På pedagogstudentenes landsmøte skal kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ha sagt at «idealet burde være at profesjonen driver utviklingen av eget yrke og utdanning.»

Jeg får lyst til å ta frem de styggeste ordene jeg kan. Forkortelser med F i, og skrike høyt mens jeg river meg i håret. Hva er det som står i veien for det?

Jeg har tidligere skrevet at politikk står i veien for skoleutvikling, og jeg har også erkjent at Isaksen har et poeng i at vi som profesjon har stått mer på vaktbikkjebeinet, enn på utviklingsbeinet – men hør nå her!

Fra en myk begynnelse der skolefrukten ble fjernet og Isaksen lot karakterer på barnetrinnet legges på hylla (Nå er de visst begravd for godt – muligens fordi at de er snikinnført i form av fargekoder og smilefjes?), så har det kun gått en vei. Mot profesjonens ønsker om utvikling.

Økte kompetansekrav og mer etterutdanning ble en lov med tilbakevirkende kraft, med enorme konsekvenser for kommunene og enkeltlærere. Lite gjennomtenkt, og på ingen måte på lag med profesjonen.

Fraværsgrense i videregående gikk fra et ønske om utprøving med 15%, til 10% innført på alle skoler fra høsten 16. Departementet gikk imot sitt eget direktorat, og profesjonen, og ingen vet ennå hvordan dette skal bli i praksis. Kjell Ove Hauge skriver grundig og godt om hans bekymringer for høsten.

Barnehagemeldingen kommer med forslag om en barnehage med mer læring på de voksnes premisser, på tross av at profesjonen mener at det er feil vei å gå. Eivor Evenrud forklarer her.

Når ny femårig lærerutdanning skal utformes, foreslås det å marginalisere faget som gjør oss til en samlet profesjon. At man ikke skal kunne velge et emne innenfor pedagogikken å fordype seg i på masterstudiet er helt hårreisende, og vitner om svært liten innsikt i hva lærerprofesjonen faktisk er.

Det siste nye er et forslag om skriftlig eksamen i norsk, engelsk og matte for alle tiendeklassinger. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Jeg blir så oppgitt over politikernes manglende kunnskap om skole, over deres instrumentelle syn på læring, over deres kyniske hersing med ungdomsliv og over deres uvettige bruk av årlige 62 millioner kroner som ikke kommer til å gjøre noe som helst nyttig. Alle har rett på videregående! Hvorfor skal vi ha eksamener i det hele tatt?!

Profesjonen ber om flere, flere, flere og ministeren svarer med bedre, bedre, bedre! Resultatet blir færre, færre, færre og dårligere, dårligere, dårligere.

Idealet er kanskje en profesjon som står for egen utvikling, men målet ser ut til å være en profesjon nesegrus i en blodpøl.

Hva er det man sier på vurderingsspråket? Tror vi setter et kryss under «På vei», jeg, Torbjørn. Lykke til videre!