Russetida er studieforberedende

Lektor Kval har nok en gang kastet seg over tastaturet og hamret inn noen sinte ord til Dagbladet. Vi er i april, og da gjetter alle hva det handler om? Ja?

Det er tid for vårens vakreste eventyr; Russefeiringa! 

Halvor Thengs er en av lærerne i videregående som hverken ønsker å forby russetida, eller  ihvertfall legge den til etter eksamen. Han har skrevet disse kompetansemåla, som kanskje bør inngå i det framtidige faget «Livsmestring»?

 

Læreplan i russetida

Kompetansemål etter Vg3 – studieforberedende utdanningsprogram

Selvregulering og sosial kompetanse

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne

  • vurdere egen evne til å opptre i tråd med storsamfunnets konvensjoner, og i noen grad bryte disse konvensjonene for å markere at man som russ til en viss grad er fritatt dem
  • vise evne til å beskytte medruss som er ute av stand til å ta vare på seg selv
  • identifisere egne grenser og utvikle evnen til å kommunisere disse tydelig til andre


Kostnadskontroll

 

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne

  • identifisere og kritisk vurdere eget behov for ulike russeeffekter, billetter til Landstreff og russepass
  • gjøre et overslag over egen betalingsevne med hensyn til russeaktiviteter i perioden april-mai
  • avsløre åpenbare forsøk på å melke russen for økonomiske midler, og kritisk vurdere kvaliteten på ulike varer og tjenester opp mot gleden de tilfører russetida

 

Balanse

 

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne

 

  • utvikle evnen til å balansere skolens krav til oppmøte, vurdering og deltakelse mot kravet om deltakelse på ulike russearrangementer
  • drøfte det underholdende i russefeiringen opp mot de potensielle ulempene ved å avslutte vg3 uten gyldig vitnemål
  • ha det skikkelig moro sammen med andre russ i samme kull, samtidig som man opprettholder læringstrykk og faglig progresjon

Note: I august kan man bytte ut ordet ”russ” med ”student”.

Sylvi og eg.

Eg og Sylvi er omtrent like gamle. Ho litt eldre enn meg. Begge vaks opp på vestlandet. Me såg nok på same barne-tv, høyrte på dei same sommarhitane – og kanskje var hennar sommardagar og som Inger Hagerups dikt «Lykke»? Me er begge lærarutdanna, me er begge mødrer, me er begge eldst av to sysken. Skulle tru me hadde ei relativt lik oppfatning av verda, livet og samfunnet.

Det har me altså ikkje.

For kva var det ho sa? I stolen hos Lindmo, siste kveld før ho skulle ha fødselspermisjon?

«Eg føler ikkje noke behov for å kalle meg feminist»

«Den største kampen for likestilling gjeld for dei innvandrarjentene som blir tvangsgifta, kjønnslemlesta og utsett for sosial kontroll, som ikkje he den friheten som alle oss andre he.»

«Eg trur jo at noke av det viktigaste valet du tek, hvis du ønskar å ha ei karriere, hvis du ønskar å gå i ei spesiell retning, er jo hvilken mann du velger å gifte deg med, for hvis du vil ha ei karriere, slik som meg, og barn, så er du heilt avhengig av ein mann som stiller opp, og eg har vore så utroleg heldig med det.»

I følge Sylvi, så er me i likskap med kvinner frå land der kvinner blir tvangsgifta, kjønnslemlesta og utsett for sosial kontroll, faktisk prisgitt kven me gifter oss med. Ho seier at i Noreg har me like moglegheiter, men ein må altså være like heldige som ho for å faktisk kunne bruke dei. Qu’ils mangent de la brioche.

Eg kjenner eit sterkt behov for å kalle meg feminist. Ikkje for at eg ikkje har hatt moglegheiter, ikkje for at eg sjølv stangar mot glastak, ikkje for at eg ikkje var heldig med mannen eg valte – men for at framleis alt for mange kvinner er ofre for desse omstenda. I Noreg og verda. Men solidaritet har kanskje heller aldri vore noko for ho?

I Sylvi si forståing av verda, der ein sjølv i Noreg er prisgitt kva mann ein vel, er der faktisk eit ennå større behov for feminisme, enn i den verkelege verda der eg lever. Her takkar me ikkje mannen for at han er snill og lar oss jobba heller enn å være heime med borna, men me takkar dei kvinnene som kjempa for den fridomen, og dei moglegheitene. (Akkurat det seier Grete Berget mykje betre enn meg)

Eg skulle ønskje at Sylvi takka dei ho burde, at ho nytta styrka, og roa si til å kjempe for at alle skulle ha dei same moglegheitene som ho og at ho i morgon kjem til å gratulere alle kvinner med dagen. Men det gjer ho nok ikkje. Eg skulle eigentleg ønskje ho var meir som meg.

Klikk, løgn og julemirakler.

