Forsett og forventninger ved starten av et skoleår

Postet den av
Svar

Plommehøsten i fjor var stor, men plommene var små og sure. Vi fikk plukke dem i fred, for det var ikke såkalt vepseår. Det er det i år. Det er såvidt jeg tør snappe til meg en søt og saftig plomme (med løs sten) fra treet nederst i hagen. Sukkerhøye vepser er truende og innpåslitne, men plommene er så mye bedre enn i fjor! Det er vepseår i skoledebatten også. Vi står i streik en uke før skolestart, og det snakkes og skrives mye om skole både i sosiale medier og på spalteplass. De gode plommene er at da skjer det ting! Engasjement tvinger seg frem hos de fleste, og vi får sjansen til å utfordre og utvikle hverandre. Det skjer endring.

wpid-fot3424.jpg

Litt av plommehøsten fra i fjor.

Når plommene er modne er det skolestart. Helt fra jeg var liten har denne tiden vært like magisk som juletiden. Fortsatt kjøper jeg nye klær, fine permer og skrivesaker, og fyller meg opp med forhåpninger, forpliktelser og forventninger. Skolestart er mitt nyttår, og her er mine forsett, og forventninger.

Man begynner gjerne med de som er nærmest, og det er jo meg selv. Jeg har mange ting jeg ønsker å bli bedre på, og jeg har mange ting jeg ønsker å prøve ut, og lære meg. Viktigst er å videreutvikle undervisningspraksisen min. Både å sørge for at elevene er mer i aktivitet enn meg, og at de er mer aktive i eget læringsarbeid. Jeg ønsker også å motivere ved å variere, med mye praktisk og gode digitale læremidler og verktøy. Jeg er også skoleleder, og forsettene mine her går på tilstedeværelse. Både skal jeg være mye sammen med lærerkolleger, og jeg skal være ute med elever i friminutt og timer. Jeg ønsker at når ungdom på stedet jeg bor smiler til meg når jeg er ute og handler, gjør det fordi at jeg smilte til dem i skolegården.

Jeg kan ikke ha forsett på vegne av andre, men jeg har ønsker og forventninger. Jeg forventer at elevene legger ned en skikkelig innsats, og at de følger opp tilbakemeldinger. Læring er hardt arbeid, og det må vi formidle både til elever og foreldre. Skole er viktig, og denne holdningen forventer jeg at formidles fra foreldre. Dersom de i tillegg gjør sitt ytterste for å sørge for at de unge håpefulle kommer noenlunde mette og uthvilte til skolen, har vi et godt utgangspunkt for læring.

Både til mine ledere, lærerkollegaer og meg selv kunne jeg stilt mange forventninger om å prøve ut noe nytt, ta vårt profesjonsetiske ansvar og drive skolen videre med spennende bruk av teknologi og pedagogiske trikserier. Noe av dette tar jeg som en selvfølge, og noe er ønsker. Av forventninger har jeg bare en, som i tillegg er stjålet;

tweet.png

Dette er den fineste og enkleste (men også mest kompliserte) forventningen jeg kan komme på. Den helt avgjørende relasjonen mellom lærer og elev. Det viktigste spørsmålet for elevene (enten de vet det eller ei) er: «Liker læreren meg?» Jeg håper inderlig at alle etter første skoledag kan kjenne gleden av et «Ja».

Langt over meg, på kontorer i store grå bygninger (ser jeg for meg) sitter også noen som påvirker min skolehverdag. Jeg har forventninger til dem også. Jeg forventer at en god arbeidstidsavtale er i havn innen få dager, og at vi kan få ro i mer enn to år framover. I den perioden – etter konflikten, forventer jeg at KS (og forsåvidt også «skolepolitikere») bruker tid med lærere, og prøver å forstå hvorfor ting har gått som de har gått. Jeg forventer også at tonen i ordskiftet endrer seg. Jeg synes KS har noen gode poeng iblant, men selv jeg blir provosert over hvordan de uttaler seg om læreryrket. Så jobb med oss, skap tillit. Hvis det i det hele tatt blir en neste forhandling mellom KS og Utdanningsforbundet, så blir det den siste dersom de ikke tar oss på alvor.

Alt i alt er jeg svært optimistisk. Meninger løftes fram og myter knuses. Noen mangler og feil avsløres i prosessen. Jeg tror debatten gjør skolen godt, og at vi går et spennende år i møte. Ønsker alle en god skolestart, og et riktig godt skoleår!

7 Gode grunner til å bli lærer allikevel!

Postet den av
Svar

I dag kom nyheten om at antall søkere til lærerstudier hadde gått ned for første gang siden kampanjen «Gnist«. Det er kanskje ikke så rart? I mediene leser du i dag om læreropprøret og til og med lærerbrølet – nok er nok! Vi gidder ikke dette mer, sier noen og slutter som lærere. Mange som er utdannet lærere ender aldri opp i yrket, og mange gir seg etter få år. Det skyldes det store praksissjokket, sier de – og de har kanskje rett i det. I side opp og side ned i avisene kan vi lese om hvor hardt og fælt læreryrket er. Lange kvelder, helger og rettebunker som ingen ende vil ta. Store stemmer roper høyt om mistillit og økte krav til dokumentasjon og rapportering – og mye av det de sier er sant. Noen stempler alle disse som sutrete, og noen av dem er kanskje til og med det? Lærere i Norge har ikke høy status sammenlignet med f.eks Finland (Der ligger de helt oppunder legene!!!), og lærere i Norge er ikke akkurat lønnsvinnere. Tilsynelatende mange grunner til å velge noe helt annet enn læreryrket. Men hva med oss som blir? Som ikke skriver sinte kronikker om hvor forferdelig vi blir behandlet av politikere og arbeidsgivere? Er vi dørmatter som finner oss i alt? Er vi strikkeligaen på lærerrommet som bare lar klokka tikke inn til pensjonsalder? NEI!

Vi blir i yrket fordi vi elsker det, og det kan du også gjøre! Her er noen gode grunner, som verken har med lønn, status, arbeidstid eller mistillit å gjøre:

1. Du utgjør en forskjell!

Som lærere er vi i det offentliges tjeneste, og samfunnet vil alltid kunne legge premisser for hva skolen skal være. Vi skal bidra til å skape integrerte mennesker som skal gjøre nytte for samfunnet vi bor i. I tillegg skal vi hjelpe enkeltmennesket å finne sin plass, og få det beste utav samfunnet hun bor i. Det er faktisk verdens viktigste jobb, og selv om noen sier det uten å handle deretter, betyr det ikke at det ikke er rett.

