Resultatløs resultatlønn

Postet den av
Svar

Oslo Høyre kom nylig med et utspill om resultatlønn til lærere. Godt mulig at dette ble gjort mest for å skifte fokus fra Haugerudstandarder, og i så fall har det virket godt. Nå diskuteres resultatlønn.

Det er lett å forstå ønsket om å belønne de som gjør en ekstra god jobb, men det finnes mange problematiske aspekter ved resultatlønn for lærere, og andre offentlig ansatte.

Hvilke resultater?

Skal vi se på karakterer, prøveresultater, undersøkelser, antall klager? Alle disse gir uklare mål på lærerens evne til å gjøre jobben sin, fordi at så mye annet påvirker. Skulle vi laget standarder for den gode lærer, og utarbeidet et karakterskjema? Hvem skulle vurdert når ikke lederen var til stede? Og ellers i det offentlige – hvordan måler vi hvem som er den beste barnevernspedagogen, den beste hjelpepleieren og den beste anleggsgartneren? Om vi kan finne en måte å måle prestasjoner på en rettferdig måte, så kreves det nok et helt lite sentralbyråkrati både for å utarbeide og drive systemet. Neppe mer effektivt.

Hvordan kan vi stole på resultatene?

Hvis jeg får bedre lønn av at mine elever får bedre karakter – hvordan skal du da kunne stole på at karakteren er riktig? Hvis politiet måles i antall siktelser, hvordan kan vi da stole på at prosessen er riktig? Tall er lette å måle, og lette å jukse med. Det som ikke måles kan også lett bli nedprioritert. (Det gjelder ikke bare i det offentlige!)

Hvor skal de gode resultatene komme fra?

Finnes det mennesker der ute som har skjulte evner som kommer fram med høyere lønn? Finnes det mennesker som ikke gjør sitt beste for x kroner, men legger inn en solid ekstra innsats for x+y kroner? (Vil vi ha sånne folk?) Belønning kan motivere, men hva skjer med de som ikke får?

Hvorfor i all verden skal vi gjøre noe som ikke virker?

Jordbærplukkere plukker mer bær raskere hvis de får betalt per kurv, enn hvis de får timebetalt. Forsikringsselgere selger flere forsikringer, og får mer lønn hvis de er flinke  selgere. I det offentlige har jeg ikke klart å komme på noen andre enn søppeltømmere som kanskje kan få unna rutene på kortere tid med høyere lønn. Usikker også på det. De ser voldsomt effektive ut allerede.

Akkurat hvorfor dette ikke lar seg overføre til de fleste yrker i offentlig sektor sier egentlig Bård Kuvaas bedre enn meg.

Styrken vår i offentlig sektor, er at vi har valgt å jobbe med mennesker. Vi har faktisk som regel valgt å jobbe med å utdanne, behandle eller helbrede mennesker, eller forbedre menneskers situasjon. Vi selger vår tid (billig) til stat og kommune fordi at vi ønsker å gjøre en jobb i det offentliges tjeneste.

Vi vet hvordan forandring og forbedring ser ut, for vi jobber med det daglig. Så hvorfor ikke spørre oss om hva som skal til litt oftere?

Her er mine topp 3 for en (på sikt) mer effektiv offentlig sektor:

1. Kjerneoppgaver! Ikke legg på oss oppgaver som vi ikke er utdannet til. Flere yrkesgrupper inn i de ulike instutisjonene.

2. Mer tillit, mindre byråkrati.

3. Tid til utvikling og endring

Grunnen til at svært få i offentlig sektor ønsker prestasjonslønn, er ikke fordi vi er innbitte og inngrodde kontorrotter med endringsvegring og holdninger fra steinalderen, men fordi at vi faktisk vet bedre!

Takk (og farvel) til den «gamle» skolen

Postet den av
Svar

I helga leste jeg en kort liten bok som jeg virkelig koste meg med. Boka heter «Skolefri» og er skrevet av Per Thorvald Larsen. Han er åpen, ærlig og personlig om skolen som var, og skolen som er. Hans tolkninger og perspektiver ligger langt fra mine betraktninger om skolen, på de aller fleste områder. I tillegg til aldersforskjellen på nesten 30 år, står vi nok ideologisk et lite stykke fra hverandre. Vi har hatt noen diskusjoner på twitter, og jeg må innrømme at jeg noen ganger har tenkt på ham som en «gretten gammel gubbe». Han kalte meg en gang naiv, men rettet det senere til idealistisk. Da ble jeg veldig glad, selv om jeg ikke ser på det som en stor fornærmelse å bli kalt naiv!

Jeg kunne sikkert skrevet mye om de tingene jeg er uenig i, men det er mindre viktig enn de andre tankene jeg gjorde meg mens jeg leste.

wpid-dsc_0228.jpg

Av en kollega har jeg blitt kalt en progressiv pedagog (og rodehåve). En annen sa til meg at hun var glad for at jeg var der med «det løgna håve» mitt. Jeg liker å tenke nytt, og jeg liker å utfordre meg selv og andre. Jeg vil ha endring, og jeg vil helst ha det i går. Jeg vil ha et paradigmeskifte i skolen, og gå tilbake til en rådyrking av læring og dannelse – og jeg vil at vi skal gjøre det sammen.

Kanskje er det skremmende for de som tilhører den «gamle» skolen å møte meg og mine tanker?

