Jeg vil ikke ha frukt, videreutdanning, lengre skoledager, fraværsgrenser, nye K’er, hevede kompetansekrav, fysisk aktivitet, leksehjelp eller noe som helst av ideologisk symbolpolitikk. Ikke fra sittende regjering, og ikke fra noen framtidig regjering.
Jeg vil ikke ha politikere som holder tallresultater foran seg for politiske poeng, mens barn sitter inne i friminutter for å sikre tallene.
Jeg vil ikke ha politikere som vifter rundt med begreper fra utvalg og forskning, som er ment til å påvirke vår pedagogikk, men som vris for å passe inn i deres politikk.
Jeg vil ikke ha politikere og media som svartmaler den norske skolen. Noen problemer vokser jo mer vi peker på dem, og skolen trenger ro for å bli bedre.
Jeg vil ikke ha politikere som begrunner politikk med funn fra forskning, når deres politikk egentlig er ideologisk eller økonomisk motivert.
Jeg vil ikke ha politikere som sier at de satser på læreren, men aldri lytter til læreren.
Jeg vil ikke ha politikere som viser til Finland og Singapore, uten å anerkjenne hva vi har som ikke de har.
Jeg vil ikke ha en skole som gjennomgår ytre endringer ved hvert regjeringsskifte.
Jeg vil ha en skole som gjennomgår endring stadigvekk og hele tiden, men på den skolens premisser.
Jeg vil ha skoler som har råd til å gjøre det de trenger for å bli bedre. Noen av våre elever trenger leksehjelp. Noen trenger et måltid eller en frukt fra oss. Noen skoler har mange ufaglærte lærere. Noen trenger mer fysisk aktivitet. Noen elever trenger en trussel om at karakteren ryker hvis hen ikke begynner å dukke opp på skolen. Ingen elever trenger en ny K.
Jeg vil ha ro til å jobbe med mine kolleger, uten at politikere legger føringer for hvordan vi skal jobbe.
Jeg vil ha flere kolleger, slik at vi alle har bedre tid til å jobbe med elevene våre.
Jeg vil ha flere yrkesgrupper inn i skolen, for våre elever krever mer kompetanse enn det lærere -uansett utdanning har. De trenger vernepleiere, helsesøstre, barnevernspedagoger, fysioterapeuter, sosionomer og andre som kan bistå med spisskompetanse.
Jeg vil ha litt mer penger i skolen, og tid til å la investeringene gi avkastning.
Jeg vil at politikere skal ha tro på at vi faktisk vil investere godt.
Jeg vil at skolefolk skal utvikle skolen.
Skolevegen 
Applaus! Virkelig tatt på kornet.
Takk! 😀
Jeg vil at Camilla skal få bestemme 🙂
Kanskje jeg skal starte skolepartiet? 😀
Samme hvordan det skjer 🙂
Du skal få min stemme!! 🙂
Super oppsummering. Likte spesielt godt dette med forskning versus politisk ideologi.
Hei – benytter denne posten til å stille et par spørsmål.
Kan kort nevne at jeg har undervist realfag (mest deltid) på videregående i åtte år – driver nå privat gjennom nettstedet mattemannen.no
Så at du tweetet denne: «Og jeg begynner å bli lei av «10 år». @konservativ forstår ikke hva som skjer i praksis. » Ble nysgjerrig på meningen. Regner med at det ikke handlet om hvorvidt 10 år er rikelig med tid til å få tatt de omtalte studiepoengene.
Et spørsmål til: Grunnskolelærere skal nå ta studiepoeng i matematikk. Er dette fag på lærerhøyskolen eller på ordinært universitet/høyskole for realister og ingeniører, altså standard kalkulusfag?
Jeg søkte på nett etter svar – men alt som var å finne var kravet om 15/30 studiepoeng i matematikk. Ingenting om hva slags matematikkfag det er tale om. Kan på forhånd tilkjennegi at jeg håper det er snakk om standard kalkulusfag, og ikke matematikkfag tilpasset lærere. Kan godt forklare litt nærmere, men avventer eventuelt svar.
Setter pris på respons – ha en god dag.
Hei! Her var det mye å svare på! Først og fremst litt om min realfagsbakgrunn:
På ungdomsskolen klarte jeg meg greit, men var ofte frustrert og følte jeg trengte mye hjelp. Jeg jobbet meg til karakteren M, men fikk G på skriftlig eksamen. Jeg kom også opp i muntlig, og fikk en kjempeopptur med en S. På videregående startet jeg godt med sekser på første prøven, og klarte fint en femmer det første året. Da var selvtilliten såpass at jeg valgte realfagsmatte videre. Det holdt til en firer i 2mx og en treer i 3mx (men da skal det sies at skole ikke sto høyest i livet lenger) Med denne mattehistorien ble matematikk 1 på lærerhøgskolen enkel og grei. Det var ingen tvil om at jeg også skulle ta matematikk i fjerdeåret av utdanningen. Selv her var vi ikke på det faglige nivået jeg hadde slitt med på 3mx, så jeg klarte meg greit. Svaret er at 60 sp «lærermatte» ikke er 60 sp «universitetsmatte.»
