Oslo Høyre kom nylig med et utspill om resultatlønn til lærere. Godt mulig at dette ble gjort mest for å skifte fokus fra Haugerudstandarder, og i så fall har det virket godt. Nå diskuteres resultatlønn.

Det er lett å forstå ønsket om å belønne de som gjør en ekstra god jobb, men det finnes mange problematiske aspekter ved resultatlønn for lærere, og andre offentlig ansatte.

Hvilke resultater?

Skal vi se på karakterer, prøveresultater, undersøkelser, antall klager? Alle disse gir uklare mål på lærerens evne til å gjøre jobben sin, fordi at så mye annet påvirker. Skulle vi laget standarder for den gode lærer, og utarbeidet et karakterskjema? Hvem skulle vurdert når ikke lederen var til stede? Og ellers i det offentlige – hvordan måler vi hvem som er den beste barnevernspedagogen, den beste hjelpepleieren og den beste anleggsgartneren? Om vi kan finne en måte å måle prestasjoner på en rettferdig måte, så kreves det nok et helt lite sentralbyråkrati både for å utarbeide og drive systemet. Neppe mer effektivt.

Hvordan kan vi stole på resultatene?

Hvis jeg får bedre lønn av at mine elever får bedre karakter – hvordan skal du da kunne stole på at karakteren er riktig? Hvis politiet måles i antall siktelser, hvordan kan vi da stole på at prosessen er riktig? Tall er lette å måle, og lette å jukse med. Det som ikke måles kan også lett bli nedprioritert. (Det gjelder ikke bare i det offentlige!)

Hvor skal de gode resultatene komme fra?

Finnes det mennesker der ute som har skjulte evner som kommer fram med høyere lønn? Finnes det mennesker som ikke gjør sitt beste for x kroner, men legger inn en solid ekstra innsats for x+y kroner? (Vil vi ha sånne folk?) Belønning kan motivere, men hva skjer med de som ikke får?

Hvorfor i all verden skal vi gjøre noe som ikke virker?

Jordbærplukkere plukker mer bær raskere hvis de får betalt per kurv, enn hvis de får timebetalt. Forsikringsselgere selger flere forsikringer, og får mer lønn hvis de er flinke  selgere. I det offentlige har jeg ikke klart å komme på noen andre enn søppeltømmere som kanskje kan få unna rutene på kortere tid med høyere lønn. Usikker også på det. De ser voldsomt effektive ut allerede.

Akkurat hvorfor dette ikke lar seg overføre til de fleste yrker i offentlig sektor sier egentlig Bård Kuvaas bedre enn meg.

Styrken vår i offentlig sektor, er at vi har valgt å jobbe med mennesker. Vi har faktisk som regel valgt å jobbe med å utdanne, behandle eller helbrede mennesker, eller forbedre menneskers situasjon. Vi selger vår tid (billig) til stat og kommune fordi at vi ønsker å gjøre en jobb i det offentliges tjeneste.

Vi vet hvordan forandring og forbedring ser ut, for vi jobber med det daglig. Så hvorfor ikke spørre oss om hva som skal til litt oftere?

Her er mine topp 3 for en (på sikt) mer effektiv offentlig sektor:

1. Kjerneoppgaver! Ikke legg på oss oppgaver som vi ikke er utdannet til. Flere yrkesgrupper inn i de ulike instutisjonene.

2. Mer tillit, mindre byråkrati.

3. Tid til utvikling og endring

Grunnen til at svært få i offentlig sektor ønsker prestasjonslønn, er ikke fordi vi er innbitte og inngrodde kontorrotter med endringsvegring og holdninger fra steinalderen, men fordi at vi faktisk vet bedre!