Larsen tilhører den «gamle» skolen. Jeg har også kolleger mellom 60 og 70, som tok sin lærerutdanning på 70-tallet. Og som en som forfekter endring opphøyd i tredje, så er det kanskje naturlig å tenke at disse bør fases ut og bort fra skolen. Jeg skulle derimot ønske at de fleste ble til de var 80 minst.

Disse ble lærere i en tid der yrkesstatusen var høyere, og lærerne hadde stor autonomi. Når jeg hører de fortelle om hvordan de gjorde «før i tiå», blir jeg oftest imponert over hvor oppofrende de var(er) overfor elevene eller hvor spenstige opplegg de laget(lager). Sjelden tenker jeg at oi, det var det bra at vi sluttet med. De har en annen profesjonalitet og yrkesetikk enn lærere i 30-årene.

Jeg vet at Larsen også har skrevet en bok som handler om eldre lærere og endring i skolen, og den står definitivt på leselista nå.

Fram til den er lest så fortsetter jeg å tenke som jeg gjør; Det er ikke så om å gjøre å passe på at de eldste blant oss blir med på alle pedagogiske sprell eller får opplæring i allslags digitale anordninger. De sitter med så mye bra, og vi må sørge for å lære litt av dem mens vi har dem, så får vi heller avhjelpe litt med å fa lagt ut ukeplan på nett eller spilt av en film fra PC’en. Kanskje de ikke er så gretne allikevel?

Det eneste jeg ikke vil gi dem er definisjonsmakt over hva skolen skal være. Skolen tilhører oss nå, selv om vi tar med det beste av det de har å by på!

PS. Les boka! Føltes som lese brev fra en klok onkel!

Hvilken vei går dere, Oslo?

Postet den av
10

Det stormer nok en gang rundt Osloskolen. Denne gangen har jeg også hørt lærerstemmer, og mange av dem forsvarer sin rektor, sin skole og sin kommune. Det de forsvarer er de utarbeidede standardene for en profesjonell lærer. Standardene har vakt oppsikt både ved at de strekker seg langt inn i privatsfæren til lærerne, og ved at de åpenlyst innskrenker lærernes ytringsfrihet.

Jeg tror på at Haugerud skole har fått til noe bra. Jeg tror at de har profesjonelle, dyktige lærere, som på lag med ledelsen har løftet resultatene ved skolen. Men med en standard som sier at de skal stå fjellstøtt utad, så har det egentlig ikke så mye å si hva jeg tror. Ledelsen ved skolen har omtrent sagt at vi ikke nødvendigvis kan tro på det vi hører.

Da jeg første gang så standardene postet på personalgruppa vår på facebook, forsvarte jeg skolen ved å si at dersom lærerne har utarbeidet dette sammen, så må det vel være greit? Etter å ha lest det jeg har klart å finne, ser det ut til at standardene ble utarbeidet av ledelsen FØR det ble tatt med inn i personalet og godkjent der. Da blir bildet et helt annet. Det er en stor forskjell på medskaping, og medbestemmelse – som ser ut til å være tilfellet her.

I et lærerkollegium vil man ha mange typer. Noen vil være brautende og høylytte og kapre enhver plenumsdiskusjon. Andre vil tie med sin misnøye og spare det til gangene og arbeidsrommene. Noen vil være positive, andre vil være lydige. Det går ikke an å dømme lærerkollegiet på Haugerud uten å kjenne personalet, og uten å kjenne prosessen dette dokumentet ble skapt i. Jeg håper de kan få fred til å jobbe videre. Min kritikk rettes til systemet denne skolen finnes i.

For noen uker siden skrev jeg innlegget «Smitten fra England». Da kommenterte områdedirektør i Osloskolen, Per Korsvik, og sa at han syntes det var trist at jeg bidro til myteskapning om Osloskolen, og enda verre at Andy Hargreaves gjorde det. Vi har hatt litt korrespondanse om temaet, og Korsvik har svart godt for seg på mine spørsmål. Jeg er allikevel ikke helt fornøyd, da jeg opplever at både Korsvik (Og forsåvidt alle andre som snakker opp Osloskolen) unnlater å innrømme hvilket system de tilhører.

I dag postet Korsvik et innlegg på facebookgruppa «Skoleledelse for fremtiden», der han utfordret Simon Malkenes til å svare på noen spørsmål, og gi sitt alternativ for en god ledelse av skolen. I diskusjonen som følger synes jeg at Korsvik avslører seg litt:

Korsvik2

«Faner full autonomi foran styring i skolen»? Det finnes et alternativ, Korsvik, og det overrasker meg hvis du ikke kjenner det.

Andy Hargreaves, som sa at vi ikke skulle gå Oslo-veien, har sammen med Dennis Shirley skrevet bøkene om den fjerde veien. En kort oversikt over de fire veiene til skoleutvikling:

Den første veien

Lærernes frihet og fulle autonomi. 60-tallets skole. Rektor som ren administrator. Indre motivasjon som den eneste drivkraft for endring. Likeverd innad i profesjonen. Ansvarlighet, heller enn ansvarliggjøring. En bred og åpen læreplan.

Den andre veien

New public management. 80-tallets skole. Lærerstandarder og en tydeligere læreplan. Offentliggjøring av resultater og sterk styring etter mål. Svekkede fagforeninger.

Den tredje veien

Standardiserte prøver. Fokus på leseferdigheter og matte. Test-basert ansvarliggjøring. Undervisning for å oppnå satte måltall på testene. Resultatlønn. Næringslivet som drivkraft for endring. 2000-tallets skole.

