Morgendagens ungdom

Dagens ungdom er bedre enn noengang. De er flinke, og pliktoppfyllende. ruser seg ikke, stjeler ikke og spiser både fisk og grønnsaker. Generasjon grei trives sammen med foreldrene sine, og liker både skolen og de mange aktivitetene på fritiden. Men de blir syke. Vanligst er angst og depresjoner, men unge får også tyngre diagnoser innen psykiatrien. Jeg har sett diagnoser spesifisert med «skolefremkalt». Det skremmer meg.

I opplæringsloven heter det i den berømte paragraf 9a:

«Alle elevar i grunnskolar og vidaregåande skolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring.»

Fremme helse. Det betyr at de skal være friskere når de går hjem, enn da de kom til skolen. Med diagnoser som inneholder «skolefremkalt», bryter vi opplæringsloven.

Ofte ser vi bare symptomene i skolen, og tror at det er de som er problemet. Guttene som sover seg gjennom dagen for at de har spilt hele natta, jentene som dukker opp på skolen før utpå formiddagen, for så lang tid tok det å velge klær og få på sminke. Selvskading, spiseforstyrrelser, nettavhengighet – er de vår tids rus og opprør? Er de de eneste reaksjonene som er igjen, som et resultat av press fra alle kanter?

Ludvigsenutvalget ønsker at vi skal ruste morgendagens ungdom med emosjonell og sosial kompetanse. Det kan de nok trenge, og dersom vi i skolen vil unngå at elevene våre blir syke av å gå der, så må vi følge opp, og jobbe svært bevisst rundt dette. Men vi må ikke gå i fella å gjøre dette til nok et område der vi kan skape press og stress.

Selv har jeg vært med å utarbeide en sosial kompetanseplan på barneskolen jeg jobbet ved før. Der hadde vi noen stikkord for hva vi skulle ha fokus på ved de forskjellige alderstrinnene, og en idebank for leker og opplegg. Det var systematisk, men vi målte aldri effekten av det. Vi jobbet med det fordi vi tenkte det var relevant, og at det var viktig å ha en viss progresjon.

I kommunen jeg jobber nå har vi utarbeidet en helhetlig plan for livsmestring i skolen, med fokus på psykisk helse. Ulike instanser i kommunen bidrar med sin kompetanse, og på ungdomsskolen skal vi ha fokus på flere områder over de tre årene. Det er ikke lagt opp til noen annen form for evaluering, enn at vi lærere svarer på noen spørsmål om hvordan vi synes oppleggene har fungert.

På 8.trinn har vi det første halvåret klart å få til en time med fokus på godt klassemiljø, der vi også vil trene på sosial og emosjonell kompetanse. Vi har en plan, og vi tror på at dette er relevant, så da følger vi den. Vi har ikke på noe tidspunkt tenkt å måle elevenes kompetanse, men vi kommer til å bruke store deler av utviklingssamtalen i høst til å snakke om hvordan oppstarten har vært, hvordan de trives og hvordan de selv fungerer i klassemiljøet.

I tillegg til gode opplegg for bevisstgjøring og samtale, er vi så heldige på min skole, at vi har en god gjeng miljøarbeidere og miljøterapeuter som er uvurderlige for elever med spesielle behov. Hos oss jobber både vernepleiere, førskolelærere, barnevernspedagoger og barne- og ungdomsarbeidere.

Jeg håper at når de endelige planene for fremtidens skole skal legges, så blir det denne veien vi går. Flere yrkesgrupper inn i skolen, og godt utarbeidede lokale planer for sosial og emosjonell kompetanse vil gi oss friskere ungdom i morgen.

En løsning der vi konkretiserer mål som skal vurderes – med skrekkskjemaene der elevene må vurdere seg selv med smilefjes og surefjes, for om de er flinke eller slemme, vil bare gjøre mer av det vi allerede gjør dårlig i skolen. Vi vil vel ikke skape skolefremkalte tvangstrøyer som resultat av lav måloppnåelse i positiv selvhevdelse? Jeg vil heller ikke bruke atferdsprogrammene som selges inn som quick-fixes for ulydige barn. Disse er oppskriften på en veldig trist og syk morgendagens ungdom. Det har vi ikke råd til.

 

Politikk hindrer skolen i å bli bedre

Jeg vil ikke ha frukt, videreutdanning, lengre skoledager, fraværsgrenser, nye K’er, hevede kompetansekrav, fysisk aktivitet, leksehjelp eller noe som helst av ideologisk symbolpolitikk. Ikke fra sittende regjering, og ikke fra noen framtidig regjering.

Jeg vil ikke ha politikere som holder tallresultater foran seg for politiske poeng, mens barn sitter inne i friminutter for å sikre tallene.

Jeg vil ikke ha politikere som vifter rundt med begreper fra utvalg og forskning, som er ment til  å påvirke vår pedagogikk, men som vris for å passe inn i deres politikk.

Jeg vil ikke ha politikere og media som svartmaler den norske skolen. Noen problemer vokser jo mer vi peker på dem, og skolen trenger ro for å bli bedre.

Jeg vil ikke ha politikere som begrunner politikk med funn fra forskning, når deres politikk egentlig er ideologisk eller økonomisk motivert.

Jeg vil ikke ha politikere som sier at de satser på læreren, men aldri lytter til læreren.

Jeg vil ikke ha politikere som viser til Finland og Singapore, uten å anerkjenne hva vi har som ikke de har.

Jeg vil ikke ha en skole som gjennomgår ytre endringer ved hvert regjeringsskifte.

