Kategoriarkiv: Tanker om skole og skoleutvikling

Ytringsfrihet og profesjonsetikk

Postet den av
2

Da vi for nesten to uker siden fikk høre om Pegidas demonstrasjoner, og at initiativtaker Max Hermansen var lærer, var min umiddelbare reaksjon at det overhode ikke var greit å jobbe som lærer og offentlig fronte slike holdninger. Samtidig er jo dette utrolig problematisk, for ytringsfrihet begrenses ikke av at vi er lærere. Vi har allikevel et profesjonsetisk ansvar basert på skolens samfunnsmandat, og noen grunnleggende verdier. Men hvor går grensa mellom profesjonsetikk og ytringsfrihet, og hvilken grense er det egentlig jeg opplever at Hermansen har brutt?

Jeg er utrolig heldig som jobber i skolen. Jeg kan åpent og offentlig kritisere mine øverste ledere i kunnskapsdepartementet uten å bekymre meg for om jeg har jobb i morgen. Det kan ikke ansatte i private bedrifter. Kommer vi ned på kommunenivå blir det muligens mer problematisk. Dersom jeg bærer meg over kommunale vedtak eller kritikkverdig praksis i kommunen, på sosiale- eller andre offentlige medier, vil jeg nok bli oppfattet som illojal. Lærernes profesjonsetiske plattform sier blant annet at vi skal

  • være lojale mot egen institusjons mål
    og retningslinjer så langt disse samsvarer
    med samfunnsmandatet og vår
    profesjonsetiske plattform
  • ta ansvar for å finne gode løsninger, og
    om nødvendig varsle, når det oppdages
    kritikkverdige forhold på arbeidsplassen
  • bruke ytringsfriheten og delta aktivt på
    faglige og utdanningspolitiske arenaer

To lærere i Sandefjord mistet nesten jobben for å følge det første punktet. Jeg regner med at de først forsøkte å følge det andre punktet. Til slutt vant de pris for det siste punktet. Disse to viste pedagogisk ryggrad, i en kommune oppslukt av målstyringens vei til gode resultater. Det er veldig lett for meg å si at de brukte ytringsfriheten og profesjonsetikken helt riktig. Jeg er jo enig med dem.

Og når jeg ikke er enig?

Jeg har lyst til å rive meg i håret og skrike hver gang jeg hører andre lærere berømme forslag om fraværstak, mer styrende karakterer og strengere disiplin i skolen. For ikke å snakke om lærere som vil slå av internett og forby mobiltelefoner. Det er allikevel veldig enkelt for meg å anerkjenne deres meninger som relevante, og fortsatt anse dem som dyktige lærere. Jeg biter tennene sammen og prøver meg heller på en saklig diskusjon.

Men å diskutere pedagogikk i det offentlige rom er jo ikke det som er problematisk.

Det problematiske oppstår i det utrolig vanskelige skillet mellom meg – lærer, og meg – privatperson. Noen ganger er det skillet helt usynlig.

Er det greit at jeg møter elevene i butikken med to kasser øl i handlevogna når jeg torsdag har undervist om skader av alkoholmisbruk?

Er det greit at jeg på fritiden skriver blogg om farlige vaksiner når jeg på dagtid prøver å lære elevene hvordan de skal «forklare hvordan kroppen selv beskytter seg mot sykdom, og hvordan man forebygger og behandler infeksjonssykdommer»?

Er det greit at jeg har en hakekorstatovering på håndleddet?

Er det greit at jeg skriver et kritisk innlegg om innvandring i lokalavisa, når flere av mine elever er innvandrere?

Hvor går grensa for hva som er greit å gjøre som lærer? Hvilken troverdighet har vi overfor elevene i etterkant av en slik hendelse? Hvilken tillit har de til oss hvis de møter en som er en annen enn den han er i klasserommet? Jeg mener ikke at lærere har et ansvar for å til enhver tid oppføre seg som prakteksempler på politisk korrekthet, men jeg mener at profesjonen krever av oss at vi skal framstå som det som i den generelle delen av læreplanen heter «Det integrerte mennesket», og finne den gode balansen mellom alle disse motstridende elementene i opplæringa.

Og det er ikke gitt hvem som helst å bli lærer i utgangspunktet. Lærerutdanningene ligger under forskrift om skikkethetsvurdering. Kriteriene for å bli funnet uskikket lærer er blant annet:

a) studenten viser manglende vilje eller evne til omsorg og til å lede læringsprosesser for barn og unge i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet.
b) studenten viser manglende vilje eller evne til å ha oversikt over hva som foregår i en barnegruppe eller klasse og ut fra dette skape et miljø som tar hensyn til barn og unges sikkerhet og deres psykiske og fysiske helse.
c) studenten unnlater å ta ansvar som rollemodell for barn og unge i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet.

