Fraværsgrense og annet talltull

Postet den av
4

Jeg mener at elever både i grunnskolen og videregående skal være tilstede på skolen når det er undervisning. Jeg har mange tanker om hvorfor flere allikevel uteblir, men årsaker og sammenhenger her er langt mer komplekse enn at jeg vil behandle dem i dette innlegget.

Dette innlegget skal handle om den typen tiltak som ikke bare er alt for lettvint, men som i tillegg kan gjøre enda større skade, og samtidig fratar profesjonelle yrkesutøvere mulighet til å utvise faglig og pedagogisk skjønn.

Jeg snakker selvsagt om de absolutte tallgrensene som skal styre både det ene og det andre i skolen. Lærerstudenter skal ha 4 i matte, lærere skal ha x antall studiepoeng for å undervise fag og elever i videregående skal ha 90% tilstedeværelse for å få karakter i faget.

Jeg skjønner tilhengerne av slike rigide regler godt. Reglene forenkler hverdagen, da de vanskelige profesjonelle vurderingene er redusert til ja/nei. Det er så enkelt å kunne vise til et tall. Veien derfra er kort til ansvarsfraskrivelse.

Tallregler kan absolutt være effektivt, men er det effektfullt? Kommer vi til å oppnå noe? Blir skolen bedre og profesjonen sterkere?

De lettvinte tallreglene gjør profesjonelle lærere og ledere til funksjonærer og byråkrater. Reglene tjener bare de som ikke evner eller makter å gjøre de vanskelige valgene, og de som jobber under press fra mellomnivåer. Det kan umulig være lurt?

Hvorfor ikke innføre veiledende tall? Prøveordninger? Andre tiltak først – heller enn sammen med og etter?

Ingenting har enkle årsaksforklaringer i skolen. Ingen elever er helt like, og det finnes ingen lettvinte løsninger. Det er aldri så enkelt at ja eller nei, og da skulle man heller aldri hatt regler som undergraver lærernes profesjonelle skjønn. Det får vi nå, og de som taper er de profesjonelle lærerne og de svakeste elevene.

10 tabuer i skole-Norge

Postet den av
12

I skolediskusjoner havner man dessverre fort i skyttergraver. Det er liksom alltid enten eller: For mye eller for lite teknologi, relasjoner eller fag, koseskole eller kunnskapsskole. Synd – for «oss mot dem», fører sjelden til nye og gode løsninger. Noen temaer er også sterkt tabubelagte. Også synd. Skolens selvfølgeligheter bør kunne tåle en god diskusjon, som kanskje reiser noen spørsmål?

  1. Aldersblanding 

Alle elever (med få unntak) begynner på skolen det året de fyller 6 år, uavhengig av når på året de fyller, hvilke evner og ferdigheter de har. Kan det tenkes at dette ikke er den beste løsningen? Kunne man sett for seg at første og andre trinn gikk sammen? At vi løste opp litt i de gamle strukturene med klasser og trinn? Kunne vi fått til bedre tilpasning til den enkelte?

2. Skoleferier og skoleåret

Hvert år skrives det om den avleggs potetferien på høsten, og den alt for lange sommerferien som saboterer elevenes læring. Det magiske tallet er kanskje 190, men må de legges som nå? Alle vil ha russefeiring etter eksamen, men ingen er villige til å flytte på eksamen for å beholde russefeiringens sammenheng til 17.mai.

3. Lærernes arbeidstid

Sikkert unødvendig å utbrodere her, men sånn for moro skyld; har noen prøvd å la noen utenfor skolen lese avtalen vår? Legg gjerne igjen en kommentar med responsen du fikk!

4. Lik lønn for likt arbeid

Utdanning skal lønne seg. Men skal det være det eneste som bestemmer? En lektor gjør samme jobb som en adjunkt – og lengden på utdanningen sier ingenting om kvaliteten på undervisning og oppfølging av elever.

5. Dårlige lærere

Noen ganger får vi det til å høres ut som de ikke finnes. De er ikke dårlige mennesker, men de passer ikke i yrket. De bør finne noe annet å gjøre.

6. Ufaglærte

Noen ganger finner man gull. Natural teachers, som en bare kan håpe på at tar lærerutdanning. Det er ikke lov å si at slike gjør en bedre jobb enn lærere med lang utdanning.

