Denne uka har det vært mye fokus på kritisk tenkning. Det er mulig at det som satte det i gang, var mandagens episode av «Folkeopplysningen» – som omhandlet vaksinemotstand. På tirsdag kunne vi lese denne kommentaren av Erik Tunstad. Han mener at kritisk tenkning og vitenskapelig metode må sterkere inn i skolen. Han mener at elevene ikke lærer om vitenskapelig metode, sannsynlighet og kildekritikk, før de er på universitetet. Hvis det stemmer, så betyr det at vi lærere ikke gjør jobben vår, for læreplanen er godt innom disse emnene.

I læreplanen i naturfag er et helt hovedområde dedikert til vitenskapelig metode. I forskerspiren skal elevene stille spørsmål, beskrive observasjoner, gjøre målinger, skrive rapporter, stille hypoteser, finne feilkilder og vurdere gyldighet, helt i fra første trinn, og inntil faget deles i programfagene kjemi, fysikk og biologi. Også i disse finnes hovedområder som beskriver kompetanse i vitenskapelig metode innenfor de enkelte fagområdene.

I Norskfaget skal man etter 4. trinn bruke stoff fra biblitek og Internett i eget arbeid, og kompetansen skal gradvis gå mot å «bruke kilder på en kritisk og etterprøvbar måte og beherske digital kildehenvisning.» I RLE skal elevene diskutere forholdet mellom religion, livssyn og vitenskap, og i matematikk er statistikk og sannsynlighet et eget hoveområde.

Skolen har fokus på kritisk tenkning, men det har også andre. Vaksinemotstandere mener at de er kritiske til den forskningen som myndigheter og legemiddelindustrien serverer. Alternativbransjen hevder at de har dokumentsajon på effekten av blant annet homeopati. I et virvar av konsprasjonsteorier og gode intensjoner er det lett å bli forvirret.

Nettopp derfor er det så bra. og så viktig at vi har vitenskapelig metode. Den opererer ikke med sannheter, kun med teorier – som blir sterkere og sterkere jo flere ganger noen mislykkes med å motbevise dem. Mount Everest er bare verdens høyeste fjell helt til noen kan bevise at det finnes et høyere, eller eventuelt til vi har utvidet verdensbegrepet vårt til å omfatte andre planeter. Sannhetsbegrepet er spennende å utforske i skolen, både i naturfag og i andre fag.

Jeg kommer til å utforske sannhet i naturfag ganske snart, når vi på 10. trinn skal jobbe mot denne kompetansen: «Eleven skal kunne gi eksempler på samisk og annen folkemedisin og diskutere forskjellen på alternativ medisin og skolemedisin.»

Alternativ medisin er et vanskelig tema. Som kritiker blir man lett møtt med at man er  arrogant og sneversynt, mens man som alternativ kanskje vil føle seg latterliggjort og fordummet. Som lærer bør man ikke opptre arrogant, og ihvertfall ikke latterliggjøre noen. Elevene på 10. trinn har nok ikke brukt mange kalorier på å reflektere over dette emnet, men de har nok støtt på det. Noen har kanskje en mamma som hytter med neven til Andreas Wahl på tv’en, og noen har kanskje en bestefar som ble bedre i ryggen etter at han brukte homeopatisk medisin. De fleste er nok allikevel ganske likegyldige og blanke på området enda. Min tilnærming vil derfor være å la dem undersøke selv. Jeg vil gi dem navn på forskjellige behandlingsmetoder, både fra folkemedisin og alternativmedisin, og be dem undersøke følgende: Hva er det?, og; virker det? 10. klassinger er ikke akademikere, og de vil ikke klare å lese tunge forskningsrapporter. Det er derfor viktig at vi snakker om hvilke kilder vi kan stole på, før vi setter i gang.

Jeg er ganske sikker på hva utfallet vil bli, og jeg tror vi vil ha et godt grunnlag for å diskutere forskjellen på alternativ medisin og skolemedisin. Jeg vil for sikkerhets skyld passe på å si at siden vitenskapelig metode er det det er, så kan fortsatt noen av behandlingsmetodene hoppe fra den ene kategorien til den andre, men at det foreløpig ser ganske usannsynlig ut. Jeg håper at jeg da gjør litt av den jobben med å danne kritiske tenkere.