Rett før jul skjedde ikkje mindre enn eit julemirakel i redaksjonen til Stavanger Aftenblad. Dei fekk i fanget ei sak så klikktastisk, at dei nesten kunne nytte krigstypar om den oversekulariserte julefeiringa. Saken blåste opp og spreidde seg. Aftenbladets Leif Tore Lindø skreiv i ein tweet at «You can’t make this shit up». Vel. Jo.

Eg meiner å hugse at eg og var ein av dei som delte saka – forhåpentlegvis med ein kommentar om at dette ikkje kunne stemme. Eg tenkte òg at nynninga av «Deilig er jorden» var eit estetisk grep, ikkje sensur. Her har Aftenbladet misforstått med veten og vilje.

For sjølv om eg ikkje har stor kjennskap til Nylund skule, kjenner eg godt skulen sitt «indre liv». Omtrent ei veke før Nylund liksom sensurerte julesongar, lo eg og ein kollega så me grein av denne. Du kan trygt seie at det var vanskeleg å halde seg alvorleg når ungane på skulen song «Eit barn er født i Betlehem.» Om liksomsensuren på Nylund blei gjort over ein kopp kaffi og ein god latter, eller om det var eit alvorleg forsøk på å forsøke å sekularisere jula, veit me ikkje noko om. Det var vertfall ikkje eit dokument som skulle ut blant folk.

Når det likevel skjedde, så er det òg ein konsekvens av det som skjer i ein skule sitt indre liv. Ein sjuk lærar kom tilbake til jobb rett før jul. Eg trur ingen i heile verda kan forstå akkurat kor travelt det er. (Kanskje ein journalist som vil rekke deadline, og ikkje sjekkar kjeldene sine grundig nok?) At feil dokument hamna på den aktuelle læraren sin vekeplan er sånn som skjer. Mest sannsynleg las han/ho berre overskrifta. Sjølvsagt byrja elevane i denne klassen å øve, og foreldra byrja å stusse på kva som gjekk føre seg.

Denne ikkje-saka har fått god og grundig kritikk allereie. Både Doremus Schaefer og skulesjef i Stavanger Jørn Pedersen har kommentert og forsøkt å rette opp. Det er først når redaktør Lars Helle melder sitt tilsvar til Pedersen, eg blir skikkeleg provosert. Han seier mellom anna at det ikkje peikast på faktafeil i den opphavlege saka. Ingressen her er:

«Uenighet om hvordan høstsemesteret skal avsluttes ved Nylund skole i Stavanger, har ført til at ord som «nissunger», «julenissen» og «julen» er tatt bort fra kjente julesanger. Og julesangen «Deilig er jorden» får ikke elevene synge. Den skal bare nynnes»

Her er det i følge skulen, faktafeil frå første komma. Men Helle meiner at dei visste kva intensjonane til skulen var og at «I ettertid har flere hatt behov for å skifte mening, endre oppfatning av saksgangen og nyansere standpunkter.» Her vel altså Helle å mistenkeleggjere og umyndiggjere dei frå skulen som seier at saka er misforstått, heller enn å sjølv ta ansvar for slett journalistikk. Det ville vore, som han sjølv seier «både lovlig og en veldig ærlig sak». Saken skulle vore dementert så snart rektor ved skulen sa ifrå om at Aftenbladet hadde misforstått. Dei burde òg ha skjønt at denne saka var for sensasjonell til å vere sann. Slike julemirakel skjer ikkje.

For meg står Helle fram som sutrete og avkledd. Det gjer at Aftenbladet blir ei avis utan journalistisk integritet. Eg blir flau på deira vegner.

Den snille nabokjerringa

Eg gjorde noko skikkeleg dumt ein gong da eg var liten. Meg og systera mi satt bak ein jordhaug da dei jamnaldra naboane våre kom ut. «Hiv stein på Kristina» sa eg. Systera mi lydde. Så sprang vi heim i full fart. Ho hadde truffe midt i pannen, og steinen var ikkje liten…

Ikkje lenge etter kom telefonen. Me kunne høyre at mamma var svært alvorleg, men ikkje noko om kva som blei sagt. Så kom ho inn til oss. «De må gå opp til Janne Helen og Kristina. De skal få kjeft.» Me visste at det kom, og vegen forbi dei to husa som skilde oss var alt for kort. Det var ungane som møtte oss i døra trur eg. Mora stod bak og smilte. Me fekk Kjeft (med colasmak) og boller. Eg kan ikkje eingong hugse om me snakka om såret i pannen til Kristina. Men eg hugser skamma mi. Eg kjenner ho ennå.

Mora til venninnene våre var ikkje ei kjerring i det heile tatt, ho var ung og tøff, men kanskje ikkje heilt slik som Jens Stoltenberg snakka om i si nyttårstale etter 22/7. Den type nabokjerringer blir no kalla «eliten» og «hylekoret». Det er både dei som svarar med samme låge mynt – og dei som følgjer Michelle Obama sitt råd om å «go high». Heilt opp til sin høge hest, der motstanden berre kan leggja seg ned og late seg trampa på. Trampa heilt ned i ei gjørmete offerrolle.