Det som går igjen er at man skal handle i tråd med skolens mål og retningslinjer. Jeg oppfatter dette som styringsdokumenter som opplæringslov og læreplan.

Så hva med Hermansen?

Er han et «Integrert menneske»? Følger han den profesjonsetiske plattformen? Handler han i tråd med skolens mål og retningslinjer?

Kanskje? Kanskje ikke?

Jeg er dypt uenig i Hermansens synspunkter. Hermansen oppfordret unge sinte høyreekstremister til å være med ham ut og gå i gatene, heller enn å sitte hjemme foran dataskjermen og bli sintere. Jeg skulle ønske at han oppfordret unge sinte islamister til å være med ut og gå, heller enn å sitte foran dataskjermene sine. For det er dette som er feilen med Hermansens ytringer. Han gjør skillet mellom voldelige og ikkevoldelige på høyresiden, men tillater ikke muslimer det samme skillet. Da går det fra å være meninger som jeg er uenig i, til å bli meninger som er diskriminerende og rasistiske. Det bryter kontrakten hans med elevene.

Jens Bjørneboe har i essayet «Læreren og eleven» skrevet noe som henger på min arbeidsplass. Noen ganger tenker jeg at det kunne erstattet både formålaparagraf og etisk plattform:

bjørneboe

Jeg tror at noen av Hermansens elever vil ha problemer med å tro på at han er glad i dem. Så vanskelig er det å være lærer. Og selv om ytringsfrihet er en menneskerett, så er det ingen menneskerett å være lærer.

 

Krigen mellom skoleslagene

Postet den av
6

Jeg har jobbet i barneskolen og i ungdomsskolen. Jeg har vært elev i videregående, og jeg har barn i barnehagen. Jeg får ofte følelsen av at det pågår en krig av mistro og pekefingre mellom disse.

Da jeg jobbet i barneskolen hadde vi besøk fra en rådgiver fra ungdomsskolen. Jeg stod bak i klasserommet mens han fortalte spente syvendeklassinger om hvordan det ville bli på ungdomsskolen. «Det blir noe helt annet når dere kommer til ungdomsskolen», sa han. «Der vurderer vi hvordan dere gjør det i FAGENE, ikke innsatsen deres. Nå blir det alvor»

Hadde jeg hatt kaffe hadde jeg satt den i vrangstrupen eller sprutet den ut over bakerste rekke. Jeg kjente tinningene banket og skuldrene trekke seg opp. Er det virkelig slik ungdomsskolelærere ser på barneskolen? Vi hadde holdt på med vurdering for læring i flere år, elevene fokuserte på læring, og vi lærere fordelte oss slik at vi fikk undervise fagene våre i flere klasser. For våre elever var barneskolen faglig alvor, og her stod en voksen mann og fortalte dem at nå var det slutt på leken!? Jeg tok noen ord med ham på tomannshånd etterpå, og jeg håper at jeg klarte å holde meg innenfor det en vil forvente av en profesjonell barneskolelærer.

Enkelt sagt så tror jeg at skytsen i krigen går på omtrent det samme nedover i alle trinnene;

På barneskolen: «Tenk at de ikke kan knytte skoene selv engang! DET skulle de ha lært i barnehagen»

På ungdomsskolen: «Kun 14 av elevene i klassen kan delingsalgoritmen! DET skal de jo lære på barneskolen»

På videregående: «De klarer ikke å kjenne igjen en kvadratisk funksjon engang! Har de bare lekt i 3 år på ungdomsskolen?»

(Den siste fant jeg på, for jeg har ikke jobbet i vgs)

Vi mistror nok litt oppover også:

I barnehagen: «Hvordan skal de klare å ivareta Oscar på skolen? Der forsvinner han jo blant 20 andre som læreren må ta seg av»

På barneskolen: «Stakkars Oscar. Hvordan skal han klare seg på ungdomsskolen? Ny lærer i hver time, og allslags vikarer hele tiden. Hvem skal se ham nå?

På ungdomsskolen: «Videregående blir nok tøft for Oscar. Der har de ikke noen som kan følge ham ekstra opp, og hjelpe ham å bli kjent.»

Der gode mennesker jobber,  skjer gode ting. Og vi har gode mennesker fra barnehage til videregående, som alle vil elevenes beste.

Så håper jeg at i stedet for å mistro og peke fingre, at vi kan prøve å finne de tingene vi kan lære av de som er over og under oss i skoleløpet. Kanskje vi finner at det ikke er noe i kritikken vi retter mot hverandre? Ihvertfall synes jeg vi som lærere har et ansvar for å framsnakke skoleslagene, og heller rette kritikk direkte mot det som måtte være kritikkverdig – råtne epler finnes tross alt.

Antagelser, synsing og pekefingre kler ikke profesjonelle lærere på noe trinn.

Feminisering av skolen??

