Jeg har en egenskap jeg ikke er spesielt stolt av. Min analytiske og systemelskende hjerne har veldig lyst til å putte deg i bås. Ikke for at jeg skal dømme deg, men for at jeg skal forstå deg, og kommunisere med deg på best mulig måte. Problemet er at båsene kan gi meg en falsk forestilling av at jeg vet alt om hvordan du fungerer. Derfor jobber jeg stadig med å utvide min forståelse av alle rare krinker og kroker av hva som gjør oss mennesklige. Kanskje mine forsøk på tankeverktøy kan være til hjelp for andre også?

Ved flere anledninger har jeg hørt og sett Pelle Sandstrak, eller mr Tourette som han kaller seg, som med humor og dypt alvor forteller sin historie om å vokse opp med en utfordring som ennå ikke hadde noe navn i Norge. I foredraget/stand-up-showet sitt leker han med forestillingen vår om hva som er «vanlig» eller «normalt». Han bruker scenen som en skalalinje og løper fra ende til ende, der begge utgjør en så ekstrem ende av skalaen at det bør resultere i en diagnose. Så normal at du er syk, liksom.

Og de diagnosebåsene er ganske skumle! Da jeg var yngre hang der reklameplakater på bussene i Stavanger med en liste over flere symptomer som var tilsynelatende ganske så vanlige og normale.(Tenkte jeg da, men det er jo slettes ikke umulig at jeg er litt unormal, om enn ikke sykelig). Etter lista fulgte teksten, med stooor skrift: KAN DET VÆRE PSYKOSE? Det var ikke det for min del, men det har blitt en sånn greie vi sier til hverandre i min krets, når det klages på et eller annet kroppslig eller mentalt – kan det være psykose?

Etter å ha møtt en del elever med ulike diagnoser, og vært med på å utrede og finne ut av, så har jo alle disse symptomene blitt en del av mitt mentale kartotek når jeg møter et stort eller lite menneske som gjør noe som utfordrer bellkurvens begrensninger av  normalitet og vanlighet. Men jeg har verken kompetanse, myndighet eller lyst til å dele ut diagnoser for å lage system i mangfoldet. Jeg har heller ikke lyst til å leve i en verden der man enten er passelig normal, eller har en diagnose. Så kartoteket må utvides, mangfoldet trenger flere glidende skalaer!

En av disse fikk jeg i forbindelse med et besøk til skolen min. Fantastiske Silje Marie Strandberg, har også en sterk og vond historie om hvordan et år med mobbing, og flere år med selvmobbing, ledet til et 10 år langt helvete i psykiatrien. Hun ble spurt av en av våre elever om hvorfor nettopp hun ble mobbet trodde hun. Svaret hennes var at hun trodde kanskje det var fordi at hun hadde et veldig sterkt personlighetstrekk – at hun var veldig sensitiv. Sterke personlighetstrekk!

I det daglige snakker vi jo sikkert en del om sånn er jeg, og sånn er det, og du da? Hva med det?, men det finnes jo også systematiske oversikter over mennesklige egenskaper som opptrer i glidende skalaer. Oftest finner vi dem i personlighetstester, og the big 5 er den mest anerkjente. Den måler oss på åpenhet, planmessighet, ekstroversjon, medmennesklighet og nevrotisisme. Innenfor disse finner vi mer hverdagslige begreper som fantasi, orden, selvdisiplin, varme, tillit og følsomhet. Uten å ha kilder på det, så vil jeg påstå at i hver ende av hver av dem vil en finne en eller annen form for tilstand som kan minne om galskap. (Tenk på en vilkårlig karakter i «Parterapi»)

Nå tenker du kanskje at jeg foreslår å personlighetsteste elever, og andre mennesker vi måtte møte på vår vei? Nei. Jeg gjør ikke det. Synes helst ikke at noen skal gjøre det. Derimot, så synes jeg det kan være lurt å lese litt om de ulike egenskapene. Våre styrker er ofte også våre svakheter. Hvordan veilede et menneske med et sterkt personlighetstrekk til å spille på styrken sin, men samtidig tøyle de egenskapene, eller den delen av egenskapen som hindrer deltagelse i fellesskap, eller som hindrer andre? Jeg tenker at det er avgjørende for å bygge toleranse, å anerkjenne ulike sterke personlighetstrekk som verdifulle og gyldige for fellesskapet, og at dette er noe av kjernen i mangfoldsarbeidet i skolen. Vi må kjenne mennesket på alle delene av de ulike skalaene fra gal til gal, og vi må vite noe om hva som kan være lurt å gjøre når vi møter de som er ganske langt ute på den ene eller andre enden.