Mi oppfordring om å forsøke å vere snille nabokjerringer vil nok av den eine sida bli oppfatta som naiv, medan den andre sida vil sei at også eg er patroniserande (matroniserande?) og set meg sjølv høgare enn dei. Begge har sikkert litt rett i det.

Så kva er det den snille nabokjerringa gjer? Eg tenkjer at ho seier noko sånn som dette: «Eg er djupt ueinig med deg, og eg kjem mest sannsynlig ikkje til å endra standpunkt, men eg er genuint interessert i å høyre om kvifor du tenkjer som du gjer. Kan me diskutera det på ein sånn måte at me ender opp med å forstå kva den andre meiner, utan å ryke i tottane på kvarandre? Kanskje blir med klokare, kanskje ikkje – men me behandler kvarandre som likeverdige menneske»

Så kan ein bli einige om kven som tar med boller og saft. Kanskje det er det som skal til for å få tilbake litt bedre takt og tone i den offentlege debatten?

 

Hva it’s Learning ville da de ringte… 

I dag har vært en litt spesiell dag.

Jeg har vært i nord-Trøndelag, og hatt et opplegg om VFL på planleggingsdagen til Malm skole i Verran kommune. En kjekk dag, med et herlig personale på en flott skole. Men det er altså ikke dette som er det rare med dagen. Det rare skjedde rett før lunsj, og krever litt bakgrunnsinfo:

For ikke så mange dager siden valgte jeg å publisere Ingvald Straume sitt 300-tweet lange sinnautspill mot it’s Learning (itl), som en samlet tekst. Jeg tok kontakt med ham, og spurte om han ønsket å samle teksten sin på min blogg, og det ville han gjerne. I samtaler med Ingvald, og i det opprinnelige innlegget hans, kommer det fram at noe av kritikken hans har ført til, og etterhvert også delvis bygger på, en personlig konflikt. Jeg vurderte å fjerne den delen som viser det, men tok det med allikevel – når jeg først skulle ha en gjesteblogger, så var det jo rett og rimelig at det var gjesten sin tekst som ble publisert.

Og hvilken plattform var det nå Ingvald fikk? Denne bloggen har på det jevne noen titalls lesere hver dag – for det meste studenter som leser vfl-innleggene, tror jeg. Når et nytt innlegg publiseres pleier jeg å ha et par hundre lesere i et par dager. Veldig ofte blir innlegg publisert og oppnår ikke engang hundre lesere. Noen ganger tar det litt av og jeg får et par tusen lesere. Ett innlegg har sprengt skalaen med snart 25000 visninger. Ingvalds innlegg tilhører et-par-tusen-kategorien. Altså har det vekket interesse.

Men jeg hadde altså ikke sett for meg at det ville vekke noen reaksjon hos it’s Learning.

Rett før lunsj hadde det skjedd en del på mobilen min. Ingvald – som jeg ikke kjenner, annet enn fra Twitter, hadde spurt meg om telefonnummeret mitt, så han kunne ringe meg, jeg hadde en melding og et tapt anrop. Meldingen var fra markedsansvarlig i itl, som lurte på om jeg hadde anledning til å ta en prat med ham. Jeg skjønte jo hva det gjaldt. (For øvrig viste det seg at Ingvald ville ha kontakt med meg for noe helt annet. Itl hadde ikke vært i kontakt med ham)

I og med at jeg var mer eller mindre midt i en forelesning, og sikkert så litt  – vel, overrasket, ut, så valgte jeg å dele med forsamlingen at jeg hadde fått melding av itl, etter å ha publisert et kritisk innlegg om dem. – Er du kritisk til itl?, kom det fra en lærer, og jeg kunne svare med at ja – jeg synes det er et tungvint og gammeldags system, som er ekstremt overpriset. Da fikk jeg applaus, og rektor i kommunen kunne meddele at også de kom til å la avtalen med itl gå ut uten å fornye. Det sier like mye som over 2000 visninger av blogginnlegget. Lunsj kom rett etterpå, og jeg fikk tatt den telefonen tilbake.

I andre enden svarte en hyggelig mann, som startet med small-talk. Så kom vi til saken; han lurte på hva mitt motiv for å publisere Ingvalds tekst var. Jeg svarte som jeg allerede hadde skrevet i innlegget, at jeg var enig i mye, syntes han har gode poenger, og at teksten fortjener å leses samlet. Han mente at jeg da heller kunne skrive min egen saklige kritikk. Han fortsatte også å spørre om motivet mitt, om jeg kjente Ingvald osv. Jeg tenkte ikke noe over det da, men nå lurer jeg veldig på hva som var så viktig med å få fram motivet mitt. Tenkte de at jeg gjorde dette for å profilere meg selv eller bloggen? I så fall kan jeg vise til dette. Bloggen er og blir mitt personlige (offentlige) utløp for frustrasjoner og et fullt hode. Når det deles og leses synes jeg det er stas, men jeg blir ikke lei meg når innlegg forbigås i stillhet heller.

