Alle elever er motiverte!

Dette er Skolevegens andre gjesteinnlegg! Jeg fikk det tilsendt fra Anders Baumberger, lektor og redaktør i Kikora, noen dager før den stod på trykk i Aftenposten 21/9. Han som jeg, synes den står godt sammen med mitt innlegg om lærebokavhengighet. Jeg synes dessuten at Anders berører det som jeg ofte har diskutert i forbindelse med fraværsgrensa – at elevene ikke opplever undervisningen og opplæringen som relevant. Jeg kommer til å skrive mer om det i neste innlegg, så dette passer godt i mellom. 

Siden jeg skrev innlegget om lærebøker har jenta mi på seks knekket lesekoden. En ettermiddag fant jeg henne i stua, sittende på gulvet i hjørnet av bokhylla. Der hadde hun tatt ut den første boka, og satt og lette etter ord hun klarte å lese. Det var et så mektig bilde på et barn som startet på sin lesereise, at jeg angrer på at jeg ikke foreviget det. I tillegg til å ha det til felles, at vi ikke vil at forlagene skal styre innholdet i skolen, så gjør jeg og Anders noe annet likt; vi leser bøker i ekte papir for barna våre når kvelden kommer. En av mine barns absolutte favoritter er «Det er en bok» som jeg ble anbefalt av en twittervenn. Bøker er vakre, bøker er gode, bøker lukter godt og bøker er nyttige. Vi skal ha bøker, men vi må sørge for at bøkene gir gode opplevelser, og ikke omvendt. Det kan uvettig bruk av lærebøker føre til.
 

Så: Hvis du ikke har lest denne tidligere, så nyt den!

 

Les denne reglen av Hans Peterson. Høyt. Med diksjon.

 

På tirsdag blåser det.

På onsdag er det kaldt.

På torsdag snør det.

På lørdag arver Ivo de gamle skiskoene til Sara.

På søndag går Ivo og Ole på ski hele dagen.

På mandag har Ivo så vondt i beina at pappa må kjøre ham til skolen.

 

Inspirerende? Når syvåringen min har lest ukas leselekse én gang, kommer hun med påstander som ”jeg dør” eller ”jeg er så sliten at jeg ikke orker å lese mer”. Men da skal hun helst lese det samme to ganger til. Så skal dette gjentas tirsdag, onsdag, torsdag og til slutt på fredag i klassen. Hun blir ikke mer motivert av det. Prøv selv med leksen over. Min datter leser teksten kun én gang før hun forsvinner opp på rommet sitt fordi hun ”ikke orker å lese mer”. Der leser hun blant annet Aftenposten Junior. Gjerne en halvtime i strekk. Jenta som nettopp var for sliten til å lese. Oppslukt, engasjert, konsentrert. Hun sluker dyresidene, vitenskapssidene, nyheter fra Syria, løser kryssord og sudoku. Litt hver dag. Det er gøy å lære! Det gir selvtillit å mestre. Det er universelt. Alle liker å lære, elsker det å mestre. Gutter og jenter, barn og voksne. Umotiverte elever finnes ikke, men det finnes massevis med lærestoff som er umotiverende. Det bærer også resultatene i skolen preg av.

 

Elleve år nesten uten faglig utbytte

De siste fem årene har norske elever, som har gått opp til eksamen i praktisk matematikk (1P), prestert til en snittkarakter på 2,4. Det er et lavmål uten sidestykke og en fallitterklæring for en nasjon som i årevis har snakket om satsing på realfagene. Bak disse tallene ligger det ikke elleve år med engasjement og læringslyst. Da hadde resultatene vært helt annerledes. Gapet mellom potensialet som bor i elevene og de faktiske resultatene er enormt, men dette gapet tettes ikke av diskusjoner om elevene skal ha mer eller mindre lekser eller lærernes kompetanse. Det er sidespor.