2. Å se et annet menneske mestre er den største gleden man kan ha!

Den følelesen: å se lyset tennes i øynene, å se smilet komme allikevel etter utallige forsøk, å ha prøvd alle måter og så plutselig treffe riktig! Å være sammen med barn og unge som lærer er helt ubetalelig!

3. Ingen dager er like

Så enkelt, og helt sant. Helt umulig å være forberedt, men vi gjør så godt vi kan.

4. Kids say the darndest things

Skolehverdagen er fyllt med mye morsomt. I skolen finnes alle typer mennesker, fra ulike samfunnslag og kulturer. Du er nok en person som rommer mye dersom du vurderer læreryrket – og det å få bli kjent med så mange flotte små håpefulle! La dem få utfolde seg og bare hør på alle de fantastiske tingene de sier og opplever, og ikke minst alt det morsomme som kan komme ut av munnen på dem… Kunne skrevet bok om det!

5. Praksissjokk, schmaksissjokk

Ja, det er en stor overgang å gå fra studenttilværelsen og til arbeidslivet. Det tror jeg faktisk det er for alle. Plutselig står du på egne bein, og stilles til ansvar for det du foretar deg. Men sjokkartet? Du kjenner skolen fra din egen skolegang, og det preger deg nok. Du hadde sikkert en eller flere lærere som fungerer som forbilder, men selv om det ikke var lenge siden så jobbet de i en annen skole enn du gjør. Finn din egen vei og for alt i verden: si nei, og stopp og hjelp!

6. En arbeidsplass i stadig utvikling

I og med at skolen har det samfunnsmandatet som den har, må skolen nødvendigvis også være i stadidg utvikling. Dette er både spennende, skremmende og utfordrende – men kom igjen; hvem liker ikke en utfordring? Går endringene for fort for deg, så bidra med litt bremsing, går det for sakte så dra i vei! Vi trenger begge typer i skolen.

7. Det er faktisk ikke så hardt…

Som med de fleste andre yrker så er det litt etter hva du gjør det til selv. Noen er uheldige med skoleledere og skoleeiere (kommuner), som kommer med egne krav om hva, når og hvordan ting skal gjøres, men innefor de nasjonale styringsdokumenter så finnes handlingsrom for den enkelte lærer. Hadde det vært så forferdelig som det ofte høres ut, hadde ikke så mange valgt å bli værende. Dessuten: elever lærer best av å være aktive i egen læringsprosess, og legger du opp til det, kan du fort vekk spare litt rettearbeid.

Dersom noen ønsker å dele andre gode grunner til å bli lærer, så bruk gjerne kommentarene, eller twitter!

Å gjøre utskjæringer i både barken og veden – om god skoleledelse

Postet den av
Svar

Å lede en skole er en utfordrende oppgave av mange grunner. Administrative oppgaver spiser av tiden som burde brukes til pedagogisk ledelse (ikke ulikt slik papirmølla gjør det for lærere). Lærere er selv ledere av læringsarbeid i klasserommet, og mange av dem tar med seg lederegenskapene sine også ut av klasserommet – på godt og vondt. Skoleledere står i en mellomlederposisjon, samtidig som de står ansvarlige for sin skole. Pålegg kan komme fra statlig eller kommunalt hold, og samtidig har lærerne sine meninger om hvor veien bør gå videre. Man sitter altså ofte mellom barken og veden, men Kathrine W. Sæther sa det fint her en dag:

barken og veden

 

Så hvordan skal man kunne benytte seg av kvaliteten i både barken og veden, og i tillegg sette sine merker i begge?

Skoleleder heller enn bedriftsleder

En god skoleleder bør være en god lærer, med klare pedagogiske tanker, og evnen til å få lærere – såvel som elever, til å trives, mestre og lære. Skolens mandat er gitt ved disse tre elementene, og skal være kjernen i alt arbeid som gjøres. Dette får vi ikke til om vi kun behandler det som tall i enden av et skoleår. Skolelederen bør kjenne og være engasjert i skolen, med alle sine styringsdokumenter, og sine typiske kulturer. Hun bør være oppdatert på strømninger internasjonalt, og lett kunne identifisere hva som vil være nyttig å ta med seg, og hva som ikke lar seg implementere i norsk skole. Sammen med det en vet om egen skole bør dette danne grunnlaget for lederens visjon, som bør formidles tydelig. En sterk leder holder stø kurs mot det hun tror på, men lytter til gode argumenter, og snur hvis det blir nødvendig. Lojaliteten til en skoleleder bør (som hos lærerne) ligge hos elevene. Hun må stå imot både læreres praksis og pålegg utenfra, dersom dette hindrer elevenes mestring, trivsel og læring. Jeg mener bestemt at skoleledere ikke bør bruke lønn som insentiv for godt arbeid. Krevende tilleggsoppgaver kan belønnes på denne måten, men konkurranse og rangering blant lærere fører til usikkerhet og lavere trivsel. Man kan ikke drive en skole som en bedrift som skal tjene penger, og læringsresultater kan ikke sammenlignes med omsetning.

Lærende organisasjon heller enn New Public Management

Det var det som var tanken da NPM skulle effektivisere offentlig drift (slik karakterer effektiviserte utdanning).Det ga oss undersøkelser og tester, samt et knippe nyord der elever og foreldre var «brukere», og rektor var «virksomhetsleder». Mye av skole-Norge er preget av NPM med sin målstyring og benchmarking. Jeg tenker at en god skoleleder finner sitt handlingsrom til å allikevel drive en lærende organisasjon i den grad det er mulig. Her er det viktig at prosesser går fram og tilbake mellom personal og ledelse, før det tas store beslutninger. Når man får resultater fra en undersøkelse, bør medarbeiderne selv analysere disse og foreslå tiltak. Når det kommer en ny forskrift til opplæringsloven, må man også i samarbeid med personal finne ut hvordan dette vil påvirke vår praksis, og gjøre nødvendige justeringer. Disse endringene – som kan komme av noe en har undersøkt i skolen, eller ved at noe er pålagt utenfra bør nødvendigvis danne grunnlag for skolens målsetninger – men hvordan man skal jobbe mot disse målene bør komme fram i en prossess blant alle involverte.