Videre sa mannen at i og med at det stod ganske mye om navngitte personer i innlegget, så mente han at det grenset mot netthets. Det synes jeg er å ta veldig hardt i, men akkurat dette var jo det jeg i utgangspunktet hadde vurdert å kutte. Jeg sa derfor at jeg ville redigere bort det som framstod som en personlig konflikt. Jeg sa også at de stod jo fritt til å svare på innlegget i en kommentar, eller i et eget innlegg, men det var de ikke interessert i. Jeg sa også at de måtte stå til ansvar for produktet, og ta til seg den kritikken som kommer. Jeg fortalte om applausen fra forsamlingen, og om en samtale med fagsjefen i kommunen min. Jeg sa jeg skulle gjøre endringene som avtalt, og vi la på. Jeg trodde det skulle være enden på visa…

Halvannen time senere fikk jeg ny telefon. Nå ville han sterkt anbefale meg å ta ned innlegget helt. Grunnen var at Ingvald hadde sendt lenke til innlegget i en e-post til noen utvalgte kommuner, sammen med en liste over kommuner som har sagt opp avtalen med itl, og en liste over alternativer til itl. Jeg ba han ta det med Ingvald, og spurte om han mente at dette hadde noen juridiske implikasjoner for meg og bloggen. Det kunne han ikke svare på. Selv om jeg ikke hadde skrevet innlegget, var det nå på min blogg det spredte seg. (Over 1500 har også lest den opprinnelige twittertråden) Jeg måtte tenke over om dette var det jeg ville. Vel. Jeg skjønte ikke helt om han antydet noe, men sa at jeg skulle fjerne innlegget frem til jeg fikk gjort de endringene jeg hadde skissert tidligere. Jeg snakket selvsagt med Ingvald også om dette. Da var det jo egentlig greit da. Eller?

Jo mer jeg har tenkt på det, jo mer reagerer jeg. Er dette virkelig måten å håndtere kritikk på? Ringer de til Twitter? Hadde de ringt redaksjonen i en avis eller fagtidsskrift som hadde publisert dette? Prøvde de faktisk å skremme meg til å fjerne innlegget? Bekrefter de ikke noe av det Ingvald skriver da? Og hvorfor ringe, heller enn å skrive en e-post? Den eneste kontaktinformasjonen jeg oppgir på selve bloggen er en e-postadresse. Det fremstår nå for meg som et feilslått forsøk på damage-control. De burde ikke ringt meg.

Av en eller annen grunn gir hele denne saken meg assosiasjoner til musikkbransjen og Metallica sin håndtering av Napster, da de troppet opp på kontorene deres med pallelass med dokumenter – lister over brukere som hadde lastet ned musikken deres. Det var en flau affære. Napster ville helt fra starten lytte til musikkbransjen, og komme opp med noe som både gjorde at artistene fikk betalt, og at musikken deres var lett tilgjengelig hele tiden, overalt. Det tok mange år før musikkbransjen skjønte at det var på det tidspunktet det som nå er Spotify, skulle ha blitt til.

It’s learning har noen likheter med musikkbransjen her. De har møtt kritikk i mange år, men produktet er så godt som uendret. De har hatt mer eller mindre monopol i Norge, og utvider til resten av verden, fortsatt uten å ta inn over seg kritikken. Kritikken har jo kommet nettopp som et forsøk på å hjelpe, og gjør produktet bedre, men de har ikke lyttet. Da kan de takke seg selv om de taper marked. Om litt hjelp fra to enkeltlærere og en passe stor blogg setter en rusten, krokete spiker i kista, får heller bare være. Jeg håper imidlertid at hvis Ingvald får rett, og det er over og ut nå, at de bygger noe nytt av det de har. En gang var de gode, og om de hadde laget et veldig enkelt og lite produkt, som utelukkende besto av plagieringskontrollen, så tror jeg den ville solgt som varmt hvetebrød. Lærere ville tatt av egen lomme for å ha det verktøyet tilgjengelig, uten alt det andre. (Det forretningstipset får dere for øvrig helt gratis av meg!)

Så hva er motivet mitt med dette innlegget? Jeg ønsker nok en gang å få tankene fra hodet og ned i tastaturet. Så gjenstår det å se om innlegget spres som ild i tørt gress, eller om det fisler bort i ingenting. Jeg bryr meg ærlig talt ikke, men folka der oppe i Bergen bør kanskje følge litt med. Det kan være et greit kundebarometer.