Jeg vil ha en skole som gjennomgår endring stadigvekk og hele tiden, men på den skolens premisser.

Jeg vil ha skoler som har råd til å gjøre det de trenger for å bli bedre. Noen av våre elever trenger leksehjelp. Noen trenger et måltid eller en frukt fra oss. Noen skoler har mange ufaglærte lærere. Noen trenger mer fysisk aktivitet. Noen elever trenger en trussel om at karakteren ryker hvis hen ikke begynner å dukke opp på skolen. Ingen elever trenger en ny K.

Jeg vil ha ro til å jobbe med mine kolleger, uten at politikere legger føringer for hvordan vi skal jobbe.

Jeg vil ha flere kolleger, slik at vi alle har bedre tid til å jobbe med elevene våre.

Jeg vil ha flere yrkesgrupper inn i skolen, for våre elever krever mer kompetanse enn det lærere -uansett utdanning har. De trenger vernepleiere, helsesøstre, barnevernspedagoger, fysioterapeuter, sosionomer og andre som kan bistå med spisskompetanse.

Jeg vil ha litt mer penger i skolen, og tid til å la investeringene gi avkastning.

Jeg vil at politikere skal ha tro på at vi faktisk vil investere godt.

Jeg vil at skolefolk skal utvikle skolen.

Resultatløs resultatlønn

Oslo Høyre kom nylig med et utspill om resultatlønn til lærere. Godt mulig at dette ble gjort mest for å skifte fokus fra Haugerudstandarder, og i så fall har det virket godt. Nå diskuteres resultatlønn.

Det er lett å forstå ønsket om å belønne de som gjør en ekstra god jobb, men det finnes mange problematiske aspekter ved resultatlønn for lærere, og andre offentlig ansatte.

Hvilke resultater?

Skal vi se på karakterer, prøveresultater, undersøkelser, antall klager? Alle disse gir uklare mål på lærerens evne til å gjøre jobben sin, fordi at så mye annet påvirker. Skulle vi laget standarder for den gode lærer, og utarbeidet et karakterskjema? Hvem skulle vurdert når ikke lederen var til stede? Og ellers i det offentlige – hvordan måler vi hvem som er den beste barnevernspedagogen, den beste hjelpepleieren og den beste anleggsgartneren? Om vi kan finne en måte å måle prestasjoner på en rettferdig måte, så kreves det nok et helt lite sentralbyråkrati både for å utarbeide og drive systemet. Neppe mer effektivt.

Hvordan kan vi stole på resultatene?

Hvis jeg får bedre lønn av at mine elever får bedre karakter – hvordan skal du da kunne stole på at karakteren er riktig? Hvis politiet måles i antall siktelser, hvordan kan vi da stole på at prosessen er riktig? Tall er lette å måle, og lette å jukse med. Det som ikke måles kan også lett bli nedprioritert. (Det gjelder ikke bare i det offentlige!)

Hvor skal de gode resultatene komme fra?

Finnes det mennesker der ute som har skjulte evner som kommer fram med høyere lønn? Finnes det mennesker som ikke gjør sitt beste for x kroner, men legger inn en solid ekstra innsats for x+y kroner? (Vil vi ha sånne folk?) Belønning kan motivere, men hva skjer med de som ikke får?

Hvorfor i all verden skal vi gjøre noe som ikke virker?

Jordbærplukkere plukker mer bær raskere hvis de får betalt per kurv, enn hvis de får timebetalt. Forsikringsselgere selger flere forsikringer, og får mer lønn hvis de er flinke  selgere. I det offentlige har jeg ikke klart å komme på noen andre enn søppeltømmere som kanskje kan få unna rutene på kortere tid med høyere lønn. Usikker også på det. De ser voldsomt effektive ut allerede.

Akkurat hvorfor dette ikke lar seg overføre til de fleste yrker i offentlig sektor sier egentlig Bård Kuvaas bedre enn meg.

Styrken vår i offentlig sektor, er at vi har valgt å jobbe med mennesker. Vi har faktisk som regel valgt å jobbe med å utdanne, behandle eller helbrede mennesker, eller forbedre menneskers situasjon. Vi selger vår tid (billig) til stat og kommune fordi at vi ønsker å gjøre en jobb i det offentliges tjeneste.

Vi vet hvordan forandring og forbedring ser ut, for vi jobber med det daglig. Så hvorfor ikke spørre oss om hva som skal til litt oftere?

Her er mine topp 3 for en (på sikt) mer effektiv offentlig sektor:

1. Kjerneoppgaver! Ikke legg på oss oppgaver som vi ikke er utdannet til. Flere yrkesgrupper inn i de ulike instutisjonene.

2. Mer tillit, mindre byråkrati.

3. Tid til utvikling og endring

Grunnen til at svært få i offentlig sektor ønsker prestasjonslønn, er ikke fordi vi er innbitte og inngrodde kontorrotter med endringsvegring og holdninger fra steinalderen, men fordi at vi faktisk vet bedre!

Hvilken vei går dere, Oslo?

Det stormer nok en gang rundt Osloskolen. Denne gangen har jeg også hørt lærerstemmer, og mange av dem forsvarer sin rektor, sin skole og sin kommune. Det de forsvarer er de utarbeidede standardene for en profesjonell lærer. Standardene har vakt oppsikt både ved at de strekker seg langt inn i privatsfæren til lærerne, og ved at de åpenlyst innskrenker lærernes ytringsfrihet.

