Jeg kartlegger elevene mine. Fra første dag observerer jeg dem, prater med dem, og gir oppgaver som både bevisst og ubevisst vil vise ulike sider ved dem. Jeg blir kjent med elevene mine, slik at jeg vet hva de liker, hva de er flinke til, hva de føler om skolen, hvordan de har det hjemme og hva de synes er vanskelig.

I tillegg kartlegger jeg elevene i matematikk. Som regel har jeg undervist dem noen timer allerede innen kartleggingsprøven kommer, og som regel er den så godt som overflødig. Jeg blir ikke overrasket. Noen ganger legger jeg prøvene i rekkefølge etter antatt poengscore, og de ligger skremmende likt etter jeg har rettet. – Jaja, tenker jeg. – Nå har jeg ihvertfall dokumentasjon.

Noen hevder at den kartleggingen som kan gjøres ved hjelp av tester er mer pålitelig enn den jeg gjør når jeg observerer. Det er den nok kanskje. Ihvertfall hvis testene administreres riktig, hvis resultatene tolkes riktig, og hvis tiltakene som hører til faktisk settes inn. Uansett hvordan vi vrir og vender på det vil det menneskelige spille inn når vi jobber med mennesker. Det spiller ingen rolle hvor mye evidens vi har om hva som fremmer læring; små barn er ikke maskiner som, dersom de fores med rett input vil produsere ønsket output. Evnetester og kartlegging er utrolig viktige når den observasjonen vi gjør ikke er nok lenger, men er det virkelig nødvendig å gjøre med alle? Er det riktig bruk av ressurser?

Noen av tilbyderene av kartlegginger og evnetester vil også selge quick-fixes. Det er en fristende, men farlig tanke i skolen. Elevenes faglige prestasjoner henger klart sammen med deres trivsel, og deres relasjon til lærerne. Dette er den viktigste jobben læreren har, og den er tidkrevende! Kartlegging av typen jeg nevnte i første avsnitt vil bygge relasjon, mens kartlegging som krever testing vil i verste fall bidra til å svekke relasjonen. Les mer om viktigheten av å dyrke lærerens relasjonskompetanse her.

Uansett hvordan en velger å kartlegge – det viktigste kommer etterpå. Nå kommer relasjonskompetansen min til nytte! Jeg skal bruke kunnskapen jeg har om elevene til å tilpasse undervisningen best mulig. Nå må Helle få lov til å bruke Campus Inkrement og Khan Academy til å jobbe med kompetansemål for videregående. Jeg må finne konkreter som kan støtte Henrik, og jeg må finne tid der jeg kan få sjansen til å hjelpe han og et par andre som jeg ser mangler grunnleggende tallforståelse. Samtidig har jeg en stor hop midt på midten som flittig og fint vil at jeg skal gjennomgå noe på tavla, så kan de prøve selv. Igjen og igjen. Det er overkommelig. Jeg blir utrolig sliten, og jeg går med konstant dårlig samvittighet, men det går på et vis.

Hadde jeg bare hatt et litt større klasserom. Et bord med 4-5 pc’er bakerst, og et tilknyttet grupperom med massevis av leker og konkreter. Et godt sted å samles foran ei tavle, og gode pulter til å jobbe alene eller sammen. Og hadde jeg bare hatt med meg en assistent! Som kunne klippe og lime, og henge opp en plakat av det vi nettopp hadde gjennomgått, hjelpe elever, hjelpe meg og være en å spille ball med. Kanskje til og med gi meg tid til litt kartlegging?

Kunnskapen om elevene har jeg altså, men jeg klarer kun i begrenset grad å gjøre nytte av den. Jeg skulle så gjerne hatt en alternativ offentlig skole – som ligner mer på våre private motstykker, og som ga bedre plass til mangfoldet av elever! Hvorfor kan vi ikke bare gå inn for det? Hva er det som stopper oss?