Et helhjertet halvår uten karakterer

Jeg har alltid vært av den oppfatning at vurdering med karakter er snevert og i verste fall læringshemmende, men har først denne høsten helhjertet gått inn for å vurdere utelukkende uten poengskalaer og karakterer. Her er litt om hva jeg gjorde og hva jeg har erfart:

Sjenerte åttendeklassinger
I høst startet jeg begge mine fag i begge mine klasser med at elevene skrev på en liten lapp hvilken karakter de trodde de kom til å få. I den ene klassen var det kun en elev som nevnte femmeren. Ingen trodde de kom til å få sekser i noen av fagene. Jeg informerte om at i mine fag ville de ikke få karakterer før ved terminslutt. Ved konkrete vurderingssituasjoner ville de få tilbakemeldinger og tips til videre øving, og ellers ville vurderingen foregå underveis i klasserommet, ved at jeg justerte undervisningen etter hva de fikk til, og ved at de fikk differensierte opplegg. Jeg informerte om det samme på foreldremøtene. En far i hver klasse stilte spørsmål, men som med elevene, var det få reaksjoner å hente.

Varme i trøya
Utover høsten ble vi bedre kjent, og flere av elevene begynte å stille spørsmål om hvorfor de ikke fikk karakter. Det ble mange lærerike diskusjoner- spesielt i den ene klassen. På dette tidspunktet var nok elevene delt i 3. De som ville ha karakterer, de som var glade for at de slapp, og de som var likegyldige til hele problemstillingen. Kanskje fordelingen vil være sånn nesten uansett? Det interessante er at de ulike holdningene ikke henger sammen med hvilke resultater elevene oppnådde i fagene.

Dommen?

I forrige uke hadde jeg korte samtaler med alle elevene, der de selv fikk sjans til å si hvilken karakter de syntes de lå på. Mange valgte å trekke på skuldrene, mange undervurderte seg, og en god del traff godt. Noen få vurderte seg selv høyere enn jeg hadde gjort. Min konklusjon så langt er at elevene fortsatt er mer prestasjonsorienterte, enn læringsorienterte, og at det vil ta lang tid å snu. Det er egentlig rart at det er sånn etter å være vant til vurdering uten karakter fra barneskolen. Eller er barneskolene blitt så «gode» på vurdering at de egentlig driver med karakterer under dekknavn som «lav, middels, høy» eller «kan ikke, er på vei, kan»? Gjennomsyrer prestasjonskulturen hele skoleløpet kanskje? Det er sjelden jeg ønsker at skolen skal være bremseklossene for samfunnsutvikling, men skulle gjerne hatt med meg flere på å tenke at det er læringen som er viktig, og ikke resultatet. Jeg legger i hvert fall en tung fot på pedalen, og bremser alt jeg kan i et halvår til. Og jeg skal prøve å gjøre det enda bedre ved å være helt konkret på hva de har lært, og hva de må gjøre for å lære mer.
image

6 kommentarer om “Et helhjertet halvår uten karakterer

  1. Interessant. Jeg har veldig lyst til å gjennomføre noe lignende, men syns det virker urettferdig for elevene at de ikke får noe hint om hvordan de ligger an før det er «for sent». Tror du noen av elevene ville gitt mer gass hvis de hadde fått vite at de lå lavere enn de trodde? De fleste personer overvurderer seg selv, dette endte ikke med at flertallet var skuffet?

    Mvh.

    • De fleste var positivt overrasket. Noen få ble skuffet. Har også vært veldig tydelig på at det ikke er for sent før standpunkt settes i tiende. Alt før det er underveis, og en sjanse til å lære. Men poenget ditt er jo der. Når de spør ber jeg dem si selv hva de synes, og så får de en bekreftelse eller et hint, hvis de er veldig stressa med det. De som synes det er verst, er nok kanskje de som får penger for karakterene.

  2. Jeg har gjort det samme med to vg3-klasser på videregående. Har noen flinkisjenter som har følt på et stort ubehag rundt det å ikke bli tallfestet, selv om de har fått kriterier og grad av måloppnåelse på disse kriteriene etter hver oppgave. Det dreier seg kanskje om en fjerdedel av klassen. Uvant, definitivt. Spesielt så fokusert som alle er på karaktersnittet og hva de trenger for å komme inn på høyere utdanning. Jeg har ‘skrudd på’ karakterer nå etter jul, men kommer til å ta et karakterfritt første semester også til neste år. Lærdommen min til neste gang er at jeg nok bør være enda tydeligere på at de som vil kan be om karakter muntlig.

  3. Heisann! Jeg har også gjort det samme i 9C dette skoleåret – i KRLE og naturfag. Responsen hos elevene da jeg presenterte det var undrende – hva var det jeg ville og hvordan skulle vi gjøre det da? Vi har hatt flere gode samtaler i klassen om hva vi gjør i stedet for karakterer – og hva vurdering egentlig handler om. Elevene har nokså rare oppfatninger om hva vurdering av et arbeidet egentlig går ut på. Til jul var det få som bommet på karakteren de fikk.

    Den største utfordringen (for meg) har vært å unngå å gi karakterliknende tilbakemelding på det arbeidet elevene gjør. Jeg oppdaget det raskt og må jobbe med å unngå det. Det sitter så fast i ryggraden å gi korte meldinger som ikke betyr noen ting som helst for hva eleven eventuelt kan lære noe av. Det går lettere etter hvert…

    Den store fordelen jeg ser er at elevene _slapper av_ i vurderingssituasjoner – og ikke i betydningen at de ikke digger. De jobber som aldri før. De får ikke karakter på videopresentasjonen de nå skal levere i morgen i KRLE, men jeg kommer til å gi dem en tilbakemelding om hva som er bra og hva som kan bli bedre – ut i fra de målene vi har hatt i faget. De skal gjøre 4 slike videopresentasjoner til i løpet av våren,- så beskjeden er at de kan bare bli bedre – og det er målet.

  4. Jeg synes det høres deilig ut å legge bort karakterene en periode og fokusere ekstra på hva som skal til for å lære hos den enkelte elev. Jeg opplever både elever og foresatte som svært resultatfokuserte og er forundret over at så få foresatte stilte spørsmål ved dette på foreldremøtet. Karakterer skaper ettter min mening høye skuldre, både hos voksne og elever i skoleverket, og tar ofte fokus bort fra det viktigste i vurderingen.

    I det siste avsnittet synes jeg du tar opp noe interessant. Når «ferske» åttendeklassinger kommer til ungdomsskolen jeg jobber på er de så klare for endelig å få karakterer at de nesten ikke bryr seg om begrunnelsen for karakteren. Vi må alltid jobbe med elevene for å få de til å ta hensyn til tilbakemeldingene vi gir om hvordan vi kan jobbe videre for å lære. Hvorfor er det sånn? De burde være godt vant med vurderinger som fokuserer på læringsprosessen. Forsvinner alt dette når det kommer et tall inn i bildet?

    Står forresten den enkelte skole fritt til å avgjøre bruk eller ikke bruk av karakterer i vurderingen selv, eller må en hente tillatelse «fra høyere hold?»

    Benjamin

    • Forskning viser faktisk at man ser bort fra tilbakemelding så lenge man får karakter. Kanskje vi er prestasjonsorientert av natur? Jeg tenker at så lenge man følger opplæringsloven, og gir terminkarakter, så er det opp til hver enkelt lærer om de gir karakterer på prøver, innleveringer osv. Men jeg tenker også at det er lurt å avklare med rektor, og kanskje gå flere sammen. Trenger du flere tips til å komme i gang, så bare ta kontakt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s