Tanker ved en femårsmarkering

 

Ada (7 år) lurer på ting som hun ikke får svar på på skolen. Hun kunne tenkt seg en egen time til å få svar på ting hun lurer på. Ada er ei klok jente; og hun er sikkert ikke alene om å lure på ting. Jeg er enig i at vi trenger tid og rom for å spørre om det elevene lurer på. Og det er vi voksne som må skape rommet og ta oss tiden. Slik vi måtte en augustdag for nesten fem år siden.

Ada7

Denne uka er det altså fem år siden Norge ble snudd på hodet, da terroren rammet oss. De elevene jeg hadde for noen uker siden, var åtte år da det skjedde. I august 2011 møtte de lærerne som fortalte og svarte på spørsmål om det grusomme som hadde skjedd i sommer. Kanskje tegnet de eller skrev noe, eller så Supernytt sin tilpassede oppsummering av det som hadde skjedd. Men hva skjedde etter det?

Møter vi elevene etter terroranslag i Frankrike, Belgia og Danmark? Forteller vi om hva som foregår i Ukraina, USA, Tyrkia og i Midt-Østen? Lar vi dem spørre om historien, mens den pågår rundt dem, eller venter vi til de er voksne og seiersherrene har fått skrive sitt?

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest hvor sjokkerende lite som har endret seg i Norge etter 22/7/2011. Kommentarfeltene flommer fortsatt over av hatske oppgulp, og den farlige skremselsretorikken fra anti-pk-ligaen heies fram av ellers likegyldige masser. Jeg er faktisk ikke så sjokkert over at vi fortsatt har det sånn. Folk er fortsatt redde.

Som lærer fanger jeg opp mye fra elevene. De tøyser og tuller med «Allahu akbar» i og utenfor spill. De ser videoer av «dumme» terrorister på youtube. Men forstår de det de ser, og tuller med? I mer alvorlige sammenhenger ser jeg også frykt hos dem. Da kommunen vår skulle ta imot flyktninger i vinter, uttrykte mange at de var redde for hva som ville skje. Kanskje de var terrorister, eller tiggere, eller at de stjal og gjorde innbrudd. Det var tydelig at mange sauset sammen romfolk, flyktninger og terrorister til en ukjent masse av mennesker man skulle være redd for. Frykten forsvinner med kunnskap og erfaring, og det er nettopp frykten vi må til livs i skolen.

Nylig leste jeg et sted (hjelp meg gjerne med en referanse…) at nåtidens skolebøker i historie har en svakhet. Våre ungdommer ender opp med å se nazismen og jødeutryddelsen som et resultat av rasisme. Hitler og nazistene var utvilsomt rasister, men jødehatet strakk seg mye lengre, og hadde andre grunner enn at en rase skulle være en annen overlegen. Hitler fryktet jødene, og mente at de hadde en sammensvergelse om å ta over verden. Han var ikke alene om det heller. Jødehatet startet lenge før Hitler ble født. Vår ungdom trenger å lære om denne frykten som nøret hatet, slik at de kan gjenkjenne den dersom historien gjentar seg.

De trenger også å lære å kjenne på, og sette ord på sin egen frykt, få tid til å stille spørsmålene, og ha lærere som kan hjelpe dem med svarene. De må møtes med forståelse, og ikke en moralistisk eller idealistisk pekefinger. Det er ikke alltid lett å svare på grusomme fordommer som nærmest spyttes ut av en sint tenåring, men man må heller være stranden som hatet skylles inn over, enn klippen som stopper bølgen. Læreren havner kanskje på hat-lista, sammen med alt det andre som fryktes.

Vi må ta oss tid til Adas spørsmål, og vi må sette av tid til å fordøye alt som skjer rundt oss i verden. Slik kan skolen bidra til mindre utenforskap og færre fordommer. Med kunnskap og omsorg må vi bekjempe frykt og hat.

Kanskje det vil være litt bedre om fem år da?

Jentete irritasjoner

Jeg har de siste to årene skrevet innlegg i anledning kvinnedagen, og når jeg nå gjør det for tredje gang har jeg kanskje forpliktet meg litt på at det skal bli en tradisjon.

Så var det tema da. Jeg vender nesten tilbake til den sorte, dype navlen, men vil denne gangen oppfordre til det motsatte; slutt å bry dere!

Jeg har noe som jeg har grublet på lenge. Faktisk så lenge at det begynner å føles som en litt sånn umoden tanke. Noe jeg burde ha funnet ut av i ungdommen. For å forklare må jeg si litt om hvem jeg er, og i så måte kanskje bli mer personlig enn jeg pleier å være på bloggen.

Jeg misliker generaliseringer, kjønnsstereotypier og denslags, men det er nok fare for at noen av dem allikevel vil dukke opp her. Det er vanskelig å unngå når en skal snakke om kjønnsroller og kjønnsidentitet.

Så – hvem er jeg?