7. Skolefagene

Disse er ikke lette å rokke ved. Alle vil at andre skal leke «Hva skal ut», men ingen vil være med selv.

8. Metodefrihet

Joda. Men innenfor en grense vel? Kan man diskutere de grensene uten at man havner på «standardisert undervisning»?

9. Fellesskolen/likhetsskolen

Betyr det at alle skal kunne litt av alt? Kan man tenke seg en skole med flere valg allerede i grunnskolen?

10. Gangetabellen

Må alle kunne gangetabellen?

(PS: jeg har ikke egentlig veldig sterke meninger om noen av disse. Kun en samling temaer som ser ut til å provosere.)

Spar tusenvis med 2:1!

Postet den av
1

Flere og flere skoler ruller ut en 1:1-løsning, med digital dings til alle elever. På høy tid, forøvrig. Men er det den beste løsningen?

Jeg er foreløpig på en dataromskole. I tillegg har vi to traller med snart-murstein-bærbare. Ofte av nødvendighet, heller en opprinnelig intesjon, har jeg latt elevene jobbe to og to når vi har opplegg som krever en pc. Og da har jeg sett noe spennende. De lærer mer!

Selv kjedelige og enkle nettsider (slike som hører til læreverk) blir bedre når elevene jobber to og to. Test deg selv, med svaralternativer eller sett strek fra ord til forklaring, blir plutselig gjenstand for diskusjon heller enn gjetting. De diskuterer formuleringer i tekster, eller hvordan de skal løse et problem i et spill, eller med kodeoppgaver. Kort sagt utvikler de ferdigheter for fremtiden; kreativitet, samarbeid, kommunikasjon og kritisk tenkning. Tenk det! Dobbelt så mye av den viktige læringen til prisen av en!

I tillegg tenker jeg at dette er læring på elevenes premisser. De er vant til å samarbeide, eller dele underholdning på skjermer. De studerer hvordan andre løser problemer ved å streame kjente gamere, og de diskuterer det de har lært med hverandre. Jobben er halvveis gjort for oss – vi må bare anerkjenne at ungdom allerede har disse egenskapene, og foredle dem til bruk ved skolefaglig læring. For eksempel ved å la dem jobbe 2:1.

Så dersom du sitter på en skole, eller i en kommune – og venter på å få råd til 1:1…Kanskje utnytte ventetiden litt bedre?

 

Spill i skolen – en noe morbid suksess!

Postet den av
Svar

I dag hadde jeg en sånn time som gjorde at jeg kjente på gleden ved å være lærer. En sånn time der alle elevene var engasjert, og ikke ønsket å ta friminutt.

Etter seks uker med kjemi, og haugevis av forsøk, syntes jeg det ble litt nedtur å skulle begynne med temaet «Sykdommer, helse og livsstil». Jeg måtte finne noe som kunne piffe det litt opp, og lette etter aktuelle forsøk, og også aktuelle spill. Da fant jeg «pandemic 2»  – et spill der man skal lage sin egen bakterie, virus eller parasitt og forhåpentligvis utslette menneskeheten.

Spillet er langdrygt, har kjedelig grafikk og krever en del lesing på engelsk. Jeg hadde ikke særlig store forhåpninger om at det skulle slå an. Så feil kunne jeg ta. Da jeg skulle vise og forklare litt i starten av timen, fikk jeg kommentaren: «Kan vi ikke få begynne å spille selv heller? Vi finner ut av det»

Og det gjorde de jo. De kastet seg over det – og leste og lærte om ulike smittebærere, symptomer, resistans og forebygging. De valgte strategiske milde symptomer og sørget for at sykdommen spredte seg, og de valgte å gjøre sykdommen motstandsdyktig mot miljøforhold i områder der de ennå ikke hadde klart å infisere nok. Engasjementet vokste mens flere og flere regioner i verden ble farget røde, og sykdommene fortsatte å utvikle seg.

«DE DØR! DE DØR AV DEPRESJON!!!» – en ellers stille og forsiktig jente kaster hendene i været av å ha klart å utslette befolkningen i India. Samarbeidet mellom elevene bytter mellom krangling om hva som er best strategi, og jublende lagfølelse av å farge nok en region rød. De leker, og lærer så godt!

