Kategoriarkiv: Tanker om skole og skoleutvikling

Overganger

Postet den av
3

De siste ukene med skole har jeg tenkt mye på de mange overgangene barna våre har i utdanningsløpet. Hva kan vi gjøre for å trygge dem, og sørge for at spranget blir minst mulig?

Overgangen fra barnehage til skole

Da jeg jobbet i barneskolen husker jeg at vi fikk notater fra barnehagene. De brukte ofte ordet «Skoleklar». Jeg reflekterte ikke noe særlig over det da, men hva betyr det å være skoleklar? Betyr det at en kan sitte stille på en pult i 3-5 timer? Betyr det at barnet viser interesse for regning og lesing?

Erling Lars Dale skrev om viktige forutsetninger for at et barn skal kunne ta i mot skolefaglig læring (Liker dette begrepet, for det avgrenser læring så fint). For det første må barnet ha evnen til å knytte kontakt til voksne, for det andre må barnet ha evne til språklig persepsjon, og for det tredje må barnet ha evne til å planlegge. (Bli venn med voksen, handle ut fra formidling, vente på tur) Dale mener at barnehagepedagogikken bør dreie seg rundt dette.

Selv tenker jeg at overgangen kunne vært myket opp med mer skolefaglig læring på barnehagenivå. La dem undre seg til å lese, skrive og regne – selvsagt milevis unna nærmeste kartlegging eller prøve. På den annen side kunne jeg tenkt meg mindre skolefaglig læring i småskolen. Det er en av skolens irriterende selvfølgeligheter at vi starter rett på med leseopplæring. Det tas ikke hensyn til at leseopplæring tilhører det eneste av mennesker læringsystemer* som faktisk er arvelig – nemlig evnen til utenatlæring. (All annen form for læringsevne er ikke arvelig) Når poden ikke har lært å gå ved etogethalvt, så er det grunn til bekymring. En åtteåring som sliter med lesing har mest sannsynlig arvet noe lavere evner til utenatlæring.

Dersom vi hadde tenkt at leseopplæringen hørte de til de siste årene i barnehagen, og de første 3 på barneskolen, uten å slå på varsellampene, så tror jeg flere barn kunne blitt reddet fra sitt eget selvbilde. Det å ikke mestre noe som er SÅ VIKTIG går hardt utover et barnesinn. Kanskje resten av skolegangen er ødelagt allerede der?

Småskolen kan ha andre innfallsvinkler enn lesing og skriving. Hva med å bruke undrelæringen som brukes i barnehagene?

7260067584_423025d091_o

Den skjulte overgangen i barneskolen

Den mest oversette, og kanskje derfor den verste, overgangen skjer mellom 4. og 5. trinn. Som regel får elevene nye lærere (som nettopp har levert fra seg ungdommer), nye klasserom og bøker med massevis av tekst i. Noen går over fra å skrive rett inn i matteboka, til å sirlig føre regnestykker i rutebok, og må for all del huske marg. Med linjal.

Har ikke lett fram kilde på det, men jeg har hørt at psykiske lidelser for gutter ofte starter i mellomtrinnsalderen, og har sammenheng med skolefaglige prestasjoner. Jeg tror at de 3 årene på mellomtrinnet på mange måter er «make or break» for de neste 6 årene.

Dersom barnet får gode relasjoner til de voksne, og opplever mestring, får de god selvfølelse og et positivt syn på skolen. Dersom det motsatte er tilfelle, er jeg usikker på om de blankeste ark og all verdens fargestifter vil hjelpe på ungdomstrinnet.

Mellomtrinnspedagogen bør derfor sørge for et positivt og trygt miljø, med realistiske forventninger og krav til eleven. Hjelp eleven til å finne motivasjon heller enn å si «Du må lese mer». For all del ikke drive med skremmepedagogikk! «Når du begynner på ungdomsskolen trekker de deg en halv karakter hvis du ikke har brukt linjal på margen»

OTUS – overgang til ungdomsskolen

Da jeg jobbet i Stavanger hadde vi i vår bydel det FAU-initierte OTUS. To dager i juni dro vi med syvendeklassingene våre til en militærleir og var sammen med de andre skolene i bydelen og de nye lærerne for 8. trinn. Elevene fikk fargede t-skjorter etter hvilken klasse de skulle gå i, og første dag gikk med til diverse teambuildingaktiviteter. Vi lærere på syvende stod fint og passet på hver vår post i løypa. Dagen ble avsluttet med grillfest med foreldrene. Den andre dagen bestod i diverse opplegg der blant annet politiet, natteravnene, uteseksjonen og helsestasjonen bidro. Vi hadde planlegging hjemme på skolen, og elevene var med den nye klassen sin hele dagen.

Nå skal jeg være forsiktig med kausalitet og korrelasjon, men i årene som fulgte gikk ungdomskriminaliteten i bydelen kraftig ned.

Det som uansett skjedde, var at elevene avsluttet barneskolen med et klart bilde av hvem de ville møte til høsten. Jeg tror det gjorde dem mye tryggere.

I tillegg til å bli kjent med ny klasse og nye lærere, tenker jeg det er viktig å få et besøk på skolen, og for elever med spesielle behov bør kanskje noen ekstra besøk og samarbeidsmøter til?

Blanke ark og en ny start venter til høsten.

Overgangen til videregående

Jeg kan ikke skryte av at jeg har satt meg så veldig godt inn i hvordan opptak til videregående fungerer. Jeg har derimot lagt merke til en stor ting som ikke fungerer. Etter min erfaring har opptakskontoret en streng og firkantet måte å behandle søkere på særskilt grunnlag.