Jeg er en pyntedokke og guttejente. Jeg elsker klær, interiør, teknologi, sci-fi og fantasy. Jeg liker å diskutere, og jeg er sikkert irriterende påståelig. Samtidig griner jeg av absolutt alle filmer i hele verden, og klarer knapt å se en hel nyhetssending uten å ta til tårene. Jeg kan være selvkritisk nesten til det paranoide, og neste dag være selvhevdende og tøff. Jeg har utpregede maskuline egenskaper, og også tydelige feminine sider.

Da jeg var yngre var det flaut å like ting som jeg tenkte på som «jentete». Hotell Cæsar for eksempel. Eller high school-filmer om populære, slemme jenter, og snille nerdejenter som ble pene og fikk kjæreste. Jeg var flau over å like intriger og drama fordi det ble framstilt som fordummende lavkultur. Og her kommer det som jeg har undret meg over så lenge; Er det å være jentete degraderende? Små og store irritasjoner jeg har forsterker dette inntrykket for meg.

Jeg irriterer meg over at mange – spesielt menn, tilsynelatende synes at strikketøy er det mest provoserende kvinner kan henge fingrene i.

Jeg irriterer meg over at noen mente at Torbjørn Røe Isaksen «utleverte» kona da han twitret om at hun var litt sur for at det berømte TV2-hotellet skulle forlate TV2.

Jeg irriterer meg over at noen jenter blir sett ned på fordi at de synes det er gøy med sminke og klær.

Jeg irriterer meg over at «gutteting» og «jenteting» er ord vi bruker.

Jeg irriterer meg enda mer over at jenter som liker «gutteting» er litt kule, mens motsatt fortsatt ikke er helt stuerent.

Jeg irriterer meg over at noen «løper som ei jente» eller «kaster som ei jente»

Jeg irriterer meg over at vi skammer oss over ting som gir oss glede.

Jeg irriterer meg over at jeg fortsatt er opptatt av det.

Og så lurer jeg på om det er reelt. Og hva det skyldes. Og om det vil gå over.

Første skritt må ihvertfall være at vi skal slutte å mene så forbaska mye om hvordan andre velger å kle seg, hva de ønsker å uttale seg om og hva de foretrekker å underholde seg med. Kardemommelov foran jantelov, og stå opp for det du liker!

Det jeg gleder meg mest til denne våren? Ny sesong av Paradise Hotel og ny sesong av Game of Thrones.

Ha en lat og herlig kvinnedag!

Vi må slutte å demonisere dataspill!

98% av gutter og 90% av jenter mellom 9 og 16 spiller dataspill. Guttene spiller ofte. 63% oppgir at de spiller mer enn en time daglig. Blant de som oppgir at de spiller mer en tre timer daglig, er det ganske stor korrelasjon med de som oppgir at de har lettere til alvorlige psykiske helseplager. (Alt hentet fra UngData)

Hva sier disse tallene?

Først og fremst  at dataspill er en viktig del av flere unges (spesielt gutters) hverdag.

Jeg har undervist valgfaget teknologi i praksis i to år, og har møtt mange elever (spesielt gutter) som identifiserer seg som gamere. Dette faget har gitt meg anledning til å jobbe litt rundt dette, og vi har hatt mange interessante samtaler. De sier de møter mange fordommer fra foreldregenerasjonen (og lærere). Fordommene er at dataspilling er usosialt, fordummende og at det fører til vold og aggresjon. De opplever heller ikke at voksne er interessert i det de holder på med.

Det siste er svært interessant. Vi har to problemer; de hjemme er ikke interessert i disse guttenes fritid, og skolen har ikke gjort plass til det enorme populærkulturelle fenomenet som dataspill er (med hederlige unntak, selvsagt) Så hva gjør vi som skole og foreldre? Hvordan unngå at denne gruppen blir marginalisert?

Først litt exsorsisme; demonen må bort!

Dataspill er sosialt!

De fleste som spiller mye spiller en eller annen form for online-spill der de må samarbeide, koordinere og kommunisere. Ungdom som driver med dette blir ofte kjent med folk fra hele verden. De møtes til og med i levende live på både små og store LAN-parties i inn- og utland. Man skal ikke undervurdere det dataspilling har gjort for å la einstøinger, freaks og geeks finne hverandre i det som har gått fra å være små sub-kulturer til nesten mainstream.

Dataspill er smart!

Onlinespilling får positive ringvirkninger på språk. Jeg har elever som lærer seg russisk, og det slår ikke feil i klassene jeg har hatt, at gamerne er de som gjør det best på nasjonale prøver i engelsk lesing. De er gode både på å forstå, og gjøre seg forstått, om enn ikke nødvendigvis like sterke skriftlig. Dataspill gjør deg ikke bare bedre på språk, men på samhandling, koordinasjon, reaksjonsevne, romforståelse, utholdenhet, motivasjon og mestring. Undersøkelser viser også at spilling generelt gir mer kunnskap, bedre hukommelse og bedre ferdigheter.