Den fjerde veien

Lærere som drivkraft for endring. Likeverd og likhet vil føre til løft. Kollektiv ansvarlighet. Profesjonalitet. Demokratisk kultur. Elevstemmer. Lærende ledelse. Lærende organisasjon. Sterk fagforening.

Jeg kan forstå at man er redd for den første veien (selv om jeg faktisk tror at deler av skole-Norge er, og trives, der.) Jeg tror at vi i Norge kan snakke om en slags sammensausing av de to neste veiene. Dette er i mine øyne Korsviks enten-eller: den første eller den andretredje. Men ingen i Oslo vil innrømme at de er på en av disse, i følge Hargreaves og Shirley, litt gale veiene. De vil nok på mange måter hevde at de er på den fjerde veien. Med lærende fellesskap og kollektiv ansvarlighet. Problemet er bare at den andretredje veien utelukker de andre, og det finnes unektelig mange elementer derfra i Oslo?

Ved å ansvarliggjøre har du ikke tillit til at rektorene og lærerne er ansvarlige. Ved å åpne for medbestemmelse og at alle skal høres, så har du stengt døren for medskapning. Verst av alt: Ved å gi resultatlønn, og skyfle rundt på skolefolk som ikke lykkes (vel og merke med veiledning, støtte og hjelp underveis), så styres skolen med frykt. Man ønsker i utgangspunktet elevenes beste, men tenk om når de gjør sitt beste så er det allikevel ikke godt nok, og så må jeg gjennom et styr og svare for meg, og kanskje jeg til og med går ned i lønn eller mister jobben? Klarer man å tenke elevens beste dersom det gjør at en ikke ivaretar egne interesser?

Den fjerde veien har hentet suksesskriterier fra skoler som lykkes, og Haugerud kunne godt vært en av dem. For alt jeg vet så kan skolen ha hatt sin enorme framgang fordi at lærerne sammen bestemte seg for å finne gode tiltak, og at de har ivaretatt alle aspekter ved skolen i denne løfteoperasjonen. At surmulerne som ikke ville være med, fant et annet sted å være, og at ledelsen var støttende og heiet fram den positive endringen, samtidig som de tilrettela og viste vei videre. Men jeg kan ikke vite, for dere har instruert lærerne til å snakke positivt om skolen. Ihvertfall ser det slik ut fra utsiden.

Når disse standardene, sammen med haugevis av annet materiale fra Osloskolen kommer ut, blir det stadig vanskeligere for meg å tro at det strenge målstyringsregimet er en myte. Spørsmålene fra Korsvik nedenfor er rettet til Simon Malkenes, men jeg tar meg den frihet å svare jeg også;

«Hva kan din rektor love meg om kvaliteten på din undervisning?»

Hun ville ikke brukt et ord som love, men hun ville sagt at hun følger sine lærere tett opp og har full tillit til at de gjør en god jobb i klasserommet. Dersom de ikke er fornøyd med noe, så ta gjerne kontakt.

«Hva kan din leder garantere når det gjelder din vurdering og dine tilbakemeldinger til mitt barn?»

Hun ville ikke brukt et ord som garantere, men sagt at vurdering skjer etter forskriften som sier at elevene skal ha tydelige læringsfremmende tilbakemeldinger.

«Kan rektor love meg strukturerte og forberedte elev- og foreldresamtaler uavhengig av om jeg snakker med Malkenes eller Jensen?»

Hun ville heller ikke her brukt et ord som love, men sagt at selvsagt forbereder alle lærere sine samtaler, og her tas elevens faglige kompetanse opp, samt at det blir rom for spørsmål og samtale rundt elevens trivsel og sosiale kompetanse.

Tillit, profesjonalitet, fellesskap, læring og medskapning er nøklene. Ikke dokumenter som kan gi (falske) løfter og garantier.

Kampen om læreryrket

Postet den av
1

Det nærmer seg to uker siden filmskaper Trygve Hagen skrev om hvordan læreren kunne få autoritet i klassen. Han fikk et godt svar av påtroppende leder for elevorganisasjonen, Kristoffer Hansen.

Jeg leste Hagens ytring som en spissformulert provokasjon for å promotere filmen hans, «Kampen om klasserommet», og hadde ikke tenkt å bry meg noe mer med den. Kanskje jeg skulle droppe å se filmen, hvis det var denne linja han la seg på. Alle var ikke enige med meg. Flere mente at han hadde gode poenger, at læreren bør ha flere sansksjonsmuligheter og større makt i klasserommet. Beskrivelsene er for meg som tatt fra et helt annet yrke. Jeg har reflektert litt over hva mye av jobben min har bestått i.

Jeg liker alle elevene

Det har ikke vært enkelt. Med elever som har vært selvsentrerte, egoistiske og usympatiske, med uforbeholden støtte fra hjemmet, har det noen ganger føltes umulig. Men jeg gjør det. Alle elever kommer i utgangspunktet med et ønske om å lykkes. Det er ikke alltid like lett å se, og noen elever har fått ødelagt sin tillit til voksne. De starter med piggene skjerpet, og ute. Det tar tid, og det er frustrerende, men piggene lar seg sakte men sikkert slipes litt, og plutselig en dag, så kommer han med et dikt han har skrevet hjemme:

wpid-dsc_0212.jpg

Det gjorde han etter at jeg oppfordret ham til å skrive et dikt om hvor mye han hatet å skrive dikt.

