(Innlegget ble først publisert på http://www.laererjobb.no/ 13. januar 2016)

Min eldste datter skal begynne på skolen til høsten. Hun gleder seg veldig, og har klare forestillinger om å sitte i ro med bøker og lekser for å lære seg å lese, skrive og regne. Allerede fra hun var bitteliten har hun vært opptatt av bokstaver, og i de siste årene også tall. Barnehagen vil nok betegne henne som «skoleklar», og hun har kanskje vært det i et år allerede.

Hva er det datteren min er klar til? Hvordan drives begynneropplæringen i Norge, og er det den beste måten?
Pisa-sjokket og reform 97
Siden årtusenskiftet og Pisa-sjokket har det skjedd store endringer. Den tiårige grunnskolen var ny, men den rakk ikke å bli gammel før den første reformen kom. Kunnskapsløftet sørget for en kultur for læring, og et økt læringstrykk allerede fra første klasse. Dette ekstra året for seksåringene skulle etter intensjonen i reform 97 være et år for overgang til det skolefaglige, der læring hovedsakelig skulle skje gjennom lek og undring.

Det man fant i norsk skole rundt årtusenskiftet var alarmerende. Erling Dale beskrev en ettergivenhet i form av manglende læringstrykk og tilbaketrukne lærere. Den var blitt til i en skole uten eksplisitte faglige krav og forventninger. I stortingsmelding 16 «Tidlig innsats for livslang læring», kan vi lese om «vente og se»-tendensen som var rådende i norsk skole. Resultatet av disse funnene ble språkkartlegging ved helsestasjonene, en satsning på kvalitet i barnehagen, ny skolereform med kunnskapsløftet og et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem. Testing og kartlegging får dermed en større plass i begynneropplæringen, og det er først og fremst språk og lesing det fokuseres på.

Knekker lesekoden i 1. klasse

15 år etter Pisa-sjokket skriver Annelin Rasmussen, i sin masteroppgave i spesialpedagogikk, at de fleste skolene i Norge starter leseopplæringen med innlæring av én bokstav i uka, og at de fleste elevene knekker lesekoden i løpet av første klasse. I følge nyere forskning er dette sakte progresjon. Rasmussen konkluderer med: «Barn som kommer til skolen er klar for å lære nye ting, og mange er veldig klare for å lære å lese og skrive. Dette bør vi som lærere utnytte på en best mulig måte. Jo lengre det går før elevene lærer seg bokstaver slik at de kan lære å lese og skrive, jo mer kan motivasjonen for å lære synke.»

Samtidig øker andelen av psykisk syke barn og unge. Har pendelen svingt for langt allerede?

Jeg er glad for at vi i større grad enn før har tydelige faglige krav og forventninger til elevene våre, og jeg er glad for at vi har bedre systemer for å fange opp de som strever, men jeg er samtidig redd for at skolen, spesielt i begynneropplæringen har fått et for ensidig fokus. Vi legger alle eggene i lesekurven, og veier den jevnlig.

Bokstavinnlæring er arvelig betinget

Pedagogen Mark Treadwell peker i sin bok «Learning: How the brain learns» på hjernens ulike læringssystemer, og hvordan disse påvirker ulike former for læring ved ulike aldre. Bokstavinnlæringen er utenatlæring – den eneste læringsformen som er arvelig betinget. Er det ikke da rart at alle krefter settes inn for at dette skal på plass så raskt som mulig, for alle? Og hvilke signaler sender vi til dem som, på grunn av sine gener, ikke er modne for bokstaver ved fylte seks år?

Vi må finne en vei mellom de to grøftene for begynneropplæringen, der vi verken «venter og ser», eller tenner alle varsellamper, når vi møter barn som ikke passer kakeforma vi har laget. I Steinerskolen går begynneropplæringen i lesing over tre år, med mulighet for individualiserte løp. De har altså laget en større kakeform, der barnet er normalt hvis det lærer seg å lese i løpet av tre år, og ikke ett år (eller et halvt år, som kan bli trenden nå.) Følelsen av utilstrekkelighet, å ikke være normal, setter seg som vonde klumper i magen hos små barn. Med tiden blir de vonde klumpene til angst og depresjoner.
Hva er riktig: En barneklar skole eller skoleklart barn?

