Da KS kom med sitt forslag  til ny arbeidsavtale for lærere sent i fjor visste vi alle at de ikke kom til å få fullt gjennomslag. Det ville aldri Utdanningsforbundet godtatt. I sinte leserbrev skrev lærere om hvor mye de jobbet og hvor viktig det var å bruke tida mens elevene var der, og ikke sitte med planlegging i skoleferiene. Skoleledere gikk også ut med «det var da voldsomt da…» Det som var interessant for skolelederne var nok mest av alt å få mulighet til å binde litt mer av tida i de ukene elevene er på skolen. Dette for å få til et godt samarbeid, som kommer elevene til gode. Nå er den avtalen forhandlet fram, og mange lærere er i harnisk. Veldig, og spesielt på facebook har jeg hørt. Mine betraktninger handler om dette med mer bunden arbeidstid – resten av avtalen ser jeg absolutt grunner til å protestere mot.

Hvorfor har vi ikke omtalt fleksitiden som et viktigere gode?

I alt jeg leste da KS’ forslag kom snakket lærere om hvor mye de jobbet. De var som regel på jobb til fire uansett, men avspasering i skoleferiene var viktig. Og den var viktig fordi at man som lærer er helt avhengig av å kunne jobbe på kveldene, og kunne nås av foreldre og elever. I en undersøkelse gjort av Utdanningsforbundet bekreftes det at de fleste jobber rund 7, 5 timer på skolen daglig. Det har altså ikke framstått som viktig om man er på skolen eller ikke, så lenge vi får jobbe 43 timer. Var det ikke dette det var mest naturlig å jenke på?

Et av Utdanningforbundets argumenter i forhandlingen var også at man hadde mulighet for å lage lokale avtaler med mer tilstedeværelse enn den sentrale avtalens 30-33 timers bundet tid. Mange fikk til dette, men rektor hadde ikke styringsrett, så da ble det veldig avhengig av skolens kultur og de lokale tillitsvalgte. Den eneste endringen som har skjedd, er at nå er det rektor som legger premissene for disse forhandlingene, ved å ha styringsrett over ytterligere 4-7 timer. Rektor kan allikevel ikke si at disse timene skal brukes til noe annet enn de vanligvis ville blitt brukt til hjemme.

Mange hevder da at denne tiden er helt unødvendig å styre. Hvorfor ikke bare fortsette som før? Mange rektorer vil nok gå for dette. Noen vil nok binde noe, få vil binde alt. Tror jeg da. Uansett tror jeg at rektorene vil kunne være fleksible dersom du skal ha besøk av eiendomsmegler hjemme, eller minsten ikke er helt i humør pga tannfrembrudd. Rektorer er mennesker, og alle har fortsatt like mye tid til å snakke med elever og foreldre, og til å rette.

Men det blir kanskje ikke like fleksibelt lenger for alle. På mange andre arbeidsplasser brukes fleksitid som et gode for å få folk til å velge dem. Dette er gjerne arbeidsplasser for økonomer, ingeniører, selgere og jurister. Som lærer synes jeg det er mest nærliggende å sammenligne skolen med arbeidsplasser der profesjonsyrker utøves. Har leger, politi og sykepleiere hjemmekontor? De har også masse papirarbeid og rapportskriving, og sjelden egne kontor vil jeg tro. Kanskje ikke engang egne kontorplasser. De to siste kan ikke akkurat skryte av skyhøye lønninger eller enorm status heller. Det kan hende at mulighet for mindre fleksitid vil skade rekrutteringen. Synd, men velger man yrke utelukkende pga arbeidstid, så er jeg ikke sikker på at valget blir riktig uansett.

Så hvorfor behovet for å binde tid?

Samarbeid – hva det er og hva det ikke er

Grunnen til at skoleledere ønsker å binde mer tid, er å få mer tid til samarbeid. Da er det ikke nødvendigvis snakk om fellesmøter eller planlagte gruppesamtaler – det kan uansett ikke legges i denne tida. Samarbeid betyr ikke at alle skal gjøre ting likt – hvis noen tror det gagner elevene har de ikke et spesielt godt elev- og læringssyn. Det betyr heller ikke at man skal gjøre ting sammen og delegere for å effektivisere – selv om det selvsagt kan være lurt med forefallende arbeid og trivielle oppgaver. Det samarbeidet som er så avgjørende for å få til god skole er det uformelle samarbeidet mellom lærere. Erfaringsdeling, samtaler om felles elever og faglige og pedagogiske diskusjoner, skjer som regel uten styring. Disse samtalene finnes i skolen allerede, og de foregår nok helt til halv fire på de fleste steder. Nå går det ikke lenger an å melde seg ut av slike læringsfellesskap. Og det mener jeg er en god ting.

Relativt nylig har jeg gått over fra å jobbe i barneskolen, til å jobbe i ungdomsskolen. Det som slår meg som en stor forskjell – og det er kanskje ikke så rart, er fokuset på fag. Dette er på mange måter bra! Engasjerte lærere, som brenner for faget sitt, kan få til mye i klasserommet. Men kan fagfokuset bli for stort? Kan det gå ut over andre ting som er viktig?

Der man i barneskolen gjerne underviser i flere fag, handler samarbeidet om pedagogikken, didaktikken og metodikken. Man jobber gjerne tverrfaglig og temabasert. Her kan fokuset på grunnleggende ferdigheter i alle fag  lett bli en naturlig del av planleggingen.

