Spill i skolen – en noe morbid suksess!

I dag hadde jeg en sånn time som gjorde at jeg kjente på gleden ved å være lærer. En sånn time der alle elevene var engasjert, og ikke ønsket å ta friminutt.

Etter seks uker med kjemi, og haugevis av forsøk, syntes jeg det ble litt nedtur å skulle begynne med temaet «Sykdommer, helse og livsstil». Jeg måtte finne noe som kunne piffe det litt opp, og lette etter aktuelle forsøk, og også aktuelle spill. Da fant jeg «pandemic 2»  – et spill der man skal lage sin egen bakterie, virus eller parasitt og forhåpentligvis utslette menneskeheten.

Spillet er langdrygt, har kjedelig grafikk og krever en del lesing på engelsk. Jeg hadde ikke særlig store forhåpninger om at det skulle slå an. Så feil kunne jeg ta. Da jeg skulle vise og forklare litt i starten av timen, fikk jeg kommentaren: «Kan vi ikke få begynne å spille selv heller? Vi finner ut av det»

Og det gjorde de jo. De kastet seg over det – og leste og lærte om ulike smittebærere, symptomer, resistans og forebygging. De valgte strategiske milde symptomer og sørget for at sykdommen spredte seg, og de valgte å gjøre sykdommen motstandsdyktig mot miljøforhold i områder der de ennå ikke hadde klart å infisere nok. Engasjementet vokste mens flere og flere regioner i verden ble farget røde, og sykdommene fortsatte å utvikle seg.

«DE DØR! DE DØR AV DEPRESJON!!!» – en ellers stille og forsiktig jente kaster hendene i været av å ha klart å utslette befolkningen i India. Samarbeidet mellom elevene bytter mellom krangling om hva som er best strategi, og jublende lagfølelse av å farge nok en region rød. De leker, og lærer så godt!

En fantastisk time – men, sånn for vår alles framtid, jeg håper ikke at disse elevene blir sittende med ansvar for biologisk krigføring noen gang. Da er det kjørt.

 

Skoleordbok for alle!

Det florerer mange nye rare ord i skoleverden. Mange av dem ønsker jeg å la være å bruke, og tar da i bruk bedre ord som betyr omtrent det samme. Her er en guide slik at du også kan snakke og skrive riktig om skole!

Benchmarking: Konkurranse

Best Practice: Det som funker best. Vanskelig å finne bare et ord, men jeg vil si at å være god lærer er godt på vei dekkende.

Brukere: I mitt hode er brukere noe helt annet enn elever og foreldre.

Effektivisering: Større klasser.

Evidens: Klare tegn på at noe vi antar virker, faktisk virker. Kan brukes, og det er også ønskelig at flere bruker det etter denne definisjonen:

Capture

Læringstrykk: Trykk er i fysikken definert som kraft pr areal, men de som har funnet på dette tøyseordet vet nok ikke mye om fysikk. Læringstrykk skal altså si noe om hvor mye læring en klarer å trykke inn på kortest mulig tid. Direkte oversatt betyr det «Å kjøre opp tempoet slik at halve klassen faller av lasset.» Jeg bruker ordet motivasjon, som er det jeg tror de egentlig mener. Det er tross alt det som faktisk skal til for å få til mer læring.

Læringsutbytte: Et ord som skal si noe om hvor mye som kommer ut per det som puttes inn i skolen. Absurd. Skolens mandat er læring og danning. Bruk de ordene.

Omdømmebygging: Hvor bra er skolens hjemmeside?

Skoleeier: Kommunen eller fylkeskommunen

Standardisering: Det som gjør at all Mcdonaldsmat i hele verden smaker likt. Finnes heldigvis ikke et godt ord i skolen. Se ellers under Best Practice

Virksomhet/resultatenhet: Skolen

Virksomhetsleder/enhetsleder: Rektor

(Listen kan justeres og videreføres med hjelp fra dere. Forslag mottas med takk!)