Raus heller enn rigid

Telling av minutter er en uting både når lærere og ledere gjør det. Lærernes arbeidstidsavtale er komplisert (uansett hvordan den kommer til å ende opp), og det er en vanskelig personalkabal som skal legges for å få ting til å gå opp økonomisk. Men jeg mener at  man skal være raus, der man kan være raus; Si ofte ja, og du vil ofte få et ja tilbake. Den læreren som ser at elevene sitter med høye skuldre før en prøve timen etter, og legger eget opplegg til side, er den lederen som ser når noe står på for lærerne, og gir litt ekstra tid til å få ryddet unna. Men rammer med runde kanter kan også være tydelige. Det er like viktig for en skoleleder å uttrykke sine forventninger til lærerne, som det er for en lærer å uttrykke forventninger til elevene. Det samme gjelder forutsigbarhet. Ha en god plan, og gode informasjonskanaler, men skap også forståelse for at ikke alt alltid går etter planen. Ingen er ufeilbarlig, og en raus leder tåler feil, og møter forståelse når hun selv gjør feil.

Modellering heller enn monolog

Jeg liker å tenke på fellesmøter som skoletimer, og det gir rom for modellering. Dersom man vil at lærere skal bruke tydelige mål og kriterier, så bør ledelsen også gjøre det. Dersom man vil at lærerne skal bruke digitale verktøy med elevene, så bør også lederne gjøre det. Dersom man vil at lærerne skal holde lange foredrag i klassene sine – og kun det, da er det greit at fellesmøtene er rektors monologtime. Fellesmøter bør varieres, og lærerne bør være de som er aktive – akkurat som skoletimer. Jeg tenker at fellesmøtene er organisasjonens ypperste læringsarena. Nettopp derfor bør så lite som mulig av denne brukes til driftdelen av skole; informasjon kan tas kort og greit etter en ryddig agenda, og info som ikke gjelder alle bør tas med de det gjelder. Diskusjoner om regelhåndtering, rydding, rutiner og annet praktisk dilldall bør aldri få lov til å spise av den verdifulle fellestiden. Åpner man for diskusjoner på slike emner får man høre noen sterke stemmer mens resten sitter og gjesper eller finner fram mobilen (ikke ulikt slik man får det i klasserommet dersom elevene skal få velge noe selv for åpen diskusjon) Når det gjelder praktiske ting så presenteres et forslag, og skriftlige innspill mottas med takk innen fredag. Bruk heller fellestiden godt til å skape engasjement og undring som kan tas med i team og faggrupper og reflekteres over senere. For det er disse som er skolens krumtapp. Lærere som samarbeider, enten det er i organisert tid, i uformelle samtaler med kaffekoppen, eller ved hjelp av LMS eller sosiale medier på kveldstid, er det som skaper kvalitet i skolen. Men også her bør ledelsen være synlig.

Tilstedeværelse heller enn utilgjengelighet

Skoleledere bør i så stor grad som mulig være tilstede der læringen skjer – både for lærere og elever. De bør delta i timer, ta en vikartime – eller kanskje til og med gå inn fast som ekstra støtte en time eller to i uka. Noen opplever kanskje en så «nærgående» leder som litt problematisk, men de fleste som blir vant til å få besøk av lederen opplever etterhvert at lederen i større grad blir i stand til å gi relevante tilbakemeldinger, og at det igjen fører til mer tillit. Skolelederen vil også kunne gi veiledning, eller koble den aktuelle læreren sammen med andre lærere som enten mestrer den aktuelle problemstillingen – eller kanskje enda mer spennende; en annen lærer som sliter litt med det samme? Også på trinn-, team- og fagmøter bør skoleledere invitere seg med i blant. Ved å delta i skolehverdagen vil også lederne kunne lære av lærerne – svært mye av det som skjer mellom lærer- elev, er direkte overførbart til leder- medarbeider. En skoleleder som kun tilbringer tid på kontoret (eller enda verre – på andre kontorer og møterom), blir litt som en lærer som aldri forlater kateteret. Du ser at elevene er der, men du aner ikke hva de holder på med.

 

Relasjoner, relasjoner, relasjoner

Vel – bortsett fra de som kommer innom kateteret/kontoret med jevne mellomrom. Disse elevene/lærerne er det lett å bli kjent med. De forteller villig vekk om ferien sin, eller hvordan de løste leksa/det problemet med den eleven. Som lærer/skoleleder skal man også knytte relasjoner med den «vanskelige» eleven/brumlebassen og den rolige jenta/kvinnen som sitter og spiser matpakken sin i stillhet. Selv om alle lærere har det til felles at de elsket skolen høyt nok til å ville bli lærere, består heldigvis hver eneste skole av en herlig palett av mennesker. Bli kjent med alle, og finn ut hva de er gode på. Dersom man kjenner hverandre godt er det mye lettere å ta en utfordring, og en vil lettere respektere hverandres synspunkt dersom man vet «hvor det kommer fra». Jeg tenker at et tegn på et godt arbeidsmiljø, er at man er trygg nok til å la humoren gå fra lyseblå til sort – ikke bare oppover (forekommer ofte) og nedover (forekommer nesten aldri), men på kryss og tvers! Gode relasjoner skaper trygghet, respekt og samhold, og dette er helt avgjørende om man vil lede en organisasjon i utvikling.

http://gfx.nrk.no//wCq17YEsAAO6TL1I0n0hpQ-VcYRkDwpGZY0mXaKr8M6A

«Finner du noen skoleledere nedi der?»

Gjennom hele den tiden jeg har brukt på å forberede og skrive dette innlegget, har jeg kjent meg mellom barken og veden. I barken finner jeg mye spennende, og tanker jeg synes er fornuftige både fra UDIR, departement og til og med fra KS (Jeg er naiv nok til å tro at de har gode hensikter for skolen). Samtidig finnes veden – der jeg fortsatt har en fot godt plantet, blant lærernes kunnskap, engasjement og ønske om frihet under ansvar. Jeg håper at det gjør meg til en god skoleleder, og at jeg får lov til å sette mitt preg på begge deler.

Papirmølla – læringens største hinder?

Postet den av
2

Lærere opplever et enormt arbeidspress, og mye av dette er på grunn av dokumentasjon og rapportering som oppleves til å stjele tid fra kjerneoppgaven undervisning. Men hva består alt dette papirarbeidet i, og hvordan kan det bli overkommelig?