Så er spørsmålet om det burde være det. Mitt korte svar er nei. Jeg kjenner en elev som avla grunnskoleeksamen i åttende, og nå i tiende tar sin siste eksamen for vgs. Han har fått hjelp (i den grad han har hatt behov for det) fra folk utenfra. Behovet som mattelærer i grunnskolen er først og fremst å være en god didaktiker. Å kunne planlegge det aktuelle fagstoffet på en sånn måte at flest mulig lærer best mulig. Noen elever har lært om den deriverte av meg, og vi har lekt litt med analytisk geometri, men det absolutt viktigste vi gjør er å sørge for at elever opplever mestring og glede i faget. Da er det en klar forutsetning at lærers kompetanse er god nok til å variere opplegg, ha en praktisk såvel som teoretisk forståelse og ikke minst formidle med entusiasme. Jeg tror ikke at nøkkelen til dette ligger i mer avansert matematikk. Men jeg tror heller ikke det skader, så sant de andre bitene er på plass.
De ti årene som knnskapsministeren nevner gang etter gang, er jeg lei av fordi de ikke hjelper. På en tenkt skole kan man ha «nok» mattelærere med formell kompetanse, og dermed ikke prioritere de som ønsker å formalisere sin realkompetanse. En lærer som har undervist i 20 år, oppnådd gode resultater, og fått strålende tilbakemeldinger fra elever og foreldre, vil ikke lenger få undervise, mens en som tok utdannelse for 20 år siden, ikke har praktisert siden, og ikke ønsker faget, blir tvunget til det. Kommunene/skolene har ikke råd til å sende for mange om gangen, og det finnes ikke nok folk (ihvertfall ikke faglærte) som kan dekke opp. At kravene har tilbakevirkende kraft, er en kjempetabbe! Og selve kravene, så lenge det ikke settes opp noe krav til UH-sektoren, koster nok egentlig mer enn de smaker.
Personlig er jeg usikker på klokheten av å se kun på studiepoeng. Det som er avgjørende, er hvorvidt læreren har en personlig og genuin interesse for matematikk. Om interessen er tilstede, vil nok kunnskapen øke med tiden. Men selvfølgelig, «interesse for matematikk» er i seg selv vanskelig å måle 🙂
Jeg mistenker at «problemet» med matematikk i norsk skole, er matematikklærere som ikke er interessert i faget. Mitt grunnlag for å si dette, er tallrike personlige observasjoner av lærere som underviser i P-matten på videregående. Muligens en kontroversielt påstand, men dette er min ærlige erfaring og oppfatning og kommer ikke fra en ønske om å sette noe på spissen el.l.
Det er eksempelvis velkjent at en stor minoritet av norske elever er svært hjelpeløse i algebra. Og problemet er omtrent alltid det samme: de er opplært instruktivt, til å følge en oppskrift: -«følg disse stegene, gjør sånn og sånn og vips så har du svaret». Dette er ikke en detalj – problemene i algebra utgjør kjernen i matteproblemet i norsk skole.
Hvorfor er det slik?
Beklageligvis er det eneste svaret jeg makter å produsere, er at dette er en avbildning av hvordan deres lærere har tenkt algebra.
Er forsåvidt enig i at lærerens formidlingsevne er viktigere enn kunnskapsnivået, så fremt det er høyt nok. Men det er mange små underfundige detaljer i matemematikk som en gjerne ikke forstår uten en levende interesse for faget. Tror det kan være lett å undervurdere «dybden» i tilsynelatende enkle emner som algebra eller tallinjen. Det kan være småting, for eksempel: – hvorfor er det intuitivt at (et tall)^0 = 1 ?
Om vi absolutt skal konsenterere oss om disse studiepoengene, ser jeg iallefall ingen grunn til at lærere skal ha noe annen en universitetsmatte. Det er jo det som er matte? For å være ærlig, er jeg redd for at alt annet blir en «papirtiger» – at vi utdanner folk til «matematikk light». Det ville vært bedre å senke kravene på antall studiepoeng og heller forvente at det blir lest på standard matte, det som leses av de som faktisk er interessert i matte.
Vet lite om lærerløftet, men det høres fornuftig ut å holde på lærere som fungerer godt. Men det er rimelig å tenke at en person med genuin interessere for faget, vil være positiv til videreutdanning. Håper ikke det forventes at dette skal gjøres ved siden av full jobb.. Matematikkstudier er ganske arbeidskrevende og det er i grunn et håpløst prosjekt om en ikke befinner seg i et læringsmiljø, om det forventes at slikt skal gjennomføres gjennom nett el.l.
Dette ble kanskje litt rotete, men håper hovedpoengene kom frem.
Vi er absolutt enige om hva som skal til for å løfte matematikkfaget! Tror noen av tilbyderne av etterutdanning er svært gode, mens andre ikke er. Og jeg tror ting er i ferd med å skje når det gjelder algebra lenger ned i trinn, og med mer analytiske tilnærminger. Flere bruker såkalte Singapore-metoden med mer modellering, og andre har tatt i bruk russisk matematikk med problemløsning helt fra første trinn. Skal sjekke ut nettstedet ditt, og lenke opp!
Lite innhold på nettstedet ennå, men har en del halvferdig stoff. Leser litt om animasjoner og ser for meg å legge ut korte artikler med motiverende materiale: vise/demonstere matematikk som et kreativt fag istedet for å bare fastslå at det ér det. Vi får se.
Kjenner du til Mona Røsseland? Hun åpnet øynene mine for hvordan algebra er relevant selv for seksåringer ☺ Blir spennende å se resultatet.
Kjenner ikke til Mona Røsseland, men utførte et søk og leste litt. Hun har åpenbart reflektert mye rundt matte-didaktikk. Det er godt å få slike øye-åpner opplevelser som du refererer til.
Tilbaketråkk: Hvordan knuse en profesjon – Skolevegen
Tilbaketråkk: Hvis skolen ikke fantes… – Skolevegen
Tilbaketråkk: Ode til Udir | Skulevegen