Postet den av
2

Noen vil ha det til at vi har hatt en «feminisering» av skolen. Uttrykket handler ikke om at det er overvekt av kvinner i skolen – noe vi har hatt siden før guttene sakket ut på lesing, men at skolen er preget av for myke verdier. Dette uttrykket provoserer meg, og blir heldigvis motsagt. Det er allikevel et faktum at guttene får svakere resultater enn jentene, og flere av dem dropper ut av videregående. Jeg er enig i at skolen på et eller annet vis ikke har klart å ivareta guttene, men å gi sykdommen et så snevert navn som «feminisering av skolen» synes jeg er helt meningsløst, og svært lite konstruktivt.

Kategorisering i feminine og maskuline verdier er problematisk i et samfunn der vi aller helst snakker om gode mennesklige verdier. For hvem skal ha definisjonsmakta i hva som er maskuline og feminine verdier? Det er mulig at det å snakke om hva vi føler, samarbeid og diplomati er «feminine verdier» som preger skolen, men skolen har heldigvis ikke tatt inn i varmen feminine verdier som sladder, utestenging og annet drama i sitt dannelsesprosjekt. Skolen som institusjon står for gode mennesklige verdier, som til syvende og sist skal danne det integrerte mennesket.

Selv om jeg ikke liker å kategorisere i feminine og maskuline verdier, så mener jeg selvsagt at det bygges kjønnsidentitet (som ikke trenger å være absolutt). Gutter og jenter er forskjellige. De leker forskjellig. Der gutter kan leke sammen i store grupper, ta stor plass og lage mye lyd, vil jenter finne sammen to og to, i en liten krok, og leke med noe bittelite. Men ikke alle. Noen gutter vil søke til jentene i lengsel etter ro, og noen jenter vil søke til guttene for å få utfolde seg fritt. Det skal de få lov til, og skolen skal legge til rette for at både friminutter og undervisning tar hensyn til hele spekteret av elever. Det er det som kalles tilpasset opplæring, og lærere som ikke gjør det bryter loven. De feminiserer ikke skolen, og grunnene til at flere lærere ønsker «stillesittende» elever er sammensatte. Lærerens kompetanse og didaktiske evner spiller inn på hvor praktisk skoledagen legges opp, og kommunenenes ressurser spiller også inn på om lærere ser mer praktiske opplegg som gjennomførbare.

Det jeg mener er grunnen til at at guttene sakker ut, er også  et problem for jentene. Prestasjonsjaget som gjør at guttene hopper av, gjør jentene syke, og gir den oppvoksende slekt generelt litt annerledes verdier. Skolen er for teoretisk, og i jakten på gode resultater på målinger mister vi enda mer av det viktige i de praktiske fagene. Hvem bryr seg om hvilken kommune som har best karakterer i Kunst og Håndverk og kroppsøving? Det at disse fagene får mindre plass i media og i rangeringer, er dessverre tegn på at praktiske og estetiske ferdigheter blir mindre verdsatt i kunnskapssamfunnet. Jeg er altså enig i at skolen trenger å bli mer praktisk, og tror i tillegg at skolen – og kanskje spesielt ungdomstrinnet har en lang vei å gå når det gjelder å motivere elevene, og holde seg oppdatert på utviklingen i ungdomskulturen. Jeg håper at ungdomsskolesatsningen vil hjelpe på noe av dette.

Vi må gjøre noe for å hjelpe guttene tilbake på sporet. Jeg tror på en kombinasjon av en mer praktisk skole, og en litt mindre «la gutter være gutter»-holdning. Gutter i dag er veldig mye forskjellig.

Vi trenger også flere menn i skolen, men ikke fordi at vi som er der allerede har for «myke verdier». Det som blir oppfattet som myke verdier er god pedagogikk, og et helhetlig menneskesyn.

Les også: «Skoleflink=Femi?» og «Hvem er skolens tapere?»

Å danse i takt

Postet den av
Svar

Helt siden jeg begynte i ungdomsskolen har jeg kjent på spenningsforholdet mellom den individuelle friheten og kollektivets standarder. Jeg kom til en skole der mange rutiner var innarbeidet, og man «gikk i takt». Jeg liker å slå på noen trommer som skaper litt utakt – om ikke annet for at folk skal stoppe opp og revurdere takten litt. Felles prøver på felles tidspunkt var en av rutinene jeg fant vanskelig å se noe godt pedagogisk grunnlag for. Felles lekser synes jeg også er problematisk i svært forskjellige klasser, og med forskjellige lærere. Felles regler og lik håndtering høres veldig klokt ut, men det er utrolig vanskelig å ikke utøve skjønn når man jobber med mennesker.

Det som nok gjorde dette lettere i barneskolen var at vi som jobbet sammen om de samme elevene hadde mye tid til å diskutere og bli enige. Vi hadde også færre elever å forholde oss til. Vi samarbeidet om hvordan vi skulle takle ulike problemstillinger, og elevene ble trygge på at vi håndterte ting likt, og gjorde ting sammen. «Hvorfor får ikke vi gjøre… når a-klassen får det?» var et spørsmål jeg sjelden hørte.

