Jeg hadde den ære og glede å være i panelet under utdanningsforbundets tredje og siste debatt om fremtidens skole. Den kan du se her. Hele NOU’en kan leses her.

Jeg ville prøve å finne perspektivet til de som hater skolen. Denne marginale gruppen som krever så mye av oss. Her følger det jeg hadde tenkt å si:

Saying we are preparing kids for the ‘real world’, comes at the price of making our students feel as if what they are doing right now really doesn’t matter because it can only pale in comparison to what they will do ‘in the real world.‘ – Justin Tarte

Så mye vi sier til daglig i skolen tilser at det kommer noe større, bedre og viktigere en gang der framme. Da betyr det vi gjør her litt mindre.  Samtidig er så mye av det vi driver med i skolen fullstendig avskåret fra det som er elevenes virkelige verden. I fremtidens skole håper jeg at skolen og den virkelige verden kan møtes litt mer på halvveien. Ludvigsenutvalget antyder forsiktig hva som skal til, men som det stilles spørsmål om i debattheftet: Er det en ny skole vi ser konturene av, eller en naturlig videreutvikling av dagens skole? Akkurat det tror jeg har ganske mye å si for hva fremtidens skole kommer til å bli.

Timen er så vidt begynt når en elev spør om han kan gå hjem og sove. Jeg kjenner jeg har lyst til å gjøre akkurat det samme. – Fabrice Caline

For 90-95 % av elevene våre går det egentlig ganske greit i dagens skole. De dropper kanskje ut, men kommer tilbake, blir mer voksne, eller finner en annen vei enn skolen. Men selv for de som mestrer fagene, og trives på skolen føles den lite relevant. Gjør den til og med det for mange lærere?

Sitatet ved bildet er hentet fra et av bidragene i aftenpostens kronikkonkurranse. Fabrice skriver at han har valgt å jobbe redusert for å få tid til å utvikle seg med et pln. Det er et alvorlig sykdomstegn for skolen. Og det er ikke bare lærerne som sliter med å finne mening i hverdagen. I hele den vestlige verden blir elevene våre mindre og mindre motiverte. Både de som trives og de som ikke trives mister motivasjon for læring. Jeg tror vi trenger mer innovasjon i skolen, men jeg er ikke sikker på om det først og fremst er elevene som trenger denne fagovergripende kompetansen. Nøkkelen til skiftet ligger ikke i at lærere skal gå fra å være dyktige, faglige formidlere, til å bli underholdere med høy teknologiføring, men til at elevene selv skal settes i aktivitet med å utforske og skape. Vi er i ferd med å miste dem. De finner læring som er mer relevant andre steder.

Kæ me mæg då? Æg og vil vær me.
– lokalt Gjesdaluttrykk

Hvordan skal vi i framtidens skole få med de siste 5-10%? Hva skal vi gjøre med de som hater skolen? De usynlige, de venneløse, de psykisk syke, de bråkete, de grinete, de farlige, de som ender opp på trygd, i fengsel eller i psykiatrien. For disse holder det ikke med «naturlig videreutvikling av dagens skole». Disse små justeringene som gjøres alt etter som regjeringsvindene blåser, utgjør ingen forskjell for den gruppen av elever som vi ender opp med å kalle skoletapere. Jeg tror vi må ha et paradigmeskifte i skolen, blanke ark og dristige sinn som tenker nytt med utgangspunktet at absolutt alle skal få en god grunnopplæring.

Spissformulert kan vi si at alle vil ha mer inn, men ingen vil ta noe ut.
                                                                   Sten Ludvigsen

Så er spørsmålet om Ludvigsenutvalget var de dristige sinnene. På en måte skulle jeg ønske at de var mer tydelige, men samtidig så får vi jo nå muligheten til å være med litt alle som enhver. Ludvigsenutvalget foreslår å kutte ned på antall faglige kompetansemål, og introduserer fagovergripende kompetanser som både skal ruste våre håpefulle for en ukjent fremtid, og gi samfunnet en god fremtidig arbeidsstyrke.

Hvis dette kun er en naturlig videreutvikling av dagens skole er jeg redd følgende vil skje i praksis: Politikerne bestemmer at vi skal undervise i 21st century skills, og vi må utforme standarder, lokale læreplaner og sørge for dokumentasjon på at vi gjør det. I en utrolig travel hverdag, der vi enten ikke klarer å bortprioritere selv, og får lite eller ingen hjelp fra oven til å gjøre det, ender vi opp med avkrysningsskjema for om elevene har høy, lav eller middels kompetanse i å lære, utforske, skape, samhandle, innovere, tenke kritisk, løse problemer, regulere seg selv, uttrykke seg muntlig og skriftlig, lese, reflektere rundt egen læring, føle, tenke og oppføre seg… Prøve, avkrysning, to stjerner, ett ønske, karakter ooooooog…. Ferdig! Vel. Da er vi fem skritt tilbake igjen.