Jeg interesserer meg for elevene

Noen ganger savner jeg å undervise i fag som norsk, engelsk eller RLE. I de fagene får elevene vise fram mer av den de er, enn de får i matte og naturfag. Jeg får ikke lest så mye av det elevene skriver, så jeg sørger for å prate med dem. Hvilket spill spiller de for tiden? Hvordan gikk det på konserten med koret? Hvordan går det med hesten?

(Jeg har et stort forbedringsområde her. Fotballgutta… Til høsten har jeg bestemt meg for å finne ut hvilke lag de forskjellige følger, og ta en rask kikk på resultater på søndagen. Det er et lite offer for en potensielt stor gevinst)

Jeg bryr meg om elevene

Det er viktig å bygge et tillitsforhold. Jeg vil dem godt, og kan vise det på flere måter. Noen ganger er det er å gi et kvarter av timen til å øve på fremføring til neste time, andre ganger å være tilgjengelig for øvehjelp via facebook kveldene før en heldagsprøve. En gang var det å følge en elev hjem i et friminutt fordi hun hadde glemt ut at hun hadde tatt med seg ei lita mus på skolen! Og veldig ofte er det å ta noen samtaler a la norvegiareklamen. Noen ganger trenger de bare litt mat. Eller litt frisk luft. Jeg har runde kanter, men klare rammer, og setter tydelige grenser før gode «velferdsordninger» blir utnyttet.

Et smil om dagen gjør godt i magen

Et gammelt ringrevuttrykk lyder «Ikke smil før jul». Jeg blir litt kvalm av det, og tenker at hvis noen for alvor praktiserer slik, så bør de fratre sin stilling i utdanningens tjeneste. FY!

Smil hver dag, til så mange som mulig. Møter du et blikk, så smil. Enkel medisin for det aller meste, både for deg og mottakeren. Tenk at noen elever har kanskje aldri opplevd en lærer som ser dem inn i øynene og smiler til dem?

Jobben min handler altså i stor grad om relasjoner og klasseledelse. Med ny klasse bruker jeg kanskje mye tid på det også. Men vet dere hva? Det fantastiske er at når jeg har gjort dette grunnarbeidet, så har jeg verdens aller beste utgangspunkt for å hjelpe dem å lære matte og naturfag. (Som nok noen tenker ER jobben min)

Jeg trenger ingen sanskjonsmuligheter, og jeg ønsker ikke makt i klasserommet, kun gjensidig respekt.

Smitten fra England

Postet den av
6

Jeg kom nylig tilbake fra min tredje studietur til England, min første som skoleleder. Temaet var lærende ledelse, og vi hadde både et skolebesøk og et seminar med dr Sara Bubb. Vi fikk svært godt utbytte i form av konkrete tips til hvordan vi skal bli en lærende organisasjon. Jeg kan allikevel ikke si at jeg har lært noe før jeg faktisk har omsatt dette til praksis. Jeg tar med meg noen konkrete ideer som skal prøves ut, og som jeg vil skrive om ved en annen anledning. Nå følger de større refleksjonene jeg gjør meg i møte med et annet skolesystem.

Tilsammen har jeg vært på besøk på 5 skoler i England siden første tur i 2007. Denne gangen oppdaget jeg hvor mye mitt syn på skole har forandret seg på de ni årene.

Det som imponerte meg mest første gang, imponerer meg fortsatt. Ekstremt godt forberedt og læringsfokusert undervisning, med mye variasjon og hyppige skifter av aktivitet. Hele skolen er dekorert med læringsstøttende plakater med synonymord, gode bindeord, fakta om diverse tema og påminnelser om hvordan vi skal oppføre oss. Overalt elevene ser vil de finne noe som kan vekke deres nysgjerrighet, eller minne dem på noe som kan være nyttig til neste gang de skal løse en oppgave. Så ofte har jeg tenkt at dette bør vi bli bedre på hjemme også, og mange er enige med meg. Motforestillingene går på to ting; noen synes det er veldig rotete og forvirrende med så mye informasjon, noen tenker på det jeg ser som læringsstøttende, som juks. De siste tenker jeg kanskje har noen skritt igjen å gå før de forstår hva jobben deres egentlig går ut på.

Det som skremte meg mest første gang, skremmer meg fortsatt mest. I mange av klasserommene finner jeg en kultur for rangering av elevene, og for offentlig skamming. En elev på seks år spente tåa i pulten da hun skulle sette stolen inntil pulten, og løftet foten mens hun hinket på stedet og stille viste smerte med ansiktet. Hennes gruppe fikk gå ut sist, etter at læreren hadde gjort et poeng ut av at jenta ikke klarte å stå stille, og dermed hadde sørget for at hennes gruppe måtte vente. Jenta kom pliktoppfyllende med en unnskyldning til resten av gruppa si. Kulturen med offentlig skamming og rangering ser ut til å gå hele veien til toppen av det britiske skolesystemet.

I 2007 var jeg såvidt i gang med arbeid med vurdering for læring. Jeg syntes det var flott at vi skulle stille krav til elevene, og at vi skulle ansvarliggjøres for resultatene i klassene våre. VFL og målstyring var to sider av samme sak for meg, noe det ser ut til at en del skolepolitikere fortsatt tenker.

Allerede på midten av 90-tallet ble skolen transparent i England. Resultater ble rangert og offentliggjort, og Ofsted startet sine inspeksjoner på grunnlag av standarder for hva god undervisning og god skole er. På den aller første listen som ble offentliggjort havnet et distrikt i Øst-London på en desidert sisteplass. Det var langt opp til neste. Skolelederne i kommunen min var så heldige at vi fikk besøke på en av skolene i dette distriktet; Bonner primary school.

