Hvis skolen ikke fantes…

I sommer har jeg endelig fått lest denne boka av Nils Christie. Den gir et veldig interessant og annerledes perspektiv på hva skole er og hva den burde være, og den er nesten like aktuell i dag som den var da den ble skrevet for 45 år siden. Det i seg selv er ganske skremmende.

Et av Christies poenger var at skolen ikke kunne realisere formålene om «gagnelege og sjølvstendige mennesker», hvis den forble en fagskole. I løpet av de 45 årene som har gått har allmennlæreren fått og mistet status. Vi har gått via O-fag, til tema- og prosjektarbeid, over i grunnleggende ferdigheter og nå til fagovergripende kompetanser – men   fagskolen består. Fortsatt tror vi (tydeligvis) at elevene best tilegner seg kunnskap oppdelt og i små porsjoner, fra opptil 6 ulike fag daglig. Hadde vi gjort det slik om vi kunne starte med blanke ark?

Gjennom tre studier i starten av boka, tok Christie oss med inn i tre svært ulike skoler, som alle allikevel viste elementer av det vi ser som funksjoner ved vår skole; oppbevaring, sortering og kunnskapsoverføring. Vi får høre om den franske landsbyskolen som blir selve klippen i lokalsamfunnet, klassedelingsskolen i England og de hvite amerikanske lærerne som påtvinger «dumme indianerbarn» kunnskap fra utsiden av reservatet.

Sortering

Aller mest bet jeg meg merke i skolen i England. Her ble det beskrevet en klasse der to skoleflinke gutter med sterke personligheter begge ble plassert i a-klassen. Den ene fortsatte sin akademiske framgang i a- klassen, mens den andre begynte å skape trøbbel og ble raskt flyttet nedover klassene. Christie beskrev det som at sistnevnte begynte å leve voksenlivet – ihvertfall slik han så det, med røyking, drikking og damer. Den delen av voksenlivet som kunne sørge for at han kunne fortsette med disse interessene, ventet i andre enden av skoleløpet. (Det som er litt interessant her, er at noe av grunnen til at ungdomsskole ble en realitet når det ble det, var at ungdommen tok jobbene fra de voksne i England, og dermed trengtes å «oppbevares» et annet sted…)

Her hjemme, i 2016, møter jeg tidligere elever, i arbeidstøy, som nærmest gjemte seg på ungdomsskolen, men nå går rake og sprudlende av selvtillit. Jeg hører en elev fortelle at han nå endelig er lykkelig, for at han får bruke en av skoledagene til arbeid på en gård. Jeg ser elever som har et klart og tydelig bilde av hva de vil at voksenlivet skal være, og en skole som ikke hjelper dem på veien mot det. Sorteringen skjer ved at de ikke når opp til den høyeste standarden, og må ta til takke med det de egentlig ville i utgangspunktet. Problemet er bare at de må lide i 3 år for det.

Kunnskapsoverføring

Et annet interessant aspekt ved Christies framstilling av skolen anno 1971, er hvilken kunnskap som skal formidles. Allerede da sier han at «Selv om skolen hvert eneste år øker sitt stoffinnhold, er den dømt til å tape. Den lille flipp av hva som kan formidles, blir mindre og mindre i forhold til den totale kunnskapsmengde». I et lite og lukket samfunn var det mulig å lære alt en trengte for å klare seg greit, men i vårt samfunn «som er åpent til fortvilelse» må vi lære «generelle prinsipper og teknikker» for å finne kunnskapen, og skaffe oss oversikt. Klarer vi det i fagskolen? Klarer vi det med konkrete og lukkede læringsmål?

I beskrivelsen av indianerskolen får vi høre om barn som ses på som tomme tavler av de voksne som skal komme utenfra og fylle dem med kunnskap. Ungene lager mye bråk de første årene, men ender opp resignerte og med glassaktige blikk ut vinduene. De går i en skole totalt uten respekt for hvem de er og hva de kan, og de gir raskt opp kampen om å finne relevans i «de andres» skole. Noen av våre elever ender også opp som disse indianerbarna. Det de har med seg av ungdomskultur og livskunnskap, blir sett på som tåpeligheter og unyttig tidsfordriv i dagens skole. De finner ikke relevans før plutselig en lærer la opp samfunnstimene som et rollespill, eller en annen lærer fant på-knappen ved å la dem spille et dataspill for å illustrere et poeng i naturfag. Kanskje skolen kunne være mer enn et sted å sove allikevel?

Oppbevaring

Rektor ved min forrige skole klødde seg litt i hodet over noen tall fra elevundersøkelsen. Elevene rapporterte at de trivdes veldig godt på skolen, men de var ikke særlig motivert for å lære. Hvordan kunne det ha seg? Spesielt de to siste årene på ungdomsskolen gikk motivasjonen ned. Jeg vil tippe at disse tallene vil være like for de fleste ungdomsskoler i landet – og kanskje i hele den vestlige verden. Vi har altså klart å skape en skole der det er godt å være, men ikke en skole der det er godt å lære. Vi lykkes altså med å oppbevare elevene våre i 3 år, mens de venter på resten av livet. Jeg skulle ønske vi kunne gjøre mye mer!

Akkurat hva vi bør gjøre har jeg skrevet så mye om før, at nå kommer en punktliste med lenker:

PS: Forøvrig anbefaler jeg alle å lese boka! (Takk, Gunnar)

 

3 thoughts on “Hvis skolen ikke fantes…

  1. Det skal jeg. Takk for tips. Imponert over at du får publisert noe samme dag som du starter i ny jobb. Håper det var en fin dag!

  2. Tilbaketråkk: Med verden som pensum – Skolevegen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s