Vi lærere er i et utsatt yrke. Alle har et forhold til skolen, og da er det også lett å mene mye om skolen. Noen mener vi har for mye ferie, noen mener at vi ikke gjør noe annerledes enn deres egne lærere gjorde for 30 år siden, og mange tror at vi har en lett jobb. Og da er det viktig at vi lærere holder sammen, og framsnakker hverandre, slik at vi kan gjenvinne vår status. Det er litt dumt da, at det som mange sier og mener noe om stemmer for noen av våre kolleger. De har mye ferie, de gjør kun ting som deres egen lærer gjorde for 30 år siden og de har en veldig enkel jobb. De trenger ikke framsnakk, men kritikk og veiledning. Vi kan ikke være lojale mot hverandre for enhver pris. Lojaliteten må først og fremst ligge hos elevene, og deres rett til trivsel, mestring og læring. i tillegg så har vi en arbeidstidsavtale og en rekke styringsdokumenter som vi også bør være lojale mot.

Så hva gjør vi da, hvis vi har en kollega som ikke fungerer? Først og fremst er dette en oppgave for skolelederne. Det er viktig å skape en kultur for samarbeid og deling. Vi må åpne opp klasserommene for hverandre og for ledelsen, og vi må alle tenke at vi stadig skal utvikle oss. Når der kommer svinger må vi snu, og endring må være det normale. De som jobber for lite, i form av å kun «snu bunken» eller ukritisk bruker kun lærebok og ferdigopplegg, må tåle noen konfrontasjoner. De som jobber for mye, med svære rettebunker og skriftlig planleggings- og vurderingsarbeid, må få veiledning om hvordan de kan endre sin praksis til beste for elevenes læring, og for sin egen arbeidsbyrde. De som har elevsyn, og læringssyn som ikke er i tråd med de styringsdokumenter vi har og det samfunnet vi lever i, må få tydelig beskjed om at det ikke er greit. Og de som da fortsatt ikke er villige til å endre sin praksis, må kanskje innse at læreryrket ikke er for dem. De bør ihvertfall ikke framsnakkes.

Hvem som helst skal ikke kunne komme inn fra gata og gjøre lærerens jobb. Det er som med alt annet: det kreves litt talent og 10 000 timer med hard jobbing. Vi har vårt eget fagfelt, vårt eget fagspråk og vår egen yrkesetikk. Vi kan heve yrkets status ved å løfte det fram som en profesjon, men da kan vi ikke ha med oss for mange som ikke er profesjonelle. Om det så betyr at vi må både konfrontere og baksnakke dem litt. Så fortsett å framsnakke de gode lærerne, men ikke lat som om de dårlige ikke finnes, og prøv å hjelpe dem å bli bedre!