Og de i midten? Jeg tenker at vi har en viktig jobb overfor disse også. Dersom du er så privilegert at du sitter øverst på bellkurvene, så må det aldri oppfattes som en invitasjon til å se ned på de under deg.

Jeg er for en gangs skyld litt enig med Kristin Clemet. Debattklimaet på sosiale medier er ikke alltid så hyggelig, og det innbyr ikke alltid til debatt. Men jeg tenker at hun, og andre representanter for tenketanker kanskje må ta litt av ansvaret.

Den offentlige debatten er ofte svært polarisert, og det brukes både stråmannsargumentasjon, hersketeknikker og latterliggjøring for å «ta» motparten. Jeg kan selv både humre og servere hjerter på twitter når jeg ser noen gjøre narr av mine meningsmotstandere, men jeg sitter ofte lenge og skriver og sletter før jeg tyr til latterliggjøring selv. Oftest lar jeg være å ytre meg slik. Hvem vil vel høre på meg hvis jeg gjør narr av dem først?

Jeg er ikke alltid like flink. For eksempel så fant jeg en barnslig latterliggjøring når jeg skulle finne fram til denne «patentdokumentasjonen» min:

Poenget var jo selve denne appen. Noen ganger er den ekte frontallappen i ustand. Sterke følelser kan føre til at vi gjør ting overilt – også å skrive ting på sosiale medier. FrontalAPPEN kunne hjulpet oss, ved å bruke algoritmer til å se om ytringen vi var i ferd med å komme med var innenfor lovens og anstendighetens grenser, og gi oss grønt lys om den var det, eller legge til automatisk ventetid før publisering om den ikke var innafor. Dersom Facebook eller Twitter ønsker å kjøpe ideen min, er jeg villig til å diskutere.

Fra spøk til alvor; (Ja, det var *mest* spøk)

Vi skriver mye dritt på sosiale medier. Vi lager tydelige skiller mellom «oss» og «dem», og vi tolker i verste mening. Vi sluker alt som gir kognitiv resonnans i våre ekkokamre, og avviser de som sitter i ekkokammeret ved siden av for troll. Vi møtes sjelden utenfor skyttergravene; ikke engang for å feire jul. I kulturkrigen har ikke identitetskrigerne felles grunn.

Etter sin opptreden i dagsnytt 18, argumenterte Eivind Trædal med at det ikke finnes noen mellomting mellom rasisme og antirasisme, og at det ene er ulovlig og umoralsk, mens det andre skal være en selvfølge. Jeg er helt enig, som jeg nesten alltid er. Men jeg skulle ønske at vi hadde en måte å snakke til hverandre som likeverdige mennesker allikevel. Målet med debatt skal ikke være å finne en gylden middelvei, men å få meningsmotstanderne til å endre synspunkt!

Da Deeyah Khan møtte fienden, endte en av dem med å melde seg ut av den amerikanske nazi-organisasjonen. Flere av nazistene sa at de jo ikke ville skade henne; hun var jo vennen deres! Hun møtte dem som medmennesker, på tross av at de uttalt hatet feministiske muslimer som henne. Hun snudde det andre kinnet til, og hun møtte dem med mer demokrati, mer åpenhet, slik vi alle skulle gjøre.

Selv gjør jeg så godt jeg kan dersom jeg møter noen som debatterer på en ufin måte. Jeg prøver å stille spørsmål, og argumentere på sak, heller enn på person. Dette har ført til at jeg har blitt blokkert av en god del av dem jeg vil karakterisere som troll (Personer som først og fremst ønsker å provosere og sjokkere, ikke ha en faktisk debatt). Bare unntaksvis har jeg sett det som nødvendig å blokkere noen selv, og da heller for at jeg ønsker å dempe støy, enn at jeg på noe vis har følt meg krenket.

