Kampen om læreryrket

Det nærmer seg to uker siden filmskaper Trygve Hagen skrev om hvordan læreren kunne få autoritet i klassen. Han fikk et godt svar av påtroppende leder for elevorganisasjonen, Kristoffer Hansen.

Jeg leste Hagens ytring som en spissformulert provokasjon for å promotere filmen hans, «Kampen om klasserommet», og hadde ikke tenkt å bry meg noe mer med den. Kanskje jeg skulle droppe å se filmen, hvis det var denne linja han la seg på. Alle var ikke enige med meg. Flere mente at han hadde gode poenger, at læreren bør ha flere sansksjonsmuligheter og større makt i klasserommet. Beskrivelsene er for meg som tatt fra et helt annet yrke. Jeg har reflektert litt over hva mye av jobben min har bestått i.

Jeg liker alle elevene

Det har ikke vært enkelt. Med elever som har vært selvsentrerte, egoistiske og usympatiske, med uforbeholden støtte fra hjemmet, har det noen ganger føltes umulig. Men jeg gjør det. Alle elever kommer i utgangspunktet med et ønske om å lykkes. Det er ikke alltid like lett å se, og noen elever har fått ødelagt sin tillit til voksne. De starter med piggene skjerpet, og ute. Det tar tid, og det er frustrerende, men piggene lar seg sakte men sikkert slipes litt, og plutselig en dag, så kommer han med et dikt han har skrevet hjemme:

wpid-dsc_0212.jpg

Det gjorde han etter at jeg oppfordret ham til å skrive et dikt om hvor mye han hatet å skrive dikt.

Jeg interesserer meg for elevene

Noen ganger savner jeg å undervise i fag som norsk, engelsk eller RLE. I de fagene får elevene vise fram mer av den de er, enn de får i matte og naturfag. Jeg får ikke lest så mye av det elevene skriver, så jeg sørger for å prate med dem. Hvilket spill spiller de for tiden? Hvordan gikk det på konserten med koret? Hvordan går det med hesten?

(Jeg har et stort forbedringsområde her. Fotballgutta… Til høsten har jeg bestemt meg for å finne ut hvilke lag de forskjellige følger, og ta en rask kikk på resultater på søndagen. Det er et lite offer for en potensielt stor gevinst)

Jeg bryr meg om elevene

Det er viktig å bygge et tillitsforhold. Jeg vil dem godt, og kan vise det på flere måter. Noen ganger er det er å gi et kvarter av timen til å øve på fremføring til neste time, andre ganger å være tilgjengelig for øvehjelp via facebook kveldene før en heldagsprøve. En gang var det å følge en elev hjem i et friminutt fordi hun hadde glemt ut at hun hadde tatt med seg ei lita mus på skolen! Og veldig ofte er det å ta noen samtaler a la norvegiareklamen. Noen ganger trenger de bare litt mat. Eller litt frisk luft. Jeg har runde kanter, men klare rammer, og setter tydelige grenser før gode «velferdsordninger» blir utnyttet.

Et smil om dagen gjør godt i magen

Et gammelt ringrevuttrykk lyder «Ikke smil før jul». Jeg blir litt kvalm av det, og tenker at hvis noen for alvor praktiserer slik, så bør de fratre sin stilling i utdanningens tjeneste. FY!

Smil hver dag, til så mange som mulig. Møter du et blikk, så smil. Enkel medisin for det aller meste, både for deg og mottakeren. Tenk at noen elever har kanskje aldri opplevd en lærer som ser dem inn i øynene og smiler til dem?

Jobben min handler altså i stor grad om relasjoner og klasseledelse. Med ny klasse bruker jeg kanskje mye tid på det også. Men vet dere hva? Det fantastiske er at når jeg har gjort dette grunnarbeidet, så har jeg verdens aller beste utgangspunkt for å hjelpe dem å lære matte og naturfag. (Som nok noen tenker ER jobben min)

Jeg trenger ingen sanskjonsmuligheter, og jeg ønsker ikke makt i klasserommet, kun gjensidig respekt.

One thought on “Kampen om læreryrket

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s