Lokalt læreplanarbeid  Læreplanen for kunnskapsløftet er en plan med vidt definerte kompetansemål. Det krever at man gjør en del arbeid lokalt. De fleste har nok laget lokale læreplaner som i større eller mindre grad blir brukt. Læreplanene inneholder gjerne lokale læringsmål, innhold og arbeidsmåter i undervisningen, samt kriterier for vurdering. Min erfaring er at disse planene blir liggende og sjelden sett på – skuffeplaner. LK06 er en plan som krever levende planer om den ikke skal byttes ut i en ny reform. Jeg mener at den lokale læreplanen ikke trenger å eksistere på papir, men som et resultat av lærernes analyse av LK06, som en naturlig del av det vanlige planleggingsarbeidet. På denne måten gjøres kompetansemålene aktuelle for den enkelte lærer, klasse og samtid. Mange lærere foretrekker nok at ting ligger klart, og er ferdig til å brukes fra år til år – men gangner dette elevene? Selv foretrekker jeg å bruke periodeplaner for det enkelte emne. Kompetansemålene styrer, men brytes ned i konkrete læringsmål og aktiviteter som skal føre fram mot disse. Periodeplanene kan brukes om igjen året etter, men bør revideres for å være aktuelle i forhold til elever, lærer og dagsaktuelle tema. Halvårsplaner – annet enn som et løst skjellett, og lokale læreplaner som ikke blir brukt ser jeg på som unødvendige, dersom det jevnlige planarbeidet er godt.

Arbeid med spesialundervisning Både opplæringsloven og forvaltningsloven forplikter oss til en god del papirarbeid i forbindelse med rett til spesialundervisning. Elever som ikke er i stand til å jobbe etter kompetansemålene skal henvises til pedagogisk-psykologisk tjeneste og utredes for behov. Slik jeg opplever det har PPT blitt mer og mer byråkratisk. Det skjer mindre og mindre observasjon og testing av elever, og henvisningsskjema blir mer og mer detaljerte. Det gjør at skolen må gjøre mer av det PPT gjorde før. De fleste lærere er ikke spesialpedagoger. De er forpliktet til å gi tilpasset opplæring, og tilrettelegge for den enkelte opp til og med der behovet for spesialundervisning melder seg. I skjema på flere sider skal de beskrive eleven, og forklare hva som er prøvd allerede. I tillegg må de utføre kartleggingsprøver og analysere resultatene av disse. Det er tidkrevende og vanskelig. Etter at eleven er utredet skriver PPT en sakkyndig vurdering, som danner grunnlag for det enkeltvedtak som skrives av rektor. Så er det lærernes jobb å skrive en individuell opplæringsplan for eleven. Selv om lærere både kan ha spesialpedagogisk kompetanse, og være flinke til å tilrettelegge undervisning, så synes jeg at den omfattende møtevirksomheten og papirarbeidet som spesialundervisning medfører, bør tilfalle noen andre. Skolen skulle hatt ressurser til å ha en eller flere spes.ped-koordinatorer som både observerte og kartla elever, foreslo tiltak, bisto i skriving av henvisninger og IOP’er og deltok som referenter på samarbeidsmøter mellom skole, foreldre og PPT.

Skriftlig vurdering I 20o9 kom en ny forskrift til opplæringsloven, om vurdering. Denne skulle blant annet sikre at elevene visste hva de skulle lære, og at dette ble dokumentert. Jeg var med i UDIRs «Bedre vurderingspraksis» fra 2006, og så både da og i etterkant hvilke grelle utslag dette kunne gi. Hør meg rett – vurdering for læring er noe av det viktigste som har skjedd i skolen, og alle bør drive med det – men det skal skje i klasserommene, og ikke på skjema. Forferdelige avkrysningsskjema, måltester og fandens oldemor har blitt pålagt både av skoleeiere og skoleledere på grunn av disse setningene i forskriften: «Undervegsvurderinga skal gis løpande og systematisk og kan vere både munnleg og skriftleg.» og «Det skal kunne dokumenterast at undervegsvurdering er gitt». Jeg forstår kanskje litt av panikken som fører til at man lager et system for å sikre dette, men dersom vi tar et skritt tilbake, så kan vi kanskje se det litt i sammenheng med det skolen gjør allerede? De fleste lærere (alle) gir elevene oppgaver å løse både i bøker og digitalt. Som regel gis det også en tilbakemelding og noen tips for videre arbeid når elevene leverer disse oppgavene inn. Dette er dokumentasjon på at underveisvurdering er gitt. Dersom lærere klarer å ytterligere utvikle sin praksis mot å få til vurdering for læring, vil også elevundersøkelsen gi god dokumentasjon på at elevene vet hva de skal lære og er delaktige i eget læringsarbeid. God VFL vil også føre til at lærernes selvpålagte papirarbeid – rettebunkene, bør synke. Godt samarbeid mellom lærere i forkant av utviklingssamtaler bør kunne erstatte skriftlig vurdering, mener jeg.

Og alt det andre… Fravær, anmerkninger, melk og frukt, lapper fra foreldresamtaler, påmeldinger, lekseinnleveringer, elevpermisjoner og sikkert mer papir jeg ikke kommer på. Vel – her ser jeg jo en gyllen mulighet for et IT-firma. Skolen har mange IKT-løsninger for å håndtere alt av små og store oppgaver, og noen av dem er gode. Men ingen gjør alt! Og ingen har et så godt brukergrensesnitt at de er enkle å jobbe med for alle. I tillegg til gode IKT-systemer, så hadde det vært utrolig greit med flere yrkesgrupper i skolen. Lærere er ofte både renholdspersonell, vernepleiere, sykepleiere, sjåfører, sekretærer, ikt-ansvarlige, klipp- og limere, dekoratører, kokker og reservemammaer og -pappaer. Begynner jo å nærme meg utopien nå, men det hadde vært fint med lærerassistenter som var assistenter for lærerne? I min drømmeskole er altså lærere noen som planlegger, gjennomfører og vurderer undervisning, og samarbeider om å utvikle den videre til det beste for læring, mestring og trivsel for alle elever. Og kun det egentlig.