Et helhjertet halvår uten karakterer

Jeg har alltid vært av den oppfatning at vurdering med karakter er snevert og i verste fall læringshemmende, men har først denne høsten helhjertet gått inn for å vurdere utelukkende uten poengskalaer og karakterer. Her er litt om hva jeg gjorde og hva jeg har erfart:

Sjenerte åttendeklassinger
I høst startet jeg begge mine fag i begge mine klasser med at elevene skrev på en liten lapp hvilken karakter de trodde de kom til å få. I den ene klassen var det kun en elev som nevnte femmeren. Ingen trodde de kom til å få sekser i noen av fagene. Jeg informerte om at i mine fag ville de ikke få karakterer før ved terminslutt. Ved konkrete vurderingssituasjoner ville de få tilbakemeldinger og tips til videre øving, og ellers ville vurderingen foregå underveis i klasserommet, ved at jeg justerte undervisningen etter hva de fikk til, og ved at de fikk differensierte opplegg. Jeg informerte om det samme på foreldremøtene. En far i hver klasse stilte spørsmål, men som med elevene, var det få reaksjoner å hente.

Varme i trøya
Utover høsten ble vi bedre kjent, og flere av elevene begynte å stille spørsmål om hvorfor de ikke fikk karakter. Det ble mange lærerike diskusjoner- spesielt i den ene klassen. På dette tidspunktet var nok elevene delt i 3. De som ville ha karakterer, de som var glade for at de slapp, og de som var likegyldige til hele problemstillingen. Kanskje fordelingen vil være sånn nesten uansett? Det interessante er at de ulike holdningene ikke henger sammen med hvilke resultater elevene oppnådde i fagene.

Dommen?

I forrige uke hadde jeg korte samtaler med alle elevene, der de selv fikk sjans til å si hvilken karakter de syntes de lå på. Mange valgte å trekke på skuldrene, mange undervurderte seg, og en god del traff godt. Noen få vurderte seg selv høyere enn jeg hadde gjort. Min konklusjon så langt er at elevene fortsatt er mer prestasjonsorienterte, enn læringsorienterte, og at det vil ta lang tid å snu. Det er egentlig rart at det er sånn etter å være vant til vurdering uten karakter fra barneskolen. Eller er barneskolene blitt så «gode» på vurdering at de egentlig driver med karakterer under dekknavn som «lav, middels, høy» eller «kan ikke, er på vei, kan»? Gjennomsyrer prestasjonskulturen hele skoleløpet kanskje? Det er sjelden jeg ønsker at skolen skal være bremseklossene for samfunnsutvikling, men skulle gjerne hatt med meg flere på å tenke at det er læringen som er viktig, og ikke resultatet. Jeg legger i hvert fall en tung fot på pedalen, og bremser alt jeg kan i et halvår til. Og jeg skal prøve å gjøre det enda bedre ved å være helt konkret på hva de har lært, og hva de må gjøre for å lære mer.
image

Prøve heeeeele dagen?

Det var kanskje noen av de aller beste dagene i året, tentamensdagene. Vi fikk ha med brus og snop, og gå tidlig hjem. Min standard var en halvliter cola (på glassflaske!) og en pakke jaffa cakes – en tradisjon som ble med meg helt opp til eksamenene på lærerutdanningen. Også der hendte det at jeg gikk tidlig. Før 11.

Jeg tror at denne tradisjonen lever godt på ungdomskoler og videregående skoler over det ganske land, som en av skolens mange selvfølgeligheter og dinosaurer. Og en kan jo lure på hvorfor vi som skriker om mer tid vil kaste bort 6-8 hele dager i året til noe som på ingen som helst måte fører til læring for elevene.

» De må jo øve til eksamen»

Hvor mange ganger da egentlig? Og øver de virkelig til eksamen når vi gir dem et oppgavesett som de har forutsetning for å klare gjennomsnittlig ca 50% av, lar dem sitte alene med det, for så å gå hjem når de er «ferdig»?

«Vi trenger vurderingsgrunnlag»

Og alt dette hentes inn på en maratondag?

Nei. Tentamen i tradisjonell form er å frarøve elevene rett til skolegang. Hvis man på død og liv skal øve ørten ganger til eksamen, og på død og liv må hente inn alt vurderingsgrunnlaget på en dag, så sørg i det minste for at elevene nytter hele dagen, og faktisk lærer noe.

Kanskje slik?

