Relativt nylig har jeg gått over fra å jobbe i barneskolen, til å jobbe i ungdomsskolen. Det som slår meg som en stor forskjell – og det er kanskje ikke så rart, er fokuset på fag. Dette er på mange måter bra! Engasjerte lærere, som brenner for faget sitt, kan få til mye i klasserommet. Men kan fagfokuset bli for stort? Kan det gå ut over andre ting som er viktig?

Der man i barneskolen gjerne underviser i flere fag, handler samarbeidet om pedagogikken, didaktikken og metodikken. Man jobber gjerne tverrfaglig og temabasert. Her kan fokuset på grunnleggende ferdigheter i alle fag  lett bli en naturlig del av planleggingen.

I ungdomsskolen derimot foregår samarbeid mest om felles fag. Man møter gjerne holdninger som tyder på stolthet i faget, og god deling av kunnskap. Lærerne har sterkt eierskap til egne fag. Dessverre har de ofte liten interesse for andre fag – og ofte til det punkt der de helst ikke vil ha vikartimer i faget, og ikke vil delta på kurs og møter som omhandler andre fag. Til en viss grad forstår jeg disse holdningene – og jeg synes det er viktig at vi er trygge i fagene vi underviser i. Allikevel undrer det meg at grunnskolens faglige innhold ikke er noe ethvert voksent og godt utdannet menneske kan ta del i. Er ungdomsskolen for faglig? Gjør vi mer enn å prøve å skape allmenndannede unge mennesker? Prøver vi å skape spesialister i alle fag, fordi at det jo faktisk er det vi er?

I evalueringen av kunnskapsløftet, og i ungdomsskolesatsningen, er det de grunnleggende ferdighetene som vektlegges. Jeg tror at for å få til det, så må den faglige stoltheten vike, og mattelærere og norsklærere må lære av hverandre. Når de grunnleggende ferdighetene skal inn i alle fag, så må man samarbeide tverrfaglig. Jeg tror vi har mye å hente her – og vi kan gjerne se til barneskolene. La pedagogikken være det faget alle har felles, og la magien starte!