Dette må implementeres ved at skolene og lærerne får tid, ro og tillit.

jeg hadde det sånn iløpet av ungdomsskolen, men når jeg startet på videregående ble alt så mye bedre. Jeg håper det ordner seg for deg også 🙂       – THEDARKLIFE

Dette er en kommentar på en blogg som heter psykisksykjente. Hun har skrevet et innlegg om de mange grunnene til at hun hater skolen, og får heldigvis en oppmuntrende kommentar. Det som slår meg i innlegget hennes er at hun hater alt det «skolske», alle krav om innsats og å følge med – konsentrere seg,  det travle og heseblesende, ordene i bøkene og maset fra lærerne. Alt det som gjør skolen til det den er og alltid har vært. Jeg vil ha en skole som er mindre skolsk, og mer altschoolsk eller barnehagsk, der elevenes aktivitet er i sentrum, og ikke lærerens. Vi må ha et skolesystem som åpner for mangfoldet, og som lar oss tilpasse der vi kan, uten å løpe i ring og bite oss i halen over regelverk og byråkrati. Lærerne må få ro til å sørge for at elevene opplever en skole der det er rom for å prøve og feile, undre seg og utforske, samtidig som de møter tydelige faglige krav og voksne som genuint liker dem. Jeg vil ha lærere som har tid til å se og hjelpe hver enkelt i større grad enn nå. Vi trenger politisk vilje til å investere mer i skolen. Ikke for de mange, men for de få.  Det finnes vel ikke noe bedre å investere i en fremtidige lykkelige mennesker?

Jeg svartmaler kanskje mer enn jeg pleier i dette innlegget, men akkurat nå er det litt svart. Kanskje denne jobben passer bedre for mennesker som bryr seg mindre enn det jeg gjør.

Jeg kartlegger elevene mine. Fra første dag observerer jeg dem, prater med dem, og gir oppgaver som både bevisst og ubevisst vil vise ulike sider ved dem. Jeg blir kjent med elevene mine, slik at jeg vet hva de liker, hva de er flinke til, hva de føler om skolen, hvordan de har det hjemme og hva de synes er vanskelig.

I tillegg kartlegger jeg elevene i matematikk. Som regel har jeg undervist dem noen timer allerede innen kartleggingsprøven kommer, og som regel er den så godt som overflødig. Jeg blir ikke overrasket. Noen ganger legger jeg prøvene i rekkefølge etter antatt poengscore, og de ligger skremmende likt etter jeg har rettet. – Jaja, tenker jeg. – Nå har jeg ihvertfall dokumentasjon.

Noen hevder at den kartleggingen som kan gjøres ved hjelp av tester er mer pålitelig enn den jeg gjør når jeg observerer. Det er den nok kanskje. Ihvertfall hvis testene administreres riktig, hvis resultatene tolkes riktig, og hvis tiltakene som hører til faktisk settes inn. Uansett hvordan vi vrir og vender på det vil det menneskelige spille inn når vi jobber med mennesker. Det spiller ingen rolle hvor mye evidens vi har om hva som fremmer læring; små barn er ikke maskiner som, dersom de fores med rett input vil produsere ønsket output. Evnetester og kartlegging er utrolig viktige når den observasjonen vi gjør ikke er nok lenger, men er det virkelig nødvendig å gjøre med alle? Er det riktig bruk av ressurser?

Noen av tilbyderene av kartlegginger og evnetester vil også selge quick-fixes. Det er en fristende, men farlig tanke i skolen. Elevenes faglige prestasjoner henger klart sammen med deres trivsel, og deres relasjon til lærerne. Dette er den viktigste jobben læreren har, og den er tidkrevende! Kartlegging av typen jeg nevnte i første avsnitt vil bygge relasjon, mens kartlegging som krever testing vil i verste fall bidra til å svekke relasjonen. Les mer om viktigheten av å dyrke lærerens relasjonskompetanse her.

Uansett hvordan en velger å kartlegge – det viktigste kommer etterpå. Nå kommer relasjonskompetansen min til nytte! Jeg skal bruke kunnskapen jeg har om elevene til å tilpasse undervisningen best mulig. Nå må Helle få lov til å bruke Campus Inkrement og Khan Academy til å jobbe med kompetansemål for videregående. Jeg må finne konkreter som kan støtte Henrik, og jeg må finne tid der jeg kan få sjansen til å hjelpe han og et par andre som jeg ser mangler grunnleggende tallforståelse. Samtidig har jeg en stor hop midt på midten som flittig og fint vil at jeg skal gjennomgå noe på tavla, så kan de prøve selv. Igjen og igjen. Det er overkommelig. Jeg blir utrolig sliten, og jeg går med konstant dårlig samvittighet, men det går på et vis.