Jeg tror at elever må lære å takle at vi er forskjellige, og gjør ting ulikt. Allikevel er det viktig at vi har noen standarder. Standarder trenger ikke å være en uniformering av undervisningspraksis, men kan være en rettesnor for å skape trygghet blant elevene, sikre rettigheter og sørge for at det skjer skoleutvikling. Vår utviklingsplan angir noen standarder som jeg tenker det er rimelig at alle kan følge. I tillegg er det viktig at vi har gode rutiner på mobbesaker, håndtering av elever med spesielle behov og andre saker som ligger i våre styringsdokumenter.

Dansen (ikke marsjen) på en skole bør være i takt, men vi må også tillate oss å stoppe opp og stille oss i ring rundt den ene som har noen skikkelig gode moves. Kanskje noen andre tør å gå inn i ringen neste gang?

 

10 fine lekser i naturfag

Postet den av
1

Naturfag er et fag som vekker mye entusiasme og undring hos barn. Det finnes så mye spennende man kan gjøre hjemme for å bygge opp under dette! Man trenger ikke å ha alle svarene som forelder – skap undring hjemme, og la skolen gi svarene på hvorfor. Her er noen tips:

1. Se på «Newton», «Barn ingen adgang» og «ikke prøv dette hjemme» med barna!

2. Lag skumkanon i badekaret. En tomflaske, litt natron og sitronsyre er alt som skal til. Ha skumsåpe og sitronsyre i ca en tredjedelsfull flaske med lunka vann. Tilsett så natron, bland godt, mens du holder for åpningen – og PANG!

3. Last ned appen google skymap, eller print ut et stjernekart for området du er, og gå ut og se om dere kan identifisere noen stjerner og planeter.

4. Lag noe med rødkål (ferskt) og ha det litt gøy med det lilla sølet: Hva skjer når du tilsetter sitronsaft? Og litt zalo?

5. Let etter skrukketroll og prøv å finne ut hvor de trives best; lyst eller mørkt? Fuktig eller tørt? Hvordan finne ut av det?

6. Finn forskjellige typer frø og prøv å finne ut hvordan de forskjellige typene frø spres.

7. Finn oppskrift på nettet og lag sukkerkrystaller!

8. Finn ut hvilken av lekebilene som kjører raskest ned en skråstilt planke. Hvorfor tror dere akkurat den vant?

9. Skru opp en gammel frakoblet elektrisk duppedings, og se om dere klarer å finne ut hvor strømmen gå.(Ikke gamle kamera eller tv’er)

10. Gå en tur og ta bilder av forskjellige trær, planter, fugler. Lag en liten bok om dyre- og plantelivet der dere var på tur.

Karakterer – en av de skolske selvfølgelighetene?

Postet den av
3

Denne uka hadde vi en faktisk ekte karakterdebatt på skolen der jeg jobber. Det ble en spennende lufting av tanker og spørsmål – og litt mer livlig enn vanlig vil jeg påstå! Å vise til forskningsfunn (spesielt hvis mannen som har funnet dette heter Hattie), og å stille spørsmål ved etablert praksis kan provosere og utfordre. Men hvorfor blir vi provosert? Hva er det med de skolske sannhetene som er så vanskelig å gi slipp på?

Karakterer – «Så lenge stempelet er bra, så tar jeg det gjerne!»

Jeg var ganske flink i de aller fleste fag, og likte skolen godt. Da jeg for første gang siden barneskolen møtte utdannere uten karakterer på rektorskolen, følte jeg meg neste snytt. Godkjent/ikke godkjent er så vanvittig mye kjedeligere enn en skala fra E til A. Jeg skal ikke trekke den falske slutningen og si at det var på grunn av fraværet  av karakterer, men de to årene på rektorskolen husker jeg som de mest lærerike årene jeg har hatt. Jeg overlevde altså uten å få sløyfe og pokal. Jeg gjorde meg derimot nytte av den konstruktive tilbakemeldingen fra oppgaver og eksamener.

Før sa vi at på barneskolen talt bare innsatsen, og på ungdomsskolen teller faglige ferdigheter. Det ble endret midt på 2000-tallet da også barneskolene måtte gi faglige tilbakemeldinger, og stille faglige krav. Jeg tror de fleste barneskoler i stor grad gjorde det allerede, men med innføringen av VFL, ble det satt i et tydeligere system. Det ser ut til å virke ihvertfall. Elevene lærer massevis i 7 år, uten en eneste karakter. Noe av det første de lærer i 8. er å regne gjennomsnitt. De skal egentlig kunne det fra barneskolen, men det har ikke vært relevant for dem før rett etter jul – når de har fått sitt første karakterkort. Endelig skal de få vite hvor gode de er på en skala fra 1 til 6! Alle teller, og noen teller mer.