En fantastisk time – men, sånn for vår alles framtid, jeg håper ikke at disse elevene blir sittende med ansvar for biologisk krigføring noen gang. Da er det kjørt.

 

Dreper skolen kreativitet – også for lærere?

Postet den av
4

I denne etterhvert berømte talen til Sir Ken Robinson, hevder han at skolen dreper barnets iboende kreativitet. Jeg er enig. På noen områder er det helt nødvendig. Vi vil for eksempel ikke være i stand til å kommunisere med hverandre dersom alle barn skulle fått finne på sine egne ord eller bokstaver. Da vår toåring begynte å snakke om «alle guttane så spele bonkiball», prøvde vi i det lengste å beholde ordet, men akk. Nå heter det fotball hos oss også. En kollegas barn kom ut i hagen og proklamerte at «å så kjekt! Me har fått dinglebål!» (bålpanne, hvis dere lurte; det erstattet deres tidligere trillebål (kulegrill))

Barn har en fantastisk evne til å prøve seg fram, til å finne på og til å feile – og lære. I skolen møter de en fasitkultur, med mindre rom for lek og undring. Det er litt som i sangen av Alf Prøysen: «Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei. Hæin skulle tegne Babylon, men lærer’n hæin sa nei, hæin ød’la hele arket, hæin var tufsete og dom,»  Slike lærere eksisterer nok knapt lenger, men fokuset på å utføre oppgaver bestemt av de voksne er der. Målsjekker, kartlegginger, lekser – har i de fleste tilfeller et «fasitsvar».  Den russiske pedagogen Leonid Zankov har et alternativt system, der undring og analyse blir inngangsporten til bokstaver og tall:  «The emphasis in elementary education should be on concepts rather than on developing dexterity in manipulating linguistic and mathematical symbols. The latter skills are better set on a firm understanding of fundamental language patterns and mathematical relations.»

Min egen erfaring med barn på mellom- og ungdomstrinnet er at de ikke lenger klarer å være kreative. Får de spørsmål om hva de synes, tror eller mener, så står de helt fast. Hvilket svar vil du ha, lærer? Jeg hadde nettopp en vikartime på sløydsalen, der en elev forkastet en nesten perfekt rund klokkeskive, fordi den var bittelitt flat på den ene siden, og dermed kunne hun få karaktertrekk. Jeg var lettere sjokkert, men tenkte det var best hun fikk begynne på ny. Kreativiteten er altså drept, selv i de kreative fagene. Du skal få en dag i morgen, men den står full av innleveringer, muntlige framføringer, prøver og skolefaglige oppgaver. Blanke ark og fargestifter ble dere ferdige med i barnehagen.

I dag hadde jeg besøk av en kollega som beskrev et «kreativt trykk i hodet», som hun ikke fikk utløp for i jobben. Hun burde jo absolutt det – yrket vårt er fullt av kreative utfordringer, men av en eller annen grunn så gikk det bare ikke. Hun hadde på et tidspunkt googlet kreativitet og formidling, i håp om å finne noe annet hun kanskje kunne brukes til. Resultatet var et vell av kurs som tilbød å skape mer kreative medarbeidere for bedriften. Skolen bruker 10 år på å drepe kreativiteten din, og 10 år senere betaler arbeidsgiveren din 25 000 for at du skal få gå på kurs for å finne den tilbake. Oh, the irony!

I denne fantastiske teksten av Fabrice Caline, beskriver han noe av det samme: «Mang en gang har jeg tenkt at jeg må finne et yrke med frihet og tid til å prøve og feile, tid til å være kreativ. Enn så lenge har jeg ikke funnet bedre løsning enn å bare jobbe i deltidsstilling. I min ubetalte arbeidstid utvikler jeg meg gjennom mitt personlig læringsnettverk (PLN)» Tenk det! Lærere som velger å jobbe deltid for å få gjøre jobben bedre!

