Hva skjer med elevene som sliter, men ikke sliter nok? En frustrasjon som har bygget seg opp over lengre tid, er den jeg har over skolesystemet vårt som ikke fanger opp mange av disse. De som fungerer så greit at de ikke blir tilrådd spesialundervisning etter opplæringslovens §5.1, og som ikke lever under så bekymringsverdige forhold at barnevernet går inn med tunge tiltak. Elevene som havner mellom alle stolene, og blir glemt og værende der til de dropper ut av videregående og begynner å koste samfunnet store penger. De jeg skulle ønske at vi hadde investert i da det enda var mulig å utgjøre en positiv forskjell.

Det er kanskje spesielt elevene som sliter med dårlig psykisk helse som havner her. I tillegg elever med diagnoser i autismespekteret, og elever med sosiale vansker og atferdvansker. Jeg er overbevist om at flere av disse elevene ville klart seg langt bedre om vi kunne tilby dem skolegang med tettere oppfølging fra voksne –  kanskje ikke èn til èn i 100%, men det å ha en egen kontaktperson som starter dagen, og følger opp når ting blir vanskelig. Stillaser og støttehjul inntil de er klar for å takle skolehverdagene alene. For så mange unge blir den ene viktige voksne redningen og løsningen. Svært ressurskrevende, selvsagt – og umulig å få til uten at en sakkyndig har tilrådd det.

Noen elever havner i en ond sirkel av byråkratisk rigiditet; Eleven henvises PPT fordi at h*n ikke fungerer faglig og sosialt i ordinær undervisning. PPT tilrår ikke spesialundervisning på bakgrunn av at elevens kognitive evner er gode, og skolen kan/bør/skal tilrettelegge. Rektor vil ikke sette inn ekstra folk når PPT ikke tilrår. Forståelig. Det humper og går, og man bruker de ressursene man har. Eleven sakker lenger og lenger akterut. Søking til videre skolegang blir vanskelig. Alt er gjort riktig, men ingen har gjort det rette. Eleven er fanget mellom stolene. På videregående lurer de på hvorfor ingen har gjort noe før.

Hva gjør vi, og hva kan vi gjøre? En utfordring er –  og jeg beveger meg muligens ut på tynn is her, at jeg tror noen kommuner opererer med litt kreative tolkninger av lovverket. Muligens for å unngå å bruke mye ressurser på 5.1. Jeg har både hørt om kommuner som setter tak på hvor mange elever som skal ha spesialundervisning, og jeg har lest sakkyndige vurderinger uten konklusjon(!). Målet må vel være å spare penger? Eller har disse juridiske dokumentene blitt for vanskelige å jobbe med på en fornuftig måte? Gjør vi da det rette eller det riktige? Vi må selvsagt ha et tydelig lovverk som følges – og kanskje vi trenger en ny paragraf for de som faller gjennom?

Uavhengig av hvor formelle vi er med det formelle,  så mener jeg det er utrolig viktig at vi i tillegg snakker sammen, og spiller på lag for elevene. Bruke litt sunt bondevett, fordi It takes a village.  Dersom en halv dag med arbeidstrening er det som skal til for å motivere og føre til mestring for en elev, bør en kunne få til det uten å fylle ut femten papirmetre. Da må foreldre, skole, ppt og eventuelt barnevern og helsevesen sammen være landsbyen som støtter og løfter, og gjør det rette litt kjapt, heller enn det riktige veldig sakte. Når flere instanser er inne rundt et barn, så er det helt avgjørende at de snakker sammen, og kommer med tiltak som alle kjenner omfanget av. Kommunen bør ha systemer for dette. Et sikkerhetsnett for hver elev, fordi instansene har et fast og jevnlig samarbeid, som både kan gi pragmatiske løsninger og sikre god dokumentasjon.

Noen ganger vil den pragmatiske løsningen være å sette inn en voksen som kan veilede fram til livsmestring. I det som i dag er “ordinær undervisning” på de fleste skoler, så ser jeg ikke andre løsninger for å redde elevene fra tomrommet mellom stolene. Jeg tror de er verdt det. Så får vi i tillegg ha et langsiktig mål å få til god differensiert og tilpasset undervisning som vil fange opp disse elevene uten omfattende ressursbruk. Det er fullt mulig, men tror jeg dessverre vil kreve en større omorganisering en skole-Norge er klar for,  og mer nytenkning enn det finnes i skolen i dag.