Jeg har aldri opplevd – og de fleste av mine kolleger har nok aldri opplevd, at det snittet er lavt. At sløyfa uteblir, eller at man får en bulkete vandrepokal med påskriften «Tildeles den som hvert år får beskjed om å jobbe bedre i timene, og følge bedre med.» De stemplene er nok ikke like gode å ha, og hva er vel vitsen med å prøve? Fokuset forsvinner fra læring, og over til resultater. Hvis vi kunne sluppet disse merkelappene så kunne kanskje eleven funnet glede i å stadig mestre noe nytt, lære noe mer, uten å oppleve nok et nederlag med tallet to på oppgaven. Dersom karakteren er den eneste målestokken på læring, vil en elev som ikke får stadig høyere karakter tro at han ikke lærer.

I andre enden finnes elever som jager toppkarakter med instrumentell læring. Hvordan forsvare en fortjent femmer, til en elev som har nipugget og jobbet seg halvt ihjel på enhver vurderingssituasjon og fått de nødvendige sekserene. Forståelsen er der ikke uka etter, og kompetansen er der ikke, men hvilken lærer hadde turt å gi lavere karakter?

Jeg skulle så inderlig ønske meg et massivt lærerbrøl mot karakterer i underveisvurderingen. Det hemmer læring og burde ikke egentlig ha noe i skolen å gjøre. Og ja, det hadde blitt en vanskelig omstilling for oss alle.

NPM og VFL – Nyare norsk skulehistorie

Postet den av
1

Eg var denne veka heldig nok til å få høyre Ole Briseid på utdanningskonferansen i Stavanger. Tidlegare samme dag snakka statssekretær Birgitte Jordahl om nokre av dei samme emna. Ingen av dei definerte kva dei snakka om med å bruka omgrepet New Public Management, men det var tydeleg for alle som kjenner det.

New Public Management er namnet på ei reformbølge som frå 80-talet blei brukt til å effektivisera offentleg sektor. Det ber med seg prinsipper om at styring skal skje på lavare nivåer, konkurranse mellom aktørar i alle ledd og synleggjering av resultat. I skulen såg vi forenkla læreplanar med fokus på lesing og matematikk, målbare resultat og ei tanke om at skulen skulle tene økonomisk konkurransekraft. Elevar og føresette blei til brukarar, og rektor til virksomhetsleiar. Det blei eit auka fokus på individets rett, og på offentleg sektor som serviceytar.

I skule-Noreg merka vi ikkje mykje til denne bølga før tidleg på 2000-talet, da dei internasjonale resultata for skulen kom. PISA, PIRLS og TIMMS fortalde oss at det ikkje stod så bra til med skulen vår som vi hadde trudd. Vi – som brukte so mykje ressursar på skule, burde vere i verdsklasse. Noko måtte gjerast, og det litt brennkvikt. Vi satte i gang med ny reform – kunnskapsløftet, nasjonale prøvar og oppretta eit eget direktorat for utdanning under kunnskapsdepartementet.

Samstundes skjedde noko anna i skulefolkkretsar. Ein blei nysgjerrig på kva som lå bak tala frå undersøkingane, og ein ville ikkje kun sjå på kva som blei putta inn i skulen, og kva som kom ut i form av resultat. No starta ein klasseromsforskning. I Storbrittania utførde Paul Black og Dylan Wiliam  studiet «Inside the Black Box – Raising Standards Through Classroom Assessment»,  og her hjemme var blant andre Kirsti Klette med på PISA + . Begge var kvalitative studier som tok for seg lærarars praksis i klasserommet. I fyrstnemde fann ein sterk evidens for at  elevar som forstod kva dei skulle læra, og korleis dei skulle komma seg vidare, lærte meir. Her hjemme fann vi ei fokusering på aktivitet for aktivitetas skuld, og eit lavt læringstrykk. Klette fann at norske lærarar brukte «Fint» og «Flott» heilt uavhengig av kvalitet på både læring og åtferd. Noko måtte gjerast, og det litt brennkvikt.

Det var her det gjekk så frykteleg gale. Det nye Utdanningsdirektoratet starta si satsning på Vurdering for læring, samstundes med at politikarar skulle høste politiske poeng på forskninga. Vurdering for læring blei til to ting. Den eine ei start på ei nødvendig praksisendring blant norske lærarar, og den andre eit nytt målstyringsverktyg for resultatkåte politikarar. Endringa i vurderingsforskrifta som kom i 2009 skulle sikra den nødvendige praksisendringa for lærarar, men blei i mange kommunar brukt til å laga enorme vurderingssystem som tok mykje tid frå lærarane og på ingen måte fremma læring.

No vil Torbjørn Røe Isaksen endra forskrifta igjen. Han vil at karakterar frå undervegsvurderinga skal vera gjeldande til standpunktvurdering. Det er eit enormt feilsteg, og det slår beina under alt det gode arbeidet som er gjort med VFL dei siste åra. Bjørn Helge Græsli har skrive godt om den biten.