Jeg kjenner på det selv også. Hver høst har jeg en million ideer som sakte men sikkert forsvinner i manglende utstyr, elever som ikke var så motiverte, manglende tid, en mobbesak, en runde med vannkopper hjemme eller mine egne trygge rutiner. Det handler om tid, men det handler også om et system som har en eksamen i den ene enden. Det handler om hva det gjør med elever og lærere, og det handler om politikere som vil ha flere av dem, og attpåtil i de siste kreative skansene i skolen. Jeg vil ha en dag i morgen som ren og ubrukt står, med litt bedre tid, og med blanke ark og fargestifter til. Da skal jeg skape skolen sånn vi ville skapt den i dag, med kreativitet, nysgjerrighet, samarbeid og kritisk tenkning til det som består, og har fått bestå så alt for lenge.

Hvordan knuse en profesjon

Postet den av
Svar

På pedagogstudentenes landsmøte skal kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ha sagt at «idealet burde være at profesjonen driver utviklingen av eget yrke og utdanning.»

Jeg får lyst til å ta frem de styggeste ordene jeg kan. Forkortelser med F i, og skrike høyt mens jeg river meg i håret. Hva er det som står i veien for det?

Jeg har tidligere skrevet at politikk står i veien for skoleutvikling, og jeg har også erkjent at Isaksen har et poeng i at vi som profesjon har stått mer på vaktbikkjebeinet, enn på utviklingsbeinet – men hør nå her!

Fra en myk begynnelse der skolefrukten ble fjernet og Isaksen lot karakterer på barnetrinnet legges på hylla (Nå er de visst begravd for godt – muligens fordi at de er snikinnført i form av fargekoder og smilefjes?), så har det kun gått en vei. Mot profesjonens ønsker om utvikling.

Økte kompetansekrav og mer etterutdanning ble en lov med tilbakevirkende kraft, med enorme konsekvenser for kommunene og enkeltlærere. Lite gjennomtenkt, og på ingen måte på lag med profesjonen.

Fraværsgrense i videregående gikk fra et ønske om utprøving med 15%, til 10% innført på alle skoler fra høsten 16. Departementet gikk imot sitt eget direktorat, og profesjonen, og ingen vet ennå hvordan dette skal bli i praksis. Kjell Ove Hauge skriver grundig og godt om hans bekymringer for høsten.

Barnehagemeldingen kommer med forslag om en barnehage med mer læring på de voksnes premisser, på tross av at profesjonen mener at det er feil vei å gå. Eivor Evenrud forklarer her.

Når ny femårig lærerutdanning skal utformes, foreslås det å marginalisere faget som gjør oss til en samlet profesjon. At man ikke skal kunne velge et emne innenfor pedagogikken å fordype seg i på masterstudiet er helt hårreisende, og vitner om svært liten innsikt i hva lærerprofesjonen faktisk er.

Det siste nye er et forslag om skriftlig eksamen i norsk, engelsk og matte for alle tiendeklassinger. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Jeg blir så oppgitt over politikernes manglende kunnskap om skole, over deres instrumentelle syn på læring, over deres kyniske hersing med ungdomsliv og over deres uvettige bruk av årlige 62 millioner kroner som ikke kommer til å gjøre noe som helst nyttig. Alle har rett på videregående! Hvorfor skal vi ha eksamener i det hele tatt?!

Profesjonen ber om flere, flere, flere og ministeren svarer med bedre, bedre, bedre! Resultatet blir færre, færre, færre og dårligere, dårligere, dårligere.

Idealet er kanskje en profesjon som står for egen utvikling, men målet ser ut til å være en profesjon nesegrus i en blodpøl.

Hva er det man sier på vurderingsspråket? Tror vi setter et kryss under «På vei», jeg, Torbjørn. Lykke til videre!

Skoleordbok for alle!

Postet den av
2

Det florerer mange nye rare ord i skoleverden. Mange av dem ønsker jeg å la være å bruke, og tar da i bruk bedre ord som betyr omtrent det samme. Her er en guide slik at du også kan snakke og skrive riktig om skole!

Benchmarking: Konkurranse

Best Practice: Det som funker best. Vanskelig å finne bare et ord, men jeg vil si at å være god lærer er godt på vei dekkende.

Brukere: I mitt hode er brukere noe helt annet enn elever og foreldre.

Effektivisering: Større klasser.