Tillit i en tid for mistillit

Postet den av
5

Jeg begynner snart å oppfatte meg selv som naiv. Et rungende nei i uravstemningen over lærernes tariffavtale viser at tilliten mellom lærere og arbeidsgiver er tynnslitt. Selv oppfattet jeg avtalen om lærernes arbeidstid som en forskyvning i styringsrett fra lokale tillitsvalgte til lokale ledere, og kun det. Foranledningen for avtalen som ble anbefalt av utdanningsforbundet var et klart og tydelig brudd i forhandlingene om arbeidstid i vinter. KS kom med et forslag som var en ren provokasjon. Utdanningsforbundet anbefalte en avtale som vernet om avspasering i skoleferien, og lærernes rett til å styre egen tid. Vi hadde ikke nok tillit til at det ble slik. Det hevdes at streiken vi nå er inne i er en markering, der vi sier at nok er nok – vi vil ha tillit fra våre arbeidsgivere. Jeg er redd for at det også har med manglende tillit til våre lokale ledere.

Selv starter jeg nå på mitt andre år i et vikariat som inspektør på deltid. Jeg har tatt rektorskolen, og ønsker å en gang få en rektorstilling. Grunnen til at jeg ønsker å være skoleleder er at jeg elsker å jobbe i skolen – med lærere og elever. Jeg har klare tanker om hva som fungerer og ikke – både innenfor læring og ledelse, og jeg tror på at jeg har noe å bidra med. Jeg har stor tillit til lærere. Jeg vet at de aller fleste lærere er hardtarbeidende, positive mennesker som vil det beste for sine elever. Jeg vet også at de har et enormt arbeidspress. De aller fleste lærere har også gode lederevner – de leder læring hver eneste dag. Jeg har også tillit til at de samarbeider, samtidig som de er autonome. Jeg opplever også å få tillit fra lærere. Jeg er i praksis selv, og jeg er kreativ og løsningsorientert. Jeg er serviceinnstilt, og ser på det å lette arbeidsmengden til lærerne som en viktig oppgave. Dette kan gjøres blant annet ved god organisering, gode råd og raushet – i tillegg til at jeg, hvis jeg har tid, kan steppe inn og være med i en time, eller ta ut noen elever. Jeg opplever altså at jeg er en skoleleder (på deltid) som både viser tillit og får tillit. Er det naivt å tro at de aller fleste skoleledere har det sånn? Jeg trodde ikke det før denne mannen fant ut at han ville skrive litt om ledelse på sin skole… Kunne sagt mye om dette, men jeg sparer det til en annen gang. Uansett – jeg ser jo at det finnes skoleledere som ikke er verdt så mye tillit.

Jeg håper at det finnes svært få Ersnes’er der ute. Jeg håper at de aller fleste rektorer er som de jeg kjenner, og de er vel verdt tillit. Alle som jobber i skolen vil elevenes beste, så må det gode prosesser mellom elever, lærere og skoleledere for å få det til.

Men hva med KS? Vil de også elevenes beste? På lærernes bekostning? Ved å bruke minst mulig penger? Jeg har lest KS’ skoleeierprogram, og med mine – muligens naive, øyne, klarer jeg ikke å finne den mistilliten vi streiker mot. Derimot finner jeg den i retorikken som brukes i debatter. Og den smitter. Det har nå vært 10 år med krigsstemning mellom Utdanningsforbundet og KS. Så vidt jeg kan spore har det aldri vært tillit mellom partene. Jeg håpet at den anbefalte avtalen ville skape ro, og gi KS en sjanse til å få tillit, ved å ikke komme med nye krav om 4 år. Læreropprøret på sosiale medier skriker om mistillit – og noen ganger dessverre med stemmer som viste tydelig at de ikke skjønte innholdet i verken den nye eller den gamle arbeidstidsavtalen. Det er synd synes jeg. Begge parter har nå ansvar for å rydde opp, og bygge opp en gjensidig tillit til at vi alle vil det beste for norsk skole, og det bør skje i gode prosesser både i og utenfor media, der man legger ned sverdene og heller bruker diplomati.

Jeg kommer ikke til å melde meg ut av utdanningsforbundet. Lærernes lønnskamp og begrenset leseplikt er for viktig til det, men jeg stemte ja i uravstemningen for å vise min tillit, og med et ønske om ro.

 

Å utvikle skolen – et felles ansvar

Postet den av
3

Det finnes utallige innlegg om skolen i media. Det er bra, for skole er viktig. Når skolen skal utvikles er det mange som vil ha et ord med i laget, og nå – når vi vet mer om skole en noen gang tidligere, er det også lettere for hvermannsen og politiker å mene noe om hva som skal til for å skape en god skole. Men hvem skal ta ansvar for hva?

Politikernes ansvar

De folkevalgte i Norge bryr seg veldig mye om hva skolen skal drive med. Mange partier har utdanning som et stort avsnitt i partiprogrammet, og det merkes ved regjeringsskifte. Forrige regjerings symbolsaker fjernes så snart stortingsrepresentantene har hilst og satt seg, og nye symbolsaker skal inn. Jeg skulle ønske det ikke var slik. Symbolpolitikk er ikke bra for skolen. Frukt var bra – ikke for at jeg faktisk tror at det bidro til å utjevne forskjeller i nevneverdig grad, men fordi at elevene likte det og spiste noe sunt på skolen. Karakterer på barneskolen ser det heldigvis ut til at vi slipper i første omgang – dette er symbolpolitikk som kan være direkte skadelig for barn som allerede lever under stress. Så er det vel etablert hvor jeg står også, sånn for ordens skyld.  Så politikere – for all del, opprett et direktorat og sett ned noen utvalg – men ikke lek med barn og unges opplæring. Det må vi fagfolk få lov til å ta oss av.