Da resultatene kom, og var så nedslående, bestemte de seg på denne skolen for å gjøre et kollektivt løft. Ved hjelp av en fantastisk rektor, og en stab av motiverte lærere og assistenter klarte de på få år å bli en av Ofsteds 20 «Outstanding schools». De gikk fra verst til best, og godt var det. Rektor på denne skolen, Martin Tune var takknemlig for at de gode resultatene sørget for at de fikk «jobbe i fred». På en slik skole har en råd til å være innovativ, og lærerne fikk stor frihet både når det gjaldt arbeidstid (og sted) og pedagogiske valg. Han hadde tillit til at de gjorde en god jobb (Og i årenes løp hadde de som han ikke hadde like stor tillit til forlatt skolen.) Han syntes synd på de i andre enden av rangeringslistene, der skoler stenges, eller blir lagt under ledelse av andre skolers rektorer i såkalte academies. De har konstant noen som puster dem i nakken og tvinger fram prestasjon. Noen lærere og rektorer mister jobben.

For 9 år siden ville jeg tenkt at det var jo flott det da, når de ikke leverte resultater. Nå vet jeg at en skole er mer enn sine faglige resultater. Rektor Martin trakk fram Pasi Sahlbergs utsagn om at i England hadde det vokst fram en GERM som var i ferd med å ta over hele verden. Germ i dette tilfellet var ikke en bakterie (selv om den oppfører seg likt), men en forkortelse for Global Education Reform Movement. Den traff oss 10 år etter at den oppstod i England.

Grunnen til at Bonner lyktes i 1997 var at de jobbet som en lærende organisasjon. Endringen kom innenfra, og den var kollektivt motivert. Nå har de en kollektiv motivasjon for å fortsette å utvikle seg, og opplever tillit og frihet til å få til nettopp det.

Det er ingen tvil om at et strengt målstyringsregime virker for å oppnå resultater. Klassisk betinging med belønning og straff er også en effektiv måte å lære på, men det medfører noen negative følger. Frykt og stress gir ikke varig læring på noe nivå i skolesystemet.

Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder elevenes trivsel og demokratiforståelse. I norske klasserom er det ikke vanlig å se offentlig skamming, og vi bygger vår pedagogikk på et sosiokulturelt læringssyn. I vår kultur er det mest nærliggende å tenke at lærende organisasjoner skal føre til utvikling av skolen, og ikke målstyring. Jeg håper at våre politikere forstår denne forskjellen, og forstår hva det innebærer.

Da Andy Hargreaves var i Stavanger våren 2013 trakk han fram alt det vi er gode på i Norge, og sa at vi måtte ta vare på det, og ikke la PISA sette standarden. Han avsluttet med «Don’t go the Oslo way»

Det viktigste jeg tar med meg fra den siste studieturen til England er dette:

Vi må på egen skole bli enige om hva god undervisning er, og hvilke utviklingsområder vi har. Vi må jobbe kollektivt, systematisk og målrettet mot våre egne standarder, slik at våre resultater holder seg gode over tid.

Hvis vi ikke gjør det så mister vi kanskje sjansen til å være en lærende organisasjon når «The Oslo way» blir «The Norway way».

Jeg er litt Thomas Seltzer

Postet den av
Svar

Er det ingen som ser parallellen?

For noe måneder siden, etter angrepene   i Paris, sa vi at nå var det viktigere enn noengang å trykke de berømte karikaturene. Vi skulle ikke la oss kue, og ytringsfriheten var utøyelig.

Det er så inderlig lett å si for oss som ikke kjenner en bitteliten bismak av avsky, når vi ser slike karikaturer.

Thomas Seltzer er flink til å bruke sitt program til å peke på snodigheter i våre politisk korrekte hverdager, og noen ganger holder han opp et narrespeil der vi kan ta en liten kikk på vår egen dobbeltmoral. Da er det noen som ikke ser det riktige bildet.

Her gjorde Thomas Seltzer det som alle oppfordret til å gjøre for noen måneder siden. Han møtte trusler om en politianmeldelse med mer av det samme. Han krenket for å krenke, slik vi oppfordrert til i ytringsfrihetens navn.

Så kan man synes hva man vil om hvor lavmål og tullete middelet var. Han tok ihvertfall oppfordringen. Han var Charlie som bare faen.

Matematikktaktikk

Postet den av
Svar

Jeg er veldig glad i matematikk, og underviser i faget på ungdomstrinnet. Jeg tenker på ingen måte at det er negativt at flest mulig av lærerstudentene har gode nok mattekunnskaper til å lande en firer. Men er det det vi vil prioritere? Er det det som er viktigst? Så viktig at døra lukkes hvis ikke?

Bare det å sette en slik tallgrense er absurd synes jeg. (Gjelder for øvrig karakterer generelt, fraværsgrenser og antall studiepoeng lærere skal ha for å undervise et fag også…)

Problemet med å bruke tall på denne måten er at de er absolutte ( Vi snakker som regel om det som i matematikken heter naturlige tall). Hva om du hadde nesten 4? Om du hadde fått 4 av en annen lærer? Om du hadde et skikkelig kjipt år da du fikk den karakteren? Eller om du hadde en skikkelig kjip lærer? (De finnes) Hva om du har spesifikke vansker i matematikk, men er god på andre fag (og i tillegg klarer å lese og bruke statistikk, ofte omtalt som sort matematikk) Hva om du hadde den ekte drømmelæreren i matematikk, som fikk deg fra 1 til 3, og du kjente kallet og gnisten til å gjøre det samme for framtidens barn og unge i grunnskolen?