Matematikk – fem timer a 60 min

  1. time: Elevene får utdelt oppgaver til del 1 (uten hjelpemidler) De setter seg sammen i smågrupper  og leser gjennom oppgavene sammen. De diskuterer løsningsforslag og blir enige om hvordan det er lurt å føre oppgavene.
  2. time – 3.time: Elevene arbeider individuelt med oppgavene. Dersom de blir ferdige får de utdelt fasit og retter selv. Dersom man er redd for juks, løses dette enkelt med to farger på penn. Dersom man har ressurser til det kan man ha et oppsamlingsrom der de som er ferdige får gå inn og får hjelp til retting, og gjennomgang av det man ikke har fått til.

Mat og friminutt – for å ikke knekke alle tradisjoner kan man kanskje tillate at maten denne dagen er av den mer usunne sorten.

4. time-5. time: Elevene får utdelt del 2 ( med hjelpemidler) og setter seg sammen for å diskutere løsningsforslag og føring i ca 15-30 min, før de setter seg hver for seg og jobber med oppgavene individuelt. Sett av tid på slutten til å kritisk lese gjennom for slurvefeil.

Språk/tekst – fem timer a 60 min

  1. time: Elevene får utdelt oppgaver å velge i. Felles idemyldring. Elever som velger samme oppgave setter seg sammen og lage disposisjon. Skriver innledning på teksten.
  2. time – 3.time: Elevene går sammen og leser hverandres innledning og gir hverandre tilbakemeldinger. Starter individuell skriveøkt. Elever som trenger hjelp med å komme seg videre kan bruke støtteark med spørsmål og huskeregler.

Mat og friminutt – for å ikke knekke alle tradisjoner kan man kanskje tillate at maten denne dagen er av den mer usunne sorten.

4.time: Elevene setter seg sammen igjen og leser førsteutkast for hverandre. Gir tilbakemeldinger og fortsetter/skriver andreutkast.

5. time: Litt tid på slutten bør settes av til korrekturlesing, og kanskje en gjennomgang av formatering og bruk av retteprogram. I tillegg kan elevene bli enige om noen tekster som kan leses opp for hele klassen.

 

«Men noen elever trenger å sitte i fred og ro og gjøre oppgavene i rekkefølge for seg selv. De bruker ofte nesten hele tida»

Gratulerer! Du har verdens enkleste elever å tilpasse for! La dem nå endelig sitte i fred og ro og jobbe selvstendig hvis det er det de har mest lyst til. Det kan vel organiseres ganske lett?

 

 

 

Lærerens verktøykasse: Relasjoner

Jeg hadde trodd at jeg kom til å bli aktiv på bloggen denne høsten. At jeg skulle dele av praksis, og tips, og av hva lærerhverdagen gikk med til. Nå er vi i november og jeg klarer nesten ikke å huske hva månedene har gått til. Det har vært så utrolig travelt å være lærer på fulltid igjen! Nå er jeg ferdig med samtaler og halvårsvurderinger, så nå er det på tide med en pust i bakken og noen refleksjoner over hva jobben har vært denne høsten.

Vi er med i Ungdomstrinn i utvikling, og har valgt klasseledelse som tema. Denne høsten er det lærer-elevrelasjonen som har fokus, og her har også min energi gått. Her er noen tips og erfaringer fra både denne høsten og tidligere:

1. Smil!
Til og med falske smil hjelper og gjør godt når du møter elevene. Elevene bryr seg først og fremst om du liker dem, og den letteste måten å vise det på er ved å smile.

2. Kartlegg!
Ser du alle elevene? Har du en god relasjon til alle? Det skal noe til, og en kan kanskje ikke forvente det? Det viktigste er at alle elevene har en god relasjon til minst en voksen på skolen. Snakk med kollegene dine, og finn ut om det er noen som går under radaren hos dere alle.

3. Ta dem i å være gode!
Noen elever har skolesår fra tidligere skolegang. Kanskje har de møtt lærere som de ikke har opplevd som rettferdige. Kanskje har de opplevd å bli mislikt av de voksne, og kanskje til og med mobbet. Vi må stå klar med plaster til skolesårene, og for all del ikke møte dem med salt. Se gjennom fingrene med noen småfrekke svar. La noen forsentkomminger gå uten formaninger. Lik dem, og skryt av hver minste lille fremgang. Å se takknemligheten i øynene på et barn som for første gang tror på at en voksen liker ham er den beste opplevelsen du kan ha som lærer! Stå det ut, og det vil lønne seg. Med tålmodighet vil du komme i posisjon til å kunne stille krav. Husk at disse barna er vant til mas og kjeft. Gjør det de minst venter! Lik dem!