I grunnskolen gjør vi det vi kan for å vurdere med karakter. Altså; selv om en elev har rett til spesialundervisning etter opplæringslovens §5.1, så vil vi vurdere med karakter der eleven faktisk viser kompetanse, og der eleven har utbytte av vurderingen. Det skal ofte mye tilrettelegging til for disse elevene, men de kan til en viss grad følge undervisning.

Ved inntaket til VGS ser det ut til at de har en strengere forståelse av særskilt grunnlag, og vil ikke prioritere elever med karakterer. Den som sitter igjen med svarteper er eleven.

De aller fleste tiendeklassingene er motivert og klar for videregående, og mange opplever det nok både mer ansvar og større frihet. De elevene som har spesielle behov – som har krevd stillaser av tilrettelegging og tilpasninger for å i det hele tatt være tilstede i ungdomsskolen, faller mellom to stoler i inntaket. For høyt fungerende til å komme under særskilt, men for hjelpesløs til å kunne klare presset av videregående alene. Jeg tror at det er disse som dropper ut, og jeg tror at et mindre strømlinjeformet inntak, med mer tid og mer snakk, ville kunne reddet en del av dem.

 

*Les mer om menneskehjernens læring her. Gratis nedlasting av hele boka som PDF.

Også notatversjon av Marianne Hagelia her.

Avskjed

Postet den av
Svar

I dag takket vi av 3 lærere som i en alder av + og – 70 går av med pensjon. Det var en flott avslutning og avskjed, med sang, blomster og taler.

En tale stod ut for meg.

Denne læreren, som nå går av, fortalte historier om den skolen han hadde vært i. Om elevskjebner som ikke ble så gode. Med skjelvende stemme fortalte han at han de siste årene hadde innsett at han hadde vært lærer i et system som ikke tok vare på det hele mennesket. Jobben hadde vært å formidle fag.

Han sa at skolen i dag er langt bedre, og at de unge lærerne – og de eldre som har lært av dem, gjør en mye bedre jobb med å inkludere og ta vare på alle typer elever.

Så takket han for seg, og takket for de mange fine årene med fine kolleger.

Jeg ble rørt og glad. En flott lærer og et godt medmenneske tok i dag avskjed med en bedre skole enn den han begynte i.

Synes vi skal prøve å la være å svartmale, jeg.

God ferie!

5 ut for en bedre skole

Postet den av
4

Mye i skolen er selvfølgeligheter som alltid har vært der. Tjener de skolens mandat om læring og dannelse? Fremmer de trivsel og læring hos enkeltindividet, eller koster de mer enn de smaker?

Her er fem ting vi gjør i skolen, som jeg tror vi hadde vært bedre foruten:

Eksamen

Spesielt i grunnskolen. Jeg tar meg i å stå å si hva som er eksamensrelevant til 8.klassinger. Denne skumle testen på egen undervisning og vurdering som kommer etter endt grunnskole. Hva skal vi med den i et skolesystem som uansett er lagt opp til ytterligere 3 år med skole? Og hva viser egentlig denne karakteren, på noe som gjøres på en dag, eller enda verre – på 20-30 minutter? Karakterene på eksamen utgjør 13 % av vitnemålet. Elever som gråter seg gjennom en muntlig presentasjon, eller svetter seg gjennom en utspørring. Snu opp ned på skolen for å avholde eksamen (Hva koster det i kroner og øre?) Fokuset på læring forsvinner også, naturlig nok, så snart eksamen er avholdt. Kan det tenkes at det finnes bedre måter å avslutte grunnskolen?

Anmerkninger, orden- og oppførselskarakter

Vi gir ikke anmerkninger på vennlighet, hjelpsomhet og flid. Vi gir ikke karakter i innsats og omsorg. Hvorfor skal vi da gi det på andre mennesklige egenskaper? Hvor mye tid brukes på disse systemene? På krangler om man er konsekvent, og beskyldninger om å være for slepphendt? Kunne denne tiden brukes til å sette inn tiltak for de som kommer til et punkt der dårlig orden faktisk utgjør et reelt problem for undervisningen? Kunne vi klart å faktisk hjelpe noen til å bli bedre med noe fordi at det er det riktige å gjøre, heller enn å true med anmerkninger og nedsatte karakterer?

2. fremmedspråk

Nå som valgfagene er tilbake kunne språkfag legges inn der for de som ønsker studiespesialiserende. Jeg kan ikke fatte og begripe at vi, i en verden som snakker mer og mer engelsk, skal bruke så mye tid på å lære enda et fremmedspråk. (Nå er heldigvis arbeidslivsfag et alternativ. Kunne også vært det blant valgfagene) Generelt sett; jeg tror vi hadde fått mer motiverte elever dersom vi lot dem spesialisere seg litt mer allerede på ungdomstrinnet. Hva skal til for å være allmenndannet i dag?

Halvparten av kompetansemålene

Vis meg en lærer som ikke kjenner på tidspress. Jeg kjenner selv at jeg lar være å bruke tid på gode opplegg som går i dybden, fordi at jeg er så redd for å ikke komme gjennom målene (eller boka…) Henger nok sammen med at på eksamen kan alt skje, og elevene må ha vært innom alle kompetansemål.

Egne karakterer i muntlig og sidemål

Ja, vi skal ha mange timer i norsk, og vi skal ha mange timer i engelsk. Trenger ikke sette så mange karakterer allikevel. Det fører til mer stress og mer tidspress. Norsk sidemål vil jeg beholde, men som del av norskfaget, og dermed uten egen karakter.

Og mye mer…

Jeg ville også ribbet vekk karakterer i underveisvurdering, mål- og resultatstyring, en god bunke papirarbeid, de fleste lærebøker, ordene «læringstrykk» og «læringsutbytte», prøver (både målsjekker, uketester, målprøver, kapittelprøver og what have you), så og si alle skjema som krever avkrysning, feil bruk av lojalitet og alle regler som har tall i seg, eller ikke trenger å være der.