I den amerikanske tv-serien «Here and now» får vi et bilde av tidsånden i USA. Her skildres en del av den amerikanske kulturkrigen, der ungdom klassifiserer seg som «woke» (venstresiden) eller «red-pilled» (høyresiden). Begge kjenner en sterk tilhørighet til en identitet, der den andre siden er «avslørt» og konsprasjonsteoriene får herske. Vi har rett, og har sett lyset; de andre tar feil og er blitt lurt. I serien nekter en afroamerikansk kvinne en hvit aktivist å sette opp en «Black life matters»- plakat på butikkdøra hennes, og blir beskyldt for å være en «race traitor». I et slikt debattklima kan man ikke kritisere sine egne, og da trues både ytringsfrihet og demokrati. Så langt er vi heldigvis ikke kommet her, men jeg skal innrømme at jeg noen ganger kvier meg for å kritisere retorikken til mine meningsfeller i frykt for at jeg skal bli stemplet som en fra «den andre siden». Det er litt skremmende. Jeg mener at vi både skal fordømme ekstreme ytringer, og noen ganger få lov til å si at «Slik ville ikke jeg sagt det», når fornuftige meninger fremsettes på en ufin måte.

Men hva har Kristin Clemet og tenketankene med sint ungdom i USA å gjøre?

Jeg tror at tenketankene, med sin bestilte forskning, har gjort at debatten i større grad har handlet om å slå hverandre i hodet med tall og fakta, og i mindre grad om ideologisk meningsbryting. Vi later som om det finnes sannheter der det ikke gjør det. I skoledebatten – som jeg kjenner best, later man som om det finnes en sann oppskrift på hva som fører til elevers læring, og at det sågar kan måles. Hva skjer da når sannhetene avsløres som løgn? En skepsis mot det offentlige, politikerforakt og konspirasjonsteorier kan godt bli resultatene, og sammen med økonomiske nedgangstider, har vi den perfekte grobunn for populister og ekstremister.

Framover skal jeg fortsette å gjøre mitt beste for å møte mine meningsmotstandere på en anstendig måte. Dersom de med monotone og sindige stemmer serverer polert dritt, skal jeg med monoton og sindig stemme skrape av lakken. Men jeg skal også i større grad ta i bruk frontallappen når jeg deler ut hjerter på twitter, benytte meg av de ekstra 100 tegnene til å bruke ord som «litt» og «kanskje», og be om litt mindre sinnatagg i monitor. Gjør vi alle det, får vi forhåpentligvis en debatt som opplyser, heller enn å latterliggjøre, et debattklima som fokuserer mer på sak enn på retorikk, og en hel haug av sindige stemmer som snakker fornuft! 

Rett før jul skjedde ikkje mindre enn eit julemirakel i redaksjonen til Stavanger Aftenblad. Dei fekk i fanget ei sak så klikktastisk, at dei nesten kunne nytte krigstypar om den oversekulariserte julefeiringa. Saken blåste opp og spreidde seg. Aftenbladets Leif Tore Lindø skreiv i ein tweet at «You can’t make this shit up». Vel. Jo.

Eg meiner å hugse at eg og var ein av dei som delte saka – forhåpentlegvis med ein kommentar om at dette ikkje kunne stemme. Eg tenkte òg at nynninga av «Deilig er jorden» var eit estetisk grep, ikkje sensur. Her har Aftenbladet misforstått med veten og vilje.

For sjølv om eg ikkje har stor kjennskap til Nylund skule, kjenner eg godt skulen sitt «indre liv». Omtrent ei veke før Nylund liksom sensurerte julesongar, lo eg og ein kollega så me grein av denne. Du kan trygt seie at det var vanskeleg å halde seg alvorleg når ungane på skulen song «Eit barn er født i Betlehem.» Om liksomsensuren på Nylund blei gjort over ein kopp kaffi og ein god latter, eller om det var eit alvorleg forsøk på å forsøke å sekularisere jula, veit me ikkje noko om. Det var vertfall ikkje eit dokument som skulle ut blant folk.