Jeg tror på at Haugerud skole har fått til noe bra. Jeg tror at de har profesjonelle, dyktige lærere, som på lag med ledelsen har løftet resultatene ved skolen. Men med en standard som sier at de skal stå fjellstøtt utad, så har det egentlig ikke så mye å si hva jeg tror. Ledelsen ved skolen har omtrent sagt at vi ikke nødvendigvis kan tro på det vi hører.

Da jeg første gang så standardene postet på personalgruppa vår på facebook, forsvarte jeg skolen ved å si at dersom lærerne har utarbeidet dette sammen, så må det vel være greit? Etter å ha lest det jeg har klart å finne, ser det ut til at standardene ble utarbeidet av ledelsen FØR det ble tatt med inn i personalet og godkjent der. Da blir bildet et helt annet. Det er en stor forskjell på medskaping, og medbestemmelse – som ser ut til å være tilfellet her.

I et lærerkollegium vil man ha mange typer. Noen vil være brautende og høylytte og kapre enhver plenumsdiskusjon. Andre vil tie med sin misnøye og spare det til gangene og arbeidsrommene. Noen vil være positive, andre vil være lydige. Det går ikke an å dømme lærerkollegiet på Haugerud uten å kjenne personalet, og uten å kjenne prosessen dette dokumentet ble skapt i. Jeg håper de kan få fred til å jobbe videre. Min kritikk rettes til systemet denne skolen finnes i.

For noen uker siden skrev jeg innlegget «Smitten fra England». Da kommenterte områdedirektør i Osloskolen, Per Korsvik, og sa at han syntes det var trist at jeg bidro til myteskapning om Osloskolen, og enda verre at Andy Hargreaves gjorde det. Vi har hatt litt korrespondanse om temaet, og Korsvik har svart godt for seg på mine spørsmål. Jeg er allikevel ikke helt fornøyd, da jeg opplever at både Korsvik (Og forsåvidt alle andre som snakker opp Osloskolen) unnlater å innrømme hvilket system de tilhører.

I dag postet Korsvik et innlegg på facebookgruppa «Skoleledelse for fremtiden», der han utfordret Simon Malkenes til å svare på noen spørsmål, og gi sitt alternativ for en god ledelse av skolen. I diskusjonen som følger synes jeg at Korsvik avslører seg litt:

Korsvik2

«Faner full autonomi foran styring i skolen»? Det finnes et alternativ, Korsvik, og det overrasker meg hvis du ikke kjenner det.

Andy Hargreaves, som sa at vi ikke skulle gå Oslo-veien, har sammen med Dennis Shirley skrevet bøkene om den fjerde veien. En kort oversikt over de fire veiene til skoleutvikling:

Den første veien

Lærernes frihet og fulle autonomi. 60-tallets skole. Rektor som ren administrator. Indre motivasjon som den eneste drivkraft for endring. Likeverd innad i profesjonen. Ansvarlighet, heller enn ansvarliggjøring. En bred og åpen læreplan.

Den andre veien

New public management. 80-tallets skole. Lærerstandarder og en tydeligere læreplan. Offentliggjøring av resultater og sterk styring etter mål. Svekkede fagforeninger.

Den tredje veien

Standardiserte prøver. Fokus på leseferdigheter og matte. Test-basert ansvarliggjøring. Undervisning for å oppnå satte måltall på testene. Resultatlønn. Næringslivet som drivkraft for endring. 2000-tallets skole.

Den fjerde veien

Lærere som drivkraft for endring. Likeverd og likhet vil føre til løft. Kollektiv ansvarlighet. Profesjonalitet. Demokratisk kultur. Elevstemmer. Lærende ledelse. Lærende organisasjon. Sterk fagforening.

Jeg kan forstå at man er redd for den første veien (selv om jeg faktisk tror at deler av skole-Norge er, og trives, der.) Jeg tror at vi i Norge kan snakke om en slags sammensausing av de to neste veiene. Dette er i mine øyne Korsviks enten-eller: den første eller den andretredje. Men ingen i Oslo vil innrømme at de er på en av disse, i følge Hargreaves og Shirley, litt gale veiene. De vil nok på mange måter hevde at de er på den fjerde veien. Med lærende fellesskap og kollektiv ansvarlighet. Problemet er bare at den andretredje veien utelukker de andre, og det finnes unektelig mange elementer derfra i Oslo?

Ved å ansvarliggjøre har du ikke tillit til at rektorene og lærerne er ansvarlige. Ved å åpne for medbestemmelse og at alle skal høres, så har du stengt døren for medskapning. Verst av alt: Ved å gi resultatlønn, og skyfle rundt på skolefolk som ikke lykkes (vel og merke med veiledning, støtte og hjelp underveis), så styres skolen med frykt. Man ønsker i utgangspunktet elevenes beste, men tenk om når de gjør sitt beste så er det allikevel ikke godt nok, og så må jeg gjennom et styr og svare for meg, og kanskje jeg til og med går ned i lønn eller mister jobben? Klarer man å tenke elevens beste dersom det gjør at en ikke ivaretar egne interesser?

Den fjerde veien har hentet suksesskriterier fra skoler som lykkes, og Haugerud kunne godt vært en av dem. For alt jeg vet så kan skolen ha hatt sin enorme framgang fordi at lærerne sammen bestemte seg for å finne gode tiltak, og at de har ivaretatt alle aspekter ved skolen i denne løfteoperasjonen. At surmulerne som ikke ville være med, fant et annet sted å være, og at ledelsen var støttende og heiet fram den positive endringen, samtidig som de tilrettela og viste vei videre. Men jeg kan ikke vite, for dere har instruert lærerne til å snakke positivt om skolen. Ihvertfall ser det slik ut fra utsiden.