Til slutt står de der: Læring og dannelse. Den gode timen. Det gode møtet mellom lærer og elev. Uten ytre motivatorer, men i en rendyrket og ekte form, tuftet på tanken om at vi alle vil gjøre vårt beste- og være vårt beste, om vi bare får tillit til det.

 

I krig og skole…

Postet den av
2

Det begynte da Thomas Nordahl sa at ordet metodefrihet burde fjernes som begrep for lærere. Anniken Hauglie stod ved siden av og nikket, rektor Trond Nilsen kastet seg på med eksempler på hvordan hans skole i et profesjonsfellesskap brukte forskningsresultater for å utvikle seg, og jeg satt i sofaen og måpte. SA han virkelig det?! Metodefrihet kun mellom det som virker? Han gjorde det.

Jeg er ingen akademiker. Vel har jeg skrevet noen større oppgaver i høyere utdanning, og jeg bestod såvidt ex. phil. en gang i tiden. Men jeg er ingen akademiker. Tung faglitteratur og forkningsrapporter har et slitsomt språk, og jeg må bruke lang tid på å tolke og forstå.

Kanskje mange lærere har det som meg? Kanskje det er derfor vi som yrkesgruppe generelt sett leser lite forskning?

Å lese Hattie f.eks er ganske tungt. Jeg er sikker på at han angrer voldsomt på den forenklede lista bak i boka, som virkelig alle (bortsett fra politikere, åpenbart) kan forstå. Aldri har en mann fått så mye oppmerksomhet, og så mye tyn, for noe så lite.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har lest hele Visible learning. Jeg har lest litt, og jeg har lest mye om. For å gjøre det enkelt for andre som synes det er vanskelig å lese sånt, så kommer her min lille tolkning. Hva er det egentlig Hattie kom frem til?

  • Det er avgjørende for elevers læring å ha en god relasjon til læreren.
  • Det er avgjørende for elevers læring å være aktivt deltagende i egen læringsprosess
  • Det er avgjørende for elevers læring å få tilbakemeldinger og hjelp til å lære mer

Jeg klarer ikke å lese dette som metode. Jeg kan heller ikke tro at det finnes lærere som ikke forstår og tar innover seg disse viktige funnene. Hvis det er dette Nordahl mener, så er vi langt på vei enige.

Hatties metaanalyse baserer seg på hundrevis av enkeltstudier. Studier av skoler og elever og lærere som gjør noe. På et eller annet tidspunkt begynte de å gjøre dette noe fordi de hadde tro på det. Slik kunne forskere gå inn og se om dette noe virket eller ikke. De begynte ikke med det fordi at det var evidensbasert, men fordi at de trodde på det.

Hva om det finnes flere faktorer? Flere metoder som virker? Skal vi drepe innovasjon ved å si at lærere ikke skal ha metodefrihet utover en viss ramme av det vi vet virker? Det er neppe Nordahls hensikt, og da har han et ansvar som kanskje den mest kjente norske skoleforskeren, med å formidle pedagogikken som en åpen kunnskapsform.

Nå for tiden leser jeg ikke forskning eller fag. Men jeg leser om skole; Marsdals «Kunnskapsbløffen» har lenge stått på leselista, og fikk plass nå.

For det meste har boka vært en gjennomgang av ting jeg har hørt og lest før – og jeg jobber med meg selv ved å si at også dette er ideologisk (bare så mye lettere å være enig når det er min ideologi.) Altså – det meste jeg har lest i boka har gitt kognitiv resonnans og verken utfordret eller provosert meg, men jeg har heller ikke opplevd noe som oppklarende eller spesielt lærerikt. Før s.175. Det mest provoserende er hvordan noen som ikke har bakgrunn i skolen kan skrive så krystallklart om kjernen av skolekrigen. Her skriver Marsdal om kunnskapsystemer i konflikt, og om nødvendigheten av både den byråkratiske og den pedagogiske anskuelse:

«Den byråkratiske anskuelse setter opp forutbestemte standarder og prosedyrer, som virksomheten skal utføre og måles etter. Pedagogene vet at det ikke finnes én metode som alltid fungerer. De må alltid løse situasjonen i praksis, der og da, ved hjelp av alle tilgjengelige kunnskaper, teorier, erfaringer, metoder og egenskaper.»

Skillet mellom disse er at den første har en lukket, og den andre en åpen kunnskapsform. Marsdal fortsetter å beskrive motsetninger og konflikter i styringen av skolen, og ender med en oversiktlig liste:

marsdal

Lista er kategorisk, og i praksis vil en se elementer fra begge sider de fleste steder. Den gir allikevel et godt bilde av hva partene i skolekrigen kjemper for.

En av heltene for den profesjonelle styringen er professor Svein Sjøberg – som angriper den andre siden hardt, uten å egentlig si så mye om hva han faktisk kjemper for. Professor-helten for det andre laget, Johan From inntar en stødig offerrolle og sier at angrepene på hans våpendrager må stoppe. De to leirene har ulik oppfatning av hva god skoleledelse betyr også. Hos From har de «Styring» som sin fane, mens i Sjøbergs leir har de i det minste nevnt det viktige faneordet «Læring»

Det er bra at vi har debatt i skole-Norge, men jeg begynner ærlig talt å bli lei av å høre hva forskning viser. Spesielt for oss som må stole litt på det vi hører, da lesing av tung forskning rett og slett er for tidkrevende. Fra politikermunn viser forskning både det ene og det andre. Jeg tror ikke dette er en krig om profesjonalitet og riktig bruk av forskning. Som i så mange andre kriger, er det ideologi som styrer. Vi spiller skoleRisk med blå og røde kommuner, og i høst skal vi være med og påvirke spillebrettet. Jeg har valgt min motstander. Har du?