Utdanningsdirektoratets ansvar

I motsetning til politikerne, så er UDir en del av skolen. Mange som jobber der er nok det vi kaller «skrivebordpedagoger», og det som verre er av statistikere og analytikere – men Udir benytter seg også av folk med beina godt nedi praksisfeltet når noe skal lages og skrives. De innhenter og samordner data om skolen, og gir oss informasjon og regelverk utfra dette. Jeg synes personlig at alt som kommer fra UDir holder høy kvalitet, og er rettet mot en realistisk skolehverdag – selv om de også utfordrer oss. Det er det deres rolle i skoleutviklingen er. Forske på oss, og finne ut hva som skal til – utfra annen forskning om hva som virker i skolen. Endringer er ofte utfordrende, men utvikling uten endring? Jeg skulle allikevel ønske at resultater som ble innhentet forble mellom den enkelte skole(eier) og Udir – for det er mest hensiktsmessig, men det er vel opp til politikerne og symbolpolitikken deres…

Skoleledernes ansvar

Ledere må legge til rette for at utvikling skal skje ved å gi tid og vise raushet. De må også la utvikling skje nedenfra i den grad det er mulig. «Elevundersøkelsen viser at vi er svært gode på å skape relasjoner til elevene, og har et godt læringsmiljø med minimalt med mobbing! Flott! Vi har derimot noen utfordringer i å få til elevmedvirkning. Hvordan ønsker vi å få til det? Kan vi bruke noe av det vi er svært gode på?» Altså – noen ting må det jobbes med, men hvordan det skal jobbes bør i stor grad være opp til lærerne. Skoleledere bør også modellere. Ønsker man en skole med mye elevaktivitet og lite «forelesninger», bør dette vise tydelig i fellessamlinger. Ønsker man at lærere setter klare og tydelige mål og kriterier for elevene, så bør ledere også gjøre det når de vil drive skoleutvikling. I tillegg må ledelsen legge tilrette for at arbeidsmengden for den enkelte lærer holdes på et slikt nivå at det faktisk er mulig å drive utvikling, og ikke bare drift. En ledelse som er tilstede og har gode relasjoner, og som veileder og utfordrer sine ansatte er også avgjørende for å få til utvikling.

Lærernes ansvar

Mange lærere er lei av endringer, og det å føle at ting blir «tredd ned over hodet på dem». Det er synd, og jeg tror dessverre at dette har blitt en etablert del av kulturen ved mange skoler. På mange måter forstår jeg frustrasjonen, men krav om endring er ikke ensbetydende med kritikk av det bestående. Så lenge samfunnet endrer seg, så lenge elever blir mobbet, og så lenge elever går ut av skolen med mindre enn grunnleggende ferdigheter så er det vår fordømte plikt å endre oss! Vi må snu hver stein, finne opp hjulet igjen og igjen, og utvikle vår egen praksis i tråd med hva som skjer både i klasserommet og i samfunnet. Vi må dele av det vi er gode på, og samarbeide på langs og på tvers av fag og trinn. Samtidig må vi stå opp for det vi tror på som pedagoger. Politikk og styring som ikke gagner elevene må vi si et klart og tydelig nei til. Det er også vår plikt som fagpersoner.

Hvermannsens ansvar

Snakk fint om skolen. Utdanningsdirektoratet, skoleledere og lærere jobber hardt for at barna våre skal ha gode år på skolen, og lære mye. Vi utvikler oss, men ting kan ta tid. Foreldre kan begynne med et enkelt bidrag – holdfokus på læring i tillegg til trivsel. «Hadde du det fint på skolen i dag?» følges opp med «Hva har du lært i dag?». » Jeg gleder meg til du begynner på ungdomsskolen, for når jeg hjelper med matteleksa da, så lærer jeg sikkert litt selv!» i stedet for «Jeg kan nok ikke hjelpe med matten når du begynner i 8., for det forstår jeg ingenting av…» I tillegg – stem gjerne på partier som mener at skolefolk skal få styre skolen – hvis de finnes…

VFL i praksis – del 4: Vurderingssituasjoner

Postet den av
6

Jeg mener at dersom man driver aktivt med vurdering i klasserommet, blir behovet for formelle vurderingssituasjoner mindre – og vi kan på denne måten være en motvekt til testkulturen. Når det allikevel er behov for formelle vurderingssituasjoner, liker jeg å gjøre en vri for å unngå klassiske prøvesituasjoner.

Praktiske prøver

I noen fag kan praktiske prøver være greie for å observere elevenes anvendte kunnskap og ferdigheter. Man er da avhengig av å enten ha mulighet for å dele klassen, eller ha et alternativt opplegg som er «selvgående». Elevene deles i grupper og får en praktisk oppgave de må løse. Med 3-4 grupper kan jeg gjennom observasjon og samtale vurdere elevene ut fra gitte kriterier. Jeg har blant annet gjort dette med koblinger i naturfag – enten tegnet opp koblingsskjema eller bare gitt oppgaven muntlig; Lag en transformator som dobler spenningen. Dette er et godt alternativ til skriftlig prøve – ihvertfall i alle muntlige og praktisk/estetiske fag.

Flerkolonne

Prøver med mye tekst er utfordrende for noen elever. Et enkelt skjema der elevene kun skal fylle inn fakta etter et system, er enkelt og går fort, samtidig som jeg lett ser hvilken kunnskap eleven innehar. Eksempler på slike skjema kan være ordklasser (med bøyning, eksempler og definisjon), religioner (med hellige skrifter, høytider, tradisjoner osv) eller materialer (med egenskaper, bruksområder, produksjonsmåte osv)

Samarbeidsprøver

Dette kan kombineres med de fleste typer prøver og tester. Elevene starter med å jobbe alene og svare med penn. Det siste kvarteret setter elevene seg sammen to og to og løser oppgavene med blyant. Noen ganger kommer man på ting man ikke husket når man bare får snakket litt sammen, og prøvesituasjonen blir ufarliggjort.

Bruk av hjelpemidler

Med gode rike spørsmål kan en åpen prøve med alle hjelpemidler(inkludert mobiltelefonen!) tillatt være god for å avdekke elevenes kunnskap og forståelse. Et alternativ her kan være å kjøre «Vil du bli millionær» stilen med noen hjelpemiddelkort på hånda.

Heldagsprøver….

Hva med å kjøre en vri her også? Bruk av veiledning og modelltekst halve dagen? Kanskje et  prosessdokument som eleven allerede har fått veiledning på? I matematikk kan man ha deler av prøven med samarbeid, eller man kan gjøre noen av oppgavene om gangen, og så gjennomgå. Argumentet for klassiske heldagsprøver er jo at en skal trene til eksamen. Slik jeg ser det er det vanskelig å lære noe av denne prøveformen uten annen trening enn at elevene får beskjed om å se igjennom før de leverer, bruke ordboka flittig, og bruke tida godt. De trenger strategier for å gjøre nødvendige endringer underveis! De må trenes og øves i å være kritiske til eget arbeid, og lære om hvordan man kan endre til det bedre. Da kan de ikke overlates til seg selv med en oppgave og ei ordbok.