Regneferdigheter skal alle ha. I alle fag. Regning handler om å bruke regneartene riktig i riktig situasjon og til riktig tid. Slik f. eks sykepleiere må gjøre for å sørge for at pasientene får så mye medisin de skal ha. Regneferdigheter er viktig for absolutt alle, og de kan til og med avgjøre liv og død.

Matematikkkompetanse derimot er noe annet.  Verden hadde vært kjedelig om alle hadde hatt god kompetanse i matematikk (SA MATTELÆREREN!!!)

Så hva vil jeg at skal være nåløyet for å kunne begynne å studere for å bli lærer?

Evnen til å skape relasjoner til elevene er helt avgjørende. Evnen til formidling likeså. En lærer må like alle barn! Hver dag skal elevene gå hjem, og kjenne på at «Ja, læreren liker meg!» Det bør du ha karakteren 6 i for å studere til å bli lærer.

Så er det selvsagt viktig å være trygg, dyktig og engasjert i fagene du skal undervise. Helst så engasjert at du er villig til å utvikle og endre deg, og ta i bruk nye undervisningsmetoder og tilpasse et samfunn i stadig forandring.

Vi har ikke karakterer i alle disse egenskapene. Vi har ikke engang et fag i skolen som dekker det å bli en god lærer. Det får vi i utdanningen når vi er i praksis, og lærer didaktikk og pedagogikk. Altså etter at vi har kommet gjennom nåløyet. Burde det ikke være motsatt? At de som faktisk viste seg som gode lærere ble uteksaminert som gode lærere? Så kunne kanskje sileprosessen vært en kort søkertekst (sier mye) eller til og med et opptaksintervju?

Jeg håper ikke at regjeringens matematikktaktikk fører til at vi går glipp av gode lærere (Det har vi ikke råd til med lærermangel), men jeg frykter det, og jeg håper de snur.

Maktesløs mot mobbing?

Postet den av
2

Jeg hørte en lærer si en gang, at dersom barnet hennes ble mobbet, så ville hun bytte skole på flekken. Det må vel anses som en fallitterklæring for skolen?

Nylig hadde jeg også en samtale med en elev – en svært dyktig og kjekk elev, som lurte på hva som egentlig var vitsen med slike anti-mobbekampanjer. Lå det ikke dessverre i menneskets natur å mobbe? Kyllinger dreper de iblant dem som skiller seg for mye ut. Mitt svar var at vi ville vel være bedre en kyllinger. Er ikke det at vi er i stand til å akseptere det som er annerledes, en av de tingene som virkelig gjør oss til mennesker?

I møte med en mobbesak er følelsen av utilstrekkelighet enorm. Hver gang. På 11 år i skolen har jeg aldri vært borti en sak der ett offer blir mobbet av èn mobber, og at saken løses ved at vi sier stopp. Det er alltid mer komplisert.  Jeg har grepet inn i saker der verken eleven eller foreldre varsler selv, men der mobbingen har vært åpenlys. Jeg har møtt elever som ikke innser (ikke vil innse, eller heldigvis faktisk ikke innser?) at de blir gjort narr av og herset med. Jeg har også møtt foreldre som omtaler DEN GUTTEN eller DEN JENTA som den verste bølla på skolen, som holder deres kjære barn, og andre elever som gisler i et regime av frykt og terror. Jeg vet at det nok faktisk er omvendt, og at både DEN GUTTEN og DEN JENTA har sine ting å stri med. Jeg har sett paragrafer i opplæringsloven holdt opp som argument for å få motparten i en konflikt til å motta sanksjoner. Jeg har sett misforståelser, dumheter på nett og ungdom som dreper hverandre med blikk – og alt kalles mobbing. Det er virkelig aldri enkelt. Og jeg ender opp med å føle meg maktesløs og utilstrekkelig.

Jeg var en gang i en klasse med en liten kjerne av «kule» gutter. De så bra ut, spilte fotball og var faglig sterke. Spesielt en av dem hadde stor makt over de andre i klassen. De andre guttene var mer opptatt av ham, enn av hva som foregikk faglig i timen. Med et ørlite nikk kunne han styre om kameratene skulle gjøre som de fikk beskjed om eller la være. Klassen satt på nåler og avventet hans anerkjennelse eller neste «kommando». Jeg kunne selvsagt ikke si noe på ham. Han var snill, høflig og blid, og gjorde flittig det han fikk beskjed om. Når han ikke var der gjorde alle det. Hele atmosfæren endret seg. Flere turte å rekke opp hånda, og den harde kjernen rundt ham fikk faktisk konsentrert seg. Hvordan i all verden jobber man med sånt? Hadde jeg tatt det opp med foreldrene hadde jeg gått over streken «Jeg føler at klassen fungerer bedre når han ikke er der, men jeg klarer ikke å ta han for noe.» Ei av jentene i klassen begynte å gråte da hun fikk vite at hun skulle gå i samme klasse med ham videre. Jeg samtalte og undersøkte, men han hadde aldri gjort noe eller sagt noe. Det var bare ubehagelig. Det var noe med måten han så på henne, og måten han overså henne.