4. Stille vann…
Noen elever ser ut til at de helst vil være usynlige. De rekker aldri opp hånda, lager aldri noe krøll, og gjør det de får beskjed om. At man ikke gjør noe vesen utav seg betyr ikke at man ønsker å være usynlig, og selv om disse elevene kanskje kun svarer i enstavelsesord, så betyr det ikke at de ikke setter pris på et smil, et personlig god morgen og hvordan går det? Jeg tror kanskje til og med at de setter det enda høyere enn de andre elevene.

5. Hvem er du egentlig?
Når man skal bli kjent med en ny klasse, så er det vanlig med forskjellige aktiviteter der elevene på et eller annet vis presenterer seg selv. Elevene har vært med på slike aktiviteter før, og de kommer med standardsvar som kun berører det helt overfladiske. Man blir ikke kjent med elevene på denne måten. Det er i samtaler med elevene at vi blir kjent med dem. Jeg bruker både elevenes spisepause og deler av timene, mens elevene jobber med fag, til små samtaler. Jeg opplever at vi får en positiv atmosfære i klasserommet av å kunne småprate litt for så å si «nå må vi jobbe videre».

image

Nå er jeg der at jeg trives og gleder meg til timene i begge mine 8. klasser. Jeg er heldig som får jobbe med 51 flotte ungdommer hver eneste dag, selv om det er hektisk og stressende til tider. De fortjener faktisk hver svettedråpe.

En annen måte å tenke vurdering i matte?

Jeg har en kollega som har en «baby». Det er et karaktervurderingskonsept i matematikk, som realiserer prinsippene for vurdering for læring. Jeg liker systemet svært godt, selv om jeg i utgangspunktet ønsker å praktisere uten karaktervurdering i det hele tatt.

Kort forklart består det i en periodeplan og en egenvurderingsprøve. Periodeplanen er bygget opp som en tabell med karakterene fra 2-6, konkrete læringsmål som dekkes innenfor hver karakter, viktige begreper og eksempeloppgaver for hvert læringsmål. Planen deles ut og gjennomgås ved starten av nytt tema. Underveis brukes målene i undervisningen og på ukeplan. I undervisning vises det til hvilken karakter målet tilhører. Ved slutten av perioden gis en egenvurderingsprøve. Også her er oppgavene sortert under læringsmål og karakter, der 2 kommer først. Når elevene ser seg som ferdige får de fasit og retter selv. I tillegg får de det opprinnelige karakterskjemaet med mål, men nå uten begreper og eksempeloppgaver. Nå skal de selv krysse av om de «kan» eller «kan litt». Det blir et tydelig bilde å sette karakter ut fra (og noen «skeptiske» kolleger har dobbelsjekket at karakteren ville blitt det samme med poengskåre)

Stående alene ser det jo ganske så pragmatisk og instrumentelt ut, men kan det ha noe for seg allikevel? Min kollega er kreativ og faglig dyktig, og timene er spekket med praktiske innslag og variert undervisning. Vurderingssystemet blir naturlig flettet inn i undervisninga. Så hva erfarer hun?

» Jeg hjelper dem med å sortere verden»

De svakeste strekker seg, og hun forklarer det med at de ikke blir overveldet. I stedet for å prøve å få med seg alt, og å prøve å forstå konsepter de egentlig ikke har forutsetninger for ennå, så setter de seg konkrete mål på bakgrunn av periodeplanen. Hun opplever at elevene slapper mer av og fokuserer på læringen. På selve prøvene ber elevene om hjelp selv om de vet at det betyr at de må gi opp et kryss på «kan» –  fordi at de ønsker å forstå. Vurderingssituasjonen blir dermed en arena for læring.

Dette minner om tanken som satte i gang min praksisendring. På en cafe i Trondheim høsten 2006, diskuterte jeg og en annen kollega fra en annen jobb, hvordan vi faktisk kunne sjekke om elevene hadde fått kompetanse. Før det hadde jeg ikke engang tenkt bakoverplanlegging og det å faktisk bruke læreplan heller en lærebok. Vår tanke da var å knytte kompetansemålene til bestemte oppgaver (praktiske, muntlige, skriftlige osv, alt etter som hva målet var), og lage kjennetegn på måloppnåelse for grupper av mål og oppgaver. Det ble vårt bidrag til UDIRs prosjekt «Bedre vurdering».