Også verdt å lese før du tar valget:

http://www.aftenposten.no/viten/uviten/Uviten-Hodelos-bruk-av-Hattie-8035119.html

http://www.bt.no/meninger/debatt/Blind-tro-pa-statistikk-3355428.html#.VUyCF16sGCM.twitter

Takk (og farvel) til den «gamle» skolen

Postet den av
Svar

I helga leste jeg en kort liten bok som jeg virkelig koste meg med. Boka heter «Skolefri» og er skrevet av Per Thorvald Larsen. Han er åpen, ærlig og personlig om skolen som var, og skolen som er. Hans tolkninger og perspektiver ligger langt fra mine betraktninger om skolen, på de aller fleste områder. I tillegg til aldersforskjellen på nesten 30 år, står vi nok ideologisk et lite stykke fra hverandre. Vi har hatt noen diskusjoner på twitter, og jeg må innrømme at jeg noen ganger har tenkt på ham som en «gretten gammel gubbe». Han kalte meg en gang naiv, men rettet det senere til idealistisk. Da ble jeg veldig glad, selv om jeg ikke ser på det som en stor fornærmelse å bli kalt naiv!

Jeg kunne sikkert skrevet mye om de tingene jeg er uenig i, men det er mindre viktig enn de andre tankene jeg gjorde meg mens jeg leste.

wpid-dsc_0228.jpg

Av en kollega har jeg blitt kalt en progressiv pedagog (og rodehåve). En annen sa til meg at hun var glad for at jeg var der med «det løgna håve» mitt. Jeg liker å tenke nytt, og jeg liker å utfordre meg selv og andre. Jeg vil ha endring, og jeg vil helst ha det i går. Jeg vil ha et paradigmeskifte i skolen, og gå tilbake til en rådyrking av læring og dannelse – og jeg vil at vi skal gjøre det sammen.

Kanskje er det skremmende for de som tilhører den «gamle» skolen å møte meg og mine tanker?

Larsen tilhører den «gamle» skolen. Jeg har også kolleger mellom 60 og 70, som tok sin lærerutdanning på 70-tallet. Og som en som forfekter endring opphøyd i tredje, så er det kanskje naturlig å tenke at disse bør fases ut og bort fra skolen. Jeg skulle derimot ønske at de fleste ble til de var 80 minst.

Disse ble lærere i en tid der yrkesstatusen var høyere, og lærerne hadde stor autonomi. Når jeg hører de fortelle om hvordan de gjorde «før i tiå», blir jeg oftest imponert over hvor oppofrende de var(er) overfor elevene eller hvor spenstige opplegg de laget(lager). Sjelden tenker jeg at oi, det var det bra at vi sluttet med. De har en annen profesjonalitet og yrkesetikk enn lærere i 30-årene.

Jeg vet at Larsen også har skrevet en bok som handler om eldre lærere og endring i skolen, og den står definitivt på leselista nå.

Fram til den er lest så fortsetter jeg å tenke som jeg gjør; Det er ikke så om å gjøre å passe på at de eldste blant oss blir med på alle pedagogiske sprell eller får opplæring i allslags digitale anordninger. De sitter med så mye bra, og vi må sørge for å lære litt av dem mens vi har dem, så får vi heller avhjelpe litt med å fa lagt ut ukeplan på nett eller spilt av en film fra PC’en. Kanskje de ikke er så gretne allikevel?

Det eneste jeg ikke vil gi dem er definisjonsmakt over hva skolen skal være. Skolen tilhører oss nå, selv om vi tar med det beste av det de har å by på!

PS. Les boka! Føltes som lese brev fra en klok onkel!

Kampen om læreryrket

Postet den av
1

Det nærmer seg to uker siden filmskaper Trygve Hagen skrev om hvordan læreren kunne få autoritet i klassen. Han fikk et godt svar av påtroppende leder for elevorganisasjonen, Kristoffer Hansen.

Jeg leste Hagens ytring som en spissformulert provokasjon for å promotere filmen hans, «Kampen om klasserommet», og hadde ikke tenkt å bry meg noe mer med den. Kanskje jeg skulle droppe å se filmen, hvis det var denne linja han la seg på. Alle var ikke enige med meg. Flere mente at han hadde gode poenger, at læreren bør ha flere sansksjonsmuligheter og større makt i klasserommet. Beskrivelsene er for meg som tatt fra et helt annet yrke. Jeg har reflektert litt over hva mye av jobben min har bestått i.

Jeg liker alle elevene

Det har ikke vært enkelt. Med elever som har vært selvsentrerte, egoistiske og usympatiske, med uforbeholden støtte fra hjemmet, har det noen ganger føltes umulig. Men jeg gjør det. Alle elever kommer i utgangspunktet med et ønske om å lykkes. Det er ikke alltid like lett å se, og noen elever har fått ødelagt sin tillit til voksne. De starter med piggene skjerpet, og ute. Det tar tid, og det er frustrerende, men piggene lar seg sakte men sikkert slipes litt, og plutselig en dag, så kommer han med et dikt han har skrevet hjemme:

wpid-dsc_0212.jpg

Det gjorde han etter at jeg oppfordret ham til å skrive et dikt om hvor mye han hatet å skrive dikt.

Jeg interesserer meg for elevene

Noen ganger savner jeg å undervise i fag som norsk, engelsk eller RLE. I de fagene får elevene vise fram mer av den de er, enn de får i matte og naturfag. Jeg får ikke lest så mye av det elevene skriver, så jeg sørger for å prate med dem. Hvilket spill spiller de for tiden? Hvordan gikk det på konserten med koret? Hvordan går det med hesten?