Mitt ønske er at når barna fulle av lærelyst starter sitt lange skoleløp, blir møtt av en skole som har plass til alle. En begynneropplæring som tar vare på barnas iboende undring og lek, og gradvis kombinerer dette med skolefaglige krav. Jeg tror på at økt individualisering og et utvidet normalitetsbegrep i begynneropplæringa, vil gi lykkeligere ungdom og sunnere voksne.

En kollega fortalte meg at i steder i verden der de ikke har så god oversikt over barnas alder, bruker de et fysisk tegn på om barna er skoleklare. Når barnet klarer å rekke armen over hodet og berøre øret sitt, er de klar for skolen. Våre seksåringer skal ha små hoder eller lange armer for å få dette til.

Kanskje vi skal spørre oss om skolen er barneklar, i stedet for om barnet er skoleklart? Det er vel skolen som er til for dem, og ikke omvendt?

KILDER:

Stortingsmelding 16 (2006-2007) «Tidlig innsats for livslang læring», Kunnskapsdepartementet https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-16-2006-2007-/id441395/?q=&ch=4

Annelin Rasmussen , «Begynneropplæring i lesing i norske skoler – en undersøkelse av bokstavinnlæring og metodevalg», master i spesialpedagogikk 2013: http://lesesenteret.uis.no/forskning/mastergradsoppgaver/begynneropplaering-i-lesing-i-norske-skoler-article79855-12583.html

Erling Lars Dale, «Fellesskolens utfordring», publisert i «Bedre skole», 2009: bit.ly/1ZbOoLp

Mark Treadwell , «Learning – How the brain learns», 2013:

http://www.marktreadwell.com/

Marianne Tellmann , “Å lære å skrive og lese” Tidsskriftet Steinerskolen, 2012:

http://www.steinerskole.no/?page_id=1934

Jeg hadde den ære og glede å være i panelet under utdanningsforbundets tredje og siste debatt om fremtidens skole. Den kan du se her. Hele NOU’en kan leses her.

Jeg ville prøve å finne perspektivet til de som hater skolen. Denne marginale gruppen som krever så mye av oss. Her følger det jeg hadde tenkt å si:

Saying we are preparing kids for the ‘real world’, comes at the price of making our students feel as if what they are doing right now really doesn’t matter because it can only pale in comparison to what they will do ‘in the real world.‘ – Justin Tarte

Så mye vi sier til daglig i skolen tilser at det kommer noe større, bedre og viktigere en gang der framme. Da betyr det vi gjør her litt mindre.  Samtidig er så mye av det vi driver med i skolen fullstendig avskåret fra det som er elevenes virkelige verden. I fremtidens skole håper jeg at skolen og den virkelige verden kan møtes litt mer på halvveien. Ludvigsenutvalget antyder forsiktig hva som skal til, men som det stilles spørsmål om i debattheftet: Er det en ny skole vi ser konturene av, eller en naturlig videreutvikling av dagens skole? Akkurat det tror jeg har ganske mye å si for hva fremtidens skole kommer til å bli.

Timen er så vidt begynt når en elev spør om han kan gå hjem og sove. Jeg kjenner jeg har lyst til å gjøre akkurat det samme. – Fabrice Caline

For 90-95 % av elevene våre går det egentlig ganske greit i dagens skole. De dropper kanskje ut, men kommer tilbake, blir mer voksne, eller finner en annen vei enn skolen. Men selv for de som mestrer fagene, og trives på skolen føles den lite relevant. Gjør den til og med det for mange lærere?

Sitatet ved bildet er hentet fra et av bidragene i aftenpostens kronikkonkurranse. Fabrice skriver at han har valgt å jobbe redusert for å få tid til å utvikle seg med et pln. Det er et alvorlig sykdomstegn for skolen. Og det er ikke bare lærerne som sliter med å finne mening i hverdagen. I hele den vestlige verden blir elevene våre mindre og mindre motiverte. Både de som trives og de som ikke trives mister motivasjon for læring. Jeg tror vi trenger mer innovasjon i skolen, men jeg er ikke sikker på om det først og fremst er elevene som trenger denne fagovergripende kompetansen. Nøkkelen til skiftet ligger ikke i at lærere skal gå fra å være dyktige, faglige formidlere, til å bli underholdere med høy teknologiføring, men til at elevene selv skal settes i aktivitet med å utforske og skape. Vi er i ferd med å miste dem. De finner læring som er mer relevant andre steder.