Åtte år senere er praksisen min preget av denne måten å tenke på, men ikke etter et bestemt system. Å kun vurdere utfra nedbrutte kompetansemål i form av konkrete læringsmål eller kriterier blir for snevert hvis man gjør det alltid, men å bruke kompetansemålene i det daglige kan fort bli for omfattende. Det som kreves er god kjennskap til læreplanen – formålet og målene. I tillegg så er jeg helt avhengig av å kjenne elevene. Jeg må kunne se igjennom en dårlig dag på en prøve, eller et forsøk på juks på en innlevering. God og rettferdig vurdering er avhengig av profesjonelle lærere som kjenner sin læreplan, og kjenner sine elever. (Her gir jeg både  et Nei-svar til Lektor Thorsens etterhvert berømte spørsmål, og kommer med et argument mot anonym retting)

Fortsatt har jeg ikke prøvd helhjertet å vurdere uten karakter på ungdomstrinnet. Det blir den neste endringen i min vurderingspraksis. Håper andre også finner inspirasjon til å utvikle sin praksis! (Og hvis noen vil prøve ut opplegget til min kollega, blir jeg glad for tilbakemeldinger!)

10 fine lekser i naturfag

Naturfag er et fag som vekker mye entusiasme og undring hos barn. Det finnes så mye spennende man kan gjøre hjemme for å bygge opp under dette! Man trenger ikke å ha alle svarene som forelder – skap undring hjemme, og la skolen gi svarene på hvorfor. Her er noen tips:

1. Se på «Newton», «Barn ingen adgang» og «ikke prøv dette hjemme» med barna!

2. Lag skumkanon i badekaret. En tomflaske, litt natron og sitronsyre er alt som skal til. Ha skumsåpe og sitronsyre i ca en tredjedelsfull flaske med lunka vann. Tilsett så natron, bland godt, mens du holder for åpningen – og PANG!

3. Last ned appen google skymap, eller print ut et stjernekart for området du er, og gå ut og se om dere kan identifisere noen stjerner og planeter.

4. Lag noe med rødkål (ferskt) og ha det litt gøy med det lilla sølet: Hva skjer når du tilsetter sitronsaft? Og litt zalo?

5. Let etter skrukketroll og prøv å finne ut hvor de trives best; lyst eller mørkt? Fuktig eller tørt? Hvordan finne ut av det?

6. Finn forskjellige typer frø og prøv å finne ut hvordan de forskjellige typene frø spres.

7. Finn oppskrift på nettet og lag sukkerkrystaller!

8. Finn ut hvilken av lekebilene som kjører raskest ned en skråstilt planke. Hvorfor tror dere akkurat den vant?

9. Skru opp en gammel frakoblet elektrisk duppedings, og se om dere klarer å finne ut hvor strømmen gå.(Ikke gamle kamera eller tv’er)

10. Gå en tur og ta bilder av forskjellige trær, planter, fugler. Lag en liten bok om dyre- og plantelivet der dere var på tur.

Superenkel forskning på egen praksis! 10 spørsmål å stille seg

Etter ca 2 år som lærer startet jeg en praksisendring.  På en kafè i Trondheim, sammen med en kollega, etter første samling med UDir i prosjektet «bedre vurdering», var det plutselig noe som gikk opp for meg. Det jeg lærte og det jeg ble utfordret på stemte ikke overens med det jeg gjorde. Den kognitive dissonansen ble stadig større, og for meg var det mer enn nok insentiv for å endre praksis. Skole som hobbyprosjekt ble startet omtrent da, og siden har jeg stadig vært bevisst på å reflektere rundt og videreutvikle min praksis som lærer, i tråd med mine verdier, og forskning.

Men er det slik for alle? Hva skal til for at man ønsker å endre praksis, og hva gjør at man opprettholder en praksis som ikke virker?

7260067372_f162c6f415_o

Hvordan praktiserer man sitt elevsyn, læringssyn og kunnskapssyn?

