Kategoriarkiv: Tanker om skole og skoleutvikling

Me sviktar dei som treng det mest

Postet den av
Svar

Eg las akkurat denne sterke og vonde saka, om 12 år gamle «Stine» som blei spytta på av læraren. Eg kjenner det vrenger seg i magen. Eg blir så sint, og eg blir så lei meg, for eg kjenner det igjen.

I mine 13 år i skulen har eg sett så mykje som gjev meg vondt i magen. Så mange av dei som treng det mest, og likevel får minst. Årsakene er mange og komplekse, og eg trur det er viktig at me er opne om dei.

Ressursar

Nokre gonger har ein økonomien som skal til, men finn ikkje folk, og andre gonger er det motsett. Elevar med spesielle behov utløyser ikkje (som hovudregel) meir ressursar til skulen, så skuleleiarane må bruke dei folka og dei pengane dei har på ein så klok måte som mogleg.  Ofte kjennes det heilt umogleg, og ofte blir midlertidige tilsettingar løysinga. Eleven taper.

Rett folk på rett plass

Det er ikkje kven som helst av vaksne som kan jobbe med kven som helst av elevar. Kjemien må stemme, og den vaksne må ønskje seg den typen arbeid som eleven krev. Det er stor forskjell på eit multihandikappa barn, og eit barn med åtferdsvanskar. Dei krev vidt forskjellig kompetanse. Skulane skulle hatt både vernepleiarar, barnevernspedagogar, spesialpedagogar, sosialpedagogar og helsearbeidarar. Minst. Dei som treng det mest, treng eit lag rundt seg, og dei treng stabile vaksne. Og der finnast vaksne som har eit sånt syn på barn at dei ikkje har noko i skulen å gjere. Men dei er der likevel.

Byråkrati, regelverk og fandens oldemor

Tilsette i kommunen som må flyttast på. Fagforeiningar som ikkje vil sleppe inn andre yrkesgrupper. Skikkethetsnemnda i utdanninga. Økonomiske rammer. Mykje kan svikte. Elevar som har rett på spesialundervisning får dei lærarane som har timar til overs når timeplanen leggast. Lærarar med spesialpedagogikk ønskjer å vere kontaktlærarar, og lærarar som ønskjer etterutdanning i spesialpedagogikk får ikkje, for alle 24-åringane tar opp plassane. Eg stangar hovudet i veggen.

Og me vil ikkje ha det ut. Ansvaret pressast opp og ned. Skuld blir fordelt og eleven som trong det aller mest, tapte.

Eg vil ikkje ha det sånn lenger, men neimen om eg veit kva me kan gjere…

Når skulen gjer noko

Postet den av
1

Tidleg i haust fekk min kollega ein e-post av nokre foreldre. Dei hadde lese rapporten etter Jøsendalutvalget, og meinte at yngste guten deira nok var eit barn med stort læringspotensiale. Kva kunne skulen gjere?

Guten lærte å lesa då han var 5 år gamal. I andre klasse høyrte han alle bøkene om Harry Potter på lydbok, og i tredje klasse las han dei sjølv. Då dei andre lærte bokstavlydar og skrivemåte i første klasse, såg han på det som ein finpuss av det han allereie kunne. No – i fjerde klasse, les han bokseriar av Rick Riordan. Kva kunne skulen gjere?

Eg var så heldig å få vere med då han underviste 6. klasse om norrøn mytologi. Med innleving og engasjement formidla han forteljingar frå sogene, og svarte på spørsmål frå imponerte 6.klassingar. Eg sat med tårer i augo og tenkte at her gjer skulen noko!

Min kollega fortel meg at dei avtalte på foreldremøte i september, at dei skulle ha ein plan klar til utviklingssamtalen i oktober. Den fekk fire punkt; Guten skulle få jobbe i djupa med oppgåver som er meir forskings- og problemløysingsbaserte, han skulle undervise i emne han har mykje kunnskap om i eigen klasse og på andre trinn, han skulle få følgje interessante opplegg på høgare trinn og han skulle jobbe med gamle rekneprøvar for 5.trinn. Hovudmålet var at han skulle haldast motivert, og framleis ha eit ønskje om å læra meir.

Eleven er sjølv svært nøgd med planen, og alt han no får halde på med. Han synast han får passe store utfordringar. I tillegg til å ha foredrag for 6. klasse om norrøn mytologi, har han lært sin eigen klasse om galaksen vår, og no nyleg har han undervist 5. klasse om gresk mytologi. Seinare i vår skal han vere med 9. klasse og lære om diktanalyse. Han gjorde ferdig rekneprøvane for 5. klasse i løpet av to dagar, og er nok klar for nye utfordringar i matematikk.

I dei aller fleste timane følgjer eleven klassen under fellesundervisning, men jobbar gjerne med eigne oppgåver når dei andre har individuell jobbing. I matematikk har han ein makker som og jobbar med eit høgare nivå, og oppgåva deira er å diskutere saman og finne ut av ting sjølv.

Når eg spør kva han er interessert i, svarar han fort: Fortida! Han likar å lesa om krigar og revolusjonar, og eg ser tydeleg at dette er ein gut som ønskjer å forstå verda rundt han. Eg er så glad for at min litle skule kan hjelpa han med det! Eg håpar og at me hjelper han til den framtida han ser for seg; Studiar og kanskje ein stilling der han kan få undervisa på Oxford. Eg har trua, så lengje skulen fortsett å gjere noko!

Nyspråk og vrøvl, eller profesjonsspråk?

Postet den av
Svar

Litteraturvitar Knut Hoem har den siste veka satt i gang debatten som mange skulefolk har venta på. Den burde me kanskje hatt for 10 år sidan, då læreplanen var ny? Den handlar om innhald i læreplanane, og i læreverka. Ein av dei sentrale endringane i LK06, var at me lærarar skulle vere fri til å sjølv tilpasse innhaldet i undervisninga, slik at våre elevar kunne tileigne seg kompetanse i tråd med måla. Kva har skjedd? Har me ikkje takla fridomen? Ville me ikkje eigentleg ha han? Eller er det noko anna?