 

Engasjerende undervisning tar elevene på alvor

Det viktigste spørsmålet vi som lærere kan stille oss, er hvordan vi kan gjøre undervisningen motiverende for elevene som har helt andre krav og referansepunkter enn da vi selv gikk på skole. God undervisning handler ikke om å fylle elevene med kunnskap, men om å sette dem i stand til selv å tolke og forstå verden rundt oss. En kompleks verden full av dynamikk. Flyktig i sin natur og umulig å fryse fast og beskrive mellom to permer i form av statisk tekst og bilder trykket for å vare i fem år fra utgivelsesdato. Selv Aftenposten Junior møter utfordringer knyttet til aktualitet, med sine ukentlige utgivelser. Også selve formatet med statisk innhold i papiravisa har sine begrensninger, men det løser syvåringen min helt ubevisst når hun er lei av å lese avis. Da ser hun programmer som Supernytt og Newton. Ut av det blå, ved frokostbordet, kan hun forklare hvordan kloakken bearbeides på renseanlegg til det, sitat, ender opp som jordforbedringsmiddel som vi kan bruke til å bedre avlingene våre så det blir mer mat på jorda. Aktører som NRK og Aftenposten tar barn og unges iboende læringslyst på alvor når de presenterer nyheter og fagstoff knyttet til aktuelle, virkelighetsnære situasjoner på en engasjerende og relevant måte. Den beste læringen skjer når man ikke tenker over at man lærer, men befinner seg oppslukt og nysgjerrig i inspirerende omgivelser.

 

Skolens oppgave er å skape disse rammene. Som lærere skal vi ha troen på alle elevers iboende ønske om å lære, og tilrettelegge for dette. Vi skal erkjenne at syvåringer kan gløde for jordforbedringsmidler og alt annet det da er mulig å skape engasjement rundt. Samtidig skal vi ha i bakhodet at om vi ikke lykkes med å tenne den gløden, kan titusenvis av elever gå tretten år på skole og sitte igjen med et kollektivt faglig utbytte som ligger nokså nært nullpunktet. Hvordan vi treffer elevene i de årene, er hele forskjellen på deres videre forutsetninger i livet. Så lenge formatet bok, som per definisjon aldri kan være verken dagsaktuelt eller interaktivt, utgjør stammen av læremidler vi tilbyr elevene, kommer resultatene også i årene som kommer til å ligge langt under det potensialet som bor i elevene.

 

PS: Jeg skylder å presisere at leseleksen referert ovenfor er rikt illustrert med tegninger av Ivo som har vondt i beina, samt et flott maleri av Frans Widerberg, angivelig for å krydre leseropplevelsen til syvåringene.

 

Fra 30 til 13

Jeg har nylig byttet arbeidssted, fra en relativt stor ungdomsskole med i overkant av 400 elever, til en 1-10 skole med ca 150 elever. Det finnes mye å si om forskjeller, fordeler og ulemper – men i dag skal jeg bare skrive om den høyaktuelle klassestørrelsen, og hva den allerede etter 3(!) timer har latt meg erfare.

Før jeg ble vant til klasser med 25-30 elever jobbet jeg på en barneskole. Der hadde vi en ordning med små grupper på 1-4, og større grupper på mellomtrinnet. Jeg hadde altså erfaring med grupper på 15-17 fra før. Det som har vært annerledes disse 3 timene, er at jeg siden den gang, har fått mye erfaring og utviklet min praksis på mange områder. Min praksis nå, og med kun 13-14 elever i klassene jeg underviser, er nesten en drøm som har gått i oppfyllelse:

Teknologi

I to år har jeg gått med et ønske om å bytte ut kladdebøker med Onenote. En av grunnene til at jeg ikke helt har fått det til, er at når jeg prøvde å sette i gang, var det så mange på en gang som ikke fikk det til – av 25-30 årsaker. I dag bare gjorde jeg det. Det gikk helt fint å hjelpe samtlige 13 i gang. Det tok meg heller ikke mer enn 10 min å se over arbeidet deres i ettermiddag, samt å gi en kort tilbakemelding. Jeg har både klart å ta i bruk noe jeg har strevd med i to år, og jeg har skaffet meg et godt overblikk over hvordan elevene ligger an faglig. Nå blir det ikke bare karakterfri undervisning – nå klarer jeg meg uten prøver og lekser også.