Når lektorlaget finn i ei undersøking at fleire rektorar pressar lærarar til å setje standpunkt på svakt grunnlag, så er det grunna kommunanes målstyring og ansvarleggjering! Når Osloskulen sørger for at andre fag legges vekk for å øva til nasjonale prøvar, så er det grunna kommunanes målstyring!

Kunnskapsministeren gjer som Lektorlaget ynskjer i fleire saker , også når det går heilt på tvers av det skuleforskning og åtferdsforskning seier er bra for barn og unges læring. Eg trur at dei som er misnøgde med det som har utvikla seg i skulen dei siste ti åra, er det fordi at dei ikkje vil eller er i stand til å endra praksis. Er det dei som skal styra skulen? Skal vi andre gå to skritt tilbake for at dei ikkje maktar å ta eit skritt fram?

Kunnskapsministeren behandlar symptoma til ein sjukdom han ikkje ynskjer å snakka om. «Diskusjon om New Public Management er en avsporing, mener Torbjørn Røe Isaksen.» Det er kunnskapslaust av ein kunnskapsminister.

Ole Briseid sa om norsk skule at «Skuta er i god stand, men på feil kurs.» Statssekretær Birgitte Jordahl forsøkte å pakka det heile inn i at forvaltning og ansvarleggjering var ein ond spiral og eit dilemma, for det var nødvendig. Til ein viss grad har ho nok rett, men eg lærte også denne veka (hugser ikkje kven som sa det) at utdanningssystemet i Noreg er laust bygd opp, og at det krev tillit mellom partane. Kan det vere ei løysing på dilemmaet? Skuleutvikling etter det vi veit at virkar, og tillit til at vi kan klare det? Alt det krev er ei forventning om at det ikkje skjer noko brennkvikt, men over lang, lang tid. Kanskje så lang tid at ikkje ei regjering kan ta æra. Kanskje lærarane som endrar skulen må få æra.

Å danne kritiske tenkere

Postet den av
Svar

Denne uka har det vært mye fokus på kritisk tenkning. Det er mulig at det som satte det i gang, var mandagens episode av «Folkeopplysningen» – som omhandlet vaksinemotstand. På tirsdag kunne vi lese denne kommentaren av Erik Tunstad. Han mener at kritisk tenkning og vitenskapelig metode må sterkere inn i skolen. Han mener at elevene ikke lærer om vitenskapelig metode, sannsynlighet og kildekritikk, før de er på universitetet. Hvis det stemmer, så betyr det at vi lærere ikke gjør jobben vår, for læreplanen er godt innom disse emnene.

I læreplanen i naturfag er et helt hovedområde dedikert til vitenskapelig metode. I forskerspiren skal elevene stille spørsmål, beskrive observasjoner, gjøre målinger, skrive rapporter, stille hypoteser, finne feilkilder og vurdere gyldighet, helt i fra første trinn, og inntil faget deles i programfagene kjemi, fysikk og biologi. Også i disse finnes hovedområder som beskriver kompetanse i vitenskapelig metode innenfor de enkelte fagområdene.

I Norskfaget skal man etter 4. trinn bruke stoff fra biblitek og Internett i eget arbeid, og kompetansen skal gradvis gå mot å «bruke kilder på en kritisk og etterprøvbar måte og beherske digital kildehenvisning.» I RLE skal elevene diskutere forholdet mellom religion, livssyn og vitenskap, og i matematikk er statistikk og sannsynlighet et eget hoveområde.

Skolen har fokus på kritisk tenkning, men det har også andre. Vaksinemotstandere mener at de er kritiske til den forskningen som myndigheter og legemiddelindustrien serverer. Alternativbransjen hevder at de har dokumentsajon på effekten av blant annet homeopati. I et virvar av konsprasjonsteorier og gode intensjoner er det lett å bli forvirret.

Nettopp derfor er det så bra. og så viktig at vi har vitenskapelig metode. Den opererer ikke med sannheter, kun med teorier – som blir sterkere og sterkere jo flere ganger noen mislykkes med å motbevise dem. Mount Everest er bare verdens høyeste fjell helt til noen kan bevise at det finnes et høyere, eller eventuelt til vi har utvidet verdensbegrepet vårt til å omfatte andre planeter. Sannhetsbegrepet er spennende å utforske i skolen, både i naturfag og i andre fag.

Jeg kommer til å utforske sannhet i naturfag ganske snart, når vi på 10. trinn skal jobbe mot denne kompetansen: «Eleven skal kunne gi eksempler på samisk og annen folkemedisin og diskutere forskjellen på alternativ medisin og skolemedisin.»