Etter innføringa av læreplanen har det blitt bygd opp kompetansesenter for lesing og skriving. Forsking er gjort, språk er skapt. Fleire tusen lærarar har fått etter- og vidareutdanning. Læringsstrategiar, førlesing, VØL-skjema og læringsmål er ord med innhald for dei fleste lærarar. Kanskje ein må vere lærar for å forstå lærarane sitt språk, slik ein må vere lege for å forstå legane sitt språk? Kanskje me lærarar endeleg har eit profesjonsspråk?

Eg stussar altså litt på kvifor lærarar tilsynelatande har ynskja Hoem sin kritikk velkomen. Profesjonelle lærarar tar profesjonelle val av innhald i sine fag, og dei let ikkje læreverk styre. Ein norsklærar eg kjenner seier han kunne klart å undervise Ibsen eit heilt år, og framleis halde seg innanfor kompetansemåla. Eg synast Hoem bommer litt. Han er jo litteraturvitar. Ikkje rart han ikkje kan skulespråk.

Når det er sagt; nei til lærebok, nei til unødige nyord i undervisninga og nei til alt for mange mål. Men det må vere mitt profesjonelle val. 

(Og ja til ungar som les:)

En relevant skole

Postet den av
4

Dette innlegget har jeg gått og tenkt på lenge. Stadig vekk kommer jeg på formuleringer jeg vil ha med, og stadig vekk virker det som om det blir større og mer omfattende. Det skal handle om hva som er relevant i  skolen, og det er egentlig så stort at det fort vekk kunne sett ut som en generell del i en læreplan. Men slike jobber overlater vi til Roar Ulvestad, eller hva?

Jeg – og mange andre, snakker om at det er viktig at elevene opplever skolen som relevant. Blant annet i diskusjonene rundt den omstridte fraværsgrensa, brukes dette nesten som et argument for å si at skolen har seg selv å takke for at elevene ikke møter opp. Det er egentlig en ganske drøy påstand, men kan det kanskje være noe i det?

Jeg mener at det store paradokset i norsk (og vestlig generelt) skole, er at elevene trives, men ikke er motivert for å lære. Vi har klart å skape en skole som er god å være i, og vi danner mennesker som har tillit til det offentlige, god demokratiforståelse og som opplever seg som anerkjente i samfunnet. Det skal vi være svært stolte av. Men vi skal også huske at det faglige på skolen, kjeder elevene.

I programmet Koht og Kidsa, snakket Christine Koht med ei jente på videregående om karakterer og skole. Jenta fortalte at hun hadde fått sekser på den forrige prøven, og Koht skrøt at hun var smart. Jenta var uenig. Hun var ikke smart, men skoleflink. Flink til skole. Flink til å øve? Flink til å forstå skolespråket? Flink til å spørre læreren om hjelp? Knekt skolekoden? Men ikke smart, altså. Jeg skulle ønske Koht stilte et oppfølgingsspørsmål her; Hva betyr det å være smart? (Og så lurer jeg på; er det mer eller mindre relevant enn å være skoleflink?)

I forbindelse med satsningen Ungdomstrinn i utvikling (UIU), fokuseres det på at undervisningen skal gjøres praktisk, relevant, utfordrende og variert. (PRUV) Jeg hørte en av veilederne i denne satsningen snakke om relevans i forhold til læreplanen. Vi måtte altså passe på at det vi holdt på med i timene, var relevant i forhold til målene som stod i læreplanen. Husker jeg fikk en sånn blanding av kaffe-i-vrangstrupen og Heureka! Her ligger hunden begravd, tenkte jeg! Skolefolk har laget en skole for seg selv, og sin virkelighetsoppfatning, heller enn å lage en skole for elevene og samfunnet! Intensjonen med UiU og PRUV er jo selvsagt at undervisningen skal være relevant i forhold til elevenes interesser og ståsted. Relevans i forhold til læreplanen er forskriftsfestet og selvsagt, og trenger hverken ungdomstrinn eller andre trinn i utvikling.

Så; Når skolefolk driver skole for egen del (Ja, da – jeg vet den er alt for spissformulert, generaliserende og slem), og elevene kan vinne skolen ved å nå max level Skoleflink, så er det kanskje noe i det da? Skolen har spilt seg ut på sidelinja? Blitt en øy i samfunnet? Det er egentlig de smarteste ungene som ikke møter opp, for de har gjennomskuet det?

Skolen er allerede relevant for politikere, forlagene, fagseksjonene, interesseorganisasjonene, lærerne, foreldregenerasjonen og de fleste andre enn de som trenger den relevante skolen. Elevene. Det aller beste hadde nok vært å spørre dem, men jeg skal prøve så godt jeg kan å ta elevperspektivet, og komme med noen tips og triks for å gjøre skolen til et godt sted å være, og et godt sted å lære:

  1. Driv tilpasset opplæring! Jeg tror dette er det aller viktigste for å skape relevans. Tenk Vygotsky. Finn hver elev sine styrker, og la dem starte akkurat der!
  2. Elevene må forberedes på voksenliv, med alt fra undervisning i privatøkonomi, personvern, helse, seksualitet, offentlige tjenester, til etiske dilemma og politiske problemstillinger. Altså en sterkere vektlegging på orienteringsfagene samfunnsfag, naturfag og RLE.
  3. Bruk interesser her og nå for å skape bindeledd mellom det som skal komme og det som er nå. Ikke degrader ungdomstiden til en ventetid, men bruk tid på å lytte og være en trygg voksen. Ta ungdomskulturen på alvor. De bruker timesvis med dataspill, youtube og sosiale medier. Det har verdi – også i skolen! (Mens elevene spiller bruker de flere av de kompetansene som nevnes i punkt 7…)
  4. Beskriv formål – skap sammenhenger og kontekst Hvis man ikke klarer å si noe om hva som er formålet med det man underviser, så bør det kanskje droppes? Sett læringen inn i noe større, ved å starte med en liten anekdote, noe elevene kjenner eller motiveres av.
  5. Fokuser på læring, ikke prestasjon. Ikke gi karakterer og poeng. Ikke ranger elevene. Ros fremgang, legg opp til mestring. Gjør mange, mange feil, og lær av dem.
  6. Ikke driv skolen for skolens skyld, ikke la skolen bli for skolsk, men imiter lokalsamfunnet. La elevene gjøre meningsfulle arbeidsoppgaver på skolen. Gi dem ansvar, og gjør opplegg på tvers av trinn (Utover fadderopplegg) Husk at læring ikke er begrenset til skolefaglig læring, selv om elevene ofte tror det…
  7. Fagovergripende kompetanser er noe av det jeg liker best med Ludvigsenutvalgets rapport, og det som kanskje har vært det største savnet i skolen; fokus på disse:
    1. Metakognisjon og å lære å lære
    2. Kreativitet og innovasjon
    3. Problemløsning, samarbeid og kommunikasjon
    4. Medborgerskap og sosialt ansvar

Jeg tror ikke egentlig at skolen kan gjøres så mye mer relevant av at enkeltlærere går inn og følger noen tips og triks. Dette må nok endres på et høyere nivå. Et paradisgmeskifte i skolen er det jeg går og venter på. Og mens vi venter så kan vi jo fortsette den viktige diskusjonen:

 

Er Ibsen relevant?

(Og for den saks skyld; er Pokemon Go relevant?)

Tja. Noen ganger, for noen, dersom han brukes på den riktige måten. Og sånn er det vel med det meste. Relevans er noe, blant få ord, som faktisk må stå i forhold til noe(n). Det gjør ikke skolen til elevene våre akkurat nå.

PS: Hvis noen elever har lyst til å komme med flere tips og triks, så kan det godt tenkes at lista mi utvides!

 

En intervensjon mot lærebokavhengighet

Postet den av
5

Jeg har sagt mange ganger at dersom jeg noen gang blir rektor, så vil jeg gi hele lærebokbudsjettet i ren bonus til de lærerne som velger å prøve seg uten. Jeg er på ingen måte sikker på at det lar seg gjøre, men det er en tanke jeg liker å leke med!

I det følgende kan det godt tenkes at jeg både generaliserer og provoserer, men jeg må stille noen spørsmål rundt vår avhengighet av lærebøker – og spesielt engangsbøker som brukes i småskolen.

Ulempene jeg ser ved hyppig (slavisk) bruk av lærebøker er:

  • Elevene får lite trening i å reflektere og løse problemer. Oppgavene er i stor grad lett fordøyelige. De gir lite rom for kreativitet, og oppgavene er ofte veldig lite relevante.
  • Lærerne følger heller oppskrifter laget av et forlag, enn å bruke den didaktikken de både bør ha utdanning og erfaring til å bruke. Det avprofesjonaliserer lærerne.
  • Bøker er svindyre!

Jeg har førsteklassing som kommer hjem med engangsbøker til å gjøre lekser i, og jeg har også sittet og bladd litt i engangsbøker på jobb. Det som slår meg, er at de aller fleste oppgavene lar seg løse uten bruk av bok.

  • Hvorfor telle bilder av leker i ei bok, når man kan telle ekte leker? Eller vinduer på huset, eller dører hjemme, eller gafler og skjeer i skuffen?
  • Hvorfor sortere bilder i ei bok, når en kan sortere strikker, spenner og smykker hjemme?
  • Hvorfor skrive bokstaver 10 ganger i en dyr engangsbok, når de kan gjøre det på et ark, i en skrivebok eller på en mini-whiteboard?
  • Hvorfor lete etter o’er som er satt opp i et mylder i engangsboka, heller enn å lete etter o’er i en tekst i ei bok, et blad eller på en skjerm?
  • Hvorfor lete etter bilder, og tegne ting som har s, heller enn å finne ting i huset og ta med?

Jeg regner jo med at arbeidet på skolen varieres mer enn hjemmearbeidet, og at man faktisk jobber mer med konkreter der, men det forsvarer allikevel ikke den massive bruken av lærebok. Variasjon er selvsagt viktig, og da er de typiske bokoppgavene med – men holder det ikke med en kopi i ny og ne?

Årsakene til at læreboka får styre, er nok mange. Kanskje er det fordi at det er innarbeidet og lettvint? Eller mangler lærerne didaktisk kompetanse? Kanskje har man ikke tid til annet enn å følge lærerveiledningen og læreboka?

Jeg håper dette innlegget får noen til å tenke over sin praksis med lærebøker, og gjør nødvendige endringer dersom de finner ut at de er avhengige. Se gjerne på dette som en slags intervensjon; ikke la læreboka styre deg! Du er en profesjonell lærer!

Bram, og alle de andre

Postet den av
Svar

I dag begynte jenta mi på skolen. Det var en stor dag, for både henne, og oss. I en drøy uke har vi varmet opp med å se filmen «Maur i rompa» opptil flere ganger. Jeg vet ikke om seksåringen ser filmen med samme øyne som meg, men den gjør inntrykk. Den handler om Bram, som er seks år og gleder seg til første skoledag. Endelig skal han lære om ekte ting – som kinesisk, egyptiske hieroglyfer, hvorfor hunder lukter hverandre i rompa og hvorfor vi egentlig lever. Bram er en intelligent og oppfinnsom gutt, men ofte fører oppfinnelsene hans til en del rot og bråk. Mammaen hans hjelper ham, ler med ham, og viser med alt hun er at hun elsker ham høyt. Bram minner kanskje litt om Emil i Lønneberget? Men der Emil møter en lærer som oppriktig liker ham (og han liker henne godt nok til at hun fortjener et kyss), er ikke Bram så heldig. Lærer Fisk ser brysk ut, og etter et «hei Bram», er det første som kommuniseres at Bram må slutte å vifte med føttene. Bram protesterer, og sier at han ikke klarer – beina er laget for å bevege seg! Herfra går det nedover. Jeg skulle ønske jeg kunne si at denne lærer Fisk var noe karikert og stereotyp. Han var ikke det. Han var skremmende lik en hel mengde voksne jeg har møtt, som jobber med barn.