(Jeg har et stort forbedringsområde her. Fotballgutta… Til høsten har jeg bestemt meg for å finne ut hvilke lag de forskjellige følger, og ta en rask kikk på resultater på søndagen. Det er et lite offer for en potensielt stor gevinst)

Jeg bryr meg om elevene

Det er viktig å bygge et tillitsforhold. Jeg vil dem godt, og kan vise det på flere måter. Noen ganger er det er å gi et kvarter av timen til å øve på fremføring til neste time, andre ganger å være tilgjengelig for øvehjelp via facebook kveldene før en heldagsprøve. En gang var det å følge en elev hjem i et friminutt fordi hun hadde glemt ut at hun hadde tatt med seg ei lita mus på skolen! Og veldig ofte er det å ta noen samtaler a la norvegiareklamen. Noen ganger trenger de bare litt mat. Eller litt frisk luft. Jeg har runde kanter, men klare rammer, og setter tydelige grenser før gode «velferdsordninger» blir utnyttet.

Et smil om dagen gjør godt i magen

Et gammelt ringrevuttrykk lyder «Ikke smil før jul». Jeg blir litt kvalm av det, og tenker at hvis noen for alvor praktiserer slik, så bør de fratre sin stilling i utdanningens tjeneste. FY!

Smil hver dag, til så mange som mulig. Møter du et blikk, så smil. Enkel medisin for det aller meste, både for deg og mottakeren. Tenk at noen elever har kanskje aldri opplevd en lærer som ser dem inn i øynene og smiler til dem?

Jobben min handler altså i stor grad om relasjoner og klasseledelse. Med ny klasse bruker jeg kanskje mye tid på det også. Men vet dere hva? Det fantastiske er at når jeg har gjort dette grunnarbeidet, så har jeg verdens aller beste utgangspunkt for å hjelpe dem å lære matte og naturfag. (Som nok noen tenker ER jobben min)

Jeg trenger ingen sanskjonsmuligheter, og jeg ønsker ikke makt i klasserommet, kun gjensidig respekt.

Smitten fra England

Postet den av
6

Jeg kom nylig tilbake fra min tredje studietur til England, min første som skoleleder. Temaet var lærende ledelse, og vi hadde både et skolebesøk og et seminar med dr Sara Bubb. Vi fikk svært godt utbytte i form av konkrete tips til hvordan vi skal bli en lærende organisasjon. Jeg kan allikevel ikke si at jeg har lært noe før jeg faktisk har omsatt dette til praksis. Jeg tar med meg noen konkrete ideer som skal prøves ut, og som jeg vil skrive om ved en annen anledning. Nå følger de større refleksjonene jeg gjør meg i møte med et annet skolesystem.

Tilsammen har jeg vært på besøk på 5 skoler i England siden første tur i 2007. Denne gangen oppdaget jeg hvor mye mitt syn på skole har forandret seg på de ni årene.

Det som imponerte meg mest første gang, imponerer meg fortsatt. Ekstremt godt forberedt og læringsfokusert undervisning, med mye variasjon og hyppige skifter av aktivitet. Hele skolen er dekorert med læringsstøttende plakater med synonymord, gode bindeord, fakta om diverse tema og påminnelser om hvordan vi skal oppføre oss. Overalt elevene ser vil de finne noe som kan vekke deres nysgjerrighet, eller minne dem på noe som kan være nyttig til neste gang de skal løse en oppgave. Så ofte har jeg tenkt at dette bør vi bli bedre på hjemme også, og mange er enige med meg. Motforestillingene går på to ting; noen synes det er veldig rotete og forvirrende med så mye informasjon, noen tenker på det jeg ser som læringsstøttende, som juks. De siste tenker jeg kanskje har noen skritt igjen å gå før de forstår hva jobben deres egentlig går ut på.

Det som skremte meg mest første gang, skremmer meg fortsatt mest. I mange av klasserommene finner jeg en kultur for rangering av elevene, og for offentlig skamming. En elev på seks år spente tåa i pulten da hun skulle sette stolen inntil pulten, og løftet foten mens hun hinket på stedet og stille viste smerte med ansiktet. Hennes gruppe fikk gå ut sist, etter at læreren hadde gjort et poeng ut av at jenta ikke klarte å stå stille, og dermed hadde sørget for at hennes gruppe måtte vente. Jenta kom pliktoppfyllende med en unnskyldning til resten av gruppa si. Kulturen med offentlig skamming og rangering ser ut til å gå hele veien til toppen av det britiske skolesystemet.

I 2007 var jeg såvidt i gang med arbeid med vurdering for læring. Jeg syntes det var flott at vi skulle stille krav til elevene, og at vi skulle ansvarliggjøres for resultatene i klassene våre. VFL og målstyring var to sider av samme sak for meg, noe det ser ut til at en del skolepolitikere fortsatt tenker.

Allerede på midten av 90-tallet ble skolen transparent i England. Resultater ble rangert og offentliggjort, og Ofsted startet sine inspeksjoner på grunnlag av standarder for hva god undervisning og god skole er. På den aller første listen som ble offentliggjort havnet et distrikt i Øst-London på en desidert sisteplass. Det var langt opp til neste. Skolelederne i kommunen min var så heldige at vi fikk besøke på en av skolene i dette distriktet; Bonner primary school.

Da resultatene kom, og var så nedslående, bestemte de seg på denne skolen for å gjøre et kollektivt løft. Ved hjelp av en fantastisk rektor, og en stab av motiverte lærere og assistenter klarte de på få år å bli en av Ofsteds 20 «Outstanding schools». De gikk fra verst til best, og godt var det. Rektor på denne skolen, Martin Tune var takknemlig for at de gode resultatene sørget for at de fikk «jobbe i fred». På en slik skole har en råd til å være innovativ, og lærerne fikk stor frihet både når det gjaldt arbeidstid (og sted) og pedagogiske valg. Han hadde tillit til at de gjorde en god jobb (Og i årenes løp hadde de som han ikke hadde like stor tillit til forlatt skolen.) Han syntes synd på de i andre enden av rangeringslistene, der skoler stenges, eller blir lagt under ledelse av andre skolers rektorer i såkalte academies. De har konstant noen som puster dem i nakken og tvinger fram prestasjon. Noen lærere og rektorer mister jobben.