Alternativ medisin er et vanskelig tema. Som kritiker blir man lett møtt med at man er  arrogant og sneversynt, mens man som alternativ kanskje vil føle seg latterliggjort og fordummet. Som lærer bør man ikke opptre arrogant, og ihvertfall ikke latterliggjøre noen. Elevene på 10. trinn har nok ikke brukt mange kalorier på å reflektere over dette emnet, men de har nok støtt på det. Noen har kanskje en mamma som hytter med neven til Andreas Wahl på tv’en, og noen har kanskje en bestefar som ble bedre i ryggen etter at han brukte homeopatisk medisin. De fleste er nok allikevel ganske likegyldige og blanke på området enda. Min tilnærming vil derfor være å la dem undersøke selv. Jeg vil gi dem navn på forskjellige behandlingsmetoder, både fra folkemedisin og alternativmedisin, og be dem undersøke følgende: Hva er det?, og; virker det? 10. klassinger er ikke akademikere, og de vil ikke klare å lese tunge forskningsrapporter. Det er derfor viktig at vi snakker om hvilke kilder vi kan stole på, før vi setter i gang.

Jeg er ganske sikker på hva utfallet vil bli, og jeg tror vi vil ha et godt grunnlag for å diskutere forskjellen på alternativ medisin og skolemedisin. Jeg vil for sikkerhets skyld passe på å si at siden vitenskapelig metode er det det er, så kan fortsatt noen av behandlingsmetodene hoppe fra den ene kategorien til den andre, men at det foreløpig ser ganske usannsynlig ut. Jeg håper at jeg da gjør litt av den jobben med å danne kritiske tenkere.

 

To Face or not to Face

Postet den av
4

Da står jeg altså på terskelen av mitt digitale Mordor, og stirrer Sauron Zuckerberg rett i hvitøyet. Han som med sin enkle ide revolusjonerte nettet, og gjorde det anonyme Internet til noe sært og farlig. Selv de som aldri hadde rørt en datamaskin strømmet til. Jeg kjenner at det knytter seg i magen min. Facebook er forferdelig av så mange grunner at det måtte bli et blogginnlegg.

Hvorfor jeg hater (sterkt ord, men sterk følelse også) Facebook

1. Opt. in/opt. out?

At man ikke starter med idiotsikre innstillinger, men må hake av på uttalige valg for å sikre i det minste et snev av personvern er ufattelig provoserende. Skapt for å utnytte kunnskapsløshet.

2. Slik har vi det!

At Facebook har blitt et sted der man ukritisk deler av det minste og det største i livet, og legger ut bilder av intetanende barn, rødvinsglass og tær i solnedgang. Det er relativt uinteressant, og det som burde være hyggelige stunder med familiekos blir degradert til fotosessions for å vinne lykkekonkurransen. Og hele venne- og like-greiene. Det er trist at FB ødela to ellers så fine ord. De har ikke samme innhold lenger.

3. Hva f… skjedde nå?

At Zuckerberg kan bestemme seg for å¨gjøre noen endringer så VIPS! Der var profilen din åpen, og alle venners venner er invitert til luau på stranda på lørdag. Oisann! Kom borti noe på mobilen og endra fra gift til søkende. Poenget er at jeg får en veldig sterk følelse av at jeg egentlig ikke har noe særlig kontroll. Kan selvsagt skyldes at jeg er relativt kunnskapsløs, men det oppleves ikke som enkelt og trygt.

4. Det er vel ikke så farlig?

Med fare for å høres konspiratorisk og gammeldags ut; det er ganske drøye ting vi sier ja til som brukere på FB. Vel eier både twitter, wordpress og google massevis av mitt innhold, men de gir meg i det minste beskjed dersom de vil bruke det til noe annet enn egen datainnsamling (ihvertfall sist gang jeg leste terms and conditions og privacy policy og slikt…) Det som er skremmende er hvor godt FB allerede kjenner meg. Absolutt alt er slettet fra mine to tidligere profiler, men allikevel finnes et perfekt tomrom med mitt navn på. Facebook husker meg, og ønsker meg velkommen tilbake når jeg nå skal lage min tredje profil.

Hvorfor jeg allikevel skal bli Facebookbruker

Jeg har prøvd meg litt fram med klassen i det siste. Vi har såvidt prøvd Gostudyit, og jeg har prøvd å bruke It’s learning litt smartere, men det har sine begrensninger. Det jeg vil ha er en enkel måte for meg og elevene å kommunisere om fag. Jeg var til og med inne på tanken om G+…

I noen timer i uka har jeg med en annen lærer i undervisninga, og hun bruker FB. I forbindelse med en oppgave der de skulle laste opp bilder fra mobilen sin, laget hun en gruppe som gjorde akkurat det litt enklere. Jeg tenkte ikke noe mer over det før i dag, da en elev tok bilde av tavla, og en annen spurte om hun kunne dele det på gruppa. Der er de. Der deler de, og det skulle jammen ikke forundre meg om de ikke lærer noe også. Tenk det. Og så er ikke jeg der.