Assistenten som avbrøt et barn i engasjert samtale med to voksne. Samtalen gikk på engelsk og handlet om dataspill.

Lærerne som ber barn viske ut alt de har gjort, for de hadde ikke to streker under svar.

Lærere som er sinte og truer med gjensitting.

Lærerne som ikke lar elever stille spørsmål ved regler og rutiner.

Lærere som tror at arbeidsro er ensbetydende med læring.

Læreren som sendte hjem førsteklassingen med beskjed om å legge på bokbind på ny, for det var ikke bra nok. (Er det rart vi reproduserer sosiale forskjeller?)

Elevene som ikke får ha med pennal, for de fikler sånn med dem.

Den voksne i barnehagen som ba de andre barna peke og si fy, når en gutt hadde sølt.

Lærere som sier at elever «kaster bort tiden deres» (Det er elevene sin tid)

Ansatte på skoler, som tror at skammekrok, Time-out eller lignende sanksjoner fører til noe godt.

Alle lærerne som daglig karakteriserer barn som late, ufordragelige, vanskelige, frekke, problembarn, unnasluntrere og det som verre er.

Ordensregler og sanksjoner som i beste fall er lite pedagogiske, og i verste fall nesten inhumane.

Lærere som kjefter på elever på tvers av klasserommet.

Hva er det for et forvrengt syn på barn som driver disse? Jeg velger å tro at intensjonen er god. De tror på harde grenser og stramme tøyler, og at unger faktisk lærer mer av å sitte i ro og lytte til et noe større hode. De tror at fikling med pennal og viftende bein er forstyrrende for konsentrasjonen – og for noen elever med spesielle behov er det kanskje det. Mest av alt tror jeg det er forstyrrende for den voksne. Det kan til og med tenkes at noen barn konsentrerer seg bedre av å fikle – slik som vi som tegner kruseduller, og de som strikker på møter. For noen av barna kan objektene og fiklingen være viktige for tryggheten deres – noe de har med seg hjemmefra, eller noe de alltid har gjort.

Det finnes mange gode grunner til å ta barns følelser på alvor. I filmen om Bram fører alle misforståelsene til et stadig verre forhold mellom Bram og lærer Fisk. Bram vil ikke på skolen. Han vil lage en rakettbuss, som kan ta ham til en annen planet, og han skulle ønske han kunne skru av hodet sitt. Han begynner å gjemme seg, og stikke av. Foreldrene fortviler og krangler, og prøver både belønningssystemer og andre tiltak for at ting skal bedre seg. Men til ingen nytte. Bram er skadet av skolen som vil få ham til å passe inn i en form han ikke passer i. Disse barna finnes hos oss også.

Noen ganger får de diagnoser og medisiner, andre ganger stempler som urokråker, underytere eller drama-Queens. Mye kunne vært unngått dersom alle voksne i skolen var i stand til å se, lytte og ta barn på alvor – uansett hvordan barnet er. Den eneste viktige regelen er å oppriktig like alle barn, og vise det i hele seg. Da blir grensesetting, undervisning og læring mye enklere! Heldigvis får Bram en vikar som liker ham. Han bruker en del metoder som er utrolig enkle og nyttige, og som jeg selv har hatt stor suksess med:

Når et barn stirrer ut vinduet, eller er opptatt med noe annet:

Hvis du står framme og underviser – sett elevene i gang med en kjapp oppgave (F.eks snu til sidemannen og forklar hva jeg nettopp forklarte). Gå bort til eleven og sett deg ned. Spør oppriktig interessert om hva h*n så på, eller holdt på med. Vis interesse, og ha en liten samtale om det, før du spør om h*n fikk med seg hva dere skulle gjøre nå. Hvis nei, forklar det uten å kjefte, og sett i gang.

Når et barn har «maur i rompa»

Sett hele klassen i gang med 2-3 min fysisk aktivitet. Hopp og sprett, og tjo og hei! Hvis det aldeles ikke passer seg, eller hvis det skjer veldig ofte – send barnet på en løpetur rundt skolen, og ta gjerne tida. Kankje eleven kan få bring-og-hent-oppdrag?

Når et barn alltid bare skal…

Minn på toalettbesøk, drikking osv. før friminutt. Prøv å finne eventuelle underliggende årsaker (utrygghet, konsentrasjonsvansker, mobbing) , og øv på å gjøre ting i en lur rekkefølge.

Når et barn lager uønskede lyder i klasserommet

Gå stilt og rolig bort, uten å avbryte deg selv, og legg en varm hånd på skulderen. Klapp litt når det blir stille. (Et tips er å aldri bli fastgrodd ved kateteret – beveg deg i klasserommet som en vane)

Bram blir en glad gutt igjen, når han endelig opplever en lærer som liker ham. Han forstår også at skolen ikke var helt som han så for seg. Noen ganger må man lære andre ting enn det som er mest spennende, og noen ganger trenger de andre ro. Han lærer også at man må si unnskyld, selv om man ikke mente det. Oppsummert: Han lærer at han også kan mestre skolen, når bare den lærer å mestre ham.

Til slutt: Hvis du er lærer, eller jobber med barn og leser dette.Klarer du å bite i deg små forstyrrelser og ting som irriterer deg, men som strengt tatt ikke skader noen? Har du det i deg å like alle barn, uansett hvem de er? Er du villig til å ta elevens perspektiv og vise empati? Er du villig til å endre på din undervisningspraksis for å faktisk ivareta alle barna, og vise dem at du liker dem? Hvis svarene er nei, bør du finne noe annet å gjøre. Da duger du ikke med våre mest dyrebare. Det hører faktisk med til historien om Bram, at lærer Fisk faktisk endrer sin praksis, og begynner å like Bram for den han er.