Evidens: Klare tegn på at noe vi antar virker, faktisk virker. Kan brukes, og det er også ønskelig at flere bruker det etter denne definisjonen:

Capture

Læringstrykk: Trykk er i fysikken definert som kraft pr areal, men de som har funnet på dette tøyseordet vet nok ikke mye om fysikk. Læringstrykk skal altså si noe om hvor mye læring en klarer å trykke inn på kortest mulig tid. Direkte oversatt betyr det «Å kjøre opp tempoet slik at halve klassen faller av lasset.» Jeg bruker ordet motivasjon, som er det jeg tror de egentlig mener. Det er tross alt det som faktisk skal til for å få til mer læring.

Læringsutbytte: Et ord som skal si noe om hvor mye som kommer ut per det som puttes inn i skolen. Absurd. Skolens mandat er læring og danning. Bruk de ordene.

Omdømmebygging: Hvor bra er skolens hjemmeside?

Skoleeier: Kommunen eller fylkeskommunen

Standardisering: Det som gjør at all Mcdonaldsmat i hele verden smaker likt. Finnes heldigvis ikke et godt ord i skolen. Se ellers under Best Practice

Virksomhet/resultatenhet: Skolen

Virksomhetsleder/enhetsleder: Rektor

(Listen kan justeres og videreføres med hjelp fra dere. Forslag mottas med takk!)

Fast plass mellom stolene

Postet den av
1

Hva skjer med elevene som sliter, men ikke sliter nok? En frustrasjon som har bygget seg opp over lengre tid, er den jeg har over skolesystemet vårt som ikke fanger opp mange av disse. De som fungerer så greit at de ikke blir tilrådd spesialundervisning etter opplæringslovens §5.1, og som ikke lever under så bekymringsverdige forhold at barnevernet går inn med tunge tiltak. Elevene som havner mellom alle stolene, og blir glemt og værende der til de dropper ut av videregående og begynner å koste samfunnet store penger. De jeg skulle ønske at vi hadde investert i da det enda var mulig å utgjøre en positiv forskjell.

Det er kanskje spesielt elevene som sliter med dårlig psykisk helse som havner her. I tillegg elever med diagnoser i autismespekteret, og elever med sosiale vansker og atferdvansker. Jeg er overbevist om at flere av disse elevene ville klart seg langt bedre om vi kunne tilby dem skolegang med tettere oppfølging fra voksne –  kanskje ikke èn til èn i 100%, men det å ha en egen kontaktperson som starter dagen, og følger opp når ting blir vanskelig. Stillaser og støttehjul inntil de er klar for å takle skolehverdagene alene. For så mange unge blir den ene viktige voksne redningen og løsningen. Svært ressurskrevende, selvsagt – og umulig å få til uten at en sakkyndig har tilrådd det.

Noen elever havner i en ond sirkel av byråkratisk rigiditet; Eleven henvises PPT fordi at h*n ikke fungerer faglig og sosialt i ordinær undervisning. PPT tilrår ikke spesialundervisning på bakgrunn av at elevens kognitive evner er gode, og skolen kan/bør/skal tilrettelegge. Rektor vil ikke sette inn ekstra folk når PPT ikke tilrår. Forståelig. Det humper og går, og man bruker de ressursene man har. Eleven sakker lenger og lenger akterut. Søking til videre skolegang blir vanskelig. Alt er gjort riktig, men ingen har gjort det rette. Eleven er fanget mellom stolene. På videregående lurer de på hvorfor ingen har gjort noe før.

Hva gjør vi, og hva kan vi gjøre? En utfordring er –  og jeg beveger meg muligens ut på tynn is her, at jeg tror noen kommuner opererer med litt kreative tolkninger av lovverket. Muligens for å unngå å bruke mye ressurser på 5.1. Jeg har både hørt om kommuner som setter tak på hvor mange elever som skal ha spesialundervisning, og jeg har lest sakkyndige vurderinger uten konklusjon(!). Målet må vel være å spare penger? Eller har disse juridiske dokumentene blitt for vanskelige å jobbe med på en fornuftig måte? Gjør vi da det rette eller det riktige? Vi må selvsagt ha et tydelig lovverk som følges – og kanskje vi trenger en ny paragraf for de som faller gjennom?

