De siste 15 årene har skolen – både her hjemme, og ellers i verden – blitt studert, vurdert, testet og målt, mye mer enn tidligere. Mye av det som kommer fram gjennom forskning og undersøkelser hjelper oss å gjøre nødvendige grep for å holde oss oppdatert i samfunnsutviklingen, og klasseromsforskning både i inn- og utland har ført oss fram mot et nytt syn på vurdering. Dette er bra for skolen. Gode pedagoger nyttiggjør seg forskning gjort av skolefolk, og omsetter det til endret praksis i egne klasserom. Dessverre er det ikke bare disse som nyttiggjør seg av resultater.

Når skolen veies, og finnes for lett – går det et sus gjennom media, og skolen blir gjenstand for politisk debatt. På sidelinjen står kommersielle aktører og gnir seg i hendene. Når skolen gjør det dårlig, går det an å tjene penger! Skreddersydde opplegg som skal gi en quick-fix, analyseverktøy eller kartlegginger som skal finne ut hvor problemet ligger hos nettopp din skole, eller teknologi som vil gjøre underverker for elevenes læringsutbytte. Som pedagog vil jeg alltid ha en kritisk grunnholdning til kommersielle aktører som vil profitere på skole. Jeg mener at skolefolk vet best hvordan skoleproblemer skal løses, og at det aldri finnes en quick-fix.

Det har vært mye fokus på opplegg og kartlegginger for barnehagene i det siste, og jeg synes man bør se et par varsellamper lyse i skolen også. Er vi kritiske nok til hva vi innfører i skolen? Har virkemidlene en faktisk positiv innvirkning på læring, eller er de der bare for å gjøre jobben lettere for lærerne? Satt helt på spissen, så vil jo ferdiglagde opplegg og analyseverktøy gjøre læreren overflødig, og fjerne alle rester av en profesjon. I hvem sin interesse er det mon tro?