I ungdomsskolen derimot foregår samarbeid mest om felles fag. Man møter gjerne holdninger som tyder på stolthet i faget, og god deling av kunnskap. Lærerne har sterkt eierskap til egne fag. Dessverre har de ofte liten interesse for andre fag – og ofte til det punkt der de helst ikke vil ha vikartimer i faget, og ikke vil delta på kurs og møter som omhandler andre fag. Til en viss grad forstår jeg disse holdningene – og jeg synes det er viktig at vi er trygge i fagene vi underviser i. Allikevel undrer det meg at grunnskolens faglige innhold ikke er noe ethvert voksent og godt utdannet menneske kan ta del i. Er ungdomsskolen for faglig? Gjør vi mer enn å prøve å skape allmenndannede unge mennesker? Prøver vi å skape spesialister i alle fag, fordi at det jo faktisk er det vi er?

I evalueringen av kunnskapsløftet, og i ungdomsskolesatsningen, er det de grunnleggende ferdighetene som vektlegges. Jeg tror at for å få til det, så må den faglige stoltheten vike, og mattelærere og norsklærere må lære av hverandre. Når de grunnleggende ferdighetene skal inn i alle fag, så må man samarbeide tverrfaglig. Jeg tror vi har mye å hente her – og vi kan gjerne se til barneskolene. La pedagogikken være det faget alle har felles, og la magien starte!

Vi lærere er i et utsatt yrke. Alle har et forhold til skolen, og da er det også lett å mene mye om skolen. Noen mener vi har for mye ferie, noen mener at vi ikke gjør noe annerledes enn deres egne lærere gjorde for 30 år siden, og mange tror at vi har en lett jobb. Og da er det viktig at vi lærere holder sammen, og framsnakker hverandre, slik at vi kan gjenvinne vår status. Det er litt dumt da, at det som mange sier og mener noe om stemmer for noen av våre kolleger. De har mye ferie, de gjør kun ting som deres egen lærer gjorde for 30 år siden og de har en veldig enkel jobb. De trenger ikke framsnakk, men kritikk og veiledning. Vi kan ikke være lojale mot hverandre for enhver pris. Lojaliteten må først og fremst ligge hos elevene, og deres rett til trivsel, mestring og læring. i tillegg så har vi en arbeidstidsavtale og en rekke styringsdokumenter som vi også bør være lojale mot.

Så hva gjør vi da, hvis vi har en kollega som ikke fungerer? Først og fremst er dette en oppgave for skolelederne. Det er viktig å skape en kultur for samarbeid og deling. Vi må åpne opp klasserommene for hverandre og for ledelsen, og vi må alle tenke at vi stadig skal utvikle oss. Når der kommer svinger må vi snu, og endring må være det normale. De som jobber for lite, i form av å kun «snu bunken» eller ukritisk bruker kun lærebok og ferdigopplegg, må tåle noen konfrontasjoner. De som jobber for mye, med svære rettebunker og skriftlig planleggings- og vurderingsarbeid, må få veiledning om hvordan de kan endre sin praksis til beste for elevenes læring, og for sin egen arbeidsbyrde. De som har elevsyn, og læringssyn som ikke er i tråd med de styringsdokumenter vi har og det samfunnet vi lever i, må få tydelig beskjed om at det ikke er greit. Og de som da fortsatt ikke er villige til å endre sin praksis, må kanskje innse at læreryrket ikke er for dem. De bør ihvertfall ikke framsnakkes.

Hvem som helst skal ikke kunne komme inn fra gata og gjøre lærerens jobb. Det er som med alt annet: det kreves litt talent og 10 000 timer med hard jobbing. Vi har vårt eget fagfelt, vårt eget fagspråk og vår egen yrkesetikk. Vi kan heve yrkets status ved å løfte det fram som en profesjon, men da kan vi ikke ha med oss for mange som ikke er profesjonelle. Om det så betyr at vi må både konfrontere og baksnakke dem litt. Så fortsett å framsnakke de gode lærerne, men ikke lat som om de dårlige ikke finnes, og prøv å hjelpe dem å bli bedre!

De siste 15 årene har skolen – både her hjemme, og ellers i verden – blitt studert, vurdert, testet og målt, mye mer enn tidligere. Mye av det som kommer fram gjennom forskning og undersøkelser hjelper oss å gjøre nødvendige grep for å holde oss oppdatert i samfunnsutviklingen, og klasseromsforskning både i inn- og utland har ført oss fram mot et nytt syn på vurdering. Dette er bra for skolen. Gode pedagoger nyttiggjør seg forskning gjort av skolefolk, og omsetter det til endret praksis i egne klasserom. Dessverre er det ikke bare disse som nyttiggjør seg av resultater.

Når skolen veies, og finnes for lett – går det et sus gjennom media, og skolen blir gjenstand for politisk debatt. På sidelinjen står kommersielle aktører og gnir seg i hendene. Når skolen gjør det dårlig, går det an å tjene penger! Skreddersydde opplegg som skal gi en quick-fix, analyseverktøy eller kartlegginger som skal finne ut hvor problemet ligger hos nettopp din skole, eller teknologi som vil gjøre underverker for elevenes læringsutbytte. Som pedagog vil jeg alltid ha en kritisk grunnholdning til kommersielle aktører som vil profitere på skole. Jeg mener at skolefolk vet best hvordan skoleproblemer skal løses, og at det aldri finnes en quick-fix.

Det har vært mye fokus på opplegg og kartlegginger for barnehagene i det siste, og jeg synes man bør se et par varsellamper lyse i skolen også. Er vi kritiske nok til hva vi innfører i skolen? Har virkemidlene en faktisk positiv innvirkning på læring, eller er de der bare for å gjøre jobben lettere for lærerne? Satt helt på spissen, så vil jo ferdiglagde opplegg og analyseverktøy gjøre læreren overflødig, og fjerne alle rester av en profesjon. I hvem sin interesse er det mon tro?