Jeg er veldig glad i matematikk, og underviser i faget på ungdomstrinnet. Jeg tenker på ingen måte at det er negativt at flest mulig av lærerstudentene har gode nok mattekunnskaper til å lande en firer. Men er det det vi vil prioritere? Er det det som er viktigst? Så viktig at døra lukkes hvis ikke?

Bare det å sette en slik tallgrense er absurd synes jeg. (Gjelder for øvrig karakterer generelt, fraværsgrenser og antall studiepoeng lærere skal ha for å undervise et fag også…)

Problemet med å bruke tall på denne måten er at de er absolutte ( Vi snakker som regel om det som i matematikken heter naturlige tall). Hva om du hadde nesten 4? Om du hadde fått 4 av en annen lærer? Om du hadde et skikkelig kjipt år da du fikk den karakteren? Eller om du hadde en skikkelig kjip lærer? (De finnes) Hva om du har spesifikke vansker i matematikk, men er god på andre fag (og i tillegg klarer å lese og bruke statistikk, ofte omtalt som sort matematikk) Hva om du hadde den ekte drømmelæreren i matematikk, som fikk deg fra 1 til 3, og du kjente kallet og gnisten til å gjøre det samme for framtidens barn og unge i grunnskolen?

Regneferdigheter skal alle ha. I alle fag. Regning handler om å bruke regneartene riktig i riktig situasjon og til riktig tid. Slik f. eks sykepleiere må gjøre for å sørge for at pasientene får så mye medisin de skal ha. Regneferdigheter er viktig for absolutt alle, og de kan til og med avgjøre liv og død.

Matematikkkompetanse derimot er noe annet.  Verden hadde vært kjedelig om alle hadde hatt god kompetanse i matematikk (SA MATTELÆREREN!!!)

Så hva vil jeg at skal være nåløyet for å kunne begynne å studere for å bli lærer?

Evnen til å skape relasjoner til elevene er helt avgjørende. Evnen til formidling likeså. En lærer må like alle barn! Hver dag skal elevene gå hjem, og kjenne på at «Ja, læreren liker meg!» Det bør du ha karakteren 6 i for å studere til å bli lærer.

Så er det selvsagt viktig å være trygg, dyktig og engasjert i fagene du skal undervise. Helst så engasjert at du er villig til å utvikle og endre deg, og ta i bruk nye undervisningsmetoder og tilpasse et samfunn i stadig forandring.

Vi har ikke karakterer i alle disse egenskapene. Vi har ikke engang et fag i skolen som dekker det å bli en god lærer. Det får vi i utdanningen når vi er i praksis, og lærer didaktikk og pedagogikk. Altså etter at vi har kommet gjennom nåløyet. Burde det ikke være motsatt? At de som faktisk viste seg som gode lærere ble uteksaminert som gode lærere? Så kunne kanskje sileprosessen vært en kort søkertekst (sier mye) eller til og med et opptaksintervju?

Jeg håper ikke at regjeringens matematikktaktikk fører til at vi går glipp av gode lærere (Det har vi ikke råd til med lærermangel), men jeg frykter det, og jeg håper de snur.