For 9 år siden ville jeg tenkt at det var jo flott det da, når de ikke leverte resultater. Nå vet jeg at en skole er mer enn sine faglige resultater. Rektor Martin trakk fram Pasi Sahlbergs utsagn om at i England hadde det vokst fram en GERM som var i ferd med å ta over hele verden. Germ i dette tilfellet var ikke en bakterie (selv om den oppfører seg likt), men en forkortelse for Global Education Reform Movement. Den traff oss 10 år etter at den oppstod i England.

Grunnen til at Bonner lyktes i 1997 var at de jobbet som en lærende organisasjon. Endringen kom innenfra, og den var kollektivt motivert. Nå har de en kollektiv motivasjon for å fortsette å utvikle seg, og opplever tillit og frihet til å få til nettopp det.

Det er ingen tvil om at et strengt målstyringsregime virker for å oppnå resultater. Klassisk betinging med belønning og straff er også en effektiv måte å lære på, men det medfører noen negative følger. Frykt og stress gir ikke varig læring på noe nivå i skolesystemet.

Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder elevenes trivsel og demokratiforståelse. I norske klasserom er det ikke vanlig å se offentlig skamming, og vi bygger vår pedagogikk på et sosiokulturelt læringssyn. I vår kultur er det mest nærliggende å tenke at lærende organisasjoner skal føre til utvikling av skolen, og ikke målstyring. Jeg håper at våre politikere forstår denne forskjellen, og forstår hva det innebærer.

Da Andy Hargreaves var i Stavanger våren 2013 trakk han fram alt det vi er gode på i Norge, og sa at vi måtte ta vare på det, og ikke la PISA sette standarden. Han avsluttet med «Don’t go the Oslo way»

Det viktigste jeg tar med meg fra den siste studieturen til England er dette:

Vi må på egen skole bli enige om hva god undervisning er, og hvilke utviklingsområder vi har. Vi må jobbe kollektivt, systematisk og målrettet mot våre egne standarder, slik at våre resultater holder seg gode over tid.

Hvis vi ikke gjør det så mister vi kanskje sjansen til å være en lærende organisasjon når «The Oslo way» blir «The Norway way».

Maktesløs mot mobbing?

Postet den av
2

Jeg hørte en lærer si en gang, at dersom barnet hennes ble mobbet, så ville hun bytte skole på flekken. Det må vel anses som en fallitterklæring for skolen?

Nylig hadde jeg også en samtale med en elev – en svært dyktig og kjekk elev, som lurte på hva som egentlig var vitsen med slike anti-mobbekampanjer. Lå det ikke dessverre i menneskets natur å mobbe? Kyllinger dreper de iblant dem som skiller seg for mye ut. Mitt svar var at vi ville vel være bedre en kyllinger. Er ikke det at vi er i stand til å akseptere det som er annerledes, en av de tingene som virkelig gjør oss til mennesker?

I møte med en mobbesak er følelsen av utilstrekkelighet enorm. Hver gang. På 11 år i skolen har jeg aldri vært borti en sak der ett offer blir mobbet av èn mobber, og at saken løses ved at vi sier stopp. Det er alltid mer komplisert.  Jeg har grepet inn i saker der verken eleven eller foreldre varsler selv, men der mobbingen har vært åpenlys. Jeg har møtt elever som ikke innser (ikke vil innse, eller heldigvis faktisk ikke innser?) at de blir gjort narr av og herset med. Jeg har også møtt foreldre som omtaler DEN GUTTEN eller DEN JENTA som den verste bølla på skolen, som holder deres kjære barn, og andre elever som gisler i et regime av frykt og terror. Jeg vet at det nok faktisk er omvendt, og at både DEN GUTTEN og DEN JENTA har sine ting å stri med. Jeg har sett paragrafer i opplæringsloven holdt opp som argument for å få motparten i en konflikt til å motta sanksjoner. Jeg har sett misforståelser, dumheter på nett og ungdom som dreper hverandre med blikk – og alt kalles mobbing. Det er virkelig aldri enkelt. Og jeg ender opp med å føle meg maktesløs og utilstrekkelig.

Jeg var en gang i en klasse med en liten kjerne av «kule» gutter. De så bra ut, spilte fotball og var faglig sterke. Spesielt en av dem hadde stor makt over de andre i klassen. De andre guttene var mer opptatt av ham, enn av hva som foregikk faglig i timen. Med et ørlite nikk kunne han styre om kameratene skulle gjøre som de fikk beskjed om eller la være. Klassen satt på nåler og avventet hans anerkjennelse eller neste «kommando». Jeg kunne selvsagt ikke si noe på ham. Han var snill, høflig og blid, og gjorde flittig det han fikk beskjed om. Når han ikke var der gjorde alle det. Hele atmosfæren endret seg. Flere turte å rekke opp hånda, og den harde kjernen rundt ham fikk faktisk konsentrert seg. Hvordan i all verden jobber man med sånt? Hadde jeg tatt det opp med foreldrene hadde jeg gått over streken «Jeg føler at klassen fungerer bedre når han ikke er der, men jeg klarer ikke å ta han for noe.» Ei av jentene i klassen begynte å gråte da hun fikk vite at hun skulle gå i samme klasse med ham videre. Jeg samtalte og undersøkte, men han hadde aldri gjort noe eller sagt noe. Det var bare ubehagelig. Det var noe med måten han så på henne, og måten han overså henne.

Kan man ta noen på en generell mangel på empati? Kan man ta noen på at de aldri har vært den svake part selv? For at foreldrene dine har beskyttet deg, og alltid skyldt på alle andre? Kan man be noen slutte å se på, og slutte å overse noen?