Når det likevel skjedde, så er det òg ein konsekvens av det som skjer i ein skule sitt indre liv. Ein sjuk lærar kom tilbake til jobb rett før jul. Eg trur ingen i heile verda kan forstå akkurat kor travelt det er. (Kanskje ein journalist som vil rekke deadline, og ikkje sjekkar kjeldene sine grundig nok?) At feil dokument hamna på den aktuelle læraren sin vekeplan er sånn som skjer. Mest sannsynleg las han/ho berre overskrifta. Sjølvsagt byrja elevane i denne klassen å øve, og foreldra byrja å stusse på kva som gjekk føre seg.

Denne ikkje-saka har fått god og grundig kritikk allereie. Både Doremus Schaefer og skulesjef i Stavanger Jørn Pedersen har kommentert og forsøkt å rette opp. Det er først når redaktør Lars Helle melder sitt tilsvar til Pedersen, eg blir skikkeleg provosert. Han seier mellom anna at det ikkje peikast på faktafeil i den opphavlege saka. Ingressen her er:

«Uenighet om hvordan høstsemesteret skal avsluttes ved Nylund skole i Stavanger, har ført til at ord som «nissunger», «julenissen» og «julen» er tatt bort fra kjente julesanger. Og julesangen «Deilig er jorden» får ikke elevene synge. Den skal bare nynnes»

Her er det i følge skulen, faktafeil frå første komma. Men Helle meiner at dei visste kva intensjonane til skulen var og at «I ettertid har flere hatt behov for å skifte mening, endre oppfatning av saksgangen og nyansere standpunkter.» Her vel altså Helle å mistenkeleggjere og umyndiggjere dei frå skulen som seier at saka er misforstått, heller enn å sjølv ta ansvar for slett journalistikk. Det ville vore, som han sjølv seier «både lovlig og en veldig ærlig sak». Saken skulle vore dementert så snart rektor ved skulen sa ifrå om at Aftenbladet hadde misforstått. Dei burde òg ha skjønt at denne saka var for sensasjonell til å vere sann. Slike julemirakel skjer ikkje.

For meg står Helle fram som sutrete og avkledd. Det gjer at Aftenbladet blir ei avis utan journalistisk integritet. Eg blir flau på deira vegner.

Eg gjorde noko skikkeleg dumt ein gong da eg var liten. Meg og systera mi satt bak ein jordhaug da dei jamnaldra naboane våre kom ut. «Hiv stein på Kristina» sa eg. Systera mi lydde. Så sprang vi heim i full fart. Ho hadde truffe midt i pannen, og steinen var ikkje liten…

Ikkje lenge etter kom telefonen. Me kunne høyre at mamma var svært alvorleg, men ikkje noko om kva som blei sagt. Så kom ho inn til oss. «De må gå opp til Janne Helen og Kristina. De skal få kjeft.» Me visste at det kom, og vegen forbi dei to husa som skilde oss var alt for kort. Det var ungane som møtte oss i døra trur eg. Mora stod bak og smilte. Me fekk Kjeft (med colasmak) og boller. Eg kan ikkje eingong hugse om me snakka om såret i pannen til Kristina. Men eg hugser skamma mi. Eg kjenner ho ennå.

Mora til venninnene våre var ikkje ei kjerring i det heile tatt, ho var ung og tøff, men kanskje ikkje heilt slik som Jens Stoltenberg snakka om i si nyttårstale etter 22/7. Den type nabokjerringer blir no kalla «eliten» og «hylekoret». Det er både dei som svarar med samme låge mynt – og dei som følgjer Michelle Obama sitt råd om å «go high». Heilt opp til sin høge hest, der motstanden berre kan leggja seg ned og late seg trampa på. Trampa heilt ned i ei gjørmete offerrolle.

Mi oppfordring om å forsøke å vere snille nabokjerringer vil nok av den eine sida bli oppfatta som naiv, medan den andre sida vil sei at også eg er patroniserande (matroniserande?) og set meg sjølv høgare enn dei. Begge har sikkert litt rett i det.

