En naturlig motvekt til testkulturen

For noen dager siden så jeg et bilde av 20-30 mobiltelefoner med gule lapper, liggende på en «tavlehylle». Tittelen på bildet var «geografiprøve». Først lurte jeg på hvilket spenstig prøve dette var – hva er det for noe spennende de gjør med mobiltelefonen og de gule lappene?

De oppbevares synlig, med en navnelapp, slik at ikke elevene skal jukse på prøven. Jeg skjønte det jo ikke med en gang, men humret litt når jeg så for meg hele klasserommet, og elevene som leverer inn mobilene før de setter seg ned og strever med prøve. En prøve som mest sannsynlig er enkel å jukse på – derav denne bekymringen, og mobiltelefonene fram på tavla.

Jeg skal være forsiktig med å tillegge dette bildet for mye – for alt jeg har å gå etter er jo disse mobilene, med lappene, og tittelen «geografiprøve». Allikevel vil jeg stille noen spørsmål rundt denne vurderingspraksisen, der elever kan jukse, og der de på en kort prøve skal reprodusere kunnskap de har tilegnet seg i løpet av den siste måneden eller så. Om det ikke var en slik prøve i tilfellet med bildet, så vet jeg jo at de finnes rundt omkring. Hvilket læringsutbytte gir en slik prøve?

Selv mener jeg at vi kan og bør vurdere elever uten prøver og tester, og at dette er noe av intensjonen med vurdering for læring. Vi har i skolen erkjent at nasjonale prøver og internasjonale standardiserte tester er kommet for å bli, så hvorfor ikke prøve å være en motvekt til dette der vi kan?

Noen steder legger også skoleeier føringer for hvilke tester som skal tas, og noen steder går det fryktelig galt når de gjør det – Sandefjord og Oslo har vel begge tatt vurdering litt for langt, uten at politikerne har forstått helt hva som var den gode intensjonen bak. Til skoleeiernes forsvar; en test eller undersøkelse er den mest effektive måten å skaffe seg kunnskap om hva som skjer på elevnivå i skolen. Det var slik William Farish tenkte da han for første gang samlet inn oppgaver og ga karakterer til sine studenter på Cambridge i 1792. Han syntes ikke at han hadde tid til å sjekke hva elevene kunne på den gamle måten, med veiledning og samtaler, så derfor graderte han studentene sine i stedet for å lære dem å kjenne.

Jeg tror at det finnes en måte å slippe rettebunker, unngå at små barn «dør i magen» før uketester og kanskje til og med snu statistikkene for psykisk helse blant ungdom. La oss slutte med prøver! Noen enkle spørsmål – «Kan du dette?» «Kan du vise meg?» «Husker du hva som skal til for…» i rundene vi uansett tar i klasserommet gir oss oversikten, og vi kjenner vel elevene våre godt nok til å se mønstre i hvordan de lærer? Muntlige og skriftlige oppgaver, med alle mulige hjelpemidler, og veiledning fra lærer gir et mer reelt vurderingsgrunnlag enn en prøve, for man har vært i situasjonen hele tiden. Når man snakker om at rask tilbakemelding er viktig, så mener man ikke at prøven skal være rettet i løpet av uka, men at eleven skal få vite der og da om hun har oppfattet noe riktig og få nødvendige korrigeringer. I slutten av uka, eller dagen etter for den saks skyld, betyr kun tallet i hjørnet på arket noe, og mye av veien dit er allerede glemt. God vurdering starter – og stopper, i klasserommet!

 

6 kommentarer om “En naturlig motvekt til testkulturen

  1. Tilbaketråkk: En naturlig motvekt til testkulturen | tedped

  2. Tilbaketråkk: VFL i praksis – del 4: Vurderingssituasjoner | skolevegen

  3. Det finnes også belegg for at prøver faktisk i seg sjøl gir læring. Vi har vel alle opplevd å forstå noe nettopp under intens konsentrasjon under en prøve, og å huske detaljer bedre på grunn av arbeid med dem i den spesielle situasjone. Men, anektdotisk belegg til side, læringseffekten av prøver er så godt belagt at den forlengst har fått eget navn – “the testing effect.” http://en.wikipedia.org/wiki/Testing_effect

  4. Hurra! Nokon meiner det same som meg!

    Eg har nesten slutta heilt å ha «prøvar». I staden etterspør eg det elevane skal kunna, og kvitterer ved å setja eit kryss på eit ark. Eg sparar masse tid og elevane får masse rettleiing. Vinn-vinn.

    Har inntrykk av at Vurdering for læring ofte blir sett på som eit vurderingsverkty, meir enn eit læringsverkty. Elevane sine reaksjonar på mine metodar i byrjinga av skuleåret tyder også på dette.

  5. Tilbaketråkk: Formell og uformell vurdering | Vurderingspraksis

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s