Etter å ha sett filmen hadde lillebror på fire en viktig beskjed til storesøster skolejente: «Du må huska å ikkje dingla med beinå!» Hun kommer ikke til å dingle eller fikle med noenting, men jeg håper inderlig at læreren liker henne like godt når hun blir varm nok i trøya til å stille sine gode «Hvorfor»-spørsmål. Det fortjener både hun, Bram og alle de andre.

Med verden som pensum

Postet den av
Svar

I sommer skrev jeg et lite innlegg for å oppfordre til at vi bruker mer tid til å snakke om aktuelle hendelser. Senere skrev jeg om boka «Hvis skolen ikke fantes», der Nils Christie prøvde å skissere en skole som var mer en del av samfunnet, og mindre en ren fagskole. Hvordan kan vi få dette til? Er det noe som er sikkert, så er det at når enhver samfunnsdebatt begynner å stilne, så kommer det oppfordringer om at skolen må ha mer fokus på emnet. Grethe Melby skriver godt om det. Samtidig har andre lærere gode poenger om hvorfor vi må gjøre mer i skolen. Begge har rett. Jeg tror det handler om måten vi driver i skolen, der lærebøkene styrer, heller enn det som skjer rundt oss. Altså – ingenting ut, ingenting inn – men smartere! Bedre! Hva om vi ikke lot læreboka være utgangspunktet, men brukte aktuelle hendelser, og deretter fant kompetansemålene som dekkes? Man kan bruke både kronikker og innlegg fra sosiale medier, heller enn tekster fra ei lærebok. Her er noen forslag fra det som på langt nær har vært en agurksommer: (Kompetansemål for ungdomstrinnet – andre må gjerne komme med mål fra de andre trinnene)

  1. Terroranslag i Nice
  • skape forteljingar om menneske frå ulike samfunn i fortid og notid og vise korleis livsvilkår og verdiar påverkar tankar og handlingar (Samfunnsfag)
  • drøfte viktige omveltingar i samfunnet i nyare tid, og reflektere over korleis dagens samfunn opnar for nye omveltingar (Samfunnsfag)
  • gje døme på og diskutere kulturelle variasjonar og drøfte moglegheiter og utfordringar i fleirkulturelle samfunn
    • gjere greie for hovudprinsippa i FN-pakta, FNs menneskerettserklæring og sentrale FN-konvensjonar, mellom anna ILO-konvensjonen om urfolks rettar, vise korleis dei kjem til syne i lovgjeving, og drøfte konsekvensar av brot på menneskerettar
  • vise evne til dialog om religions- og livssynsspørsmål og vise respekt for ulike religioner og livssyn (KRLE)
  • diskutere aktuelle spørsmål som oppstår i møte mellom religion, kultur og samfunn (KRLE)

2. Forsøk på militærkupp i Tyrkia

  • innhente digital informasjon om og presentere aktuelle spørsmål som opptar mange muslimer (KRLE)
  • gi en oversikt over mangfoldet i islam, viktige historiske hendelser og islams stilling i Norge og verden i dag (KRLE)
  • gjere greie for hovudprinsippa i FN-pakta, FNs menneskerettserklæring og sentrale FN-konvensjonar, mellom anna ILO-konvensjonen om urfolks rettar, vise korleis dei kjem til syne i lovgjeving, og drøfte konsekvensar av brot på menneskerettar (Samfunnsfag)
  • drøfte årsaker til og verknader av sentrale internasjonale konfliktar på 1900- og 2000-talet (Samfunnsfag)

Tips: Les tweets fra Iyad el-Baghdadi for begge disse sakene.

 

3. Voldtektsaken i Hemsedal (del 1)

  • gje døme på korleis eit lovbrot er behandla, diskutere årsaker til og følgjer av kriminalitet og forklare korleis rettsstaten fungerer (Samfunnsfag)
  • gje døme på korleis oppfatningar om forholdet mellom kjærleik og seksualitet kan variere i og mellom kulturar (Samfunnsfag)
  • analysere kjønnsroller i skildringar av seksualitet og forklare skilnaden på ønskt seksuell kontakt og seksuelle overgrep (Samfunnsfag)
  • reflektere over etiske spørsmål knyttet til mellommenneskelige relasjoner, familie og venner, samliv, heterofili og homofili, ungdomskultur og kroppskultur (KRLE)

4. Det som skjedde etter… (del 2)

  • gjøre rede for begrepene etikk og moral og bruke etisk analyse med utgangspunkt i grunnleggende etiske tenkemåter (KRLE)
  • drøfte etiske spørsmål knyttet til menneskeverd og menneskerettigheter, likeverd og likestilling, blant annet ved å ta utgangspunkt i kjente forbilder (KRLE)
  • identifisere samfunnsfaglege argument, fakta og påstandar i samfunnsdebattar og diskusjonar på Internett, vurdere dei kritisk og vurdere rettar og konsekvensar når ein offentleggjer noko på Internett (Samfunnsfag)
  • vise korleis hendingar kan framstillast ulikt, og drøfte korleis interesser og ideologi kan prege synet på kva som blir opplevd som fakta og sanning (Samfunnsfag)

Tips: Her har man mye å ta for seg – Susanne Kaluza, Cecilie Engebretsen, Majken Aune, hva som skjer når folket mener medommere gjør feil. Denne videoen om hva samtykke betyr.

