Jeg hadde den ære og glede å være i panelet under utdanningsforbundets tredje og siste debatt om fremtidens skole. Den kan du se her. Hele NOU’en kan leses her.

Jeg ville prøve å finne perspektivet til de som hater skolen. Denne marginale gruppen som krever så mye av oss. Her følger det jeg hadde tenkt å si:

Saying we are preparing kids for the ‘real world’, comes at the price of making our students feel as if what they are doing right now really doesn’t matter because it can only pale in comparison to what they will do ‘in the real world.‘ – Justin Tarte

Så mye vi sier til daglig i skolen tilser at det kommer noe større, bedre og viktigere en gang der framme. Da betyr det vi gjør her litt mindre.  Samtidig er så mye av det vi driver med i skolen fullstendig avskåret fra det som er elevenes virkelige verden. I fremtidens skole håper jeg at skolen og den virkelige verden kan møtes litt mer på halvveien. Ludvigsenutvalget antyder forsiktig hva som skal til, men som det stilles spørsmål om i debattheftet: Er det en ny skole vi ser konturene av, eller en naturlig videreutvikling av dagens skole? Akkurat det tror jeg har ganske mye å si for hva fremtidens skole kommer til å bli.

Timen er så vidt begynt når en elev spør om han kan gå hjem og sove. Jeg kjenner jeg har lyst til å gjøre akkurat det samme. – Fabrice Caline

For 90-95 % av elevene våre går det egentlig ganske greit i dagens skole. De dropper kanskje ut, men kommer tilbake, blir mer voksne, eller finner en annen vei enn skolen. Men selv for de som mestrer fagene, og trives på skolen føles den lite relevant. Gjør den til og med det for mange lærere?

Sitatet ved bildet er hentet fra et av bidragene i aftenpostens kronikkonkurranse. Fabrice skriver at han har valgt å jobbe redusert for å få tid til å utvikle seg med et pln. Det er et alvorlig sykdomstegn for skolen. Og det er ikke bare lærerne som sliter med å finne mening i hverdagen. I hele den vestlige verden blir elevene våre mindre og mindre motiverte. Både de som trives og de som ikke trives mister motivasjon for læring. Jeg tror vi trenger mer innovasjon i skolen, men jeg er ikke sikker på om det først og fremst er elevene som trenger denne fagovergripende kompetansen. Nøkkelen til skiftet ligger ikke i at lærere skal gå fra å være dyktige, faglige formidlere, til å bli underholdere med høy teknologiføring, men til at elevene selv skal settes i aktivitet med å utforske og skape. Vi er i ferd med å miste dem. De finner læring som er mer relevant andre steder.

Kæ me mæg då? Æg og vil vær me.
– lokalt Gjesdaluttrykk

Hvordan skal vi i framtidens skole få med de siste 5-10%? Hva skal vi gjøre med de som hater skolen? De usynlige, de venneløse, de psykisk syke, de bråkete, de grinete, de farlige, de som ender opp på trygd, i fengsel eller i psykiatrien. For disse holder det ikke med «naturlig videreutvikling av dagens skole». Disse små justeringene som gjøres alt etter som regjeringsvindene blåser, utgjør ingen forskjell for den gruppen av elever som vi ender opp med å kalle skoletapere. Jeg tror vi må ha et paradigmeskifte i skolen, blanke ark og dristige sinn som tenker nytt med utgangspunktet at absolutt alle skal få en god grunnopplæring.

Spissformulert kan vi si at alle vil ha mer inn, men ingen vil ta noe ut.
                                                                   Sten Ludvigsen

Så er spørsmålet om Ludvigsenutvalget var de dristige sinnene. På en måte skulle jeg ønske at de var mer tydelige, men samtidig så får vi jo nå muligheten til å være med litt alle som enhver. Ludvigsenutvalget foreslår å kutte ned på antall faglige kompetansemål, og introduserer fagovergripende kompetanser som både skal ruste våre håpefulle for en ukjent fremtid, og gi samfunnet en god fremtidig arbeidsstyrke.

Hvis dette kun er en naturlig videreutvikling av dagens skole er jeg redd følgende vil skje i praksis: Politikerne bestemmer at vi skal undervise i 21st century skills, og vi må utforme standarder, lokale læreplaner og sørge for dokumentasjon på at vi gjør det. I en utrolig travel hverdag, der vi enten ikke klarer å bortprioritere selv, og får lite eller ingen hjelp fra oven til å gjøre det, ender vi opp med avkrysningsskjema for om elevene har høy, lav eller middels kompetanse i å lære, utforske, skape, samhandle, innovere, tenke kritisk, løse problemer, regulere seg selv, uttrykke seg muntlig og skriftlig, lese, reflektere rundt egen læring, føle, tenke og oppføre seg… Prøve, avkrysning, to stjerner, ett ønske, karakter ooooooog…. Ferdig! Vel. Da er vi fem skritt tilbake igjen.

Dette må implementeres ved at skolene og lærerne får tid, ro og tillit.

jeg hadde det sånn iløpet av ungdomsskolen, men når jeg startet på videregående ble alt så mye bedre. Jeg håper det ordner seg for deg også 🙂       – THEDARKLIFE

Dette er en kommentar på en blogg som heter psykisksykjente. Hun har skrevet et innlegg om de mange grunnene til at hun hater skolen, og får heldigvis en oppmuntrende kommentar. Det som slår meg i innlegget hennes er at hun hater alt det «skolske», alle krav om innsats og å følge med – konsentrere seg,  det travle og heseblesende, ordene i bøkene og maset fra lærerne. Alt det som gjør skolen til det den er og alltid har vært. Jeg vil ha en skole som er mindre skolsk, og mer altschoolsk eller barnehagsk, der elevenes aktivitet er i sentrum, og ikke lærerens. Vi må ha et skolesystem som åpner for mangfoldet, og som lar oss tilpasse der vi kan, uten å løpe i ring og bite oss i halen over regelverk og byråkrati. Lærerne må få ro til å sørge for at elevene opplever en skole der det er rom for å prøve og feile, undre seg og utforske, samtidig som de møter tydelige faglige krav og voksne som genuint liker dem. Jeg vil ha lærere som har tid til å se og hjelpe hver enkelt i større grad enn nå. Vi trenger politisk vilje til å investere mer i skolen. Ikke for de mange, men for de få.  Det finnes vel ikke noe bedre å investere i en fremtidige lykkelige mennesker?

Jeg svartmaler kanskje mer enn jeg pleier i dette innlegget, men akkurat nå er det litt svart. Kanskje denne jobben passer bedre for mennesker som bryr seg mindre enn det jeg gjør.