Dataspill fører ikke til vold!

Ved så og si alle skoleskytinger, og ved flere andre tragiske hendelser der unge begår forferdelige handlinger (Blant annet 22. juli), trekkes det fram at gjerningspersonene har spilt voldelige dataspill, gjerne i lengre perioder, og isolert. Det er lett å hoppe til konklusjonen. Man har tidligere snakket om både sjokk-rock, voldelige filmer og tegneserier som påvirker unge sinn til å begå onde handlinger, men det meste av forskning viser ingen sterk korrelasjon her. Man hører kanskje ikke så mye om de andre som isolerer seg med spill i noen år? Alexandra Skrimmeland var mann før hun forsvant inn i en verden av Warcraft og kom ut igjen som kvinne.

Det som uansett er et uomtvistelig faktum, er det at dataspilling har eksplodert de siste ti år. Ungdomskriminaliteten har for første gang siden femtitallet gått ned de siste ti år.

Er problemspilling et problem eller et symptom?

Jeg nekter ikke for at spilling kan bli et problem. Som nevnt tidligere finnes det korrelasjon mellom psykiske helseplager og mye skjermtid. Jeg tror allikevel ikke at spillingen er årsaken til problemene – heller et symptom. Jeg tror at de som spiller i den grad at det går ut over skole, søvn og helse, gjør det for å flykte fra problemer i det virkelige liv. Problemer som voksne skulle ha oppdaget og hjulpet med før spilling ble et problem. Unges rusdebut har gått opp i takt med skjermbruken. De unge har funnet sitt opprør, og sin virkelighetsflukt, i noe annet enn det vi som vokste opp på nittitallet hadde.

Hva kan foreldre gjøre?

Snakk med ungene om spillene, og vis interesse! Fotballungene får spørsmål om hvor mange mål de scorte på trening, kulturskoleungene blir sendt opp på rommet for å øve, og har framvisning på julaften. Men hva med den aspirerende gamerproffen? Får han vise hva han fikk til i dag, eller en oppfordring om å øve mer? Får hun anerkjennende blikk og kjenner varmen av en mors stolthet når hun viser hva hun har laget i Minecraft? Nei. De møter krav om å legge fra seg det dumme brettet og gjøre noe nyttig, eller blir avbrutt midt i et planlagt raid for nå er det middag. Unger trenger foreldrene sine uansett hvilke interesser de har! Medietilsynet har forøvrig noen flotte og edruelige sider om barn og dataspill som alle gamerforeldre bør lese.

Hva kan skolen gjøre?

Elevene våre spiller, og er opptatt av det, enten vi liker det eller ikke. Som lærere bør vi benytte det vi vet om elevenes spillinteresse, til å gjøre den skolefaglige læringen relevant. Alle trenger ikke å bli spillpedagoger og drive med spilliskolen (vil du prøve så finnes mange gode tips her), men alle kan bruke elementer av spilldynamikk i undervisningen. For noen elever holder det at man deler inn timene i levels, eller deler ut «achievements»! Supermotiverende, og i et språk de forstår. Det vi uansett må gjøre, er å ta denne interessen på alvor, og slutte å ha fordommer. De merker det, og selv om det ikke alltid ser sånn ut, er alle elever opptatt av om læreren liker dem.

 

 

 

 

 

Noen anekdoter om ADHD – og grunnen til at de ikke betyr så mye

I det siste har det vært en del debatt om diagnosen adhd eller «hyperkinetiske forstyrrelser» (Etter hvilket diagnosesystem man bruker). Ikke minst har Inga Marte Thorkildsens bok «Du ser det ikke før du tror det» skapt mye debatt.

Før jeg skriver noe som helst videre: Dette er IKKE mitt fagfelt. Alt jeg skriver er basert på egne erfaringer med elever som har fått eller ikke fått diagnosen, eller ting jeg har hørt eller lest (med lærerøyne)

Jeg har blant annet sett den fantastiske dokumentaren «Jeg hater ADHD!» (Som du også kan se her)

Filmen viser alternative behandlingsformer for barn som allerede har fått diagnosen. Behandlingsformene er ressurskrevende i den forstand at de krever små grupper, og at elevene får hjelp av spesialister. Tenk om man bare kunne gjort alvor av «tidlig innsats» og behandle flere elever slik! Da trenger vi i så fall høyere lærertetthet og flere yrkesgrupper i skolen. Jeg er sterkt for begge deler, og alternativ behandling av ADHD.

Jeg synes allikevel at det er å gå alt for langt utenfor mitt fagfelt å si at medisinering av barn er feil. Det kan nok være feil, og diagnosene i seg selv kan også være feil, og det er kanskje nok til at debatten må tas – men da av psykiatere.

