I dag har vært en litt spesiell dag.

Jeg har vært i nord-Trøndelag, og hatt et opplegg om VFL på planleggingsdagen til Malm skole i Verran kommune. En kjekk dag, med et herlig personale på en flott skole. Men det er altså ikke dette som er det rare med dagen. Det rare skjedde rett før lunsj, og krever litt bakgrunnsinfo:

For ikke så mange dager siden valgte jeg å publisere Ingvald Straume sitt 300-tweet lange sinnautspill mot it’s Learning (itl), som en samlet tekst. Jeg tok kontakt med ham, og spurte om han ønsket å samle teksten sin på min blogg, og det ville han gjerne. I samtaler med Ingvald, og i det opprinnelige innlegget hans, kommer det fram at noe av kritikken hans har ført til, og etterhvert også delvis bygger på, en personlig konflikt. Jeg vurderte å fjerne den delen som viser det, men tok det med allikevel – når jeg først skulle ha en gjesteblogger, så var det jo rett og rimelig at det var gjesten sin tekst som ble publisert.

Og hvilken plattform var det nå Ingvald fikk? Denne bloggen har på det jevne noen titalls lesere hver dag – for det meste studenter som leser vfl-innleggene, tror jeg. Når et nytt innlegg publiseres pleier jeg å ha et par hundre lesere i et par dager. Veldig ofte blir innlegg publisert og oppnår ikke engang hundre lesere. Noen ganger tar det litt av og jeg får et par tusen lesere. Ett innlegg har sprengt skalaen med snart 25000 visninger. Ingvalds innlegg tilhører et-par-tusen-kategorien. Altså har det vekket interesse.

Men jeg hadde altså ikke sett for meg at det ville vekke noen reaksjon hos it’s Learning.

Rett før lunsj hadde det skjedd en del på mobilen min. Ingvald – som jeg ikke kjenner, annet enn fra Twitter, hadde spurt meg om telefonnummeret mitt, så han kunne ringe meg, jeg hadde en melding og et tapt anrop. Meldingen var fra markedsansvarlig i itl, som lurte på om jeg hadde anledning til å ta en prat med ham. Jeg skjønte jo hva det gjaldt. (For øvrig viste det seg at Ingvald ville ha kontakt med meg for noe helt annet. Itl hadde ikke vært i kontakt med ham)

I og med at jeg var mer eller mindre midt i en forelesning, og sikkert så litt  – vel, overrasket, ut, så valgte jeg å dele med forsamlingen at jeg hadde fått melding av itl, etter å ha publisert et kritisk innlegg om dem. – Er du kritisk til itl?, kom det fra en lærer, og jeg kunne svare med at ja – jeg synes det er et tungvint og gammeldags system, som er ekstremt overpriset. Da fikk jeg applaus, og rektor i kommunen kunne meddele at også de kom til å la avtalen med itl gå ut uten å fornye. Det sier like mye som over 2000 visninger av blogginnlegget. Lunsj kom rett etterpå, og jeg fikk tatt den telefonen tilbake.

I andre enden svarte en hyggelig mann, som startet med small-talk. Så kom vi til saken; han lurte på hva mitt motiv for å publisere Ingvalds tekst var. Jeg svarte som jeg allerede hadde skrevet i innlegget, at jeg var enig i mye, syntes han har gode poenger, og at teksten fortjener å leses samlet. Han mente at jeg da heller kunne skrive min egen saklige kritikk. Han fortsatte også å spørre om motivet mitt, om jeg kjente Ingvald osv. Jeg tenkte ikke noe over det da, men nå lurer jeg veldig på hva som var så viktig med å få fram motivet mitt. Tenkte de at jeg gjorde dette for å profilere meg selv eller bloggen? I så fall kan jeg vise til dette. Bloggen er og blir mitt personlige (offentlige) utløp for frustrasjoner og et fullt hode. Når det deles og leses synes jeg det er stas, men jeg blir ikke lei meg når innlegg forbigås i stillhet heller.

