Lærersnøftet

Denne uka ble regjeringens lærerløft lagt fram. Mye visste vi at ville komme, og mange hadde nok håpet på at det i tillegg ville komme signaler om en strategi for å løfte lærernes status også ved lønn og fleksible arbeidstidsordninger. Det uteble. I stedet trappes etter- og videreutdanningen kraftig opp, og nye kvalifikasjonskrav for de som ønsker å bli lærere og de som i dag er kvalifiserte lærere ble lansert. Mange lærere møter dette med et snøft, og jeg er en av dem.

Den faglig dyktige læreren er utrolig viktig, men jeg tror at de aller fleste egenskapene som gjør en lærer god verken kan måles i karakterer eller studiepoeng. Formidlingsevne, evnene til relasjonsbygging, kreativitet og oppfinnsomhet måles aldri. Det å vite akkurat hva som skal til for at nettopp denne eleven skal mestre, eller det å forstå hvorfor ting gikk litt på tverke for den eleven, er noe det ikke undervises i noe sted.

Vi skal kunne fagene våre. Vi skal ha god kontroll på det som kreves for årstrinnet, og vi skal kjenne både det som kom før, og det som kommer etter. Viktigst er at vi forstår hvordan elevene opplever faget, hva som skal til for de som ikke får det til, og hva som er neste skritt for de som trenger å strekke seg. Dette krever fagkunnskap, men også gode pedagogiske evner, og ikke minst entusiasme og glede over faget. Også gode tverrfaglige evner er bra hos lærere, slik at de kan knytte emner opp mot hverandre og bidra til et positivt syn på andres fag.  Jeg har store problemer med å tro at dette skal komme automatisk etter et år på skolebenken. Å tro at det er så lett vitner om et svært instrumentalt læringssyn. Lærerløftet er enkel politikk som bygger på det sjokkerende faktum at man kan undervise i engelsk for småskolen (1.-4. trinn) uten et eneste studiepoeng i faget.

Formell kompetanse er flott, men reell kompetanse har også verdi hvis elevene faktisk lærer det de skal. Når det lages nye kompetansekrav til allerede kvalifiserte lærere, så får vi flere ukvalifiserte i stedet for færre. Det burde være opp til hver skole å bestemme hvem som trengte etterutdanning. Å bruke enorme ressurser – både tid og penger, på at høyst kompetente, og i dagens system kvalifiserte lærere som lykkes i klasserommet, skal få de nødvendige tallene på plass, er ren idioti.

Vi skal altså inn i en periode der flere kvalifiserte og ukvalifiserte lærere skal ut i studier. Samtidig skal lærerutdanningen gjøres lenger, og det skal bli vanskeligere å komme inn. På sikt kan selvsagt høyere karakterkrav føre til at status øker – det håper jeg virkelig, og det er en drømmesituasjon å få inn faglig flinke studenter til lærerutdanningene. Men hva om søkertallene går kraftig ned? Med mange lærere ute i studier, og få på vei inn – hvem skal jobbe i skolen? Jeg skulle så inderlig ønske at endringen heller ble gjort i lærerutdanningene. At praksis fikk mer plass, og at skikkethetsvurderinger ble gjort grundig, for å sikre at de dyktigste lærerne kom seg gjennom utdanningen, og var klar for yrket.

Så jeg snøfter. Ikke fordi at jeg ikke synes det er viktig med fag, eller for at jeg ikke vil ha faglig flinke studenter og lærere, men fordi jeg synes det gjøres helt feil. Jeg synes løsningen er for enkel, og jeg tror ikke den virker. Jeg tror rett og slett ikke at det er de faglige evnene til lærerne våre som er problemet som skal fikses i norsk skole, og jeg tror at jo mindre man lytter til forskning, og jo mer man bare driver politikk, jo større blir problemene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s