Dreper skolen kreativitet – også for lærere?

I denne etterhvert berømte talen til Sir Ken Robinson, hevder han at skolen dreper barnets iboende kreativitet. Jeg er enig. På noen områder er det helt nødvendig. Vi vil for eksempel ikke være i stand til å kommunisere med hverandre dersom alle barn skulle fått finne på sine egne ord eller bokstaver. Da vår toåring begynte å snakke om «alle guttane så spele bonkiball», prøvde vi i det lengste å beholde ordet, men akk. Nå heter det fotball hos oss også. En kollegas barn kom ut i hagen og proklamerte at «å så kjekt! Me har fått dinglebål!» (bålpanne, hvis dere lurte; det erstattet deres tidligere trillebål (kulegrill))

Barn har en fantastisk evne til å prøve seg fram, til å finne på og til å feile – og lære. I skolen møter de en fasitkultur, med mindre rom for lek og undring. Det er litt som i sangen av Alf Prøysen: «Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei. Hæin skulle tegne Babylon, men lærer’n hæin sa nei, hæin ød’la hele arket, hæin var tufsete og dom,»  Slike lærere eksisterer nok knapt lenger, men fokuset på å utføre oppgaver bestemt av de voksne er der. Målsjekker, kartlegginger, lekser – har i de fleste tilfeller et «fasitsvar».  Den russiske pedagogen Leonid Zankov har et alternativt system, der undring og analyse blir inngangsporten til bokstaver og tall:  «The emphasis in elementary education should be on concepts rather than on developing dexterity in manipulating linguistic and mathematical symbols. The latter skills are better set on a firm understanding of fundamental language patterns and mathematical relations.»

Min egen erfaring med barn på mellom- og ungdomstrinnet er at de ikke lenger klarer å være kreative. Får de spørsmål om hva de synes, tror eller mener, så står de helt fast. Hvilket svar vil du ha, lærer? Jeg hadde nettopp en vikartime på sløydsalen, der en elev forkastet en nesten perfekt rund klokkeskive, fordi den var bittelitt flat på den ene siden, og dermed kunne hun få karaktertrekk. Jeg var lettere sjokkert, men tenkte det var best hun fikk begynne på ny. Kreativiteten er altså drept, selv i de kreative fagene. Du skal få en dag i morgen, men den står full av innleveringer, muntlige framføringer, prøver og skolefaglige oppgaver. Blanke ark og fargestifter ble dere ferdige med i barnehagen.

I dag hadde jeg besøk av en kollega som beskrev et «kreativt trykk i hodet», som hun ikke fikk utløp for i jobben. Hun burde jo absolutt det – yrket vårt er fullt av kreative utfordringer, men av en eller annen grunn så gikk det bare ikke. Hun hadde på et tidspunkt googlet kreativitet og formidling, i håp om å finne noe annet hun kanskje kunne brukes til. Resultatet var et vell av kurs som tilbød å skape mer kreative medarbeidere for bedriften. Skolen bruker 10 år på å drepe kreativiteten din, og 10 år senere betaler arbeidsgiveren din 25 000 for at du skal få gå på kurs for å finne den tilbake. Oh, the irony!

I denne fantastiske teksten av Fabrice Caline, beskriver han noe av det samme: «Mang en gang har jeg tenkt at jeg må finne et yrke med frihet og tid til å prøve og feile, tid til å være kreativ. Enn så lenge har jeg ikke funnet bedre løsning enn å bare jobbe i deltidsstilling. I min ubetalte arbeidstid utvikler jeg meg gjennom mitt personlig læringsnettverk (PLN)» Tenk det! Lærere som velger å jobbe deltid for å få gjøre jobben bedre!

Jeg kjenner på det selv også. Hver høst har jeg en million ideer som sakte men sikkert forsvinner i manglende utstyr, elever som ikke var så motiverte, manglende tid, en mobbesak, en runde med vannkopper hjemme eller mine egne trygge rutiner. Det handler om tid, men det handler også om et system som har en eksamen i den ene enden. Det handler om hva det gjør med elever og lærere, og det handler om politikere som vil ha flere av dem, og attpåtil i de siste kreative skansene i skolen. Jeg vil ha en dag i morgen som ren og ubrukt står, med litt bedre tid, og med blanke ark og fargestifter til. Da skal jeg skape skolen sånn vi ville skapt den i dag, med kreativitet, nysgjerrighet, samarbeid og kritisk tenkning til det som består, og har fått bestå så alt for lenge.

4 thoughts on “Dreper skolen kreativitet – også for lærere?

  1. Interessant innlegg. Har du lest Gerd Biesta? Han går grundig til verks når han drøfter hva skolen gjør med både lærere og elever (han skriver dessverre ekstremt akademisk).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s