Å få faglig påfyll på kurs, observere andre lærere eller lese faglitteratur bidrar nok i stor grad til å inspirere, ta andre perspektiver og kanskje til og med gi litt dårlig samvittighet, men før man vet hva en skal lese, eller se etter hos andre så bør man kanskje undersøke egen praksis? Her er noen spørsmål jeg har reflektert over:

1. Hvilket elevsyn har jeg, og viser dette i min praksis?

Kanskje vi tenker at vi har et positivt elevsyn, men praktiserer et negativt? Vi sier at vi tror at alle kan, og at alle vil yte etter beste evne, men når resultatene ligger på bordet finner man årsaker utenfor egen makt som har påvirket i negativ retning. Vi kan skylde på forhold hjemme, høyt fravær eller bortfall av assistenttimer – og disse har utvilsomt spilt en rolle, men har de også fungert som hvilepute? Prøvde jeg den samme tingen mange ganger, eller prøvde jeg noe nytt hver gang det ikke virket? Ga jeg opp?

2. Hvilket læringssyn har jeg, og viser dette i min praksis?

De fleste lærere i dag er lært opp til at det er Vygotskys sosiokulturelle læringssyn som gjelder, og for meg har det aldri vært noen tvil om at det er dette synet som bør styre vår praksis i skolen. Rart da at jeg tidligere helst praktiserte basert på et behavioristisk syn. Tanken om belønning og straff, ytre motivasjon, karakterer, prøver og ren instruksjon henger sammen med betinget læring. Man vil ende opp med å bruke elementer av undervisning basert på et behavioristisk syn, simpelthen fordi det virker, men dersom man har tro på at mennesker konstruerer kunnskap sammen gjennom språk, bør jo det meste av undervisningspraksisen vår heller reflektere det?

3. Hvilket kunnskapssyn har jeg, og viser dette i min praksis? 

Kanskje jeg heller burde skrive kompetansesyn? Kompetanse er summen av kunnskap, ferdigheter og holdninger, og det er dette som skal vurderes i skolen. Men er det kanskje ofte at vi kun vurderer kunnskap? Er det fordi at vi tenker at det er det viktigste, og er det greit? Eller er det bare fordi at vi ikke finner gode måter å måle kompetanse på? Kunnskapssynet vårt – sammen med læringssynet,  påvirker nok i stor grad hvordan vi driver vurdering.

4. Hvordan lærer jeg best, og hvordan påvirker det min undervisning?

Man er seg selv nærmest, og det kan jo fort hende at mye av det vi gjør er fordi at slik ville vi ha foretrukket det. Vi lærere elsket skolen høyt nok til å ønske å jobbe der. Det gjelder ikke for alle elevene!

5. Hvordan driver jeg tilpasset opplæring?

Differensierer jeg i ferdige nivå, eller har jeg måter å sjekke ut elevenes førkunnskap. Driver jeg ytre eller indre differensiering, og hva fungerer egentlig best?

6. Hvem er mest i aktivitet i timene mine, og hvilken betydning har det?

Selv om det hevdes at læringspyramiden ikke har noe for seg, så er det vanskelig (med mitt sosiokulturelle læringssyn) å komme bort fra ideen om at høy aktivitet blant elevene er viktig for læring. Dette har vært en utfordring for meg, og noe jeg jobber med nå. Jeg har flere ganger tatt meg selv i å avbryte god elevaktivitet når det har gått litt for lang tid siden jeg hørte egen stemme…Kanskje forskningen kan innebære en kollega og en stoppeklokke?

7. Hvordan forholder jeg meg til endring?

Er jeg redd for å prøve nye ting? Redd for  å gjøre feil? Skinner det igjennom til elevene? Hva kommer i så fall frykten av? Komfortsonen er myk og god, men ikke et sted å oppholde seg dersom man vil få til endring.

8. Hva preger relasjonene mine til elever, og hvilken betydning har det?

Hvilken tone har vi i klasserommet? Ler vi sammen? Kjenner jeg elevene? Hva skjer når jeg møter en elev jeg ikke takler? Instinktet sier at jeg skal gå inn tungt og hardt og sette grenser, men stopper jeg opp og tenker får elevsynet mitt være med i vurderingen. Hva er denne eleven vant til? Hvorfor er han slik? Hva kan jeg gjøre for å skape en god relasjon mellom oss, og dermed være i posisjon til å sette grenser?

9. Ville jeg åpnet klasserommet for kollegaer eller ledere? Hvorfor/hvorfor ikke?

Kontroll og overvåking, eller mulighet for relevant tilbakemelding og veiledning?