Når disse standardene, sammen med haugevis av annet materiale fra Osloskolen kommer ut, blir det stadig vanskeligere for meg å tro at det strenge målstyringsregimet er en myte. Spørsmålene fra Korsvik nedenfor er rettet til Simon Malkenes, men jeg tar meg den frihet å svare jeg også;

«Hva kan din rektor love meg om kvaliteten på din undervisning?»

Hun ville ikke brukt et ord som love, men hun ville sagt at hun følger sine lærere tett opp og har full tillit til at de gjør en god jobb i klasserommet. Dersom de ikke er fornøyd med noe, så ta gjerne kontakt.

«Hva kan din leder garantere når det gjelder din vurdering og dine tilbakemeldinger til mitt barn?»

Hun ville ikke brukt et ord som garantere, men sagt at vurdering skjer etter forskriften som sier at elevene skal ha tydelige læringsfremmende tilbakemeldinger.

«Kan rektor love meg strukturerte og forberedte elev- og foreldresamtaler uavhengig av om jeg snakker med Malkenes eller Jensen?»

Hun ville heller ikke her brukt et ord som love, men sagt at selvsagt forbereder alle lærere sine samtaler, og her tas elevens faglige kompetanse opp, samt at det blir rom for spørsmål og samtale rundt elevens trivsel og sosiale kompetanse.

Tillit, profesjonalitet, fellesskap, læring og medskapning er nøklene. Ikke dokumenter som kan gi (falske) løfter og garantier.

Kampen om læreryrket

Det nærmer seg to uker siden filmskaper Trygve Hagen skrev om hvordan læreren kunne få autoritet i klassen. Han fikk et godt svar av påtroppende leder for elevorganisasjonen, Kristoffer Hansen.

Jeg leste Hagens ytring som en spissformulert provokasjon for å promotere filmen hans, «Kampen om klasserommet», og hadde ikke tenkt å bry meg noe mer med den. Kanskje jeg skulle droppe å se filmen, hvis det var denne linja han la seg på. Alle var ikke enige med meg. Flere mente at han hadde gode poenger, at læreren bør ha flere sansksjonsmuligheter og større makt i klasserommet. Beskrivelsene er for meg som tatt fra et helt annet yrke. Jeg har reflektert litt over hva mye av jobben min har bestått i.

Jeg liker alle elevene

Det har ikke vært enkelt. Med elever som har vært selvsentrerte, egoistiske og usympatiske, med uforbeholden støtte fra hjemmet, har det noen ganger føltes umulig. Men jeg gjør det. Alle elever kommer i utgangspunktet med et ønske om å lykkes. Det er ikke alltid like lett å se, og noen elever har fått ødelagt sin tillit til voksne. De starter med piggene skjerpet, og ute. Det tar tid, og det er frustrerende, men piggene lar seg sakte men sikkert slipes litt, og plutselig en dag, så kommer han med et dikt han har skrevet hjemme:

wpid-dsc_0212.jpg

Det gjorde han etter at jeg oppfordret ham til å skrive et dikt om hvor mye han hatet å skrive dikt.

Jeg interesserer meg for elevene

Noen ganger savner jeg å undervise i fag som norsk, engelsk eller RLE. I de fagene får elevene vise fram mer av den de er, enn de får i matte og naturfag. Jeg får ikke lest så mye av det elevene skriver, så jeg sørger for å prate med dem. Hvilket spill spiller de for tiden? Hvordan gikk det på konserten med koret? Hvordan går det med hesten?

(Jeg har et stort forbedringsområde her. Fotballgutta… Til høsten har jeg bestemt meg for å finne ut hvilke lag de forskjellige følger, og ta en rask kikk på resultater på søndagen. Det er et lite offer for en potensielt stor gevinst)

Jeg bryr meg om elevene

Det er viktig å bygge et tillitsforhold. Jeg vil dem godt, og kan vise det på flere måter. Noen ganger er det er å gi et kvarter av timen til å øve på fremføring til neste time, andre ganger å være tilgjengelig for øvehjelp via facebook kveldene før en heldagsprøve. En gang var det å følge en elev hjem i et friminutt fordi hun hadde glemt ut at hun hadde tatt med seg ei lita mus på skolen! Og veldig ofte er det å ta noen samtaler a la norvegiareklamen. Noen ganger trenger de bare litt mat. Eller litt frisk luft. Jeg har runde kanter, men klare rammer, og setter tydelige grenser før gode «velferdsordninger» blir utnyttet.

Et smil om dagen gjør godt i magen

Et gammelt ringrevuttrykk lyder «Ikke smil før jul». Jeg blir litt kvalm av det, og tenker at hvis noen for alvor praktiserer slik, så bør de fratre sin stilling i utdanningens tjeneste. FY!

Smil hver dag, til så mange som mulig. Møter du et blikk, så smil. Enkel medisin for det aller meste, både for deg og mottakeren. Tenk at noen elever har kanskje aldri opplevd en lærer som ser dem inn i øynene og smiler til dem?

Jobben min handler altså i stor grad om relasjoner og klasseledelse. Med ny klasse bruker jeg kanskje mye tid på det også. Men vet dere hva? Det fantastiske er at når jeg har gjort dette grunnarbeidet, så har jeg verdens aller beste utgangspunkt for å hjelpe dem å lære matte og naturfag. (Som nok noen tenker ER jobben min)

Jeg trenger ingen sanskjonsmuligheter, og jeg ønsker ikke makt i klasserommet, kun gjensidig respekt.

