I min undervisning av elever på ungdomsskolen, kommer temaet gruppepress opp både titt og ofte. Da pleier jeg å prøve å realitetsorientere dem litt om hva gruppepress egentlig er, og hvordan det egentlig foregår. For det er vel sjelden at ungdom faktisk opplever slike fester som vi leser om i utgåtte lærebøker, der en hel gjeng sitter og sier til den ene at han ikke er tøff hvis han ikke tar en øl, eller spør om han er pyse eller siden han ikke er med på hærverk hos læreren. Gruppepress, forklarer jeg, er noe som skjer hos den enkelte. Gruppepress er når du begynner å føle deg annerledes, uten å ønske det. Når flere og flere gjør noe, så blir det normen, og de fleste av oss er flokkdyr, og vil dermed gjøre det samme for å passe inn. Å gå sin egen vei kan være tungt, og spesielt når man er ung i en vanskelig tid å være ung i.

Som voksen, og småbarnsmor, slites jeg også mellom det å være annerledes, og det å skille meg ut. Noen ganger ser det ut til at alle andre mødre jobber redusert og baker hver dag. Da blir jeg litt sint for at jeg ikke vil være sånn, og så får jeg litt dårlig samvittighet for at jeg ikke unner ungene mine en mamma som er hjemme med dem og baker boller. Så har jeg også kommet dithen igjen at jeg bryr meg om, eller er litt redd for hva folk synes. Tenk om de i barnehagen reagerer på hvordan jeg kler ungene mine? Hvor ofte tar de andre mødrene dressen hjem og vasker den? Internettforum må jeg bare holde meg langt unna. De er en sikker oppskrift på klumper i magen.

Og det er ikke bare her jeg plutselig har begynt å tenke på hvordan jeg oppfattes. Tenke gjennom hvordan jeg skal formulere en tweet, eller hva folk vil synes om bloggen min. Tør jeg si at jeg stort sett sitter inne og ser på tv når ungene har lagt seg, når jeg hører hva mine medsøstre tar seg ut på av trening og turer? Men så kan jeg tenke; Hvis jeg bruker så mye tid på min egen sorte avgrunn av en navle, med dårlig samvittighet og tvil, for at jeg tenker at alle andre er bedre enn meg, er det ikke naturlig å tenke at andre gjør det også? Jeg hadde jo aldri reagert negativt på om noen andre gjorde de tingene jeg er redd for at andre skal reagere på hos meg – og jeg har neppe tid til det heller! Jeg er redd for at noen skal oppdage at jeg ikke har barbert leggene på et par måneder, men jeg kan helt ærlig si at jeg aldri har sett nok på en annen kvinnes legger til å si noe om når de sist så en høvel. Jeg prøver å ikke ha samme klærne to dager etter hverandre, men jeg aner ikke om mine kolleger som jeg treffer hver dag har på seg noe helt nytt eller noe de har gått med en uke. JEG ER ALT FOR OPPTATT AV MEG SELV! Og det håper jeg du også er! Så dette er det jeg har tenkt å gjøre noe med. Jeg skal slutte å bry meg om hva du synes om meg, og begynne å bry meg om deg – på en utelukkende positiv måte. Hvis vi alle gjør det, så klarer vi kanskje å slippe unna alt presset? Kanskje vi vil sette mer pris på oss selv, hvis vi setter mer pris på hverandre og viser det? Kanskje våre døtre vil lære av oss, og sørge for at ikke normen blir det mediaskapte skjønnhetsbildet, eller den mammbloggskapte morsrollen? Så la oss løfte blikket fra vår egen navle og se våre søstre i morgen, og alle andre dager!