Uavhengig av hvor formelle vi er med det formelle,  så mener jeg det er utrolig viktig at vi i tillegg snakker sammen, og spiller på lag for elevene. Bruke litt sunt bondevett, fordi It takes a village.  Dersom en halv dag med arbeidstrening er det som skal til for å motivere og føre til mestring for en elev, bør en kunne få til det uten å fylle ut femten papirmetre. Da må foreldre, skole, ppt og eventuelt barnevern og helsevesen sammen være landsbyen som støtter og løfter, og gjør det rette litt kjapt, heller enn det riktige veldig sakte. Når flere instanser er inne rundt et barn, så er det helt avgjørende at de snakker sammen, og kommer med tiltak som alle kjenner omfanget av. Kommunen bør ha systemer for dette. Et sikkerhetsnett for hver elev, fordi instansene har et fast og jevnlig samarbeid, som både kan gi pragmatiske løsninger og sikre god dokumentasjon.

Noen ganger vil den pragmatiske løsningen være å sette inn en voksen som kan veilede fram til livsmestring. I det som i dag er “ordinær undervisning” på de fleste skoler, så ser jeg ikke andre løsninger for å redde elevene fra tomrommet mellom stolene. Jeg tror de er verdt det. Så får vi i tillegg ha et langsiktig mål å få til god differensiert og tilpasset undervisning som vil fange opp disse elevene uten omfattende ressursbruk. Det er fullt mulig, men tror jeg dessverre vil kreve en større omorganisering en skole-Norge er klar for,  og mer nytenkning enn det finnes i skolen i dag.

 

Jentete irritasjoner

Postet den av
Svar

Jeg har de siste to årene skrevet innlegg i anledning kvinnedagen, og når jeg nå gjør det for tredje gang har jeg kanskje forpliktet meg litt på at det skal bli en tradisjon.

Så var det tema da. Jeg vender nesten tilbake til den sorte, dype navlen, men vil denne gangen oppfordre til det motsatte; slutt å bry dere!

Jeg har noe som jeg har grublet på lenge. Faktisk så lenge at det begynner å føles som en litt sånn umoden tanke. Noe jeg burde ha funnet ut av i ungdommen. For å forklare må jeg si litt om hvem jeg er, og i så måte kanskje bli mer personlig enn jeg pleier å være på bloggen.

Jeg misliker generaliseringer, kjønnsstereotypier og denslags, men det er nok fare for at noen av dem allikevel vil dukke opp her. Det er vanskelig å unngå når en skal snakke om kjønnsroller og kjønnsidentitet.

Så – hvem er jeg?

Jeg er en pyntedokke og guttejente. Jeg elsker klær, interiør, teknologi, sci-fi og fantasy. Jeg liker å diskutere, og jeg er sikkert irriterende påståelig. Samtidig griner jeg av absolutt alle filmer i hele verden, og klarer knapt å se en hel nyhetssending uten å ta til tårene. Jeg kan være selvkritisk nesten til det paranoide, og neste dag være selvhevdende og tøff. Jeg har utpregede maskuline egenskaper, og også tydelige feminine sider.

Da jeg var yngre var det flaut å like ting som jeg tenkte på som «jentete». Hotell Cæsar for eksempel. Eller high school-filmer om populære, slemme jenter, og snille nerdejenter som ble pene og fikk kjæreste. Jeg var flau over å like intriger og drama fordi det ble framstilt som fordummende lavkultur. Og her kommer det som jeg har undret meg over så lenge; Er det å være jentete degraderende? Små og store irritasjoner jeg har forsterker dette inntrykket for meg.

Jeg irriterer meg over at mange – spesielt menn, tilsynelatende synes at strikketøy er det mest provoserende kvinner kan henge fingrene i.

Jeg irriterer meg over at noen mente at Torbjørn Røe Isaksen «utleverte» kona da han twitret om at hun var litt sur for at det berømte TV2-hotellet skulle forlate TV2.

Jeg irriterer meg over at noen jenter blir sett ned på fordi at de synes det er gøy med sminke og klær.

Jeg irriterer meg over at «gutteting» og «jenteting» er ord vi bruker.

Jeg irriterer meg enda mer over at jenter som liker «gutteting» er litt kule, mens motsatt fortsatt ikke er helt stuerent.

