I helga leste jeg en kort liten bok som jeg virkelig koste meg med. Boka heter «Skolefri» og er skrevet av Per Thorvald Larsen. Han er åpen, ærlig og personlig om skolen som var, og skolen som er. Hans tolkninger og perspektiver ligger langt fra mine betraktninger om skolen, på de aller fleste områder. I tillegg til aldersforskjellen på nesten 30 år, står vi nok ideologisk et lite stykke fra hverandre. Vi har hatt noen diskusjoner på twitter, og jeg må innrømme at jeg noen ganger har tenkt på ham som en «gretten gammel gubbe». Han kalte meg en gang naiv, men rettet det senere til idealistisk. Da ble jeg veldig glad, selv om jeg ikke ser på det som en stor fornærmelse å bli kalt naiv!

Jeg kunne sikkert skrevet mye om de tingene jeg er uenig i, men det er mindre viktig enn de andre tankene jeg gjorde meg mens jeg leste.

Av en kollega har jeg blitt kalt en progressiv pedagog (og rodehåve). En annen sa til meg at hun var glad for at jeg var der med «det løgna håve» mitt. Jeg liker å tenke nytt, og jeg liker å utfordre meg selv og andre. Jeg vil ha endring, og jeg vil helst ha det i går. Jeg vil ha et paradigmeskifte i skolen, og gå tilbake til en rådyrking av læring og dannelse – og jeg vil at vi skal gjøre det sammen.

Kanskje er det skremmende for de som tilhører den «gamle» skolen å møte meg og mine tanker?

Larsen tilhører den «gamle» skolen. Jeg har også kolleger mellom 60 og 70, som tok sin lærerutdanning på 70-tallet. Og som en som forfekter endring opphøyd i tredje, så er det kanskje naturlig å tenke at disse bør fases ut og bort fra skolen. Jeg skulle derimot ønske at de fleste ble til de var 80 minst.

Disse ble lærere i en tid der yrkesstatusen var høyere, og lærerne hadde stor autonomi. Når jeg hører de fortelle om hvordan de gjorde «før i tiå», blir jeg oftest imponert over hvor oppofrende de var(er) overfor elevene eller hvor spenstige opplegg de laget(lager). Sjelden tenker jeg at oi, det var det bra at vi sluttet med. De har en annen profesjonalitet og yrkesetikk enn lærere i 30-årene.

Jeg vet at Larsen også har skrevet en bok som handler om eldre lærere og endring i skolen, og den står definitivt på leselista nå.

Fram til den er lest så fortsetter jeg å tenke som jeg gjør; Det er ikke så om å gjøre å passe på at de eldste blant oss blir med på alle pedagogiske sprell eller får opplæring i allslags digitale anordninger. De sitter med så mye bra, og vi må sørge for å lære litt av dem mens vi har dem, så får vi heller avhjelpe litt med å fa lagt ut ukeplan på nett eller spilt av en film fra PC’en. Kanskje de ikke er så gretne allikevel?

Det eneste jeg ikke vil gi dem er definisjonsmakt over hva skolen skal være. Skolen tilhører oss nå, selv om vi tar med det beste av det de har å by på!

PS. Les boka! Føltes som lese brev fra en klok onkel!