Jeg var relativt ny da, men aner ikke hva jeg ville gjort i samme situasjon nå. Jeg ville fortsatt vært maktesløs.

Det er viktig og riktig at det er offerets subjektive opplevelse som skal legges til grunn i en mobbesak, men det kompliserer alle de sakene som objektivt sett – dersom vi bruker definisjoner, ikke er mobbing. Og selv de sakene som kommer inn under definisjonene, er sjelden svart/hvitt. Allikevel skal vi ikke gi oss! Om det så er både håpløst, naturstridig og komplisert, så skal vi ha en soleklar nulltoleranse for mobbing!

Som lærere må vi være der, og vi må være nær. Vi må bli kjent med elevene våre, og vi må bli kjent med arenaene deres – helt opp til den grensen til der vi invaderer deres verden. Vi må ha øyekontakt med de vi vet at har det vondt, og vi må ha blikket på de som vi vet har gjort andre vondt. Vi må ha åpne øyne og øyne i nakken. Vi må se og smile og lytte.

Som foreldre må vi se de andres barn og forstå. Vi må spørre «Hva gjorde du først da?» til egne barn, og unnskylde de andre. Vi må invitere alle til bursdag, og vi må si at «alle skal være med alle» ihvertfall til vi vet at alle har noen å være med. Vi må sørge for at våre barn har venner, og at de kan være en venn for de som ikke har noen. Vi må snakke pent om folk når vi sitter rundt middagsbordet, og huske at vi er rollemodeller for våre små.

Det er ikke så rart at man som enkeltperson kan føle seg maktesløs mot mobbing. Mobbing er ikke et skoleproblem, men et samfunnsproblem. Vi må alle sammen – som en svært klok elev sa: Keep calm and stopp mobbing.

 

Handlingsplan mot tidstyveri – med ansvarsfordeling og rutiner

Postet den av
Svar

Vi blir utsatt for mye tidstyveri i skolen, og jeg har nå besluttet å lage en handlingsplan, slik at vi alle vet hva vi skal gjøre når slike ting oppstår.

DKS/forfatteren kommer!

Alltid vanskelig, men heldigvis løselig. Skolen trenger en kulturkoordinator – enten en lærer, eller en fra ledelsen. Denne har ansvar for å putte alle besøk fra DKS inn i skolens halvårshjul og kalendre. Når besøket nærmer seg kan det være lurt å sende ut en påminnelse med litt info. Det som er så greit med DKS, er at besøkene og aktivitetene alltid kan knyttes til våre kompetansemål – den jobben har de faktisk gjort for oss, tidstyvene. Det er lærerens ansvar å sørge for at elevene er forberedt på hvem som skal komme, hva som skal skje, og hvorfor det er relevant. Kanskje til og med gjøre noe spennende etterarbeid? Kulturkoordinatoren sørger for at gjestene føler seg velkomne, og får mat.

Ut av skolen opplevelser

Noen ganger er det noen som vil at elevene våre skal oppleve noe utenfor skolens forgårder. Museer, fjell, skibakker, teatre, kinosaler og fugleparker ser ut til å ha et eget krafttak på tida vår. Heldigvis finnes et smutthull, der denne tida kan regnes inn i det vi allerede skal gjøre. Smutthullet kalles læreplanen, og spesielt den generelle delen er interessant. Her kan vi forankre tidsbruken vår både i lokal tilknytning, kulturelle opplevelser, friluftsåret 2015, sosial kompetanse og til og med praktisk læring! Vi kan faktisk utnytte disse turene utenfor skolen til læring!

Kosetid

Kosetiden er vanskelig å komme utenom. Den fyller, skal vi tro noen av den lektorale overbevisning, store deler av det som burde være læretid. Og de har nok rett i noe av dette. Jeg har jobbet i barneskole, og ungdomsskole. På barneskolen hadde vi kosetid to dager i året, vil jeg anslå. På ungdomsskolen kommer det litt an på når vi legger tentamen. Mitt forslag blir derfor å fjerne heldagsprøvene slik vi kjenner dem, for å ta tilbake kosetiden etter tentamen til læretid. Også selve heldagsprøven kan nok utnyttes bedre av mange.

«Vi trenger tilskuere, deltakere, frivillige»

En skole rommer mange mennesker, og mange har funnet ut at de kan stjele tida til disse menneskene ved å invitere dem på ting som høres gøy ut. Et enkelt flytskjema kan brukes dersom man er i tvil:

flytKartleggingsverktøy, tester og undersøkelser

Dersom de er valgfrie, se flytskjema over. Dersom du blir pålagt noe i skolen er det ikke like lett. Kanskje er dette noe som styres av politikk og ideologi. Noen mener faktisk at det er viktig å veie grisen ofte for å gjøre den fetere, fordi at da kan vi gi de grisene som legger mest på seg belønning, så vil de andre grisene spise mer. Eventuelt så vil de gi dem annet for/tvangsfore dem. Den eneste handlingen jeg kan tenke meg her, er at hver enkelt av oss finner ut hva vi vil med grisen, og sørge for å gi vår stemme i valget til de som vil gjøre det samme med grisen som oss.

Jeg er for delekultur, så denne handlingsplanen er til fri bruk i alle skoler, barnehager eller andre steder der læring skjer! La oss kreve tida tilbake!

Det vi trenger er en gjeng navlebeskuere!

Postet den av
4

I dag var jeg så heldig at jeg fikk høre nok en av de store i skole-Norge, nemlig Knut Roald. Her er mine refleksjoner:

Det handlet om organisasjonslæring og skoleutvikling, om systemisk kvalitetsarbeid. Interessant og spennende – og med en annerledes vinkling. Det skulle ikke dreie seg så mye om dette kollektivet som hadde det så fint og gjorde så mye rett.