 

VFL i praksis – Del 3: Magien skjer i klasserommet!

Postet den av
2

Da vurdering for læring ble introdusert som skolebegrep midt i forrige tiår, handlet det mye om skjemaer. Man laget skjema med kjennetegn på høy, lav og gjerne middels måloppnåelse. I tillegg ble det presisert at det var viktig å gjøre målene tydelige for elevene. De skulle skrives på tavla i starten av timen, og settes på ukeplan. Men var det noe mer til det? For meg krevde det at jeg reflekterte over både elev- og læringssyn. Dette skulle ikke bli noe jeg gjorde i tillegg til det jeg gjorde fra før. Det måtte bli en erstatning! Jeg leste meg opp, og var også heldig og fikk med meg noen foredrag i regi av Udir da jeg deltok i prosjektet «Bedre vurdering». Jeg kom til at bedre vurdering starter, og slutter i klasserommet. Her er noen tips til hvordan få det til:

1. En god starteroppgave

Jeg pleier ofte å starte timen med en oppgave som «trigger elevene». Det kan være et ord som står på tavla når de kommer inn, konvolutter på noen bord, en «gåte» på en powerpoint. Poenget er å gjøre elevene nysgjerrige og i modus for læring. Oppgaven er ofte noe som kan få fram forkunnskaper om emnet som skal gjennomgås, eller repetisjon av noe vi gjorde dagen før. Det er som regel bare en muntlig oppgave, eller et ferdig ark som tar maks 5 minutter å løse. Noen ganger lar jeg en personlig anekdote erstatte starteroppgaven.

2. Dagen i dag

Starteroppgaven tar oss over til det som skal skje denne timen. Nå tydeliggjøres målet for timen – ikke nødvendigvis ved at det skrives, eller står på en powerpoint, men at jeg sier » I dag skal vi lære …» Elevene får deretter litt summetid (think-pair-share) der de blant annet finner ut om de faktisk forstår hva det er vi skal lære. Vi avklarer ukjente begreper i fellesskap. Noen ganger – dersom elevene er klare for det, kan de nå selv komme med forslag om hva vi skal gjøre for å lære nettopp dette. Jeg har allikevel alltid en plan i bakhånd.

3. Aktiviteter og oppgaver for å lære begreper

Aktiviteter og oppgaver styres litt av om det er kunnskap eller ferdigheter som skal læres eller øves på. Dersom det er kunnskap og nye begreper bruker jeg gjerne oppgaver som går på lese- og læringsstrategier.

Karusellmetoden – der elever deles inn i grupper og jobber med hvert sitt begrep på en plakat,før de går rundt og presenteres for det de andre har laget

Kafedialog – der elevene først sitter i en gruppe og diskuterer et emne, før de deles og forteller den nye gruppa hva de første snakket om.

To- og flerkolonnenotat – der elevene lager ordliste, eller systemer f. eks over ulike materialer og deres egenskaper i naturfag, eller over verdensreligionene og fakta i RLE.

Mange gode tips til læringsstrategier her 

4. Aktiviteter og oppgaver for å lære ferdigheter

Her gjelder modellering, modellering og mer modellering! Jeg viser elevene hva de skal gjøre og hvordan de skal gjøre det. Det er mye som er positivt med å forske fram egne måter å tenke på, og å gjøre ting på, men noen ganger må vi bruke god gammeldags instruksjon! Det finnes bare en lur måte å skrive en A på f.eks. Når vi stiller formkrav på tekster så må vi vise hva vi er ute etter, og hvis vi krever en viss oppstilling i matematikk må vi vise det. Det er viktig å gjøre det implisitte eksplisitt for alle elever.

Jeg bruker også praktiske oppgaver og konkreter dersom det er naturlig. Det viktigste blir at elevene er i aktivitet – betydelig mer enn meg. Jeg er også en sterk tilhenger av Vygotsky og sosiokulturell læringsteori. Elevene jobber stort sett i grupper, eller to og to. Ofte med få oppgaver om gangen, før vi gjennomgår og jobber videre med like, vanskeligere eller lettere oppgaver – utifra hvor greit de får det til.
5. Vurdering

Er noe som skjer kontinuerlig gjennom timen. Forstod elevene målet?  Forstår de begrepene vi jobber med? Observerer og snakker med elevene mens de jobber, eller elever i det trygge klasserommet viser med tommeltegn om de har forstått eller ikke. Elevene kan også vise om de har fått noe til ved å sammen løse oppgaver og holde opp mini-whiteboard (som enkelt lages ved å laminere et hvitt ark…)

Tydelige kriterier på oppgaver som gis, og det at elevene jobber etter noe som er modellert, gir også et utmerket grunnlag for at elevene kan vurdere seg selv . Elevene kan skrive svar på et spørsmål jeg stiller på en lapp og kaste den et sted i klasserommet. Så plukkes en tilfeldig lapp opp av noen elever, og de diskuterer om dette var et greit svar på spørsmålet. I tillegg så finnes jo dette – et fantastisk verktøy for å drive vurdering i klasserommet!

Dersom dere vil ha flere konkrete tips så sjekk denne – Takk til Bjørn Helge Græsli som delte!

img2

VFL i praksis – Del 2: Å planlegge for læring

Postet den av
Svar

«Kan læring planlegges?» heter en bok av Britt Ulstrup Engelsen. Den hadde vi som pensum på lærerutdanningen, og den handler om lokalt læreplanarbeid. Jeg leste nok aldri hele, og jeg er usikker på om Britt hadde et enkelt svar på tittelspørsmålet, men jeg husker godt den didaktiske relasjonsmodellen, og jeg lar den fortsatt styre planleggingsarbeidet mitt. Om ikke læring kan planlegges, så kan vi ihvertfall planlegge for læring:

Mål

Jeg starter alltid med kompetansemålene (Til grunn ligger også en løs temaplan – basert på emnene i boka). Hvilke kompetansemål skal jobbes med, og hvordan kan elevene hjelpes på vei mot denne kompetansen? Her kreves det læreplananalyse. Hvilken kunnskap og hvilke ferdigheter kreves for å jobbe mot målet? Hvilke verb er brukt? Styrer disse aktiviteter? Jeg kunne nok lett skrevet et helt innlegg om læreplanen – jeg er veldig glad i den, og spesielt i den generelle delen og kompetansemålene. De er skrevet sånn at man aldri kan «nå» dem, samtidig som at alle kan jobbe mot dem i ulik grad.

