I dag hadde jeg en sånn time som gjorde at jeg kjente på gleden ved å være lærer. En sånn time der alle elevene var engasjert, og ikke ønsket å ta friminutt.

Etter seks uker med kjemi, og haugevis av forsøk, syntes jeg det ble litt nedtur å skulle begynne med temaet «Sykdommer, helse og livsstil». Jeg måtte finne noe som kunne piffe det litt opp, og lette etter aktuelle forsøk, og også aktuelle spill. Da fant jeg «pandemic 2»  – et spill der man skal lage sin egen bakterie, virus eller parasitt og forhåpentligvis utslette menneskeheten.

Spillet er langdrygt, har kjedelig grafikk og krever en del lesing på engelsk. Jeg hadde ikke særlig store forhåpninger om at det skulle slå an. Så feil kunne jeg ta. Da jeg skulle vise og forklare litt i starten av timen, fikk jeg kommentaren: «Kan vi ikke få begynne å spille selv heller? Vi finner ut av det»

Og det gjorde de jo. De kastet seg over det – og leste og lærte om ulike smittebærere, symptomer, resistans og forebygging. De valgte strategiske milde symptomer og sørget for at sykdommen spredte seg, og de valgte å gjøre sykdommen motstandsdyktig mot miljøforhold i områder der de ennå ikke hadde klart å infisere nok. Engasjementet vokste mens flere og flere regioner i verden ble farget røde, og sykdommene fortsatte å utvikle seg.

«DE DØR! DE DØR AV DEPRESJON!!!» – en ellers stille og forsiktig jente kaster hendene i været av å ha klart å utslette befolkningen i India. Samarbeidet mellom elevene bytter mellom krangling om hva som er best strategi, og jublende lagfølelse av å farge nok en region rød. De leker, og lærer så godt!

En fantastisk time – men, sånn for vår alles framtid, jeg håper ikke at disse elevene blir sittende med ansvar for biologisk krigføring noen gang. Da er det kjørt.