Så nå blir det profil nummer 3. Jeg skal bruke tida og hake av til jeg har fått en vanntett profil. Denne gangen skal jeg ikke være venner med vennene mine, og jeg skal ikke være venner med elevene heller. Det er ikke personlig, kun profesjonelt.

DSC_0049.NEF

Jeg hopper i det. Høhø

Fabuleringer om fag for framtidens skole

Postet den av
5

Jeg deltok nylig på lederseminar for skolelederne i kommunen jeg jobber i, og temaet var «Framtidens skole». Senere i høst skal utdanningskonferansen i Stavanger ha samme tema. Både ved vårt lokale seminar og ved utdanningskoferansen er Ludvigsenutvalget representert. De er et utvalg nedsatt av kunnskapsdepartementet, som skal vurdere i hvilken grad skolen dekker de kompetanser som kreves i framtiden. Utrolig spennende arbeid – og kanskje starten på en ny reform? Selv er jeg svært glad i læreplanen vår – både den generelle delen, og kompetansemålene som favner så vidt. Heldigvis gir den nåværende læreplanen rom for mye, i og med at målene kan aktualiseres og tilpasses et samfunn i hurtig endring. Men er det nok? Trenger vi å tenke helt annerledes? Nye fag?

Skolefagene henger i stor grad sammen med de akademiske fagretningene, men må det være sånn? Og må alle ha alle de fagene vi har nå?

Da jeg leste dette kjente jeg meg litt igjen. Jeg klarte meg egentlig greit på karaktertester i kroppsøving, men jeg virkelig hatet faget. Mange kunne nok ha skrevet tilsvarende kronikker om hvor inderlig vondt det var å bli tvunget til å strikke et skjerf som endte som en hullete gryteklut, eller å tute på blokkfløyta til ørene blødde uten at det noen gang lignet en melodi. De praktisk/estetiske fagene er vanskelig på denne måten. De aller fleste kan hevde seg i et av dem, og noen heldige i alle. Så hva er formålet med fagene? I et samfunnsperspektiv er det lett å se nytten. Fysisk aktivitet er viktig å bygge opp som god vane – men trenger alle å kunne saksehopp, beckerslag og crawl? At man arbeider med noe kreativt estetisk ser jeg også absolutt nytten i – men trenger alle å kunne lese noter, sy korssting og tegne riktig perspektiv? Og i tillegg få karakter på det?

Kunne for eksempel de praktisk/estetiske fagene organiseres som valgfrie moduler? Hver elev velger to fysiske aktiviteter, og to kreative aktiviteter i løpet av uka. Her kan man få plass til flere typer aktiviteter, både for de som kun trenger treningen, og for de som vil spesialisere seg.

Også blant de teoretiske fagene mener jeg at noe kan endres. Blant annet tenker jeg at 2.fremmedspråk kunne gå tilbake til å bli valgfag. Langt fra alle har forutsetninger for å lære nok et fag, og jeg er redd engelsk fordypning i praksis både er litt stigmatiserende og for noen mest en oppbevaring. Og RLE? Kunne fjernes bare for å slippe navnebytte igjen. Mye fra faget kunne fått plass i samfunnsfag, og noe kunne fordeles på andre måter eller inngått i nytt fag. Norsklærerne hadde nok nøyd seg med å bare sette en karakter, så det kunne man kanskje også endret på?

Mest av alt synes jeg vi mangler et fag. Alle tingene jeg snart kommer til å ramse opp kan finne sin naturlige plass i andre fag, men der forsvinner de gjerne blant større og «viktigere» emner. Jeg ønsker meg altså et fag som kan lære elevene våre om hvordan de skal oppføre seg på sosiale medier og internett, om hvordan de skal takle problemer i puberteten, om hvordan de skal ta gode valg, om hvordan de skal ivareta psykisk helse, om hvordan det er å være pårørende, om filosofi og etikk, om hvordan de skal håndtere et kredittkort, om hvordan de skal håndtere å få et «nei», om hvordan de skal lese blogger og blader, om hvordan yrkeslivet er, om hvordan familielivet er, om kildekritikk og kildebruk, om ideologier og propaganda, om konspirasjonsteorier, om hacktivisme og internettkultur, om hva som egentlig er sunt, om #yolo, om å takle avhengighet, om spiseforstyrrelser og selvskading, om undergrunnskulturer, om mobbing, om Luksusfellen og Paradise hotel – og om hvorfor de bør unngå å ende opp som deltagere på noen av dem (ikke for å moralisere). Jeg kommer sikkert på 100 ting til etter at jeg har publisert. Ja. Et livsfag vil jeg ha.

Tenk at nå har jeg skrevet om framtidens skole uten å nevne digitale ferdigheter (nesten). Det er for at jeg tar det som en selvfølge at vi snart får beina ut av hengemyra og setter i gang! Full steam ahead!