Smitten fra England

Jeg kom nylig tilbake fra min tredje studietur til England, min første som skoleleder. Temaet var lærende ledelse, og vi hadde både et skolebesøk og et seminar med dr Sara Bubb. Vi fikk svært godt utbytte i form av konkrete tips til hvordan vi skal bli en lærende organisasjon. Jeg kan allikevel ikke si at jeg har lært noe før jeg faktisk har omsatt dette til praksis. Jeg tar med meg noen konkrete ideer som skal prøves ut, og som jeg vil skrive om ved en annen anledning. Nå følger de større refleksjonene jeg gjør meg i møte med et annet skolesystem.

Tilsammen har jeg vært på besøk på 5 skoler i England siden første tur i 2007. Denne gangen oppdaget jeg hvor mye mitt syn på skole har forandret seg på de ni årene.

Det som imponerte meg mest første gang, imponerer meg fortsatt. Ekstremt godt forberedt og læringsfokusert undervisning, med mye variasjon og hyppige skifter av aktivitet. Hele skolen er dekorert med læringsstøttende plakater med synonymord, gode bindeord, fakta om diverse tema og påminnelser om hvordan vi skal oppføre oss. Overalt elevene ser vil de finne noe som kan vekke deres nysgjerrighet, eller minne dem på noe som kan være nyttig til neste gang de skal løse en oppgave. Så ofte har jeg tenkt at dette bør vi bli bedre på hjemme også, og mange er enige med meg. Motforestillingene går på to ting; noen synes det er veldig rotete og forvirrende med så mye informasjon, noen tenker på det jeg ser som læringsstøttende, som juks. De siste tenker jeg kanskje har noen skritt igjen å gå før de forstår hva jobben deres egentlig går ut på.

Det som skremte meg mest første gang, skremmer meg fortsatt mest. I mange av klasserommene finner jeg en kultur for rangering av elevene, og for offentlig skamming. En elev på seks år spente tåa i pulten da hun skulle sette stolen inntil pulten, og løftet foten mens hun hinket på stedet og stille viste smerte med ansiktet. Hennes gruppe fikk gå ut sist, etter at læreren hadde gjort et poeng ut av at jenta ikke klarte å stå stille, og dermed hadde sørget for at hennes gruppe måtte vente. Jenta kom pliktoppfyllende med en unnskyldning til resten av gruppa si. Kulturen med offentlig skamming og rangering ser ut til å gå hele veien til toppen av det britiske skolesystemet.

I 2007 var jeg såvidt i gang med arbeid med vurdering for læring. Jeg syntes det var flott at vi skulle stille krav til elevene, og at vi skulle ansvarliggjøres for resultatene i klassene våre. VFL og målstyring var to sider av samme sak for meg, noe det ser ut til at en del skolepolitikere fortsatt tenker.

Allerede på midten av 90-tallet ble skolen transparent i England. Resultater ble rangert og offentliggjort, og Ofsted startet sine inspeksjoner på grunnlag av standarder for hva god undervisning og god skole er. På den aller første listen som ble offentliggjort havnet et distrikt i Øst-London på en desidert sisteplass. Det var langt opp til neste. Skolelederne i kommunen min var så heldige at vi fikk besøke på en av skolene i dette distriktet; Bonner primary school.

Da resultatene kom, og var så nedslående, bestemte de seg på denne skolen for å gjøre et kollektivt løft. Ved hjelp av en fantastisk rektor, og en stab av motiverte lærere og assistenter klarte de på få år å bli en av Ofsteds 20 «Outstanding schools». De gikk fra verst til best, og godt var det. Rektor på denne skolen, Martin Tune var takknemlig for at de gode resultatene sørget for at de fikk «jobbe i fred». På en slik skole har en råd til å være innovativ, og lærerne fikk stor frihet både når det gjaldt arbeidstid (og sted) og pedagogiske valg. Han hadde tillit til at de gjorde en god jobb (Og i årenes løp hadde de som han ikke hadde like stor tillit til forlatt skolen.) Han syntes synd på de i andre enden av rangeringslistene, der skoler stenges, eller blir lagt under ledelse av andre skolers rektorer i såkalte academies. De har konstant noen som puster dem i nakken og tvinger fram prestasjon. Noen lærere og rektorer mister jobben.

For 9 år siden ville jeg tenkt at det var jo flott det da, når de ikke leverte resultater. Nå vet jeg at en skole er mer enn sine faglige resultater. Rektor Martin trakk fram Pasi Sahlbergs utsagn om at i England hadde det vokst fram en GERM som var i ferd med å ta over hele verden. Germ i dette tilfellet var ikke en bakterie (selv om den oppfører seg likt), men en forkortelse for Global Education Reform Movement. Den traff oss 10 år etter at den oppstod i England.

Grunnen til at Bonner lyktes i 1997 var at de jobbet som en lærende organisasjon. Endringen kom innenfra, og den var kollektivt motivert. Nå har de en kollektiv motivasjon for å fortsette å utvikle seg, og opplever tillit og frihet til å få til nettopp det.

Det er ingen tvil om at et strengt målstyringsregime virker for å oppnå resultater. Klassisk betinging med belønning og straff er også en effektiv måte å lære på, men det medfører noen negative følger. Frykt og stress gir ikke varig læring på noe nivå i skolesystemet.

Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder elevenes trivsel og demokratiforståelse. I norske klasserom er det ikke vanlig å se offentlig skamming, og vi bygger vår pedagogikk på et sosiokulturelt læringssyn. I vår kultur er det mest nærliggende å tenke at lærende organisasjoner skal føre til utvikling av skolen, og ikke målstyring. Jeg håper at våre politikere forstår denne forskjellen, og forstår hva det innebærer.

Da Andy Hargreaves var i Stavanger våren 2013 trakk han fram alt det vi er gode på i Norge, og sa at vi måtte ta vare på det, og ikke la PISA sette standarden. Han avsluttet med «Don’t go the Oslo way»

Det viktigste jeg tar med meg fra den siste studieturen til England er dette:

Vi må på egen skole bli enige om hva god undervisning er, og hvilke utviklingsområder vi har. Vi må jobbe kollektivt, systematisk og målrettet mot våre egne standarder, slik at våre resultater holder seg gode over tid.

Hvis vi ikke gjør det så mister vi kanskje sjansen til å være en lærende organisasjon når «The Oslo way» blir «The Norway way».

Matematikktaktikk

Jeg er veldig glad i matematikk, og underviser i faget på ungdomstrinnet. Jeg tenker på ingen måte at det er negativt at flest mulig av lærerstudentene har gode nok mattekunnskaper til å lande en firer. Men er det det vi vil prioritere? Er det det som er viktigst? Så viktig at døra lukkes hvis ikke?

Bare det å sette en slik tallgrense er absurd synes jeg. (Gjelder for øvrig karakterer generelt, fraværsgrenser og antall studiepoeng lærere skal ha for å undervise et fag også…)

Problemet med å bruke tall på denne måten er at de er absolutte ( Vi snakker som regel om det som i matematikken heter naturlige tall). Hva om du hadde nesten 4? Om du hadde fått 4 av en annen lærer? Om du hadde et skikkelig kjipt år da du fikk den karakteren? Eller om du hadde en skikkelig kjip lærer? (De finnes) Hva om du har spesifikke vansker i matematikk, men er god på andre fag (og i tillegg klarer å lese og bruke statistikk, ofte omtalt som sort matematikk) Hva om du hadde den ekte drømmelæreren i matematikk, som fikk deg fra 1 til 3, og du kjente kallet og gnisten til å gjøre det samme for framtidens barn og unge i grunnskolen?

Regneferdigheter skal alle ha. I alle fag. Regning handler om å bruke regneartene riktig i riktig situasjon og til riktig tid. Slik f. eks sykepleiere må gjøre for å sørge for at pasientene får så mye medisin de skal ha. Regneferdigheter er viktig for absolutt alle, og de kan til og med avgjøre liv og død.

Matematikkkompetanse derimot er noe annet.  Verden hadde vært kjedelig om alle hadde hatt god kompetanse i matematikk (SA MATTELÆREREN!!!)

Så hva vil jeg at skal være nåløyet for å kunne begynne å studere for å bli lærer?

Evnen til å skape relasjoner til elevene er helt avgjørende. Evnen til formidling likeså. En lærer må like alle barn! Hver dag skal elevene gå hjem, og kjenne på at «Ja, læreren liker meg!» Det bør du ha karakteren 6 i for å studere til å bli lærer.

Så er det selvsagt viktig å være trygg, dyktig og engasjert i fagene du skal undervise. Helst så engasjert at du er villig til å utvikle og endre deg, og ta i bruk nye undervisningsmetoder og tilpasse et samfunn i stadig forandring.

Vi har ikke karakterer i alle disse egenskapene. Vi har ikke engang et fag i skolen som dekker det å bli en god lærer. Det får vi i utdanningen når vi er i praksis, og lærer didaktikk og pedagogikk. Altså etter at vi har kommet gjennom nåløyet. Burde det ikke være motsatt? At de som faktisk viste seg som gode lærere ble uteksaminert som gode lærere? Så kunne kanskje sileprosessen vært en kort søkertekst (sier mye) eller til og med et opptaksintervju?

Jeg håper ikke at regjeringens matematikktaktikk fører til at vi går glipp av gode lærere (Det har vi ikke råd til med lærermangel), men jeg frykter det, og jeg håper de snur.

Finlands trumfkort

Å begynne å snakke om Finland i en skolediskusjon, er litt som når man begynner å sammenligne motparten med Hitler i enhver annen type diskusjon. Et sikkert tegn på at nå nærmer vi oss tomme for argumenter. Trekk Finlandkortet – for det trumfer det meste. Og Finland er knakende gode på skole. Årsakene til at de er det er jeg ikke sikker på at finnene forstår selv engang, og jeg ser liten vits i å gå inn i hvilke årsaker jeg antar ligger til grunn for deres suksess. De som er uenige med meg finner sikkert et helt annet sett med forklaringer.

