Kjære Alexander

Eller. Du heter jo ikke det. Hvis du på et eller annet mirakuløst vis kommer over dette innlegget, og ser ditt navn, så blir du ganske flau, om jeg kjenner deg rett. Derfor får du et annet navn i det jeg nå vil si til deg. For det er noe som flere kan få høre.

Jeg har tenkt mye på deg i det siste – for diktet du skrev til meg har vært tatt opp og ned av vegger. Nå tenker jeg at jeg skal ramme det inn. Ikke fordi at det minner meg på deg – det er bare en bonus. Heller ikke for at jeg har et stort behov for å skryte av meg selv, og derfor har det med meg, og henger det opp over alle de forskjellige arbeidsplassene jeg har hatt siden jeg fikk det. Grunnen til at jeg gjør det, og har tatt vare på det, og nå har tenkt å ramme det inn, er at det minner meg på hva det vil si å være en god lærer. Det var det du som lærte meg, Alexander.

Da jeg fikk min første klasse, var du en av elevene der. Jeg hadde hatt et par år som timelærer for elever som var litt eldre enn deg, men nå skulle jeg altså være kontaktlærer for en helt egen fjerdeklasse. Jeg ble den fjerde læreren deres. Kanskje var det en av grunnene til at vi havnet skjeivt ut? Kanskje var det skilsmissen til foreldrene dine et par år før? Eller kanskje en kombinasjon av de faktorene, og i tillegg at jeg var en elendig lærer for deg.

Du var sur, du sa nei, du ville ikke, du manipulerte, du fniste av meg, du avbrøt, du slurvet, og du holdt på å drive meg fra vettet. Jeg var rådvill! Jeg brølte, jeg kjeftet, jeg maste, jeg freste, jeg fysisk flyttet deg, og ingenting virket. Selvfølgelig gjorde det ikke det. Litt etter litt, så gikk det allikevel litt bedre. Men du var ikke trygg på meg, og jeg hadde ikke funnet det i meg å like deg ennå.

En dag i september skulle vi skrive dikt, på selvlaget resirkulert papir.

«Eg hate å skriva dikt», sa du. Selvfølgelig hatet du det. Du hatet det meste som hadde med skriving å gjøre. «Så skriv et dikt om det då!», mumlet (eller snerret?) jeg tilbake. Det var da det skjedde. Hodet ditt snudde seg 180 grader og øynene ble sperret opp. (Du lignet på den ugla jeg måtte plukke opp, for at den satt og sov midt i veien, en gang. Husker du den historien?) «Får eg låv te det?»

Selvfølgelig fikk du lov! Men du skrev ikke dikt om hvor mye du hatet å skrive dikt. Du spurte om du kunne få ta med arket hjem, og skrive hjemme. Du ville ikke at noen skulle se. Ikke noe problem for meg. Noen dager senere leverte du diktet ( i all hemmelighet), og jeg skjønte at nå hadde jeg gjort noe riktig. Dette ble grunnsteinen jeg bygget min pedagogikk på, og det vil jeg takke deg dypt for, Alexander. Endelig så jeg deg – ikke med vilje først, men du oppfattet det slik, og da skjønte jeg også.

Jeg skulle ønske at historien endte der. At jeg gjorde alt riktig med deg senere, men jeg gjorde jo ikke det. Det gikk faktisk bare et år.

Lærerne på skolen hadde hatt et sånn møte der alle blir «enige» om reglene, og de som ikke nødvendigvis er enige, må være lojale og følge det «alle» er blitt enige om. En av reglene dreide seg om bruk av lue i klasserommet. (Her kommer min luehistorie – alle lærere har vel en sånn?) Jeg var fortsatt relativt ny som lærer – bare på mitt fjerde år, og jeg trodde da at det var viktigere å være lojal til kollegene mine, enn å ivareta deg.

Du kom inn i klasserommet med caps på hodet, og jeg ba deg ta den av. Du nektet. Jeg stod på mitt. (Brølte jeg igjen?) Jeg gikk så langt at jeg snappet capsen i et øyeblikk der du ikke var oppmerksom. Du hadde klippet håret. Derfor. Jeg fikk skyldfølelse, og ble ganske lettet da du klarte å snappe den tilbake. Rådvill igjen. Hvordan ser dette ut for de andre elevene? Reglene gjelder jo for alle? HVA GJØR JEG NÅ??!? I det panikken steg nærmest ropte jeg ut: «Hvis du absolutt ska ha på den der capsen, så får du gå ner te rektor å skaffa deg ein skriftlige dispensasjon!»

Smart som du var, strenet du ut døra, og ikke lenge etter kom du opp igjen, med rektor på slep. Joda – han kunne nok gi dispensasjon for det. Rektor var jo en langt bedre pedagog enn meg, og jeg er ikke så sikker på at han heller syntes det var så nøye med de luene. Takk igjen, Alexander. Du lærte meg at du var viktigere enn hva mine kolleger synes om meg.

Jeg aner ikke hvordan det gikk med deg senere, og hva du gjør nå – men jeg tenker ofte på deg. Det kan hende at hvis det ikke hadde vært deg, så hadde det vært en annen elev som lærte meg alt dette, men det kan også hende at hvis det ikke var for deg, så ville jeg vært den samme elendige læreren jeg var da du fikk meg. Så takk, og beklager, for at det ble deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s