Tid til hver elev

Jeg rekker rundt to ganger, med en god samtale med hver elev, hver time. Trenger jeg si mer?

Tilpasset opplæring

Jeg kan differensiere og ta meg ekstra tid til de som trenger det. Jeg hjelper elever å løse oppgaver muntlig, og er sekretær for de som trenger det. Alle spørsmål får svar, alle elever blir hørt.

Se den enkelte

Jeg brukte logisk nok mindre enn halvparten av tiden jeg vanligvis trenger til å lære navn. Jeg kommer til å bli bedre kjent med den enkelte på kortere tid. Det gir trygghet og trivsel.
Definisjonen av ordet «evidens» har blant annet med seg at noe er innlysende. Jeg har ikke drevet med forskning i mine 3 timer, men dette er helt innlysende. Når jeg har så få elever i klassen, så er det i mye større grad mulig å virke og praktisere på den måten som føles riktig! Jeg praktiserer bedre TPO, VFL, PRUV og IKT allerede etter 3 timer! Jeg tenker at dette er en av de viktigste kampsakene til lærere, av en meget god og innlysende grunn. Mindre klasser gir mer tid til hver elev, og da klarer vi å gjøre den jobben vi ønsker å gjøre. Er det så mye å be om?

Fast plass mellom stolene

Hva skjer med elevene som sliter, men ikke sliter nok? En frustrasjon som har bygget seg opp over lengre tid, er den jeg har over skolesystemet vårt som ikke fanger opp mange av disse. De som fungerer så greit at de ikke blir tilrådd spesialundervisning etter opplæringslovens §5.1, og som ikke lever under så bekymringsverdige forhold at barnevernet går inn med tunge tiltak. Elevene som havner mellom alle stolene, og blir glemt og værende der til de dropper ut av videregående og begynner å koste samfunnet store penger. De jeg skulle ønske at vi hadde investert i da det enda var mulig å utgjøre en positiv forskjell.

Det er kanskje spesielt elevene som sliter med dårlig psykisk helse som havner her. I tillegg elever med diagnoser i autismespekteret, og elever med sosiale vansker og atferdvansker. Jeg er overbevist om at flere av disse elevene ville klart seg langt bedre om vi kunne tilby dem skolegang med tettere oppfølging fra voksne –  kanskje ikke èn til èn i 100%, men det å ha en egen kontaktperson som starter dagen, og følger opp når ting blir vanskelig. Stillaser og støttehjul inntil de er klar for å takle skolehverdagene alene. For så mange unge blir den ene viktige voksne redningen og løsningen. Svært ressurskrevende, selvsagt – og umulig å få til uten at en sakkyndig har tilrådd det.

Noen elever havner i en ond sirkel av byråkratisk rigiditet; Eleven henvises PPT fordi at h*n ikke fungerer faglig og sosialt i ordinær undervisning. PPT tilrår ikke spesialundervisning på bakgrunn av at elevens kognitive evner er gode, og skolen kan/bør/skal tilrettelegge. Rektor vil ikke sette inn ekstra folk når PPT ikke tilrår. Forståelig. Det humper og går, og man bruker de ressursene man har. Eleven sakker lenger og lenger akterut. Søking til videre skolegang blir vanskelig. Alt er gjort riktig, men ingen har gjort det rette. Eleven er fanget mellom stolene. På videregående lurer de på hvorfor ingen har gjort noe før.

Hva gjør vi, og hva kan vi gjøre? En utfordring er –  og jeg beveger meg muligens ut på tynn is her, at jeg tror noen kommuner opererer med litt kreative tolkninger av lovverket. Muligens for å unngå å bruke mye ressurser på 5.1. Jeg har både hørt om kommuner som setter tak på hvor mange elever som skal ha spesialundervisning, og jeg har lest sakkyndige vurderinger uten konklusjon(!). Målet må vel være å spare penger? Eller har disse juridiske dokumentene blitt for vanskelige å jobbe med på en fornuftig måte? Gjør vi da det rette eller det riktige? Vi må selvsagt ha et tydelig lovverk som følges – og kanskje vi trenger en ny paragraf for de som faller gjennom?