Hovedpoenget var at profesjonsutvikling skjer når vi alle er villige til å forske på oss selv på egen arbeidsplass. Jeg som leder må se på min praksis, og ikke forsøke å plukke vekk uønskede elementer i kollegiet. Jeg som lærer må studere egen undervisning, i stedet for å slå meg til ro med at det sikkert var noe i drikkevannet til dette kullet. Vi må alle gå fra kausal til systemisk tenkning.

autocritica

Så hva må en leder gjøre for å få til en kultur full av navlebeskuere?

Mer som leder av profesjonsutøvere, mindre som politisk leder

Mange er vant til fellesmøter der leder serverer informasjon, og starter diskusjon. «Her er årets eksamensresultater. Hva synes dere, og hvilke tiltak bør vi sette igang? Kjør debatt»

Hans mener at vi har for få støttelærere i mattetimene, og at vi derfor får dårlige resultater. Mette tror at vi bør gå mer bort fra boka, og begynne å undervise slik eksamen legger opp til. Kristian synes at da bør vi kanskje heller bytte matteverket vårt. Jeg aner ikke hva resten synes, men den som tier samtykker til en av de tre ihvertfall.

I stedet for dette – at lærerne kommer inn i fellesmøtet med sin forventning om medbestemmelse gjennom plenumsdiskusjon, bør lederen invitere til medskaping gjennom gode spørsmål. Før møtet: «Her er eksamensresultatene for i vår. Les og tenk igjennom; Hva er du fornøyd med og hvorfor? Hva kan bli bedre og hvordan? Ta med dine innspill til gruppearbeid på fellesmøte i morgen»

Fortsatt mener kanskje Hans at vi har for få timer med støttelærere, men kanskje han havner på gruppe med Trond – som mener at de ikke har vært gode nok til å variere og tilpasse undervisningen? Her må de sammen bli enige om hvilke tiltak de kan sette inn, uavhengig av om økonomien vil tillate flere støttetimer neste år. Kanskje rektor er med på denne gruppa, og utfordrer både Hans og Trond til å finne fram til noen metoder å prøve ut i egen klasse, før de deler erfaringene med hverandre og videre utfordrer resten av fagteamet. Slik kan kunnskap spres.

Jeg har allikevel noen motforestillinger.

Det oppleves provoserende å hele tiden måtte se seg i speilet og si noe om hva jeg kan gjøre bedre. Blir man aldri god nok? Å bli avfeid med at vi ikke kan diskutere ressursbruk, når jeg er overbevist om at det er det eneste som kan hjelpe. Å få høre at vi setter elevene først, dernest fellesskapet, og til slutt den enkelte. Hva med meg da?

Jeg har hørt at lærere skiller seg fra andre yrkesgrupper i det at vi i større grad enn andre har et behov for å bli sett og anerkjent. Kan det være noe i det? Er det derfor jeg tenker at det er litt sårt og provoserende å høre at jeg stadig må søke å bli bedre?

Det er nok litt typisk meg å være der uansett – og jeg har nok en viss forventning om at skal man være lærer, så må man være i konstant læringsmodus. Og læring er endring. Det er jo det som er det vanskelige. Vi kan ha informasjon om hva som er lurt å gjøre, men først når man får det til og faktisk gjør det, har vi kunnskap og kompetanse. Så hvordan kommer man dit?

Mange lærere ønsker mer tid til erfaringsutveksling med andre lærere. C.G Wells, som står for modellen under, skal ha sagt at læreres erfaringsutveksling ligner mest på det en i småbarnspedagogikken kaller parallellek. Begge leker, men ikke sammen. Det skjer ikke noe nytt. Ingen lærer, begge bare leker fortsatt selv. Det er først når man kommer ned på kunnskapsbygging i fellesskap – når man må finne løsningen på et problem sammen, og faktisk endrer noe i undervisningen basert på det, at vi lærer.

 

Wells

Dette er en annen viktig bit for lederen; ikke deleger, men distribuer ledelsen. Å delegere er noe man gjør fordi at man ikke har tid til alle oppgavene selv. Man har kompetansen og vet svarene, men rekker ikke over alt. Å distribuere ledelse gjør vi når vi ikke kan svaret. Hva skal vi gjøre for å få skolevegrer Stian i 8F til å komme tilbake til skolen? Her må de som jobber med Stian ta ledelsen i arbeidet, og lære hva som vil virke.

Den type ledelse som jeg har beskrevet, og den type møter som virker utviklende, tar tid. Tid vi ikke har i skolen, ville jeg sagt, men Knut Roald sier at de skolene som får dette til ikke bruker mer tid. De bruker bare tiden bedre.

For selv om rektor distribuerer ledelse, og på en lur måte lytter til alle uten å ha plenumsdiskusjoner, så er hun autoritær når det trengs. Tiden på denne skolen går ikke med til å diskutere orden på kopirommet, hvem sitt ansvar det er å ta låserunder eller hvorvidt sommeravslutningen bør holdes på torsdag eller fredag. Hun skjærer gjennom og bestemmer over slike fillesaker. Da sparer vi tid, og den tiden bør vi bruke til å lære sammen ved å prøve å forbedre oss selv.

Så har jeg tenkt å walk the talk? Endrer jeg noe etter all den informasjon jeg har mottatt de siste to dagene? Kommer jeg til å lære noe?

Det jeg tar med meg – og som jeg vil prøve å være bevisst på er:

– Jeg skal være tålmodig, og lytte og reflektere før jeg kommer med motforestillinger.

– Jeg skal kalle vanskelige ting for vanskelige – og prøve allikevel.

– Jeg skal ta noen relasjonelle konfrontasjoner tidlig, heller enn å vente ut og prøve å endre på strukturer.