Jeg har ikke vært på PISA-tour i Finland, og jeg kan ikke skryte på meg noen spesiell kunnskap om den finske skolen. Men jeg har jo alltids hørt litt, og lest litt – Finlandkortet spilles jo som nevnt mye. Her er to ting jeg har hørt, og hva jeg tenker om dem:

«I Finland har lærerne høy status»

Faktisk så høy at de fleste menn helst vil gifte seg med en lærer. Kvinner vil helst gifte seg med en lege, men hvis alle de er opptatt, så tar de helst en lærer de også. Fantastisk! Hvordan i all verden har de fått til det? Jeg vil ha oppskriften! Dette må jo være en av de virkelig avgjørende grunnene til suksess. Mange vil sikkert ha det til at de har så høy status på grunn av at de er faglig dyktige og får styre skolen slik de vil – noe som tar oss til neste punkt:

«I Finland er det politisk konsensus om at skolen skal drives av skolefolk»

DER er årsaken. I debatten på NRK 1 forrige torsdag sa skolebyråd i Oslo følgende: «Det regimet disse vil tilbake til, en lærer, ett klasserom, en klasse, den tiden er forbi. Jeg mener det er utrolig viktig at man har tett oppfølging av elevene, at man jobber i profesjonsfellesskap, at man jobber målrettet og systematisk for å sørge for at alle våre elever lærer det de skal» Det regimet «DISSE» vil tilbake til? Tror politikerne i Norge at lærere stor sett er gretne gamle gubber som ikke har peiling på skole? Antar hun at lærere flest er reaksjonære, vrange og dumme? At kritikken mot målstyringsregimet hennes er fordi at vi ikke FORSTÅR? Jeg er forøvrig enig med Hauglie i alt hun sier om hva hun vil. Problemet er at hun og andre politikere har alt for lite kunnskap om hvordan man faktisk får slike ting til. Hun er for blendet av ideologi til å i det hele tatt forstå hva hun ikke forstår. Der er det Finland banker oss ned i støvlene. De overlater det til skolefolk å utvikle skolen. Lærerne i Finland er ikke gretne gamle gubber som tviholder på det som var og blir illsinte om noen forsøker å trekke noe over hodet på dem. De er profesjonelle og baserer seg på forskning. Når lærerutdanningen endres, så er det for at lærerutdannerne ser et behov for det, og når de nå fjerner skjønnskrift til fordel for opplæring i touch, så er det for at en samlet profesjon har besluttet at det sikkert er lurest.

I Finland har de nå klekket ut en reform som beveger seg bort fra fag, og mer mot temaarbeid. Et gufs fra fortiden vil mange tenke her hjemme. L97 med sine krav til arbeidsmåter har gitt frasen «tema- og prosjektbasert» bitter smak for mange lærere. Selv ble jeg utdannet under L97, og kjenner de fine sidene ved tema- og prosjektarbeid. I barneskolen valgte vi først tema, for så å plukke innhold fra forskjellige fag. I sommer tipper jeg at Ludvigsenutvalget vil kalle omtrent dette for «Dybdelæring». Jeg er i ferd med å få være med på mitt første bølgetilbakeslag!

Neste gang det skjer håper jeg at det skjer fordi at vi norske lærere har funnet ut at det er det vi trenger nå. At politikerne har sittet stille og fulgt med mens vi samvittighetsfullt har gjort jobben vår med å utvikle skolen i et profesjonsfellesskap, målrettet og systematisk slik at alle våre elever lærer det de skal.

Så bare en gang til, med store bokstaver, slik at jeg er sikker på at dere får det med dere; LIGG UNNA SKOLEN POLITIKER! JEG KAN DETTE BEDRE ENN DEG!!!

 

Størrelsen HAR noe å si

Jeg husker godt første gang jeg ble presentert Hatties rangering over faktorer som påvirker elevers læring. Mange av mine kolleger ristet vantro på hodet. Selv måpte jeg. Vi var godt i gang med arbeidet med vurdering for læring, og faktorene som hadde størst effekt gav god gjenklang. Så var det noen overraskelser også da. Aller mest overraskende var nok det at gruppestørrelse ikke hadde noe å si for den enkeltes læring. Det kunne jo ikke stemme?

Min første tanke var at dette kommer til å bli utnyttet både politisk, og av sparekåte byråkrater. Det ble plutselig enkelt å si at voksentetthet og klassestørrelser ikke hadde noe å si. Forskning sier så. Og forskningen har på et vis rett.

Da Frank Aarebrot foreleste om Norges historie satt 230 000 mennesker og fulgte med. De ville mest sannsynlig ikke lært noe mer, eller mindre om de var 10. En pedagogikk som bygger på forelesning, egenstudier og enkel testing, vil kunne brukes like godt med 100 som med 10. Dersom lærerens eneste oppgave var å formidle kunnskap, og vurdere om kunnskapen var overført, så kunne vi sikkert klart gruppestørrelser større enn de vi har i dag.

Det er imidlertid slik jobben vår krever betraktelig mer enn formidling og vurdering. Læreren er den viktigste faktoren, liker man å si. For noen betyr det at vi skal satse på lærerne ved å sørge for at de har flest mulig studiepoeng, men for andre så betyr det at det er lærerens relasjon til elevene som er den aller viktigste enkeltfaktoren for læring. Det er vanskeligere, og ekstremt mye mer tidkrevende å skape en god relasjon til 35, enn til 20. Det tror jeg ikke vi trenger forskning for å fortelle oss.

I tillegg er det veldig mye lettere å bruke den typen pedagogikk som vi vet at fører til læring i en mindre gruppe. Eleven som aktiv i egen læringsprosess, og vurdering for læring, krever tett voksenoppfølging. Tilpasset opplæring, og differensierte og varierte undervisningsopplegg er avhengig av god kjennskap til klassen, og krever mye tid av læreren. De gode relasjonene er helt avgjørende i arbeidet med trivsel, forebygging av mobbing og god klasseledelse.

De svakeste lærerne vil kanskje ikke lykkes med disse tingene i en klasse på 15, men selv de aller dyktigste vil mislykkes i en klasse på 35. Derfor har størrelsen noe å si.