Kan man ta noen på en generell mangel på empati? Kan man ta noen på at de aldri har vært den svake part selv? For at foreldrene dine har beskyttet deg, og alltid skyldt på alle andre? Kan man be noen slutte å se på, og slutte å overse noen?

Jeg var relativt ny da, men aner ikke hva jeg ville gjort i samme situasjon nå. Jeg ville fortsatt vært maktesløs.

Det er viktig og riktig at det er offerets subjektive opplevelse som skal legges til grunn i en mobbesak, men det kompliserer alle de sakene som objektivt sett – dersom vi bruker definisjoner, ikke er mobbing. Og selv de sakene som kommer inn under definisjonene, er sjelden svart/hvitt. Allikevel skal vi ikke gi oss! Om det så er både håpløst, naturstridig og komplisert, så skal vi ha en soleklar nulltoleranse for mobbing!

Som lærere må vi være der, og vi må være nær. Vi må bli kjent med elevene våre, og vi må bli kjent med arenaene deres – helt opp til den grensen til der vi invaderer deres verden. Vi må ha øyekontakt med de vi vet at har det vondt, og vi må ha blikket på de som vi vet har gjort andre vondt. Vi må ha åpne øyne og øyne i nakken. Vi må se og smile og lytte.

Som foreldre må vi se de andres barn og forstå. Vi må spørre «Hva gjorde du først da?» til egne barn, og unnskylde de andre. Vi må invitere alle til bursdag, og vi må si at «alle skal være med alle» ihvertfall til vi vet at alle har noen å være med. Vi må sørge for at våre barn har venner, og at de kan være en venn for de som ikke har noen. Vi må snakke pent om folk når vi sitter rundt middagsbordet, og huske at vi er rollemodeller for våre små.

Det er ikke så rart at man som enkeltperson kan føle seg maktesløs mot mobbing. Mobbing er ikke et skoleproblem, men et samfunnsproblem. Vi må alle sammen – som en svært klok elev sa: Keep calm and stopp mobbing.

 

Finlands trumfkort

Postet den av
Svar

Å begynne å snakke om Finland i en skolediskusjon, er litt som når man begynner å sammenligne motparten med Hitler i enhver annen type diskusjon. Et sikkert tegn på at nå nærmer vi oss tomme for argumenter. Trekk Finlandkortet – for det trumfer det meste. Og Finland er knakende gode på skole. Årsakene til at de er det er jeg ikke sikker på at finnene forstår selv engang, og jeg ser liten vits i å gå inn i hvilke årsaker jeg antar ligger til grunn for deres suksess. De som er uenige med meg finner sikkert et helt annet sett med forklaringer.

Jeg har ikke vært på PISA-tour i Finland, og jeg kan ikke skryte på meg noen spesiell kunnskap om den finske skolen. Men jeg har jo alltids hørt litt, og lest litt – Finlandkortet spilles jo som nevnt mye. Her er to ting jeg har hørt, og hva jeg tenker om dem:

«I Finland har lærerne høy status»

Faktisk så høy at de fleste menn helst vil gifte seg med en lærer. Kvinner vil helst gifte seg med en lege, men hvis alle de er opptatt, så tar de helst en lærer de også. Fantastisk! Hvordan i all verden har de fått til det? Jeg vil ha oppskriften! Dette må jo være en av de virkelig avgjørende grunnene til suksess. Mange vil sikkert ha det til at de har så høy status på grunn av at de er faglig dyktige og får styre skolen slik de vil – noe som tar oss til neste punkt:

«I Finland er det politisk konsensus om at skolen skal drives av skolefolk»

DER er årsaken. I debatten på NRK 1 forrige torsdag sa skolebyråd i Oslo følgende: «Det regimet disse vil tilbake til, en lærer, ett klasserom, en klasse, den tiden er forbi. Jeg mener det er utrolig viktig at man har tett oppfølging av elevene, at man jobber i profesjonsfellesskap, at man jobber målrettet og systematisk for å sørge for at alle våre elever lærer det de skal» Det regimet «DISSE» vil tilbake til? Tror politikerne i Norge at lærere stor sett er gretne gamle gubber som ikke har peiling på skole? Antar hun at lærere flest er reaksjonære, vrange og dumme? At kritikken mot målstyringsregimet hennes er fordi at vi ikke FORSTÅR? Jeg er forøvrig enig med Hauglie i alt hun sier om hva hun vil. Problemet er at hun og andre politikere har alt for lite kunnskap om hvordan man faktisk får slike ting til. Hun er for blendet av ideologi til å i det hele tatt forstå hva hun ikke forstår. Der er det Finland banker oss ned i støvlene. De overlater det til skolefolk å utvikle skolen. Lærerne i Finland er ikke gretne gamle gubber som tviholder på det som var og blir illsinte om noen forsøker å trekke noe over hodet på dem. De er profesjonelle og baserer seg på forskning. Når lærerutdanningen endres, så er det for at lærerutdannerne ser et behov for det, og når de nå fjerner skjønnskrift til fordel for opplæring i touch, så er det for at en samlet profesjon har besluttet at det sikkert er lurest.

I Finland har de nå klekket ut en reform som beveger seg bort fra fag, og mer mot temaarbeid. Et gufs fra fortiden vil mange tenke her hjemme. L97 med sine krav til arbeidsmåter har gitt frasen «tema- og prosjektbasert» bitter smak for mange lærere. Selv ble jeg utdannet under L97, og kjenner de fine sidene ved tema- og prosjektarbeid. I barneskolen valgte vi først tema, for så å plukke innhold fra forskjellige fag. I sommer tipper jeg at Ludvigsenutvalget vil kalle omtrent dette for «Dybdelæring». Jeg er i ferd med å få være med på mitt første bølgetilbakeslag!

