På skolen hadde vi Ansvar for Egen Læring. I praksis betydde det at vi fikk et arbeidsprogram med alle oppgavene  vi skulle gjøre i løpet av uka. Hvis vi ikke ble ferdige på skolen måtte vi gjøre det hjemme. Det var vårt ansvar. Da jeg senere startet som lærer fantes fortsatt disse arbeidsprogrammene. Nå var de kanskje delt inn i må- bør- og kan-oppgaver – eller etter farger;  Grønn, gul og rød. De var differensiert for å få til «tilpasset opplæring».

VFL er en ide som har sprunget ut av mengder med forskning både fra inn- og utland. Elevene lærer bedre om de vet hva de skal lære, og får konkrete tips for hvordan de skal komme seg viderer. Det virker som om dette har blitt implementert på følgende måte:

Det er viktig at elevene får vite hva de skal lære. Da må vi skrive konkrete læringsmål på tavla for hver time. Så er det viktig at vi ser at de faktisk har nådd målene, og gir en konkret tilbakemelding og framovermelding. Da må vi i slutten av uka ha en målsjekk for å sjekke at alle har nådd målene. En målsjekk er det samme som en prøve. Denne praksisen kan fint kombineres med enhver måte å undervise på. Den tvinger ikke fram en endring hos noen, bare mer papirarbeid. Akkurat som med arbeidsprogrammene.

Sannheten er at VFL ikke krever utfylling av et eneste skjema. Det handler om å ta elevene med i diskusjonene om hva vi skal lære og hvordan. Om å stille rike spørsmål som skaper undring og engasjement, og om å variere metoder og oppgaver slik at alle kan være motivert for læring. Vurdering handler ikke om en eneste prøve eller målsjekk, men om å vite hva elevene kan og ikke, og hva som skal til for å komme seg et skritt videre, kun gjennom tilstedeværelse i klasserommet. Vurdering av læringsmål er ferskvare, og i det lange løp er det kun kompetanse som skal vurderes, og altså Ikke konkrete læringsmål. Kompetanse er summen av den kunnskap og de ferdigheter du har opparbeidet deg, og lar seg altså ikke vurdere ved hjelp av ukestester og målsjekker.

Så hvorfor skjer dette? Hvorfor blir alle nye ideer som kommer inn i skolen til noe annet og mer lettvint?

Skolen i Norge er i stor grad styrt av politikk. Vi har minst 4 partier som satser på skolepolitikk, og som alle vet hva som er best for skolen. Ved regjeringsskifte tar det kort tid før forrige regjerings symbolsaker blir endret, og den nye skal sette sitt symbolske stempel. I PISA-tider er det populært å snakke om Finland. Og Finland har noe i norden helt unikt; de har ikke partipolitikk som dreier seg om skole. De har faktisk politisk konsensus om at skolefolk skal drive utvikling i skolen. Er det dette vi kan lære av Finland, og i samme slengen fått en bonus i form av forhøyet status for læreryrket? Det må jo være mer attraktivt å jobbe i et system som man kan være med på å forme?

Problemet oppstår når forskning rundt skole skal tolkes.VFL er en ide som har sprunget ut fra diverse forskning fra inn- og utland. Når ideer fra forskning skal settes ut i livet gjennom politiske og byråkratiske systemer går det kanskje ikke så bra.

Slik blir kanskje nye ideer dessverre heller bidrag i den byråkratiseringen som allerede skjer i skolen.

Lærere blir pålagt mye skrivearbeid fra sin leder, skoleeier og samarbeidende instanser; skjemaer skal fylles ut, kartlegginger og undersøkelser gjennomføres, og rapporter skal skrives. Samtidig velger flere lærere å gi seg selv mengder med papirarbeid i tillegg; Sirlige planer for undervisning, skriftlige prøver og oppgaver som skal rettes og vurderes Det virker som om mange lærere føler at de må dokumentere all læring. Det er trist, for den eneste dokumentasjonen på læring som trengs sitter i klasserommet. Og det er trist at vi har kommet dithen at lærere føler at de må jobbe mer for å ha «ryggen fri». Når ideer som VFL og AFEL blir introdusert blir det kanskje lettest å bare dokumentere at vi holder på med det, så trenger vi ikke å ta den tunge jobben med å faktisk endre undervisningspraksis?

Poenget mitt er at jeg tror at skolen dels pålegges oppgaver utenfra, og dels pålegger seg selv oppgaver for å unngå å bli ettergått. Da kommer man ikke langt med gode pedagogiske ideer. De drukner i papirarbeid, og for å overleve må de gode ideene bli en del av papirmølla.

Intensjonen med «Ansvar for Egen Læring» var god. Læring er noe som skjer hos elevene, og som man kan legge tilrette for med god undervisning. Derfor må læreren ta ansvar for undervisningen, og elevene ta ansvar for læringen. Det som ikke ble med inn i arbeidsprogrammene var den gode undervisningen. Planlegging av undervisning bestod i stor grad av å utarbeide arbeidsprogram, og mange av ukas timer gikk med til at elevene jobbet med oppgavene på disse.  Intensjonen med Ansvar for egen læring var blant annet at elevene selv skulle ta del i planleggingen, gjennomføringen og vurderingen av læringsarbeidet. Kanskje ikke så ulikt VFL, der også den gode undervisningen dessverre forsvinner litt i skriftlige planer og kryss i skjema.