5. Burkinidebatten

  • gjere greie for korleis ulike politiske parti fremjar ulike verdiar og interesser, knyte dette til aktuelle samfunnsspørsmål og argumentere for eige syn (Samfunnsfag)
  • gje døme på kva samarbeid, medverknad og demokrati inneber nasjonalt, lokalt, i organisasjonar og i skolen (Samfunnsfag)
  • gje døme på korleis oppfatningar om forholdet mellom kjærleik og seksualitet kan variere i og mellom kulturar (Samfunnsfag)
  • gje døme på og diskutere kulturelle variasjonar og drøfte moglegheiter og utfordringar i fleirkulturelle samfunn (Samfunnsfag)
  • gjere greie for omgrepa haldningar, fordommar og rasisme og vurdere korleis haldningar kan bli påverka, og korleis den einskilde og samfunnet kan motarbeide fordommar og rasisme (Samfunnsfag)
  • delta i diskusjoner med begrunnede meninger og saklig argumentasjon (Norsk)
  • gjenkjenne retoriske appellformer og måter å argumentere på (Norsk)

Tips: Les mer av Grethe Melby og Christian Lomsdalen, samt utallige nyhetssaker – og denne om burkiniforbud i Frankrike.

6. Pokèmon Go

  • orientere seg ved bruk av kart og kompass i variert terreng og gjere greie for andre måtar å orientere seg på (kroppsøving)
  • praktisere friluftsliv i ulike naturmiljø og gjere greie for allemannsretten (kroppsøving)
  • samtale om sammenhengen mellom fysisk aktivitet, mestring og bevegelsesglede (Valgfaget fysisk aktivitet og helse)
  • vurdere ulike budskap, etiske problemstillinger og visuell kvalitet i reklame, film, nettsteder og dataspill (Kunst & Håndverk)

Tips: Les sinte damer som aldri skal spille, og damer som mener at spillet kan bedre folkehelsen.

7. Valgkamp i USA

  • vise korleis hendingar kan framstillast ulikt, og drøfte korleis interesser og ideologi kan prege synet på kva som blir opplevd som fakta og sanning (Samfunnsfag)
  • gjenkjenne retoriske appellformer og måter å argumentere på (Norsk)
  • lytte til og forstå varianter av engelsk fra forskjellige autentiske situasjoner (Engelsk)
  • uttrykke og begrunne egen mening om forskjellige emner (Engelsk)
  • gjøre rede for trekk ved historie og geografi i Storbritannia og USA (Engelsk)
  • gjere greie for omgrepa haldningar, fordommar og rasisme og vurdere korleis haldningar kan bli påverka, og korleis den einskilde og samfunnet kan motarbeide fordommar og rasisme (Samfunnsfag)
  • gjere greie for politiske institusjonar i Noreg og deira rollefordeling og samanlikne dei med institusjonar i andre land (Samfunnsfag)

Tips: Se talene fra partilandsmøtene (GOP, DNC), les tweets fra kandidatene.

8.Brexit

  • gje døme på kva samarbeid, medverknad og demokrati inneber nasjonalt, lokalt, i organisasjonar og i skolen (Samfunnsfag)
  • beskrive hovudtrekk i norsk økonomi og korleis han heng saman med den globale økonomien (Samfunnsfag)
  • gjøre rede for trekk ved historie og geografi i Storbritannia og USA (Engelsk)
  • drøfte viktige omveltingar i samfunnet i nyare tid, og reflektere over korleis dagens samfunn opnar for nye omveltingar (Samfunnsfag)

Tips: Se John Oliver om Brexit

Jeg kunne fortsatt til i morgen, men jeg tror jeg har fått frem poenget for lenge siden. Min oppfordring er altså: Dropp boka og la verden være pensum! Nå har jeg vel nesten planlagt hele høsten i samfunnsfag og KRLE for dere, så lykke til og værsågod! 🙂

 

Hvis skolen ikke fantes…

Postet den av
6

I sommer har jeg endelig fått lest denne boka av Nils Christie. Den gir et veldig interessant og annerledes perspektiv på hva skole er og hva den burde være, og den er nesten like aktuell i dag som den var da den ble skrevet for 45 år siden. Det i seg selv er ganske skremmende.

Et av Christies poenger var at skolen ikke kunne realisere formålene om «gagnelege og sjølvstendige mennesker», hvis den forble en fagskole. I løpet av de 45 årene som har gått har allmennlæreren fått og mistet status. Vi har gått via O-fag, til tema- og prosjektarbeid, over i grunnleggende ferdigheter og nå til fagovergripende kompetanser – men   fagskolen består. Fortsatt tror vi (tydeligvis) at elevene best tilegner seg kunnskap oppdelt og i små porsjoner, fra opptil 6 ulike fag daglig. Hadde vi gjort det slik om vi kunne starte med blanke ark?

Gjennom tre studier i starten av boka, tok Christie oss med inn i tre svært ulike skoler, som alle allikevel viste elementer av det vi ser som funksjoner ved vår skole; oppbevaring, sortering og kunnskapsoverføring. Vi får høre om den franske landsbyskolen som blir selve klippen i lokalsamfunnet, klassedelingsskolen i England og de hvite amerikanske lærerne som påtvinger «dumme indianerbarn» kunnskap fra utsiden av reservatet.

Sortering

Aller mest bet jeg meg merke i skolen i England. Her ble det beskrevet en klasse der to skoleflinke gutter med sterke personligheter begge ble plassert i a-klassen. Den ene fortsatte sin akademiske framgang i a- klassen, mens den andre begynte å skape trøbbel og ble raskt flyttet nedover klassene. Christie beskrev det som at sistnevnte begynte å leve voksenlivet – ihvertfall slik han så det, med røyking, drikking og damer. Den delen av voksenlivet som kunne sørge for at han kunne fortsette med disse interessene, ventet i andre enden av skoleløpet. (Det som er litt interessant her, er at noe av grunnen til at ungdomsskole ble en realitet når det ble det, var at ungdommen tok jobbene fra de voksne i England, og dermed trengtes å «oppbevares» et annet sted…)

Her hjemme, i 2016, møter jeg tidligere elever, i arbeidstøy, som nærmest gjemte seg på ungdomsskolen, men nå går rake og sprudlende av selvtillit. Jeg hører en elev fortelle at han nå endelig er lykkelig, for at han får bruke en av skoledagene til arbeid på en gård. Jeg ser elever som har et klart og tydelig bilde av hva de vil at voksenlivet skal være, og en skole som ikke hjelper dem på veien mot det. Sorteringen skjer ved at de ikke når opp til den høyeste standarden, og må ta til takke med det de egentlig ville i utgangspunktet. Problemet er bare at de må lide i 3 år for det.