Videre sa mannen at i og med at det stod ganske mye om navngitte personer i innlegget, så mente han at det grenset mot netthets. Det synes jeg er å ta veldig hardt i, men akkurat dette var jo det jeg i utgangspunktet hadde vurdert å kutte. Jeg sa derfor at jeg ville redigere bort det som framstod som en personlig konflikt. Jeg sa også at de stod jo fritt til å svare på innlegget i en kommentar, eller i et eget innlegg, men det var de ikke interessert i. Jeg sa også at de måtte stå til ansvar for produktet, og ta til seg den kritikken som kommer. Jeg fortalte om applausen fra forsamlingen, og om en samtale med fagsjefen i kommunen min. Jeg sa jeg skulle gjøre endringene som avtalt, og vi la på. Jeg trodde det skulle være enden på visa…

Halvannen time senere fikk jeg ny telefon. Nå ville han sterkt anbefale meg å ta ned innlegget helt. Grunnen var at Ingvald hadde sendt lenke til innlegget i en e-post til noen utvalgte kommuner, sammen med en liste over kommuner som har sagt opp avtalen med itl, og en liste over alternativer til itl. Jeg ba han ta det med Ingvald, og spurte om han mente at dette hadde noen juridiske implikasjoner for meg og bloggen. Det kunne han ikke svare på. Selv om jeg ikke hadde skrevet innlegget, var det nå på min blogg det spredte seg. (Over 1500 har også lest den opprinnelige twittertråden) Jeg måtte tenke over om dette var det jeg ville. Vel. Jeg skjønte ikke helt om han antydet noe, men sa at jeg skulle fjerne innlegget frem til jeg fikk gjort de endringene jeg hadde skissert tidligere. Jeg snakket selvsagt med Ingvald også om dette. Da var det jo egentlig greit da. Eller?

Jo mer jeg har tenkt på det, jo mer reagerer jeg. Er dette virkelig måten å håndtere kritikk på? Ringer de til Twitter? Hadde de ringt redaksjonen i en avis eller fagtidsskrift som hadde publisert dette? Prøvde de faktisk å skremme meg til å fjerne innlegget? Bekrefter de ikke noe av det Ingvald skriver da? Og hvorfor ringe, heller enn å skrive en e-post? Den eneste kontaktinformasjonen jeg oppgir på selve bloggen er en e-postadresse. Det fremstår nå for meg som et feilslått forsøk på damage-control. De burde ikke ringt meg.

Av en eller annen grunn gir hele denne saken meg assosiasjoner til musikkbransjen og Metallica sin håndtering av Napster, da de troppet opp på kontorene deres med pallelass med dokumenter – lister over brukere som hadde lastet ned musikken deres. Det var en flau affære. Napster ville helt fra starten lytte til musikkbransjen, og komme opp med noe som både gjorde at artistene fikk betalt, og at musikken deres var lett tilgjengelig hele tiden, overalt. Det tok mange år før musikkbransjen skjønte at det var på det tidspunktet det som nå er Spotify, skulle ha blitt til.

It’s learning har noen likheter med musikkbransjen her. De har møtt kritikk i mange år, men produktet er så godt som uendret. De har hatt mer eller mindre monopol i Norge, og utvider til resten av verden, fortsatt uten å ta inn over seg kritikken. Kritikken har jo kommet nettopp som et forsøk på å hjelpe, og gjør produktet bedre, men de har ikke lyttet. Da kan de takke seg selv om de taper marked. Om litt hjelp fra to enkeltlærere og en passe stor blogg setter en rusten, krokete spiker i kista, får heller bare være. Jeg håper imidlertid at hvis Ingvald får rett, og det er over og ut nå, at de bygger noe nytt av det de har. En gang var de gode, og om de hadde laget et veldig enkelt og lite produkt, som utelukkende besto av plagieringskontrollen, så tror jeg den ville solgt som varmt hvetebrød. Lærere ville tatt av egen lomme for å ha det verktøyet tilgjengelig, uten alt det andre. (Det forretningstipset får dere for øvrig helt gratis av meg!)

Så hva er motivet mitt med dette innlegget? Jeg ønsker nok en gang å få tankene fra hodet og ned i tastaturet. Så gjenstår det å se om innlegget spres som ild i tørt gress, eller om det fisler bort i ingenting. Jeg bryr meg ærlig talt ikke, men folka der oppe i Bergen bør kanskje følge litt med. Det kan være et greit kundebarometer.