Så kva er det den snille nabokjerringa gjer? Eg tenkjer at ho seier noko sånn som dette: «Eg er djupt ueinig med deg, og eg kjem mest sannsynlig ikkje til å endra standpunkt, men eg er genuint interessert i å høyre om kvifor du tenkjer som du gjer. Kan me diskutera det på ein sånn måte at me ender opp med å forstå kva den andre meiner, utan å ryke i tottane på kvarandre? Kanskje blir med klokare, kanskje ikkje – men me behandler kvarandre som likeverdige menneske»

Så kan ein bli einige om kven som tar med boller og saft. Kanskje det er det som skal til for å få tilbake litt bedre takt og tone i den offentlege debatten?

I dag har vært en litt spesiell dag.

Jeg har vært i nord-Trøndelag, og hatt et opplegg om VFL på planleggingsdagen til Malm skole i Verran kommune. En kjekk dag, med et herlig personale på en flott skole. Men det er altså ikke dette som er det rare med dagen. Det rare skjedde rett før lunsj, og krever litt bakgrunnsinfo:

For ikke så mange dager siden valgte jeg å publisere Ingvald Straume sitt 300-tweet lange sinnautspill mot it’s Learning (itl), som en samlet tekst. Jeg tok kontakt med ham, og spurte om han ønsket å samle teksten sin på min blogg, og det ville han gjerne. I samtaler med Ingvald, og i det opprinnelige innlegget hans, kommer det fram at noe av kritikken hans har ført til, og etterhvert også delvis bygger på, en personlig konflikt. Jeg vurderte å fjerne den delen som viser det, men tok det med allikevel – når jeg først skulle ha en gjesteblogger, så var det jo rett og rimelig at det var gjesten sin tekst som ble publisert.

Og hvilken plattform var det nå Ingvald fikk? Denne bloggen har på det jevne noen titalls lesere hver dag – for det meste studenter som leser vfl-innleggene, tror jeg. Når et nytt innlegg publiseres pleier jeg å ha et par hundre lesere i et par dager. Veldig ofte blir innlegg publisert og oppnår ikke engang hundre lesere. Noen ganger tar det litt av og jeg får et par tusen lesere. Ett innlegg har sprengt skalaen med snart 25000 visninger. Ingvalds innlegg tilhører et-par-tusen-kategorien. Altså har det vekket interesse.

Men jeg hadde altså ikke sett for meg at det ville vekke noen reaksjon hos it’s Learning.

Rett før lunsj hadde det skjedd en del på mobilen min. Ingvald – som jeg ikke kjenner, annet enn fra Twitter, hadde spurt meg om telefonnummeret mitt, så han kunne ringe meg, jeg hadde en melding og et tapt anrop. Meldingen var fra markedsansvarlig i itl, som lurte på om jeg hadde anledning til å ta en prat med ham. Jeg skjønte jo hva det gjaldt. (For øvrig viste det seg at Ingvald ville ha kontakt med meg for noe helt annet. Itl hadde ikke vært i kontakt med ham)

I og med at jeg var mer eller mindre midt i en forelesning, og sikkert så litt  – vel, overrasket, ut, så valgte jeg å dele med forsamlingen at jeg hadde fått melding av itl, etter å ha publisert et kritisk innlegg om dem. – Er du kritisk til itl?, kom det fra en lærer, og jeg kunne svare med at ja – jeg synes det er et tungvint og gammeldags system, som er ekstremt overpriset. Da fikk jeg applaus, og rektor i kommunen kunne meddele at også de kom til å la avtalen med itl gå ut uten å fornye. Det sier like mye som over 2000 visninger av blogginnlegget. Lunsj kom rett etterpå, og jeg fikk tatt den telefonen tilbake.

I andre enden svarte en hyggelig mann, som startet med small-talk. Så kom vi til saken; han lurte på hva mitt motiv for å publisere Ingvalds tekst var. Jeg svarte som jeg allerede hadde skrevet i innlegget, at jeg var enig i mye, syntes han har gode poenger, og at teksten fortjener å leses samlet. Han mente at jeg da heller kunne skrive min egen saklige kritikk. Han fortsatte også å spørre om motivet mitt, om jeg kjente Ingvald osv. Jeg tenkte ikke noe over det da, men nå lurer jeg veldig på hva som var så viktig med å få fram motivet mitt. Tenkte de at jeg gjorde dette for å profilere meg selv eller bloggen? I så fall kan jeg vise til dette. Bloggen er og blir mitt personlige (offentlige) utløp for frustrasjoner og et fullt hode. Når det deles og leses synes jeg det er stas, men jeg blir ikke lei meg når innlegg forbigås i stillhet heller.