Kæ me mæg då? Æg og vil vær me.
– lokalt Gjesdaluttrykk

Hvordan skal vi i framtidens skole få med de siste 5-10%? Hva skal vi gjøre med de som hater skolen? De usynlige, de venneløse, de psykisk syke, de bråkete, de grinete, de farlige, de som ender opp på trygd, i fengsel eller i psykiatrien. For disse holder det ikke med «naturlig videreutvikling av dagens skole». Disse små justeringene som gjøres alt etter som regjeringsvindene blåser, utgjør ingen forskjell for den gruppen av elever som vi ender opp med å kalle skoletapere. Jeg tror vi må ha et paradigmeskifte i skolen, blanke ark og dristige sinn som tenker nytt med utgangspunktet at absolutt alle skal få en god grunnopplæring.

Spissformulert kan vi si at alle vil ha mer inn, men ingen vil ta noe ut.
                                                                   Sten Ludvigsen

Så er spørsmålet om Ludvigsenutvalget var de dristige sinnene. På en måte skulle jeg ønske at de var mer tydelige, men samtidig så får vi jo nå muligheten til å være med litt alle som enhver. Ludvigsenutvalget foreslår å kutte ned på antall faglige kompetansemål, og introduserer fagovergripende kompetanser som både skal ruste våre håpefulle for en ukjent fremtid, og gi samfunnet en god fremtidig arbeidsstyrke.

Hvis dette kun er en naturlig videreutvikling av dagens skole er jeg redd følgende vil skje i praksis: Politikerne bestemmer at vi skal undervise i 21st century skills, og vi må utforme standarder, lokale læreplaner og sørge for dokumentasjon på at vi gjør det. I en utrolig travel hverdag, der vi enten ikke klarer å bortprioritere selv, og får lite eller ingen hjelp fra oven til å gjøre det, ender vi opp med avkrysningsskjema for om elevene har høy, lav eller middels kompetanse i å lære, utforske, skape, samhandle, innovere, tenke kritisk, løse problemer, regulere seg selv, uttrykke seg muntlig og skriftlig, lese, reflektere rundt egen læring, føle, tenke og oppføre seg… Prøve, avkrysning, to stjerner, ett ønske, karakter ooooooog…. Ferdig! Vel. Da er vi fem skritt tilbake igjen.

Dette må implementeres ved at skolene og lærerne får tid, ro og tillit.

jeg hadde det sånn iløpet av ungdomsskolen, men når jeg startet på videregående ble alt så mye bedre. Jeg håper det ordner seg for deg også 🙂       – THEDARKLIFE

Dette er en kommentar på en blogg som heter psykisksykjente. Hun har skrevet et innlegg om de mange grunnene til at hun hater skolen, og får heldigvis en oppmuntrende kommentar. Det som slår meg i innlegget hennes er at hun hater alt det «skolske», alle krav om innsats og å følge med – konsentrere seg,  det travle og heseblesende, ordene i bøkene og maset fra lærerne. Alt det som gjør skolen til det den er og alltid har vært. Jeg vil ha en skole som er mindre skolsk, og mer altschoolsk eller barnehagsk, der elevenes aktivitet er i sentrum, og ikke lærerens. Vi må ha et skolesystem som åpner for mangfoldet, og som lar oss tilpasse der vi kan, uten å løpe i ring og bite oss i halen over regelverk og byråkrati. Lærerne må få ro til å sørge for at elevene opplever en skole der det er rom for å prøve og feile, undre seg og utforske, samtidig som de møter tydelige faglige krav og voksne som genuint liker dem. Jeg vil ha lærere som har tid til å se og hjelpe hver enkelt i større grad enn nå. Vi trenger politisk vilje til å investere mer i skolen. Ikke for de mange, men for de få.  Det finnes vel ikke noe bedre å investere i en fremtidige lykkelige mennesker?