Neste gang det skjer håper jeg at det skjer fordi at vi norske lærere har funnet ut at det er det vi trenger nå. At politikerne har sittet stille og fulgt med mens vi samvittighetsfullt har gjort jobben vår med å utvikle skolen i et profesjonsfellesskap, målrettet og systematisk slik at alle våre elever lærer det de skal.

Så bare en gang til, med store bokstaver, slik at jeg er sikker på at dere får det med dere; LIGG UNNA SKOLEN POLITIKER! JEG KAN DETTE BEDRE ENN DEG!!!

 

Prinsesser og nerder

Postet den av
Svar

Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg i anledning kvinnedagen. Innlegget skulle handle om en – for mange, ukjent verden, og hvilke kår jenter og kvinner har der. Jeg tenkte å skrive om deler av nerdekulturen, om internetts dype avkroker og kanskje om gamergate. Jeg ville vise bilder av lettkledde skjønnheter med ansiktet dekket av en stromtrooperhjelm, og kommentarene under der prepubertale menn i alle aldre ikke klarer å bli enige om hva som er verst – at hun har noen gram for mye rundt midjen eller at hun poserer med helt feil våpen. Jeg ville fortelle om modige jenter som sier meningen sin og blir møtt med ”Tits or GTFO”, om jenter som ikke blir tatt på alvor fordi at fandomen deres ikke er stor nok, og om jenter som blir hengt ut og harselert med fordi at de prøver å hevde seg i en arena forbeholdt gutter.

Men jeg skal la være å skrive om det. For det meste er det relativt harmløst, og for det meste er jentene her så fulle av ryggrad, nesebein og baller at de takler og hamler opp med gutta som ikke klarer å oppføre seg.

Jeg skal heller være så kjip at jeg på kvinnedagen skal henvende meg til mødre av døtre.

På torsdag leverte jeg datteren min i barnehagen som Bamsemor. Det var karneval, og temaet var Hakkebakkeskogen. Hun ville helst gå som prinsesse, men jeg sa nei. Jeg visste at flere av jentene ville komme til å stille i rosa tyll, men jeg tenkte at jeg fikk stå på mitt. Hun fikk på seg bamseskostymet som bestemor i sin tid laget til pappa, et skjørt og et forkle. Og ansiktsmaling med rosa nese. Hun var fornøyd og gliste i speilet. Lillebror var Klatremus og det var en fin morgen med god tid.

Da vi kom til barnehagen gikk vi først til småbarnsavdelingen med lillebror. Bamsemor gikk stolt og glad gjennom kjøkkenet og åpnet døra til sin avdeling. Jeg så at hun sank litt sammen, og hun kom tilbake og tok meg i hånda. Der inne spradet prinsessene i sine flotte kjoler og blinkende tiaraer. Bamsemor gjemte ansiktet i hoften min, og jeg så på de andre jentene og skrøt av hvor fine de var. De spurte hva hun var for noe, og noen gav henne blikk når hun tittet fram. Blikk? Femåringer?

En av de voksne kom til og skrøt av Bamsemor. Blygheten gav seg og hun ble med, slik at jeg kunne gå på jobb. Jeg måtte forte meg ut, for jeg kjente tårene presse på. Jeg var så sint, og lei! Hva er det som gjør at noen mødre synes det er helt greit å kle opp jentene som prinsesser når temaet er Hakkebakkeskogen? Gir de etter for press fra ungene? Synes de bare det er helt greit?

Jeg har så lite lyst til å fremstå som surmaget – og kanskje forklaringen hos noen er at det var det eneste kostymet, og økonomi og tidsklemma og jegvetikkehva. Hele dagen på jobb gikk allikevel tankene til jenta mi og hvordan hun hadde det blant prinsessene. Jeg tenkte på hvor stygge jenter er med hverandre. På elevsaker med bitchblikking, på skjult mobbing, på kvinner som slenger dritt på sosiale medier, på utenforholding, på stygge kommentarer og utseendepress, på min egen ungdom og på fremtiden. Det er så usympatisk av meg å bruke kvinnedagen til å snakke om hvor stygge jenter er mot hverandre, men mammahjertet mitt tålte nesten ikke denne dagen, og dette må ut!

Så kjære mødre:

  • Kan vi prøve å være litt motvekt til prinsessestyret når vi får servert en god anledning?
  • Kan vi lære døtrene våre å bruke myke og snille blikk til hverandre?
  • Kan vi lære dem at hvordan de ser ut ikke betyr noe særlig egentlig?
  • Kan vi lære dem å være snille med hverandre?
  • Kan vi lære dem å snakke fint om hverandre?

En god start er å klare dette selv. Vi er forbilder, og de små fanger opp mer enn vi tror.

Hvordan det gikk med Bamsemor?

Jeg møtte ei glad jente som hadde hatt en kjempekjekk dag. Jeg spurte henne senere om hun helst ville vært prinsesse heller. Hun svarte at nei, prinsesser er kjedelige. Men neste år ville hun være prinsesse. Jaja, sa jeg. Vi får se.

Om ti år skal jeg slippe henne løs i nerdekulturen. Da vet jeg at hun er godt herdet etter å ha taklet prinsessekulturen helt på egenhånd.