Videre sa mannen at i og med at det stod ganske mye om navngitte personer i innlegget, så mente han at det grenset mot netthets. Det synes jeg er å ta veldig hardt i, men akkurat dette var jo det jeg i utgangspunktet hadde vurdert å kutte. Jeg sa derfor at jeg ville redigere bort det som framstod som en personlig konflikt. Jeg sa også at de stod jo fritt til å svare på innlegget i en kommentar, eller i et eget innlegg, men det var de ikke interessert i. Jeg sa også at de måtte stå til ansvar for produktet, og ta til seg den kritikken som kommer. Jeg fortalte om applausen fra forsamlingen, og om en samtale med fagsjefen i kommunen min. Jeg sa jeg skulle gjøre endringene som avtalt, og vi la på. Jeg trodde det skulle være enden på visa…

Halvannen time senere fikk jeg ny telefon. Nå ville han sterkt anbefale meg å ta ned innlegget helt. Grunnen var at Ingvald hadde sendt lenke til innlegget i en e-post til noen utvalgte kommuner, sammen med en liste over kommuner som har sagt opp avtalen med itl, og en liste over alternativer til itl. Jeg ba han ta det med Ingvald, og spurte om han mente at dette hadde noen juridiske implikasjoner for meg og bloggen. Det kunne han ikke svare på. Selv om jeg ikke hadde skrevet innlegget, var det nå på min blogg det spredte seg. (Over 1500 har også lest den opprinnelige twittertråden) Jeg måtte tenke over om dette var det jeg ville. Vel. Jeg skjønte ikke helt om han antydet noe, men sa at jeg skulle fjerne innlegget frem til jeg fikk gjort de endringene jeg hadde skissert tidligere. Jeg snakket selvsagt med Ingvald også om dette. Da var det jo egentlig greit da. Eller?

Jo mer jeg har tenkt på det, jo mer reagerer jeg. Er dette virkelig måten å håndtere kritikk på? Ringer de til Twitter? Hadde de ringt redaksjonen i en avis eller fagtidsskrift som hadde publisert dette? Prøvde de faktisk å skremme meg til å fjerne innlegget? Bekrefter de ikke noe av det Ingvald skriver da? Og hvorfor ringe, heller enn å skrive en e-post? Den eneste kontaktinformasjonen jeg oppgir på selve bloggen er en e-postadresse. Det fremstår nå for meg som et feilslått forsøk på damage-control. De burde ikke ringt meg.

Av en eller annen grunn gir hele denne saken meg assosiasjoner til musikkbransjen og Metallica sin håndtering av Napster, da de troppet opp på kontorene deres med pallelass med dokumenter – lister over brukere som hadde lastet ned musikken deres. Det var en flau affære. Napster ville helt fra starten lytte til musikkbransjen, og komme opp med noe som både gjorde at artistene fikk betalt, og at musikken deres var lett tilgjengelig hele tiden, overalt. Det tok mange år før musikkbransjen skjønte at det var på det tidspunktet det som nå er Spotify, skulle ha blitt til.

It’s learning har noen likheter med musikkbransjen her. De har møtt kritikk i mange år, men produktet er så godt som uendret. De har hatt mer eller mindre monopol i Norge, og utvider til resten av verden, fortsatt uten å ta inn over seg kritikken. Kritikken har jo kommet nettopp som et forsøk på å hjelpe, og gjør produktet bedre, men de har ikke lyttet. Da kan de takke seg selv om de taper marked. Om litt hjelp fra to enkeltlærere og en passe stor blogg setter en rusten, krokete spiker i kista, får heller bare være. Jeg håper imidlertid at hvis Ingvald får rett, og det er over og ut nå, at de bygger noe nytt av det de har. En gang var de gode, og om de hadde laget et veldig enkelt og lite produkt, som utelukkende besto av plagieringskontrollen, så tror jeg den ville solgt som varmt hvetebrød. Lærere ville tatt av egen lomme for å ha det verktøyet tilgjengelig, uten alt det andre. (Det forretningstipset får dere for øvrig helt gratis av meg!)