Uavhengig av hvor formelle vi er med det formelle,  så mener jeg det er utrolig viktig at vi i tillegg snakker sammen, og spiller på lag for elevene. Bruke litt sunt bondevett, fordi It takes a village.  Dersom en halv dag med arbeidstrening er det som skal til for å motivere og føre til mestring for en elev, bør en kunne få til det uten å fylle ut femten papirmetre. Da må foreldre, skole, ppt og eventuelt barnevern og helsevesen sammen være landsbyen som støtter og løfter, og gjør det rette litt kjapt, heller enn det riktige veldig sakte. Når flere instanser er inne rundt et barn, så er det helt avgjørende at de snakker sammen, og kommer med tiltak som alle kjenner omfanget av. Kommunen bør ha systemer for dette. Et sikkerhetsnett for hver elev, fordi instansene har et fast og jevnlig samarbeid, som både kan gi pragmatiske løsninger og sikre god dokumentasjon.

Noen ganger vil den pragmatiske løsningen være å sette inn en voksen som kan veilede fram til livsmestring. I det som i dag er “ordinær undervisning” på de fleste skoler, så ser jeg ikke andre løsninger for å redde elevene fra tomrommet mellom stolene. Jeg tror de er verdt det. Så får vi i tillegg ha et langsiktig mål å få til god differensiert og tilpasset undervisning som vil fange opp disse elevene uten omfattende ressursbruk. Det er fullt mulig, men tror jeg dessverre vil kreve en større omorganisering en skole-Norge er klar for,  og mer nytenkning enn det finnes i skolen i dag.

 

Den store lille testen

I dag fyller bloggen min 2 år, og det var jo litt for ille å ikke legge ut et lite innlegg da.

Jeg mottok nettopp en mail fra en av inspektørene på skolen min. Han ville dele litt fra undersøkelsen international civic and citizenship education study (ICCS) som noen av våre elever deltok i. Dette er den studien fra 2009 som viste at våre elever har god demokratiforståelse, trives godt på skolen og opplever lærerne sine som rettferdige, lyttende og omsorgsfulle.

På udir sin hjemmeside oppsummerer de med å si at studien måler medborgerskap. Den måler altså hvor godt vi lykkes med det viktige oppdraget å skape gagns mennesker. Nå måler vi igjen, og jeg klarte ikke helt å la være å reflektere litt over hva som vil skje om resultatene faller. Hva da?

Hvor har det gått galt, og hvem får skylda? Hvis elevene ikke lenger opplever lærerne som rettferdige og lyttende? Hva vil avisene skrive, og hvor fete typer vil de bruke? Hvis vi gjør en dårligere jobb med å skape medborgere, hva er det da som har tatt tida vår? Hvordan vil politikerne fikse det? Blir det nye karakterkrav for å bli lærer? Denne gang i samfunnsfag? Nye kompetansekrav for lærerne? Økt timetall i fag som fremmer demokratiforståelse, og mer tid til lærerne slik at de kan lytte mer? En reform kanskje? Ihvertfall i lærerutdanningen? Stortingsmeldinger, tv-debatter, hoder som ruller?

Tvilsomt. Den viktigste undersøkelsen vi er med i kommer til å offentliggjøres i et notis. Uavhengig av om vi gjør det bedre eller verre. Sånn har det blitt.

Kunsten å kommunisere…

«Kjære lærere. Vi ønsker å løfte dere! En av våre garantier til dere, er at vi vil legge til rette for at alle lærere skal få lov til å fordype seg i fagene de underviser i løpet av de neste 10 årene. Vi garanterer kvaliteten på studiestedene, og stiller kommunene til ansvar ved å øremerke midler, slik at alle lærere har mulighet til å få minst 60 studiepoeng i fagene de underviser»

Sånn kunne en gjort det. For eksempel.