Noen anekdoter for å vise hvor forskjellige barn er, og hvor vanskelig det er for meg som lærer å skulle ha noe å si i denne debatten:

Henrik 15

Han står og tripper ved kateteret. «Jeg har glemt å ta medisinen min i dag…Kan jeg ta prøven en annen dag?» Jeg ser at han er urolig. Kanskje er det bare nerver for ikke å ha lest? Lyver han? Jeg ber ham prøve så godt han kan, så kan han heller få en ny sjanse til å vise hva han kan hvis det ikke går så greit. Han setter seg, dabber med blyanten, og vipper på tærne. Etter 15 minutter leverer han noen linjer. Jeg spør om han har lest, og han svarer at han satt i hele går og jobbet med stoffet. Han er irritert – både på meg, og seg selv. Til vanlig er han en aktiv gutt – konkurranseinnstilt, grundig og blid. Flink til å stille kritiske spørsmål og faglig sterk. Ikke i dag. Jeg endrer på prøven, og han får ta den påfølgende dag (han har husket medisin). Jeg retter den timen etter, og han får toppkarakter.

Ingvild 10

Ingvild sitter og sirlig klipper ut små papirbiter som hun putter opp i bittesmå papiresker som hun selv har brettet. Uten at jeg har enset det har hun gjort det hele timen. Hun ser ut til å forsvinne inn i en egen verden så snart jeg snur meg bort fra henne. Mor melder sin bekymring i en utviklingssamtale. Hun ønsker å melde henne opp til PPT, og få viderehenvisning for konsentrasjonsvansker. Jeg ser ikke det samme. Jenta er jo svært så fokusert og konsentrert – bare ikke alltid om det jeg holder på med. Mor står på sitt og vi henviser. PPT er enige, BUP konkluderer med at de ønsker å prøve ut conserta, og jeg tenker med meg selv at dette må da være riv ruskende galt? Etter noen måneder fremstår Ingvild som en annen. Blidere og lettere. Jeg tok kanskje feil?

Ahmed 11

Engang kom han med en t-skjorte med påskriften «Caution: I’m not listening». Han forsto ikke selv hvor hysterisk morsomt det var, men han må ha hatt noen i familien som hadde en sans for humor. Ahmed var en virvelvind. Han var høyt og lavt, og det meste var veldig urettferdig og i hvert fall ikke hans skyld. Jeg var helt sikker. Denne gutten har adhd. Foreldrene var enige i at vi burde henvise (såvidt vi klarte å forstå hverandre). PPT observerte og testet og konkulderte med at gutten fortsatt slet med å forstå språket vårt, og at dette ga slike utslag. Han hadde tross alt bare vært her i 3 år. Årene gikk, gutten lærte språket, og de fikk rett.

Jeg pleide å lure på hvorfor i all verden man gir sentralstimulerende stoffer for å «dempe» noen som er hyperaktive eller har konsentrasjonsvansker. Svaret er noe jeg har hørt, og for meg gir det mening – selv om jeg selvsagt ikke kan gå god for at det er sant (dette er ikke mitt fagfelt). For barn (og voksne?) med adhd så står ikke sanseintrykkene i fin rekke og venter på å bli tolket. Inntrykkene kommer fortere og flere og blir håndtert på en måte som fører til kaos. En kollega av meg sier at hjernedirektøren ikke er på jobb. De sentralstimulerende stoffene gjør ikke at det kommer flere eller færre inntrykk, men setter hjernen i stand til å håndtere disse inntrykkene på en måte som gir mindre kaos og mer fred. Hvis det er sånn, er det da så feil å medisinere barn? Hvis de faktisk får et bedre liv?

Uansett – poenget mitt er det jeg startet med: Dette bør først og fremst være en diskusjon for fagfolk. Jeg vet ikke mer enn mine erfaringer, og er redd for at for mye diskusjon fra oss andre kan bidra til frykt og usikkerhet for barn og foreldre som allerede er i en sårbar situasjon.

Jeg er litt Thomas Seltzer

Er det ingen som ser parallellen?

For noe måneder siden, etter angrepene   i Paris, sa vi at nå var det viktigere enn noengang å trykke de berømte karikaturene. Vi skulle ikke la oss kue, og ytringsfriheten var utøyelig.

Det er så inderlig lett å si for oss som ikke kjenner en bitteliten bismak av avsky, når vi ser slike karikaturer.

Thomas Seltzer er flink til å bruke sitt program til å peke på snodigheter i våre politisk korrekte hverdager, og noen ganger holder han opp et narrespeil der vi kan ta en liten kikk på vår egen dobbeltmoral. Da er det noen som ikke ser det riktige bildet.

Her gjorde Thomas Seltzer det som alle oppfordret til å gjøre for noen måneder siden. Han møtte trusler om en politianmeldelse med mer av det samme. Han krenket for å krenke, slik vi oppfordrert til i ytringsfrihetens navn.

Så kan man synes hva man vil om hvor lavmål og tullete middelet var. Han tok ihvertfall oppfordringen. Han var Charlie som bare faen.