Dette innlegget har jeg gått og tenkt på lenge. Stadig vekk kommer jeg på formuleringer jeg vil ha med, og stadig vekk virker det som om det blir større og mer omfattende. Det skal handle om hva som er relevant i  skolen, og det er egentlig så stort at det fort vekk kunne sett ut som en generell del i en læreplan. Men slike jobber overlater vi til Roar Ulvestad, eller hva?

Jeg – og mange andre, snakker om at det er viktig at elevene opplever skolen som relevant. Blant annet i diskusjonene rundt den omstridte fraværsgrensa, brukes dette nesten som et argument for å si at skolen har seg selv å takke for at elevene ikke møter opp. Det er egentlig en ganske drøy påstand, men kan det kanskje være noe i det?

Jeg mener at det store paradokset i norsk (og vestlig generelt) skole, er at elevene trives, men ikke er motivert for å lære. Vi har klart å skape en skole som er god å være i, og vi danner mennesker som har tillit til det offentlige, god demokratiforståelse og som opplever seg som anerkjente i samfunnet. Det skal vi være svært stolte av. Men vi skal også huske at det faglige på skolen, kjeder elevene.

I programmet Koht og Kidsa, snakket Christine Koht med ei jente på videregående om karakterer og skole. Jenta fortalte at hun hadde fått sekser på den forrige prøven, og Koht skrøt at hun var smart. Jenta var uenig. Hun var ikke smart, men skoleflink. Flink til skole. Flink til å øve? Flink til å forstå skolespråket? Flink til å spørre læreren om hjelp? Knekt skolekoden? Men ikke smart, altså. Jeg skulle ønske Koht stilte et oppfølgingsspørsmål her; Hva betyr det å være smart? (Og så lurer jeg på; er det mer eller mindre relevant enn å være skoleflink?)

I forbindelse med satsningen Ungdomstrinn i utvikling (UIU), fokuseres det på at undervisningen skal gjøres praktisk, relevant, utfordrende og variert. (PRUV) Jeg hørte en av veilederne i denne satsningen snakke om relevans i forhold til læreplanen. Vi måtte altså passe på at det vi holdt på med i timene, var relevant i forhold til målene som stod i læreplanen. Husker jeg fikk en sånn blanding av kaffe-i-vrangstrupen og Heureka! Her ligger hunden begravd, tenkte jeg! Skolefolk har laget en skole for seg selv, og sin virkelighetsoppfatning, heller enn å lage en skole for elevene og samfunnet! Intensjonen med UiU og PRUV er jo selvsagt at undervisningen skal være relevant i forhold til elevenes interesser og ståsted. Relevans i forhold til læreplanen er forskriftsfestet og selvsagt, og trenger hverken ungdomstrinn eller andre trinn i utvikling.

Så; Når skolefolk driver skole for egen del (Ja, da – jeg vet den er alt for spissformulert, generaliserende og slem), og elevene kan vinne skolen ved å nå max level Skoleflink, så er det kanskje noe i det da? Skolen har spilt seg ut på sidelinja? Blitt en øy i samfunnet? Det er egentlig de smarteste ungene som ikke møter opp, for de har gjennomskuet det?

Skolen er allerede relevant for politikere, forlagene, fagseksjonene, interesseorganisasjonene, lærerne, foreldregenerasjonen og de fleste andre enn de som trenger den relevante skolen. Elevene. Det aller beste hadde nok vært å spørre dem, men jeg skal prøve så godt jeg kan å ta elevperspektivet, og komme med noen tips og triks for å gjøre skolen til et godt sted å være, og et godt sted å lære:

1. Driv tilpasset opplæring! Jeg tror dette er det aller viktigste for å skape relevans. Tenk Vygotsky. Finn hver elev sine styrker, og la dem starte akkurat der!
2. Elevene må forberedes på voksenliv, med alt fra undervisning i privatøkonomi, personvern, helse, seksualitet, offentlige tjenester, til etiske dilemma og politiske problemstillinger. Altså en sterkere vektlegging på orienteringsfagene samfunnsfag, naturfag og RLE.
3. Bruk interesser her og nå for å skape bindeledd mellom det som skal komme og det som er nå. Ikke degrader ungdomstiden til en ventetid, men bruk tid på å lytte og være en trygg voksen. Ta ungdomskulturen på alvor. De bruker timesvis med dataspill, youtube og sosiale medier. Det har verdi – også i skolen! (Mens elevene spiller bruker de flere av de kompetansene som nevnes i punkt 7…)
4. Beskriv formål – skap sammenhenger og kontekst Hvis man ikke klarer å si noe om hva som er formålet med det man underviser, så bør det kanskje droppes? Sett læringen inn i noe større, ved å starte med en liten anekdote, noe elevene kjenner eller motiveres av.
5. Fokuser på læring, ikke prestasjon. Ikke gi karakterer og poeng. Ikke ranger elevene. Ros fremgang, legg opp til mestring. Gjør mange, mange feil, og lær av dem.
6. Ikke driv skolen for skolens skyld, ikke la skolen bli for skolsk, men imiter lokalsamfunnet. La elevene gjøre meningsfulle arbeidsoppgaver på skolen. Gi dem ansvar, og gjør opplegg på tvers av trinn (Utover fadderopplegg) Husk at læring ikke er begrenset til skolefaglig læring, selv om elevene ofte tror det…
7. Fagovergripende kompetanser er noe av det jeg liker best med Ludvigsenutvalgets rapport, og det som kanskje har vært det største savnet i skolen; fokus på disse:
   1. Metakognisjon og å lære å lære
   2. Kreativitet og innovasjon
   3. Problemløsning, samarbeid og kommunikasjon
   4. Medborgerskap og sosialt ansvar

Jeg tror ikke egentlig at skolen kan gjøres så mye mer relevant av at enkeltlærere går inn og følger noen tips og triks. Dette må nok endres på et høyere nivå. Et paradisgmeskifte i skolen er det jeg går og venter på. Og mens vi venter så kan vi jo fortsette den viktige diskusjonen:

Er Ibsen relevant?

(Og for den saks skyld; er Pokemon Go relevant?)

Tja. Noen ganger, for noen, dersom han brukes på den riktige måten. Og sånn er det vel med det meste. Relevans er noe, blant få ord, som faktisk må stå i forhold til noe(n). Det gjør ikke skolen til elevene våre akkurat nå.

PS: Hvis noen elever har lyst til å komme med flere tips og triks, så kan det godt tenkes at lista mi utvides!