Jeg svartmaler kanskje mer enn jeg pleier i dette innlegget, men akkurat nå er det litt svart. Kanskje denne jobben passer bedre for mennesker som bryr seg mindre enn det jeg gjør.

Jeg kartlegger elevene mine. Fra første dag observerer jeg dem, prater med dem, og gir oppgaver som både bevisst og ubevisst vil vise ulike sider ved dem. Jeg blir kjent med elevene mine, slik at jeg vet hva de liker, hva de er flinke til, hva de føler om skolen, hvordan de har det hjemme og hva de synes er vanskelig.

I tillegg kartlegger jeg elevene i matematikk. Som regel har jeg undervist dem noen timer allerede innen kartleggingsprøven kommer, og som regel er den så godt som overflødig. Jeg blir ikke overrasket. Noen ganger legger jeg prøvene i rekkefølge etter antatt poengscore, og de ligger skremmende likt etter jeg har rettet. – Jaja, tenker jeg. – Nå har jeg ihvertfall dokumentasjon.

Noen hevder at den kartleggingen som kan gjøres ved hjelp av tester er mer pålitelig enn den jeg gjør når jeg observerer. Det er den nok kanskje. Ihvertfall hvis testene administreres riktig, hvis resultatene tolkes riktig, og hvis tiltakene som hører til faktisk settes inn. Uansett hvordan vi vrir og vender på det vil det menneskelige spille inn når vi jobber med mennesker. Det spiller ingen rolle hvor mye evidens vi har om hva som fremmer læring; små barn er ikke maskiner som, dersom de fores med rett input vil produsere ønsket output. Evnetester og kartlegging er utrolig viktige når den observasjonen vi gjør ikke er nok lenger, men er det virkelig nødvendig å gjøre med alle? Er det riktig bruk av ressurser?

Noen av tilbyderene av kartlegginger og evnetester vil også selge quick-fixes. Det er en fristende, men farlig tanke i skolen. Elevenes faglige prestasjoner henger klart sammen med deres trivsel, og deres relasjon til lærerne. Dette er den viktigste jobben læreren har, og den er tidkrevende! Kartlegging av typen jeg nevnte i første avsnitt vil bygge relasjon, mens kartlegging som krever testing vil i verste fall bidra til å svekke relasjonen. Les mer om viktigheten av å dyrke lærerens relasjonskompetanse her.

Uansett hvordan en velger å kartlegge – det viktigste kommer etterpå. Nå kommer relasjonskompetansen min til nytte! Jeg skal bruke kunnskapen jeg har om elevene til å tilpasse undervisningen best mulig. Nå må Helle få lov til å bruke Campus Inkrement og Khan Academy til å jobbe med kompetansemål for videregående. Jeg må finne konkreter som kan støtte Henrik, og jeg må finne tid der jeg kan få sjansen til å hjelpe han og et par andre som jeg ser mangler grunnleggende tallforståelse. Samtidig har jeg en stor hop midt på midten som flittig og fint vil at jeg skal gjennomgå noe på tavla, så kan de prøve selv. Igjen og igjen. Det er overkommelig. Jeg blir utrolig sliten, og jeg går med konstant dårlig samvittighet, men det går på et vis.

Hadde jeg bare hatt et litt større klasserom. Et bord med 4-5 pc’er bakerst, og et tilknyttet grupperom med massevis av leker og konkreter. Et godt sted å samles foran ei tavle, og gode pulter til å jobbe alene eller sammen. Og hadde jeg bare hatt med meg en assistent! Som kunne klippe og lime, og henge opp en plakat av det vi nettopp hadde gjennomgått, hjelpe elever, hjelpe meg og være en å spille ball med. Kanskje til og med gi meg tid til litt kartlegging?

Kunnskapen om elevene har jeg altså, men jeg klarer kun i begrenset grad å gjøre nytte av den. Jeg skulle så gjerne hatt en alternativ offentlig skole – som ligner mer på våre private motstykker, og som ga bedre plass til mangfoldet av elever! Hvorfor kan vi ikke bare gå inn for det? Hva er det som stopper oss?