Bram, og alle de andre

I dag begynte jenta mi på skolen. Det var en stor dag, for både henne, og oss. I en drøy uke har vi varmet opp med å se filmen «Maur i rompa» opptil flere ganger. Jeg vet ikke om seksåringen ser filmen med samme øyne som meg, men den gjør inntrykk. Den handler om Bram, som er seks år og gleder seg til første skoledag. Endelig skal han lære om ekte ting – som kinesisk, egyptiske hieroglyfer, hvorfor hunder lukter hverandre i rompa og hvorfor vi egentlig lever. Bram er en intelligent og oppfinnsom gutt, men ofte fører oppfinnelsene hans til en del rot og bråk. Mammaen hans hjelper ham, ler med ham, og viser med alt hun er at hun elsker ham høyt. Bram minner kanskje litt om Emil i Lønneberget? Men der Emil møter en lærer som oppriktig liker ham (og han liker henne godt nok til at hun fortjener et kyss), er ikke Bram så heldig. Lærer Fisk ser brysk ut, og etter et «hei Bram», er det første som kommuniseres at Bram må slutte å vifte med føttene. Bram protesterer, og sier at han ikke klarer – beina er laget for å bevege seg! Herfra går det nedover. Jeg skulle ønske jeg kunne si at denne lærer Fisk var noe karikert og stereotyp. Han var ikke det. Han var skremmende lik en hel mengde voksne jeg har møtt, som jobber med barn.

Assistenten som avbrøt et barn i engasjert samtale med to voksne. Samtalen gikk på engelsk og handlet om dataspill.

Lærerne som ber barn viske ut alt de har gjort, for de hadde ikke to streker under svar.

Lærere som er sinte og truer med gjensitting.

Lærerne som ikke lar elever stille spørsmål ved regler og rutiner.

Lærere som tror at arbeidsro er ensbetydende med læring.

Læreren som sendte hjem førsteklassingen med beskjed om å legge på bokbind på ny, for det var ikke bra nok. (Er det rart vi reproduserer sosiale forskjeller?)

Elevene som ikke får ha med pennal, for de fikler sånn med dem.

Den voksne i barnehagen som ba de andre barna peke og si fy, når en gutt hadde sølt.

Lærere som sier at elever «kaster bort tiden deres» (Det er elevene sin tid)

Ansatte på skoler, som tror at skammekrok, Time-out eller lignende sanksjoner fører til noe godt.

Alle lærerne som daglig karakteriserer barn som late, ufordragelige, vanskelige, frekke, problembarn, unnasluntrere og det som verre er.

Ordensregler og sanksjoner som i beste fall er lite pedagogiske, og i verste fall nesten inhumane.

Lærere som kjefter på elever på tvers av klasserommet.

Hva er det for et forvrengt syn på barn som driver disse? Jeg velger å tro at intensjonen er god. De tror på harde grenser og stramme tøyler, og at unger faktisk lærer mer av å sitte i ro og lytte til et noe større hode. De tror at fikling med pennal og viftende bein er forstyrrende for konsentrasjonen – og for noen elever med spesielle behov er det kanskje det. Mest av alt tror jeg det er forstyrrende for den voksne. Det kan til og med tenkes at noen barn konsentrerer seg bedre av å fikle – slik som vi som tegner kruseduller, og de som strikker på møter. For noen av barna kan objektene og fiklingen være viktige for tryggheten deres – noe de har med seg hjemmefra, eller noe de alltid har gjort.

Det finnes mange gode grunner til å ta barns følelser på alvor. I filmen om Bram fører alle misforståelsene til et stadig verre forhold mellom Bram og lærer Fisk. Bram vil ikke på skolen. Han vil lage en rakettbuss, som kan ta ham til en annen planet, og han skulle ønske han kunne skru av hodet sitt. Han begynner å gjemme seg, og stikke av. Foreldrene fortviler og krangler, og prøver både belønningssystemer og andre tiltak for at ting skal bedre seg. Men til ingen nytte. Bram er skadet av skolen som vil få ham til å passe inn i en form han ikke passer i. Disse barna finnes hos oss også.

Noen ganger får de diagnoser og medisiner, andre ganger stempler som urokråker, underytere eller drama-Queens. Mye kunne vært unngått dersom alle voksne i skolen var i stand til å se, lytte og ta barn på alvor – uansett hvordan barnet er. Den eneste viktige regelen er å oppriktig like alle barn, og vise det i hele seg. Da blir grensesetting, undervisning og læring mye enklere! Heldigvis får Bram en vikar som liker ham. Han bruker en del metoder som er utrolig enkle og nyttige, og som jeg selv har hatt stor suksess med:

Når et barn stirrer ut vinduet, eller er opptatt med noe annet:

Hvis du står framme og underviser – sett elevene i gang med en kjapp oppgave (F.eks snu til sidemannen og forklar hva jeg nettopp forklarte). Gå bort til eleven og sett deg ned. Spør oppriktig interessert om hva h*n så på, eller holdt på med. Vis interesse, og ha en liten samtale om det, før du spør om h*n fikk med seg hva dere skulle gjøre nå. Hvis nei, forklar det uten å kjefte, og sett i gang.

Når et barn har «maur i rompa»

Sett hele klassen i gang med 2-3 min fysisk aktivitet. Hopp og sprett, og tjo og hei! Hvis det aldeles ikke passer seg, eller hvis det skjer veldig ofte – send barnet på en løpetur rundt skolen, og ta gjerne tida. Kankje eleven kan få bring-og-hent-oppdrag?

Når et barn alltid bare skal…

Minn på toalettbesøk, drikking osv. før friminutt. Prøv å finne eventuelle underliggende årsaker (utrygghet, konsentrasjonsvansker, mobbing) , og øv på å gjøre ting i en lur rekkefølge.

Når et barn lager uønskede lyder i klasserommet

Gå stilt og rolig bort, uten å avbryte deg selv, og legg en varm hånd på skulderen. Klapp litt når det blir stille. (Et tips er å aldri bli fastgrodd ved kateteret – beveg deg i klasserommet som en vane)

Bram blir en glad gutt igjen, når han endelig opplever en lærer som liker ham. Han forstår også at skolen ikke var helt som han så for seg. Noen ganger må man lære andre ting enn det som er mest spennende, og noen ganger trenger de andre ro. Han lærer også at man må si unnskyld, selv om man ikke mente det. Oppsummert: Han lærer at han også kan mestre skolen, når bare den lærer å mestre ham.

Til slutt: Hvis du er lærer, eller jobber med barn og leser dette.Klarer du å bite i deg små forstyrrelser og ting som irriterer deg, men som strengt tatt ikke skader noen? Har du det i deg å like alle barn, uansett hvem de er? Er du villig til å ta elevens perspektiv og vise empati? Er du villig til å endre på din undervisningspraksis for å faktisk ivareta alle barna, og vise dem at du liker dem? Hvis svarene er nei, bør du finne noe annet å gjøre. Da duger du ikke med våre mest dyrebare. Det hører faktisk med til historien om Bram, at lærer Fisk faktisk endrer sin praksis, og begynner å like Bram for den han er.

Etter å ha sett filmen hadde lillebror på fire en viktig beskjed til storesøster skolejente: «Du må huska å ikkje dingla med beinå!» Hun kommer ikke til å dingle eller fikle med noenting, men jeg håper inderlig at læreren liker henne like godt når hun blir varm nok i trøya til å stille sine gode «Hvorfor»-spørsmål. Det fortjener både hun, Bram og alle de andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s