Etter en liten analyse, lager jeg noen konkrete læringsmål. Jeg passer allikevel på at kompetansemålet ikke blir forenklet og degradert til målbare, intetsigende enheter. Læringsmålene er kun for å konkretisere kunnskap og ferdigheter. Kompetansen springer ut fra kombinasjonen av disse.

 

Innhold

Hvordan kan elevene nå målene? Hva skal brukes fra boka? Hvor finner jeg andre ressurser? Filmer? Er noe av dette dagsaktuelt? Finnes det spill, leker eller andre aktiviteter som er aktuelle? Hvordan skal jeg differensiere og tilpasse stoffet?

Arbeidsmåter

Hva bør gjennomgås, hva kan elevene lese/finne ut av på egenhånd? Jobbing på grupper, hvordan sette sammen gruppene? Hva bør gjøres praktisk, og hva krever det av utstyr? Her er det viktig å variere – dette er den fremste formen for differensiering, slik jeg ser det. Ikke prøve å tilpasse til den enkelte hver dag, men prøver å variere nok til å treffe alle. Jeg synes også at der er viktig å variere i timene. Korte økter med aktiviteter som alle fører frem mot samme læringsmål. Noen timer innimellom med fordypning i oppgaver eller skrivearbeid – gjerne i sammenheng med en flipp.

Vurdering

Dette er jo rosina i pølsa når jeg egentlig her snakker VFL. Hvilke kriterier har vi for å nå målet? Skal elevene være med å utarbeide disse? (Det synes jeg – så ofte som mulig, men jeg må også ha tenkt gjennom det på forhånd) Hvordan vurdere? Selv om jeg gjerne bruker formelle vurderingssituasjoner i blant, så er det vurderingen i klasserommet og elevenes egenvurdering som driver læringen fremover. Læringen oppstår i samspillet mellom lærer og elev – eller elev og elev, som gir konkrete og umiddelbare tilbakemeldinger ( Ikke etter 1-7 dager når prøven er rettet). Bruk av digitale hjelpemidler med «fasit», skriving etter modelltekst og tydelige kriterier, eller arbeid med matteoppgaver med fasit, er alle eksempler på situasjoner der elevene får umiddelbar tilbakemelding på om de har fått til og forstått. Kremen av vurderings- og læringsssituasjoner! Velger jeg prøver eller andre formelle vurderingssituasjoner, gjøres ofte en vri på disse også. Men det tror jeg kommer i del 4.

 

Dette arbeidet gjør jeg verken daglig eller ukentlig. Dette er arbeidet som gjøres i forbindelse med at jeg skriver en periodeplan(6-8 uker). Det eneste dokumentet jeg lager og bruker i undervisningen. Den er på maks 2 sider, og har med alt over her i en lettfattelig og konkret variant – for dette er et dokument for elevene også. Ofte består side 2 av en rubrikk, eller en annen form for egenvurdering. Denne planleggingen gjør at resten av perioden går rimelig raskt og enkelt å planlegge. Jeg legger ikke mye tid i hver time i etterkant av at periodeplanen er laget. Og selvfølgelig: Jeg bruker mye «jeg» her, men det er heldigvis ofte «vi» også, for det er jo det aller beste med planlegging!

VFL i praksis – del 1: Det trygge klasserommet

Postet den av
4

En forutsetning for å få til god vurdering i klasserommet, er at vi har en trygg atmosfære, og at vi har fokus på læring. Det krever rett og slett god klasseledelse. Her er mine tips for å få det til:

1. Jeg ELSKER feil!

Dette sier jeg til elevene. Når de svarer feil, eller har misforstått noe, så har jeg en jobb å gjøre. Det er jo det jeg gjør liksom – finner feilene, og hjelper til med å rette dem opp. Jeg har også lest opp, og hengt opp Neil Gaimans fantastiske nyttårsønske om å gjøre feil. Det hadde jo vært forferdelig hvis elevene våre var ferdig utlært!

2. Nulltoleranse for negative kommentarer

I et klasserom der alle skal være aktive og delta, er det viktig at det føles greit og trygt. Negative kommentarer – også de som er ment som spøk mellom to kompiser, er helt uakseptabelt. Tør elevene svare og delta dersom de risikerer – eller tror de risikerer himling med øynene, latter eller kommentarer?

3. No hands up

Når man er trygg, kan man lettere finne på å svare dersom man blir spurt direkte. Når jeg har oppnådd et trygt klasserom bruker jeg pinner med elevenes navn på i stedet for håndsopprekning i læresamtaler og klassediskusjoner. Elevene har alltid lest eller diskutert på gruppe før de blir spurt om noe, og alle har lov å la være å svare. Dette fører til at mange av de som vanligvis ikke sitter med hånda oppe, deltar mer. De herlige introverte elevene som verken er sjenerte eller redde – bare ikke så opptatt av fokus på seg selv. Tenk å få med de! Pinnene med navn er også utrolig praktiske ved valg av tilfeldige grupper eller par.

4. Penger i banken – catch them being good!

Noen elever trenger litt ekstra oppmerksomhet. Noen av dem er kanskje vant til mye oppmerksomhet, men ikke av rett sort. Uttrykket penger i banken har jeg stjålet av en god kollega. Det betyr ganske enkelt å skape gode relasjoner med elevene gjennom å være raus med positive tilbakemeldinger. Og det funker så bra! Det koster kanskje litt å overse dårlig oppførsel, men for meg har det alltid vært verdt det. Det tar som regel ganske kort tid å finne de gode sidene, heldigvis! Et annet lite triks her som jeg har funnet hos denne damen; Små post-its til elevene med teksten «Jeg har lagt merke til at du…» og så en positiv tilbakemelding. Det blikket de får når de finner denne lappen under boka på pulten! UBETALELIG!

5. Tydelig, tydelig, tydelig

Forutsigbarhet og tydelighet. Klare rammer. Starte timen med hva vi skal lære, avslutte med hva har vi lært. Selv om jeg elsker å ha åpen spørretime, og er digresjonenes dronning, så prøver jeg å holde fokus her. Men dette er nok mitt svakeste punkt i det trygge klasserommet, og det er her min utvikling vil være i neste skoleår. Håper du også fikk noen ideer, og tenker at det er noe du kan utvikle deg på!

 PALS