Jeg irriterer meg over at noen «løper som ei jente» eller «kaster som ei jente»

Jeg irriterer meg over at vi skammer oss over ting som gir oss glede.

Jeg irriterer meg over at jeg fortsatt er opptatt av det.

Og så lurer jeg på om det er reelt. Og hva det skyldes. Og om det vil gå over.

Første skritt må ihvertfall være at vi skal slutte å mene så forbaska mye om hvordan andre velger å kle seg, hva de ønsker å uttale seg om og hva de foretrekker å underholde seg med. Kardemommelov foran jantelov, og stå opp for det du liker!

Det jeg gleder meg mest til denne våren? Ny sesong av Paradise Hotel og ny sesong av Game of Thrones.

Ha en lat og herlig kvinnedag!

Min drømmelærerutdanning!

Postet den av
Svar

Dette er ikke et innlegg om min lærerutdanning. Det var ikke mye drømmeaktig ved den. Det jeg vil er å beskrive en lærerutdanning som jeg gjerne ville hatt, og som jeg tror ville gagnet skolen. Hvordan kan vi skape drømmelærere? Hvordan kan vi lage en lærerutdanning som ruster studentene for yrket, og skaper en bedre skole for alle elever?

Praksis

Det sies at man skal gjøre noe i 10 000 timer for å bli god til det. Da tror jeg det er best å bare hoppe i det. La lærerutdanningen starte med minst et halvt års praksis. En student som både «skygger», assisterer og blir veiledet av en mentorlærer. Mentorlærer kunne vært en karrierevei for lærere.  Etter et halvt til ett år med praksis vil studenten ha dannet et godt bilde av skolen fra lærersiden. Noen vil kanskje hoppe av før det har gått så langt, og det er som regel best for alle parter!

Deretter vil den «vanlige» lærerutdanningen ta til, med jevne innslag av praksis gjennom hele studieløpet. Praksis bør da være knyttet til fag og konkret teori og oppgaver. Til slutt, før læreren er ferdigutdannet, bør det igjen gis en praksisperiode – eller en slags turnusordning, der studenten/læreren jobber ved en skole, men får veiledning både fra veiledere ved skolen, og faglærere ved universitet/høgskole. Dette vil kunne knytte UH-sektoren nærmere praksisfeltet.

Fag

Fagene bør sammenfalle med skolefagene, og man bør kunne velge 2-4 alt etter hvilket årstrinn man ønsker å jobbe på (det bør man kanskje ha funnet ut av etter et halvt- ett år i praksis?). For 1-2. trinn bør grunnleggende lese-, skrive- og regneopplæring være obligatorisk. Fagene bør inkludere fagdidaktikk, bør både gripe dypt og bredt, og det bør legges stor vekt på modellering av metode og variasjon i undervisningen. Enhetene bør gå over mer enn et semester, og en bør selvsagt benytte mappevurdering og gruppeoppgaver som «eksamensform».

Profesjonsfag

Pedagogikk er uten tvil det viktigste profesjonsfaget, men hadde det vært mulig å spisse det litt, og legge til noen andre profesjonsfag også? Hva om man lærte pedagogikk tilpasset trinnet en skulle jobbe på? Det glemte og sårbare mellomtrinnet hadde kanskje fått et velfortjent løft fram i lyset da.

I tillegg til pedagogikk, så er det mye kunnskap man etterlyser i lærerutdanningen: Vi burde lære mer om (mange!) forskjellige diagnoser, spesialpedagogikk, migrasjonspedagogikk, bruk av digitale verktøy, konflikthåndtering, organisasjonslære, førstehjelp, klasseledelse, mobbing, psykisk helse, syn og hørsel, lovverk og styringsdokumenter. Man kan sikkert klare å putte disse emnene, og flere, i noen fagsekker.

Kanskje også profesjonsetikk kunne blitt et eget fag?

Hvor lang skal utdanningen være? Hvor mange studiepoeng skal den gi, og hvilken tittel skal man få? Aner ikke. Disse tingene er ikke relevant nok til å få være med i drømmen min.

Kostnader og praktisk gjennomføring, sier du? Det er vel sjelden det drømmer er laget av heller.