10. Hvor mye har jeg med meg fra egen skolegang, og hvor hensiktsmessig er det?

Hvor mye av det jeg gjør er sånn for at skole alltid har vært sånn? Hvor ofte stopper jeg opp og stiller meg det viktige «Hvorfor»? Har jeg et konservativt syn på skolen?

 

 

VFL i praksis – del 4: Vurderingssituasjoner

Jeg mener at dersom man driver aktivt med vurdering i klasserommet, blir behovet for formelle vurderingssituasjoner mindre – og vi kan på denne måten være en motvekt til testkulturen. Når det allikevel er behov for formelle vurderingssituasjoner, liker jeg å gjøre en vri for å unngå klassiske prøvesituasjoner.

Praktiske prøver

I noen fag kan praktiske prøver være greie for å observere elevenes anvendte kunnskap og ferdigheter. Man er da avhengig av å enten ha mulighet for å dele klassen, eller ha et alternativt opplegg som er «selvgående». Elevene deles i grupper og får en praktisk oppgave de må løse. Med 3-4 grupper kan jeg gjennom observasjon og samtale vurdere elevene ut fra gitte kriterier. Jeg har blant annet gjort dette med koblinger i naturfag – enten tegnet opp koblingsskjema eller bare gitt oppgaven muntlig; Lag en transformator som dobler spenningen. Dette er et godt alternativ til skriftlig prøve – ihvertfall i alle muntlige og praktisk/estetiske fag.

Flerkolonne

Prøver med mye tekst er utfordrende for noen elever. Et enkelt skjema der elevene kun skal fylle inn fakta etter et system, er enkelt og går fort, samtidig som jeg lett ser hvilken kunnskap eleven innehar. Eksempler på slike skjema kan være ordklasser (med bøyning, eksempler og definisjon), religioner (med hellige skrifter, høytider, tradisjoner osv) eller materialer (med egenskaper, bruksområder, produksjonsmåte osv)

Samarbeidsprøver

Dette kan kombineres med de fleste typer prøver og tester. Elevene starter med å jobbe alene og svare med penn. Det siste kvarteret setter elevene seg sammen to og to og løser oppgavene med blyant. Noen ganger kommer man på ting man ikke husket når man bare får snakket litt sammen, og prøvesituasjonen blir ufarliggjort.

Bruk av hjelpemidler

Med gode rike spørsmål kan en åpen prøve med alle hjelpemidler(inkludert mobiltelefonen!) tillatt være god for å avdekke elevenes kunnskap og forståelse. Et alternativ her kan være å kjøre «Vil du bli millionær» stilen med noen hjelpemiddelkort på hånda.

Heldagsprøver….

Hva med å kjøre en vri her også? Bruk av veiledning og modelltekst halve dagen? Kanskje et  prosessdokument som eleven allerede har fått veiledning på? I matematikk kan man ha deler av prøven med samarbeid, eller man kan gjøre noen av oppgavene om gangen, og så gjennomgå. Argumentet for klassiske heldagsprøver er jo at en skal trene til eksamen. Slik jeg ser det er det vanskelig å lære noe av denne prøveformen uten annen trening enn at elevene får beskjed om å se igjennom før de leverer, bruke ordboka flittig, og bruke tida godt. De trenger strategier for å gjøre nødvendige endringer underveis! De må trenes og øves i å være kritiske til eget arbeid, og lære om hvordan man kan endre til det bedre. Da kan de ikke overlates til seg selv med en oppgave og ei ordbok.

 

VFL i praksis – Del 3: Magien skjer i klasserommet!

Da vurdering for læring ble introdusert som skolebegrep midt i forrige tiår, handlet det mye om skjemaer. Man laget skjema med kjennetegn på høy, lav og gjerne middels måloppnåelse. I tillegg ble det presisert at det var viktig å gjøre målene tydelige for elevene. De skulle skrives på tavla i starten av timen, og settes på ukeplan. Men var det noe mer til det? For meg krevde det at jeg reflekterte over både elev- og læringssyn. Dette skulle ikke bli noe jeg gjorde i tillegg til det jeg gjorde fra før. Det måtte bli en erstatning! Jeg leste meg opp, og var også heldig og fikk med meg noen foredrag i regi av Udir da jeg deltok i prosjektet «Bedre vurdering». Jeg kom til at bedre vurdering starter, og slutter i klasserommet. Her er noen tips til hvordan få det til:

1. En god starteroppgave

Jeg pleier ofte å starte timen med en oppgave som «trigger elevene». Det kan være et ord som står på tavla når de kommer inn, konvolutter på noen bord, en «gåte» på en powerpoint. Poenget er å gjøre elevene nysgjerrige og i modus for læring. Oppgaven er ofte noe som kan få fram forkunnskaper om emnet som skal gjennomgås, eller repetisjon av noe vi gjorde dagen før. Det er som regel bare en muntlig oppgave, eller et ferdig ark som tar maks 5 minutter å løse. Noen ganger lar jeg en personlig anekdote erstatte starteroppgaven.

2. Dagen i dag

Starteroppgaven tar oss over til det som skal skje denne timen. Nå tydeliggjøres målet for timen – ikke nødvendigvis ved at det skrives, eller står på en powerpoint, men at jeg sier » I dag skal vi lære …» Elevene får deretter litt summetid (think-pair-share) der de blant annet finner ut om de faktisk forstår hva det er vi skal lære. Vi avklarer ukjente begreper i fellesskap. Noen ganger – dersom elevene er klare for det, kan de nå selv komme med forslag om hva vi skal gjøre for å lære nettopp dette. Jeg har allikevel alltid en plan i bakhånd.

3. Aktiviteter og oppgaver for å lære begreper

Aktiviteter og oppgaver styres litt av om det er kunnskap eller ferdigheter som skal læres eller øves på. Dersom det er kunnskap og nye begreper bruker jeg gjerne oppgaver som går på lese- og læringsstrategier.

Karusellmetoden – der elever deles inn i grupper og jobber med hvert sitt begrep på en plakat,før de går rundt og presenteres for det de andre har laget

Kafedialog – der elevene først sitter i en gruppe og diskuterer et emne, før de deles og forteller den nye gruppa hva de første snakket om.

To- og flerkolonnenotat – der elevene lager ordliste, eller systemer f. eks over ulike materialer og deres egenskaper i naturfag, eller over verdensreligionene og fakta i RLE.

Mange gode tips til læringsstrategier her 

4. Aktiviteter og oppgaver for å lære ferdigheter

Her gjelder modellering, modellering og mer modellering! Jeg viser elevene hva de skal gjøre og hvordan de skal gjøre det. Det er mye som er positivt med å forske fram egne måter å tenke på, og å gjøre ting på, men noen ganger må vi bruke god gammeldags instruksjon! Det finnes bare en lur måte å skrive en A på f.eks. Når vi stiller formkrav på tekster så må vi vise hva vi er ute etter, og hvis vi krever en viss oppstilling i matematikk må vi vise det. Det er viktig å gjøre det implisitte eksplisitt for alle elever.

Jeg bruker også praktiske oppgaver og konkreter dersom det er naturlig. Det viktigste blir at elevene er i aktivitet – betydelig mer enn meg. Jeg er også en sterk tilhenger av Vygotsky og sosiokulturell læringsteori. Elevene jobber stort sett i grupper, eller to og to. Ofte med få oppgaver om gangen, før vi gjennomgår og jobber videre med like, vanskeligere eller lettere oppgaver – utifra hvor greit de får det til.
5. Vurdering

Er noe som skjer kontinuerlig gjennom timen. Forstod elevene målet?  Forstår de begrepene vi jobber med? Observerer og snakker med elevene mens de jobber, eller elever i det trygge klasserommet viser med tommeltegn om de har forstått eller ikke. Elevene kan også vise om de har fått noe til ved å sammen løse oppgaver og holde opp mini-whiteboard (som enkelt lages ved å laminere et hvitt ark…)

Tydelige kriterier på oppgaver som gis, og det at elevene jobber etter noe som er modellert, gir også et utmerket grunnlag for at elevene kan vurdere seg selv . Elevene kan skrive svar på et spørsmål jeg stiller på en lapp og kaste den et sted i klasserommet. Så plukkes en tilfeldig lapp opp av noen elever, og de diskuterer om dette var et greit svar på spørsmålet. I tillegg så finnes jo dette – et fantastisk verktøy for å drive vurdering i klasserommet!

Dersom dere vil ha flere konkrete tips så sjekk denne – Takk til Bjørn Helge Græsli som delte!

img2