Kunnskapsoverføring

Et annet interessant aspekt ved Christies framstilling av skolen anno 1971, er hvilken kunnskap som skal formidles. Allerede da sier han at «Selv om skolen hvert eneste år øker sitt stoffinnhold, er den dømt til å tape. Den lille flipp av hva som kan formidles, blir mindre og mindre i forhold til den totale kunnskapsmengde». I et lite og lukket samfunn var det mulig å lære alt en trengte for å klare seg greit, men i vårt samfunn «som er åpent til fortvilelse» må vi lære «generelle prinsipper og teknikker» for å finne kunnskapen, og skaffe oss oversikt. Klarer vi det i fagskolen? Klarer vi det med konkrete og lukkede læringsmål?

I beskrivelsen av indianerskolen får vi høre om barn som ses på som tomme tavler av de voksne som skal komme utenfra og fylle dem med kunnskap. Ungene lager mye bråk de første årene, men ender opp resignerte og med glassaktige blikk ut vinduene. De går i en skole totalt uten respekt for hvem de er og hva de kan, og de gir raskt opp kampen om å finne relevans i «de andres» skole. Noen av våre elever ender også opp som disse indianerbarna. Det de har med seg av ungdomskultur og livskunnskap, blir sett på som tåpeligheter og unyttig tidsfordriv i dagens skole. De finner ikke relevans før plutselig en lærer la opp samfunnstimene som et rollespill, eller en annen lærer fant på-knappen ved å la dem spille et dataspill for å illustrere et poeng i naturfag. Kanskje skolen kunne være mer enn et sted å sove allikevel?

Oppbevaring

Rektor ved min forrige skole klødde seg litt i hodet over noen tall fra elevundersøkelsen. Elevene rapporterte at de trivdes veldig godt på skolen, men de var ikke særlig motivert for å lære. Hvordan kunne det ha seg? Spesielt de to siste årene på ungdomsskolen gikk motivasjonen ned. Jeg vil tippe at disse tallene vil være like for de fleste ungdomsskoler i landet – og kanskje i hele den vestlige verden. Vi har altså klart å skape en skole der det er godt å være, men ikke en skole der det er godt å lære. Vi lykkes altså med å oppbevare elevene våre i 3 år, mens de venter på resten av livet. Jeg skulle ønske vi kunne gjøre mye mer!

Akkurat hva vi bør gjøre har jeg skrevet så mye om før, at nå kommer en punktliste med lenker:

PS: Forøvrig anbefaler jeg alle å lese boka! (Takk, Gunnar)

 

Tanker ved en femårsmarkering

Postet den av
2

 

Ada (7 år) lurer på ting som hun ikke får svar på på skolen. Hun kunne tenkt seg en egen time til å få svar på ting hun lurer på. Ada er ei klok jente; og hun er sikkert ikke alene om å lure på ting. Jeg er enig i at vi trenger tid og rom for å spørre om det elevene lurer på. Og det er vi voksne som må skape rommet og ta oss tiden. Slik vi måtte en augustdag for nesten fem år siden.

Ada7

Denne uka er det altså fem år siden Norge ble snudd på hodet, da terroren rammet oss. De elevene jeg hadde for noen uker siden, var åtte år da det skjedde. I august 2011 møtte de lærerne som fortalte og svarte på spørsmål om det grusomme som hadde skjedd i sommer. Kanskje tegnet de eller skrev noe, eller så Supernytt sin tilpassede oppsummering av det som hadde skjedd. Men hva skjedde etter det?

Møter vi elevene etter terroranslag i Frankrike, Belgia og Danmark? Forteller vi om hva som foregår i Ukraina, USA, Tyrkia og i Midt-Østen? Lar vi dem spørre om historien, mens den pågår rundt dem, eller venter vi til de er voksne og seiersherrene har fått skrive sitt?

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest hvor sjokkerende lite som har endret seg i Norge etter 22/7/2011. Kommentarfeltene flommer fortsatt over av hatske oppgulp, og den farlige skremselsretorikken fra anti-pk-ligaen heies fram av ellers likegyldige masser. Jeg er faktisk ikke så sjokkert over at vi fortsatt har det sånn. Folk er fortsatt redde.

Som lærer fanger jeg opp mye fra elevene. De tøyser og tuller med «Allahu akbar» i og utenfor spill. De ser videoer av «dumme» terrorister på youtube. Men forstår de det de ser, og tuller med? I mer alvorlige sammenhenger ser jeg også frykt hos dem. Da kommunen vår skulle ta imot flyktninger i vinter, uttrykte mange at de var redde for hva som ville skje. Kanskje de var terrorister, eller tiggere, eller at de stjal og gjorde innbrudd. Det var tydelig at mange sauset sammen romfolk, flyktninger og terrorister til en ukjent masse av mennesker man skulle være redd for. Frykten forsvinner med kunnskap og erfaring, og det er nettopp frykten vi må til livs i skolen.

Nylig leste jeg et sted (hjelp meg gjerne med en referanse…) at nåtidens skolebøker i historie har en svakhet. Våre ungdommer ender opp med å se nazismen og jødeutryddelsen som et resultat av rasisme. Hitler og nazistene var utvilsomt rasister, men jødehatet strakk seg mye lengre, og hadde andre grunner enn at en rase skulle være en annen overlegen. Hitler fryktet jødene, og mente at de hadde en sammensvergelse om å ta over verden. Han var ikke alene om det heller. Jødehatet startet lenge før Hitler ble født. Vår ungdom trenger å lære om denne frykten som nøret hatet, slik at de kan gjenkjenne den dersom historien gjentar seg.

