Jeg mener at elever både i grunnskolen og videregående skal være tilstede på skolen når det er undervisning. Jeg har mange tanker om hvorfor flere allikevel uteblir, men årsaker og sammenhenger her er langt mer komplekse enn at jeg vil behandle dem i dette innlegget.

Dette innlegget skal handle om den typen tiltak som ikke bare er alt for lettvint, men som i tillegg kan gjøre enda større skade, og samtidig fratar profesjonelle yrkesutøvere mulighet til å utvise faglig og pedagogisk skjønn.

Jeg snakker selvsagt om de absolutte tallgrensene som skal styre både det ene og det andre i skolen. Lærerstudenter skal ha 4 i matte, lærere skal ha x antall studiepoeng for å undervise fag og elever i videregående skal ha 90% tilstedeværelse for å få karakter i faget.

Jeg skjønner tilhengerne av slike rigide regler godt. Reglene forenkler hverdagen, da de vanskelige profesjonelle vurderingene er redusert til ja/nei. Det er så enkelt å kunne vise til et tall. Veien derfra er kort til ansvarsfraskrivelse.

Tallregler kan absolutt være effektivt, men er det effektfullt? Kommer vi til å oppnå noe? Blir skolen bedre og profesjonen sterkere?

De lettvinte tallreglene gjør profesjonelle lærere og ledere til funksjonærer og byråkrater. Reglene tjener bare de som ikke evner eller makter å gjøre de vanskelige valgene, og de som jobber under press fra mellomnivåer. Det kan umulig være lurt?

Hvorfor ikke innføre veiledende tall? Prøveordninger? Andre tiltak først – heller enn sammen med og etter?

Ingenting har enkle årsaksforklaringer i skolen. Ingen elever er helt like, og det finnes ingen lettvinte løsninger. Det er aldri så enkelt at ja eller nei, og da skulle man heller aldri hatt regler som undergraver lærernes profesjonelle skjønn. Det får vi nå, og de som taper er de profesjonelle lærerne og de svakeste elevene.