Så hva er motivet mitt med dette innlegget? Jeg ønsker nok en gang å få tankene fra hodet og ned i tastaturet. Så gjenstår det å se om innlegget spres som ild i tørt gress, eller om det fisler bort i ingenting. Jeg bryr meg ærlig talt ikke, men folka der oppe i Bergen bør kanskje følge litt med. Det kan være et greit kundebarometer.

Jeg har de siste to årene skrevet innlegg i anledning kvinnedagen, og når jeg nå gjør det for tredje gang har jeg kanskje forpliktet meg litt på at det skal bli en tradisjon.

Så var det tema da. Jeg vender nesten tilbake til den sorte, dype navlen, men vil denne gangen oppfordre til det motsatte; slutt å bry dere!

Jeg har noe som jeg har grublet på lenge. Faktisk så lenge at det begynner å føles som en litt sånn umoden tanke. Noe jeg burde ha funnet ut av i ungdommen. For å forklare må jeg si litt om hvem jeg er, og i så måte kanskje bli mer personlig enn jeg pleier å være på bloggen.

Jeg misliker generaliseringer, kjønnsstereotypier og denslags, men det er nok fare for at noen av dem allikevel vil dukke opp her. Det er vanskelig å unngå når en skal snakke om kjønnsroller og kjønnsidentitet.

Så – hvem er jeg?

Jeg er en pyntedokke og guttejente. Jeg elsker klær, interiør, teknologi, sci-fi og fantasy. Jeg liker å diskutere, og jeg er sikkert irriterende påståelig. Samtidig griner jeg av absolutt alle filmer i hele verden, og klarer knapt å se en hel nyhetssending uten å ta til tårene. Jeg kan være selvkritisk nesten til det paranoide, og neste dag være selvhevdende og tøff. Jeg har utpregede maskuline egenskaper, og også tydelige feminine sider.

Da jeg var yngre var det flaut å like ting som jeg tenkte på som «jentete». Hotell Cæsar for eksempel. Eller high school-filmer om populære, slemme jenter, og snille nerdejenter som ble pene og fikk kjæreste. Jeg var flau over å like intriger og drama fordi det ble framstilt som fordummende lavkultur. Og her kommer det som jeg har undret meg over så lenge; Er det å være jentete degraderende? Små og store irritasjoner jeg har forsterker dette inntrykket for meg.

Jeg irriterer meg over at mange – spesielt menn, tilsynelatende synes at strikketøy er det mest provoserende kvinner kan henge fingrene i.

Jeg irriterer meg over at noen mente at Torbjørn Røe Isaksen «utleverte» kona da han twitret om at hun var litt sur for at det berømte TV2-hotellet skulle forlate TV2.

Jeg irriterer meg over at noen jenter blir sett ned på fordi at de synes det er gøy med sminke og klær.

Jeg irriterer meg over at «gutteting» og «jenteting» er ord vi bruker.

Jeg irriterer meg enda mer over at jenter som liker «gutteting» er litt kule, mens motsatt fortsatt ikke er helt stuerent.

Jeg irriterer meg over at noen «løper som ei jente» eller «kaster som ei jente»

Jeg irriterer meg over at vi skammer oss over ting som gir oss glede.

Jeg irriterer meg over at jeg fortsatt er opptatt av det.

Og så lurer jeg på om det er reelt. Og hva det skyldes. Og om det vil gå over.

Første skritt må ihvertfall være at vi skal slutte å mene så forbaska mye om hvordan andre velger å kle seg, hva de ønsker å uttale seg om og hva de foretrekker å underholde seg med. Kardemommelov foran jantelov, og stå opp for det du liker!

Det jeg gleder meg mest til denne våren? Ny sesong av Paradise Hotel og ny sesong av Game of Thrones.

Ha en lat og herlig kvinnedag!