Tanker ved en femårsmarkering

 

Ada (7 år) lurer på ting som hun ikke får svar på på skolen. Hun kunne tenkt seg en egen time til å få svar på ting hun lurer på. Ada er ei klok jente; og hun er sikkert ikke alene om å lure på ting. Jeg er enig i at vi trenger tid og rom for å spørre om det elevene lurer på. Og det er vi voksne som må skape rommet og ta oss tiden. Slik vi måtte en augustdag for nesten fem år siden.

Ada7

Denne uka er det altså fem år siden Norge ble snudd på hodet, da terroren rammet oss. De elevene jeg hadde for noen uker siden, var åtte år da det skjedde. I august 2011 møtte de lærerne som fortalte og svarte på spørsmål om det grusomme som hadde skjedd i sommer. Kanskje tegnet de eller skrev noe, eller så Supernytt sin tilpassede oppsummering av det som hadde skjedd. Men hva skjedde etter det?

Møter vi elevene etter terroranslag i Frankrike, Belgia og Danmark? Forteller vi om hva som foregår i Ukraina, USA, Tyrkia og i Midt-Østen? Lar vi dem spørre om historien, mens den pågår rundt dem, eller venter vi til de er voksne og seiersherrene har fått skrive sitt?

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest hvor sjokkerende lite som har endret seg i Norge etter 22/7/2011. Kommentarfeltene flommer fortsatt over av hatske oppgulp, og den farlige skremselsretorikken fra anti-pk-ligaen heies fram av ellers likegyldige masser. Jeg er faktisk ikke så sjokkert over at vi fortsatt har det sånn. Folk er fortsatt redde.

Som lærer fanger jeg opp mye fra elevene. De tøyser og tuller med «Allahu akbar» i og utenfor spill. De ser videoer av «dumme» terrorister på youtube. Men forstår de det de ser, og tuller med? I mer alvorlige sammenhenger ser jeg også frykt hos dem. Da kommunen vår skulle ta imot flyktninger i vinter, uttrykte mange at de var redde for hva som ville skje. Kanskje de var terrorister, eller tiggere, eller at de stjal og gjorde innbrudd. Det var tydelig at mange sauset sammen romfolk, flyktninger og terrorister til en ukjent masse av mennesker man skulle være redd for. Frykten forsvinner med kunnskap og erfaring, og det er nettopp frykten vi må til livs i skolen.

Nylig leste jeg et sted (hjelp meg gjerne med en referanse…) at nåtidens skolebøker i historie har en svakhet. Våre ungdommer ender opp med å se nazismen og jødeutryddelsen som et resultat av rasisme. Hitler og nazistene var utvilsomt rasister, men jødehatet strakk seg mye lengre, og hadde andre grunner enn at en rase skulle være en annen overlegen. Hitler fryktet jødene, og mente at de hadde en sammensvergelse om å ta over verden. Han var ikke alene om det heller. Jødehatet startet lenge før Hitler ble født. Vår ungdom trenger å lære om denne frykten som nøret hatet, slik at de kan gjenkjenne den dersom historien gjentar seg.

De trenger også å lære å kjenne på, og sette ord på sin egen frykt, få tid til å stille spørsmålene, og ha lærere som kan hjelpe dem med svarene. De må møtes med forståelse, og ikke en moralistisk eller idealistisk pekefinger. Det er ikke alltid lett å svare på grusomme fordommer som nærmest spyttes ut av en sint tenåring, men man må heller være stranden som hatet skylles inn over, enn klippen som stopper bølgen. Læreren havner kanskje på hat-lista, sammen med alt det andre som fryktes.

Vi må ta oss tid til Adas spørsmål, og vi må sette av tid til å fordøye alt som skjer rundt oss i verden. Slik kan skolen bidra til mindre utenforskap og færre fordommer. Med kunnskap og omsorg må vi bekjempe frykt og hat.

Kanskje det vil være litt bedre om fem år da?

En kommentar om “Tanker ved en femårsmarkering

  1. Tilbaketråkk: Med verden som pensum – Skolevegen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s