk og ytringsfrihet, og hvilken grense er det egentlig jeg opplever at Hermansen har brutt?

Jeg er utrolig heldig som jobber i skolen. Jeg kan åpent og offentlig kritisere mine øverste ledere i kunnskapsdepartementet uten å bekymre meg for om jeg har jobb i morgen. Det kan ikke ansatte i private bedrifter. Kommer vi ned på kommunenivå blir det muligens mer problematisk. Dersom jeg bærer meg over kommunale vedtak eller kritikkverdig praksis i kommunen, på sosiale- eller andre offentlige medier, vil jeg nok bli oppfattet som illojal. Lærernes profesjonsetiske plattform sier blant annet at vi skal

  • være lojale mot egen institusjons mål
    og retningslinjer så langt disse samsvarer
    med samfunnsmandatet og vår
    profesjonsetiske plattform
  • ta ansvar for å finne gode løsninger, og
    om nødvendig varsle, når det oppdages
    kritikkverdige forhold på arbeidsplassen
  • bruke ytringsfriheten og delta aktivt på
    faglige og utdanningspolitiske arenaer

To lærere i Sandefjord mistet nesten jobben for å følge det første punktet. Jeg regner med at de først forsøkte å følge det andre punktet. Til slutt vant de pris for det siste punktet. Disse to viste pedagogisk ryggrad, i en kommune oppslukt av målstyringens vei til gode resultater. Det er veldig lett for meg å si at de brukte ytringsfriheten og profesjonsetikken helt riktig. Jeg er jo enig med dem.

Og når jeg ikke er enig?

Jeg har lyst til å rive meg i håret og skrike hver gang jeg hører andre lærere berømme forslag om fraværstak, mer styrende karakterer og strengere disiplin i skolen. For ikke å snakke om lærere som vil slå av internett og forby mobiltelefoner. Det er allikevel veldig enkelt for meg å anerkjenne deres meninger som relevante, og fortsatt anse dem som dyktige lærere. Jeg biter tennene sammen og prøver meg heller på en saklig diskusjon.

Men å diskutere pedagogikk i det offentlige rom er jo ikke det som er problematisk.

Det problematiske oppstår i det utrolig vanskelige skillet mellom meg – lærer, og meg – privatperson. Noen ganger er det skillet helt usynlig.

Er det greit at jeg møter elevene i butikken med to kasser øl i handlevogna når jeg torsdag har undervist om skader av alkoholmisbruk?

Er det greit at jeg på fritiden skriver blogg om farlige vaksiner når jeg på dagtid prøver å lære elevene hvordan de skal «forklare hvordan kroppen selv beskytter seg mot sykdom, og hvordan man forebygger og behandler infeksjonssykdommer»?

Er det greit at jeg har en hakekorstatovering på håndleddet?

Er det greit at jeg skriver et kritisk innlegg om innvandring i lokalavisa, når flere av mine elever er innvandrere?

Hvor går grensa for hva som er greit å gjøre som lærer? Hvilken troverdighet har vi overfor elevene i etterkant av en slik hendelse? Hvilken tillit har de til oss hvis de møter en som er en annen enn den han er i klasserommet? Jeg mener ikke at lærere har et ansvar for å til enhver tid oppføre seg som prakteksempler på politisk korrekthet, men jeg mener at profesjonen krever av oss at vi skal framstå som det som i den generelle delen av læreplanen heter «Det integrerte mennesket», og finne den gode balansen mellom alle disse motstridende elementene i opplæringa.

Og det er ikke gitt hvem som helst å bli lærer i utgangspunktet. Lærerutdanningene ligger under forskrift om skikkethetsvurdering. Kriteriene for å bli funnet uskikket lærer er blant annet:

a) studenten viser manglende vilje eller evne til omsorg og til å lede læringsprosesser for barn og unge i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet.
b) studenten viser manglende vilje eller evne til å ha oversikt over hva som foregår i en barnegruppe eller klasse og ut fra dette skape et miljø som tar hensyn til barn og unges sikkerhet og deres psykiske og fysiske helse.
c) studenten unnlater å ta ansvar som rollemodell for barn og unge i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet.

Det som går igjen er at man skal handle i tråd med skolens mål og retningslinjer. Jeg oppfatter dette som styringsdokumenter som opplæringslov og læreplan.

Så hva med Hermansen?

Er han et «Integrert menneske»? Følger han den profesjonsetiske plattformen? Handler han i tråd med skolens mål og retningslinjer?

Kanskje? Kanskje ikke?

Jeg er dypt uenig i Hermansens synspunkter. Hermansen oppfordret unge sinte høyreekstremister til å være med ham ut og gå i gatene, heller enn å sitte hjemme foran dataskjermen og bli sintere. Jeg skulle ønske at han oppfordret unge sinte islamister til å være med ut og gå, heller enn å sitte foran dataskjermene sine. For det er dette som er feilen med Hermansens ytringer. Han gjør skillet mellom voldelige og ikkevoldelige på høyresiden, men tillater ikke muslimer det samme skillet. Da går det fra å være meninger som jeg er uenig i, til å bli meninger som er diskriminerende og rasistiske. Det bryter kontrakten hans med elevene.

Jens Bjørneboe har i essayet «Læreren og eleven» skrevet noe som henger på min arbeidsplass. Noen ganger tenker jeg at det kunne erstattet både formålaparagraf og etisk plattform:

bjørneboe

Jeg tror at noen av Hermansens elever vil ha problemer med å tro på at han er glad i dem. Så vanskelig er det å være lærer. Og selv om ytringsfrihet er en menneskerett, så er det ingen menneskerett å være lærer.

 

2 thoughts on “Ytringsfrihet og profesjonsetikk

  1. Behøves mer enn 140 tegn Camilla! Jeg tenker det Sandefjordlærerne gjorde var utøvelse av sivil ulydighet mer enn av ytringsfrihet. Så et opptak på TV i går kveld om 1970-årenes store demonstrasjoner mot kraftutbygging i Finnmark. Anders Heger, direktør i Cappelen Damm, som deltok intenst den gang, sa at det av og til er tvingende nødvendig å anvende sivil ulydighet. Forutsetningen er dog at ulydigheten retter seg oppover og den man forsvarer er «liten». Sivil ulydighet tyr man til når alle andre midler er prøvd og feilet. Der har du Sandefjordlærerne. Og det store flertall av norske lærere under 2.verdenskrig, uten sammenlikning for øvrig.

    Ingenting av dette passer på det Max Hermansen driver med. Tror derfor at også snakket om ytringsfrihet i dette tilfellet er en avsporing. At han i stedet for å ytre seg krever en rett til en påvirkningsarena. Skal han først kunne opptre som en bølle og deretter kreve en rett til fortsatt å opptre som en bølle? Han sier selv han har «prøvd» å begrense seg til læreplanen, men ikke helt fått det til. Han er redd for å gå tilbake til lærerjobben. Oslo kommune har sannelig fått et problem. Blir han friskmeldt har de et ansvar for å trygge hans arbeidssituasjon. De kan foreta en omplassering dersom han går med på det. Eller avskjedige han. I det siste tilfellet har de også en vanskelig sak.

    Godt skrevet Camilla!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s