Vi må slutte å demonisere dataspill!

98% av gutter og 90% av jenter mellom 9 og 16 spiller dataspill. Guttene spiller ofte. 63% oppgir at de spiller mer enn en time daglig. Blant de som oppgir at de spiller mer en tre timer daglig, er det ganske stor korrelasjon med de som oppgir at de har lettere til alvorlige psykiske helseplager. (Alt hentet fra UngData)

Hva sier disse tallene?

Først og fremst  at dataspill er en viktig del av flere unges (spesielt gutters) hverdag.

Jeg har undervist valgfaget teknologi i praksis i to år, og har møtt mange elever (spesielt gutter) som identifiserer seg som gamere. Dette faget har gitt meg anledning til å jobbe litt rundt dette, og vi har hatt mange interessante samtaler. De sier de møter mange fordommer fra foreldregenerasjonen (og lærere). Fordommene er at dataspilling er usosialt, fordummende og at det fører til vold og aggresjon. De opplever heller ikke at voksne er interessert i det de holder på med.

Det siste er svært interessant. Vi har to problemer; de hjemme er ikke interessert i disse guttenes fritid, og skolen har ikke gjort plass til det enorme populærkulturelle fenomenet som dataspill er (med hederlige unntak, selvsagt) Så hva gjør vi som skole og foreldre? Hvordan unngå at denne gruppen blir marginalisert?

Først litt exsorsisme; demonen må bort!

Dataspill er sosialt!

De fleste som spiller mye spiller en eller annen form for online-spill der de må samarbeide, koordinere og kommunisere. Ungdom som driver med dette blir ofte kjent med folk fra hele verden. De møtes til og med i levende live på både små og store LAN-parties i inn- og utland. Man skal ikke undervurdere det dataspilling har gjort for å la einstøinger, freaks og geeks finne hverandre i det som har gått fra å være små sub-kulturer til nesten mainstream.

Dataspill er smart!

Onlinespilling får positive ringvirkninger på språk. Jeg har elever som lærer seg russisk, og det slår ikke feil i klassene jeg har hatt, at gamerne er de som gjør det best på nasjonale prøver i engelsk lesing. De er gode både på å forstå, og gjøre seg forstått, om enn ikke nødvendigvis like sterke skriftlig. Dataspill gjør deg ikke bare bedre på språk, men på samhandling, koordinasjon, reaksjonsevne, romforståelse, utholdenhet, motivasjon og mestring. Undersøkelser viser også at spilling generelt gir mer kunnskap, bedre hukommelse og bedre ferdigheter.

Dataspill fører ikke til vold!

Ved så og si alle skoleskytinger, og ved flere andre tragiske hendelser der unge begår forferdelige handlinger (Blant annet 22. juli), trekkes det fram at gjerningspersonene har spilt voldelige dataspill, gjerne i lengre perioder, og isolert. Det er lett å hoppe til konklusjonen. Man har tidligere snakket om både sjokk-rock, voldelige filmer og tegneserier som påvirker unge sinn til å begå onde handlinger, men det meste av forskning viser ingen sterk korrelasjon her. Man hører kanskje ikke så mye om de andre som isolerer seg med spill i noen år? Alexandra Skrimmeland var mann før hun forsvant inn i en verden av Warcraft og kom ut igjen som kvinne.

Det som uansett er et uomtvistelig faktum, er det at dataspilling har eksplodert de siste ti år. Ungdomskriminaliteten har for første gang siden femtitallet gått ned de siste ti år.

Er problemspilling et problem eller et symptom?

Jeg nekter ikke for at spilling kan bli et problem. Som nevnt tidligere finnes det korrelasjon mellom psykiske helseplager og mye skjermtid. Jeg tror allikevel ikke at spillingen er årsaken til problemene – heller et symptom. Jeg tror at de som spiller i den grad at det går ut over skole, søvn og helse, gjør det for å flykte fra problemer i det virkelige liv. Problemer som voksne skulle ha oppdaget og hjulpet med før spilling ble et problem. Unges rusdebut har gått opp i takt med skjermbruken. De unge har funnet sitt opprør, og sin virkelighetsflukt, i noe annet enn det vi som vokste opp på nittitallet hadde.

Hva kan foreldre gjøre?

Snakk med ungene om spillene, og vis interesse! Fotballungene får spørsmål om hvor mange mål de scorte på trening, kulturskoleungene blir sendt opp på rommet for å øve, og har framvisning på julaften. Men hva med den aspirerende gamerproffen? Får han vise hva han fikk til i dag, eller en oppfordring om å øve mer? Får hun anerkjennende blikk og kjenner varmen av en mors stolthet når hun viser hva hun har laget i Minecraft? Nei. De møter krav om å legge fra seg det dumme brettet og gjøre noe nyttig, eller blir avbrutt midt i et planlagt raid for nå er det middag. Unger trenger foreldrene sine uansett hvilke interesser de har! Medietilsynet har forøvrig noen flotte og edruelige sider om barn og dataspill som alle gamerforeldre bør lese.

Hva kan skolen gjøre?

Elevene våre spiller, og er opptatt av det, enten vi liker det eller ikke. Som lærere bør vi benytte det vi vet om elevenes spillinteresse, til å gjøre den skolefaglige læringen relevant. Alle trenger ikke å bli spillpedagoger og drive med spilliskolen (vil du prøve så finnes mange gode tips her), men alle kan bruke elementer av spilldynamikk i undervisningen. For noen elever holder det at man deler inn timene i levels, eller deler ut «achievements»! Supermotiverende, og i et språk de forstår. Det vi uansett må gjøre, er å ta denne interessen på alvor, og slutte å ha fordommer. De merker det, og selv om det ikke alltid ser sånn ut, er alle elever opptatt av om læreren liker dem.

 

 

 

 

 

6 thoughts on “Vi må slutte å demonisere dataspill!

  1. Veldig bra innlegg. Dette skal jeg ta med meg videre både som mor og som lærerstudent/framtidig lærer 🙂 Min 8-åring er og blir en ihuga gamer (en ganske så talentfull en, ifølge sin far), enten jeg liker det eller ei. Jeg har vært veldig opptatt av å begrense skjermbruken hans. Slå av nå, gå ut og lek. Dette har jeg ingen intensjoner om å slutte med, men jeg skal forsøke å bli flinkere til å vise positiv interesse også.

    Takk! 🙂

  2. Endelig noen som forstår! 😁 bruker så godt som all min fritid på gaming. MEN jeg gjør skolearbeid og får gode nokk karakterer til å gjøre det jeg vil med skolegangen min. Møter også opp på skolen når jeg skal.

    Hjemme gjør jeg alt jeg blir bedt om. Feks å gå tir med hunden, bære ut søpla og tømme og sette inn i oppvaskmaskinen. Jeg spiser også tre måltider hver dag sammen med familien min ved spisebordet.

    Alikevell får jeg stadig beskjed om at jeg må gå ut å være «sosial» eller at jeg må finne på noe annet enn å bare sitte der. Hvis jeg da prøver å forklare at jeg ikke vil dra å være «sosial» fordi jeg ikke har så alt for mange venner (4-5 stykk) fordi alle de andre jeg kjenner bor for langt unna, eller at de bruker ukedagene til å planlegge helgas store fest. sier de bare at «jeg må bare eller at jeg må lære meg å like det»..

  3. Tilbaketråkk: Hvis skolen ikke fantes… – Skolevegen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s