De trenger også å lære å kjenne på, og sette ord på sin egen frykt, få tid til å stille spørsmålene, og ha lærere som kan hjelpe dem med svarene. De må møtes med forståelse, og ikke en moralistisk eller idealistisk pekefinger. Det er ikke alltid lett å svare på grusomme fordommer som nærmest spyttes ut av en sint tenåring, men man må heller være stranden som hatet skylles inn over, enn klippen som stopper bølgen. Læreren havner kanskje på hat-lista, sammen med alt det andre som fryktes.

Vi må ta oss tid til Adas spørsmål, og vi må sette av tid til å fordøye alt som skjer rundt oss i verden. Slik kan skolen bidra til mindre utenforskap og færre fordommer. Med kunnskap og omsorg må vi bekjempe frykt og hat.

Kanskje det vil være litt bedre om fem år da?

Kjære Alexander

Postet den av
Svar

Eller. Du heter jo ikke det. Hvis du på et eller annet mirakuløst vis kommer over dette innlegget, og ser ditt navn, så blir du ganske flau, om jeg kjenner deg rett. Derfor får du et annet navn i det jeg nå vil si til deg. For det er noe som flere kan få høre.

Jeg har tenkt mye på deg i det siste – for diktet du skrev til meg har vært tatt opp og ned av vegger. Nå tenker jeg at jeg skal ramme det inn. Ikke fordi at det minner meg på deg – det er bare en bonus. Heller ikke for at jeg har et stort behov for å skryte av meg selv, og derfor har det med meg, og henger det opp over alle de forskjellige arbeidsplassene jeg har hatt siden jeg fikk det. Grunnen til at jeg gjør det, og har tatt vare på det, og nå har tenkt å ramme det inn, er at det minner meg på hva det vil si å være en god lærer. Det var det du som lærte meg, Alexander.

Da jeg fikk min første klasse, var du en av elevene der. Jeg hadde hatt et par år som timelærer for elever som var litt eldre enn deg, men nå skulle jeg altså være kontaktlærer for en helt egen fjerdeklasse. Jeg ble den fjerde læreren deres. Kanskje var det en av grunnene til at vi havnet skjeivt ut? Kanskje var det skilsmissen til foreldrene dine et par år før? Eller kanskje en kombinasjon av de faktorene, og i tillegg at jeg var en elendig lærer for deg.

Du var sur, du sa nei, du ville ikke, du manipulerte, du fniste av meg, du avbrøt, du slurvet, og du holdt på å drive meg fra vettet. Jeg var rådvill! Jeg brølte, jeg kjeftet, jeg maste, jeg freste, jeg fysisk flyttet deg, og ingenting virket. Selvfølgelig gjorde det ikke det. Litt etter litt, så gikk det allikevel litt bedre. Men du var ikke trygg på meg, og jeg hadde ikke funnet det i meg å like deg ennå.

En dag i september skulle vi skrive dikt, på selvlaget resirkulert papir.

«Eg hate å skriva dikt», sa du. Selvfølgelig hatet du det. Du hatet det meste som hadde med skriving å gjøre. «Så skriv et dikt om det då!», mumlet (eller snerret?) jeg tilbake. Det var da det skjedde. Hodet ditt snudde seg 180 grader og øynene ble sperret opp. (Du lignet på den ugla jeg måtte plukke opp, for at den satt og sov midt i veien, en gang. Husker du den historien?) «Får eg låv te det?»

Selvfølgelig fikk du lov! Men du skrev ikke dikt om hvor mye du hatet å skrive dikt. Du spurte om du kunne få ta med arket hjem, og skrive hjemme. Du ville ikke at noen skulle se. Ikke noe problem for meg. Noen dager senere leverte du diktet ( i all hemmelighet), og jeg skjønte at nå hadde jeg gjort noe riktig. Dette ble grunnsteinen jeg bygget min pedagogikk på, og det vil jeg takke deg dypt for, Alexander. Endelig så jeg deg – ikke med vilje først, men du oppfattet det slik, og da skjønte jeg også.

Jeg skulle ønske at historien endte der. At jeg gjorde alt riktig med deg senere, men jeg gjorde jo ikke det. Det gikk faktisk bare et år.

Lærerne på skolen hadde hatt et sånn møte der alle blir «enige» om reglene, og de som ikke nødvendigvis er enige, må være lojale og følge det «alle» er blitt enige om. En av reglene dreide seg om bruk av lue i klasserommet. (Her kommer min luehistorie – alle lærere har vel en sånn?) Jeg var fortsatt relativt ny som lærer – bare på mitt fjerde år, og jeg trodde da at det var viktigere å være lojal til kollegene mine, enn å ivareta deg.

Du kom inn i klasserommet med caps på hodet, og jeg ba deg ta den av. Du nektet. Jeg stod på mitt. (Brølte jeg igjen?) Jeg gikk så langt at jeg snappet capsen i et øyeblikk der du ikke var oppmerksom. Du hadde klippet håret. Derfor. Jeg fikk skyldfølelse, og ble ganske lettet da du klarte å snappe den tilbake. Rådvill igjen. Hvordan ser dette ut for de andre elevene? Reglene gjelder jo for alle? HVA GJØR JEG NÅ??!? I det panikken steg nærmest ropte jeg ut: «Hvis du absolutt ska ha på den der capsen, så får du gå ner te rektor å skaffa deg ein skriftlige dispensasjon!»

Smart som du var, strenet du ut døra, og ikke lenge etter kom du opp igjen, med rektor på slep. Joda – han kunne nok gi dispensasjon for det. Rektor var jo en langt bedre pedagog enn meg, og jeg er ikke så sikker på at han heller syntes det var så nøye med de luene. Takk igjen, Alexander. Du lærte meg at du var viktigere enn hva mine kolleger synes om meg.

Jeg aner ikke hvordan det gikk med deg senere, og hva du gjør nå – men jeg tenker ofte på deg. Det kan hende at hvis det ikke hadde vært deg, så hadde det vært en annen elev som lærte meg alt dette, men det kan også hende at hvis det ikke var for deg, så ville jeg vært den samme elendige læreren jeg var da du fikk meg. Så takk, og beklager, for at det ble deg.