 

 

NPM og VFL – Nyare norsk skulehistorie

Eg var denne veka heldig nok til å få høyre Ole Briseidutdanningskonferansen i Stavanger. Tidlegare samme dag snakka statssekretær Birgitte Jordahl om nokre av dei samme emna. Ingen av dei definerte kva dei snakka om med å bruka omgrepet New Public Management, men det var tydeleg for alle som kjenner det.

New Public Management er namnet på ei reformbølge som frå 80-talet blei brukt til å effektivisera offentleg sektor. Det ber med seg prinsipper om at styring skal skje på lavare nivåer, konkurranse mellom aktørar i alle ledd og synleggjering av resultat. I skulen såg vi forenkla læreplanar med fokus på lesing og matematikk, målbare resultat og ei tanke om at skulen skulle tene økonomisk konkurransekraft. Elevar og føresette blei til brukarar, og rektor til virksomhetsleiar. Det blei eit auka fokus på individets rett, og på offentleg sektor som serviceytar.

I skule-Noreg merka vi ikkje mykje til denne bølga før tidleg på 2000-talet, da dei internasjonale resultata for skulen kom. PISA, PIRLS og TIMMS fortalde oss at det ikkje stod så bra til med skulen vår som vi hadde trudd. Vi – som brukte so mykje ressursar på skule, burde vere i verdsklasse. Noko måtte gjerast, og det litt brennkvikt. Vi satte i gang med ny reform – kunnskapsløftet, nasjonale prøvar og oppretta eit eget direktorat for utdanning under kunnskapsdepartementet.

Samstundes skjedde noko anna i skulefolkkretsar. Ein blei nysgjerrig på kva som lå bak tala frå undersøkingane, og ein ville ikkje kun sjå på kva som blei putta inn i skulen, og kva som kom ut i form av resultat. No starta ein klasseromsforskning. I Storbrittania utførde Paul Black og Dylan Wiliam  studiet «Inside the Black Box – Raising Standards Through Classroom Assessment»,  og her hjemme var blant andre Kirsti Klette med på PISA + . Begge var kvalitative studier som tok for seg lærarars praksis i klasserommet. I fyrstnemde fann ein sterk evidens for at  elevar som forstod kva dei skulle læra, og korleis dei skulle komma seg vidare, lærte meir. Her hjemme fann vi ei fokusering på aktivitet for aktivitetas skuld, og eit lavt læringstrykk. Klette fann at norske lærarar brukte «Fint» og «Flott» heilt uavhengig av kvalitet på både læring og åtferd. Noko måtte gjerast, og det litt brennkvikt.

Det var her det gjekk så frykteleg gale. Det nye Utdanningsdirektoratet starta si satsning på Vurdering for læring, samstundes med at politikarar skulle høste politiske poeng på forskninga. Vurdering for læring blei til to ting. Den eine ei start på ei nødvendig praksisendring blant norske lærarar, og den andre eit nytt målstyringsverktyg for resultatkåte politikarar. Endringa i vurderingsforskrifta som kom i 2009 skulle sikra den nødvendige praksisendringa for lærarar, men blei i mange kommunar brukt til å laga enorme vurderingssystem som tok mykje tid frå lærarane og på ingen måte fremma læring.

No vil Torbjørn Røe Isaksen endra forskrifta igjen. Han vil at karakterar frå undervegsvurderinga skal vera gjeldande til standpunktvurdering. Det er eit enormt feilsteg, og det slår beina under alt det gode arbeidet som er gjort med VFL dei siste åra. Bjørn Helge Græsli har skrive godt om den biten.

Når lektorlaget finn i ei undersøking at fleire rektorar pressar lærarar til å setje standpunkt på svakt grunnlag, så er det grunna kommunanes målstyring og ansvarleggjering! Når Osloskulen sørger for at andre fag legges vekk for å øva til nasjonale prøvar, så er det grunna kommunanes målstyring!

Kunnskapsministeren gjer som Lektorlaget ynskjer i fleire saker , også når det går heilt på tvers av det skuleforskning og åtferdsforskning seier er bra for barn og unges læring. Eg trur at dei som er misnøgde med det som har utvikla seg i skulen dei siste ti åra, er det fordi at dei ikkje vil eller er i stand til å endra praksis. Er det dei som skal styra skulen? Skal vi andre gå to skritt tilbake for at dei ikkje maktar å ta eit skritt fram?

Kunnskapsministeren behandlar symptoma til ein sjukdom han ikkje ynskjer å snakka om. «Diskusjon om New Public Management er en avsporing, mener Torbjørn Røe Isaksen.» Det er kunnskapslaust av ein kunnskapsminister.

Ole Briseid sa om norsk skule at «Skuta er i god stand, men på feil kurs.» Statssekretær Birgitte Jordahl forsøkte å pakka det heile inn i at forvaltning og ansvarleggjering var ein ond spiral og eit dilemma, for det var nødvendig. Til ein viss grad har ho nok rett, men eg lærte også denne veka (hugser ikkje kven som sa det) at utdanningssystemet i Noreg er laust bygd opp, og at det krev tillit mellom partane. Kan det vere ei løysing på dilemmaet? Skuleutvikling etter det vi veit at virkar, og tillit til at vi kan klare det? Alt det krev er ei forventning om at det ikkje skjer noko brennkvikt, men over lang, lang tid. Kanskje så lang tid at ikkje ei regjering kan ta æra. Kanskje lærarane som endrar skulen må få æra.