Jeg hørte en lærer si en gang, at dersom barnet hennes ble mobbet, så ville hun bytte skole på flekken. Det må vel anses som en fallitterklæring for skolen?

Nylig hadde jeg også en samtale med en elev – en svært dyktig og kjekk elev, som lurte på hva som egentlig var vitsen med slike anti-mobbekampanjer. Lå det ikke dessverre i menneskets natur å mobbe? Kyllinger dreper de iblant dem som skiller seg for mye ut. Mitt svar var at vi ville vel være bedre en kyllinger. Er ikke det at vi er i stand til å akseptere det som er annerledes, en av de tingene som virkelig gjør oss til mennesker?

I møte med en mobbesak er følelsen av utilstrekkelighet enorm. Hver gang. På 11 år i skolen har jeg aldri vært borti en sak der ett offer blir mobbet av èn mobber, og at saken løses ved at vi sier stopp. Det er alltid mer komplisert.  Jeg har grepet inn i saker der verken eleven eller foreldre varsler selv, men der mobbingen har vært åpenlys. Jeg har møtt elever som ikke innser (ikke vil innse, eller heldigvis faktisk ikke innser?) at de blir gjort narr av og herset med. Jeg har også møtt foreldre som omtaler DEN GUTTEN eller DEN JENTA som den verste bølla på skolen, som holder deres kjære barn, og andre elever som gisler i et regime av frykt og terror. Jeg vet at det nok faktisk er omvendt, og at både DEN GUTTEN og DEN JENTA har sine ting å stri med. Jeg har sett paragrafer i opplæringsloven holdt opp som argument for å få motparten i en konflikt til å motta sanksjoner. Jeg har sett misforståelser, dumheter på nett og ungdom som dreper hverandre med blikk – og alt kalles mobbing. Det er virkelig aldri enkelt. Og jeg ender opp med å føle meg maktesløs og utilstrekkelig.

Jeg var en gang i en klasse med en liten kjerne av «kule» gutter. De så bra ut, spilte fotball og var faglig sterke. Spesielt en av dem hadde stor makt over de andre i klassen. De andre guttene var mer opptatt av ham, enn av hva som foregikk faglig i timen. Med et ørlite nikk kunne han styre om kameratene skulle gjøre som de fikk beskjed om eller la være. Klassen satt på nåler og avventet hans anerkjennelse eller neste «kommando». Jeg kunne selvsagt ikke si noe på ham. Han var snill, høflig og blid, og gjorde flittig det han fikk beskjed om. Når han ikke var der gjorde alle det. Hele atmosfæren endret seg. Flere turte å rekke opp hånda, og den harde kjernen rundt ham fikk faktisk konsentrert seg. Hvordan i all verden jobber man med sånt? Hadde jeg tatt det opp med foreldrene hadde jeg gått over streken «Jeg føler at klassen fungerer bedre når han ikke er der, men jeg klarer ikke å ta han for noe.» Ei av jentene i klassen begynte å gråte da hun fikk vite at hun skulle gå i samme klasse med ham videre. Jeg samtalte og undersøkte, men han hadde aldri gjort noe eller sagt noe. Det var bare ubehagelig. Det var noe med måten han så på henne, og måten han overså henne.

Kan man ta noen på en generell mangel på empati? Kan man ta noen på at de aldri har vært den svake part selv? For at foreldrene dine har beskyttet deg, og alltid skyldt på alle andre? Kan man be noen slutte å se på, og slutte å overse noen?

Jeg var relativt ny da, men aner ikke hva jeg ville gjort i samme situasjon nå. Jeg ville fortsatt vært maktesløs.

Det er viktig og riktig at det er offerets subjektive opplevelse som skal legges til grunn i en mobbesak, men det kompliserer alle de sakene som objektivt sett – dersom vi bruker definisjoner, ikke er mobbing. Og selv de sakene som kommer inn under definisjonene, er sjelden svart/hvitt. Allikevel skal vi ikke gi oss! Om det så er både håpløst, naturstridig og komplisert, så skal vi ha en soleklar nulltoleranse for mobbing!

Som lærere må vi være der, og vi må være nær. Vi må bli kjent med elevene våre, og vi må bli kjent med arenaene deres – helt opp til den grensen til der vi invaderer deres verden. Vi må ha øyekontakt med de vi vet at har det vondt, og vi må ha blikket på de som vi vet har gjort andre vondt. Vi må ha åpne øyne og øyne i nakken. Vi må se og smile og lytte.

Som foreldre må vi se de andres barn og forstå. Vi må spørre «Hva gjorde du først da?» til egne barn, og unnskylde de andre. Vi må invitere alle til bursdag, og vi må si at «alle skal være med alle» ihvertfall til vi vet at alle har noen å være med. Vi må sørge for at våre barn har venner, og at de kan være en venn for de som ikke har noen. Vi må snakke pent om folk når vi sitter rundt middagsbordet, og huske at vi er rollemodeller for våre små.

Det er ikke så rart at man som enkeltperson kan føle seg maktesløs mot mobbing. Mobbing er ikke et skoleproblem, men et samfunnsproblem. Vi må alle sammen – som en svært klok elev sa: Keep calm and stopp mobbing.