Hadde jeg bare hatt et litt større klasserom. Et bord med 4-5 pc’er bakerst, og et tilknyttet grupperom med massevis av leker og konkreter. Et godt sted å samles foran ei tavle, og gode pulter til å jobbe alene eller sammen. Og hadde jeg bare hatt med meg en assistent! Som kunne klippe og lime, og henge opp en plakat av det vi nettopp hadde gjennomgått, hjelpe elever, hjelpe meg og være en å spille ball med. Kanskje til og med gi meg tid til litt kartlegging?

Kunnskapen om elevene har jeg altså, men jeg klarer kun i begrenset grad å gjøre nytte av den. Jeg skulle så gjerne hatt en alternativ offentlig skole – som ligner mer på våre private motstykker, og som ga bedre plass til mangfoldet av elever! Hvorfor kan vi ikke bare gå inn for det? Hva er det som stopper oss?

Dagens ungdom er bedre enn noengang. De er flinke, og pliktoppfyllende. ruser seg ikke, stjeler ikke og spiser både fisk og grønnsaker. Generasjon grei trives sammen med foreldrene sine, og liker både skolen og de mange aktivitetene på fritiden. Men de blir syke. Vanligst er angst og depresjoner, men unge får også tyngre diagnoser innen psykiatrien. Jeg har sett diagnoser spesifisert med «skolefremkalt». Det skremmer meg.

I opplæringsloven heter det i den berømte paragraf 9a:

«Alle elevar i grunnskolar og vidaregåande skolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring.»

Fremme helse. Det betyr at de skal være friskere når de går hjem, enn da de kom til skolen. Med diagnoser som inneholder «skolefremkalt», bryter vi opplæringsloven.

Ofte ser vi bare symptomene i skolen, og tror at det er de som er problemet. Guttene som sover seg gjennom dagen for at de har spilt hele natta, jentene som dukker opp på skolen før utpå formiddagen, for så lang tid tok det å velge klær og få på sminke. Selvskading, spiseforstyrrelser, nettavhengighet – er de vår tids rus og opprør? Er de de eneste reaksjonene som er igjen, som et resultat av press fra alle kanter?

Ludvigsenutvalget ønsker at vi skal ruste morgendagens ungdom med emosjonell og sosial kompetanse. Det kan de nok trenge, og dersom vi i skolen vil unngå at elevene våre blir syke av å gå der, så må vi følge opp, og jobbe svært bevisst rundt dette. Men vi må ikke gå i fella å gjøre dette til nok et område der vi kan skape press og stress.

Selv har jeg vært med å utarbeide en sosial kompetanseplan på barneskolen jeg jobbet ved før. Der hadde vi noen stikkord for hva vi skulle ha fokus på ved de forskjellige alderstrinnene, og en idebank for leker og opplegg. Det var systematisk, men vi målte aldri effekten av det. Vi jobbet med det fordi vi tenkte det var relevant, og at det var viktig å ha en viss progresjon.

I kommunen jeg jobber nå har vi utarbeidet en helhetlig plan for livsmestring i skolen, med fokus på psykisk helse. Ulike instanser i kommunen bidrar med sin kompetanse, og på ungdomsskolen skal vi ha fokus på flere områder over de tre årene. Det er ikke lagt opp til noen annen form for evaluering, enn at vi lærere svarer på noen spørsmål om hvordan vi synes oppleggene har fungert.

På 8.trinn har vi det første halvåret klart å få til en time med fokus på godt klassemiljø, der vi også vil trene på sosial og emosjonell kompetanse. Vi har en plan, og vi tror på at dette er relevant, så da følger vi den. Vi har ikke på noe tidspunkt tenkt å måle elevenes kompetanse, men vi kommer til å bruke store deler av utviklingssamtalen i høst til å snakke om hvordan oppstarten har vært, hvordan de trives og hvordan de selv fungerer i klassemiljøet.

I tillegg til gode opplegg for bevisstgjøring og samtale, er vi så heldige på min skole, at vi har en god gjeng miljøarbeidere og miljøterapeuter som er uvurderlige for elever med spesielle behov. Hos oss jobber både vernepleiere, førskolelærere, barnevernspedagoger og barne- og ungdomsarbeidere.

Jeg håper at når de endelige planene for fremtidens skole skal legges, så blir det denne veien vi går. Flere yrkesgrupper inn i skolen, og godt utarbeidede lokale planer for sosial og emosjonell kompetanse vil gi oss friskere ungdom i morgen.

En løsning der vi konkretiserer mål som skal vurderes – med skrekkskjemaene der elevene må vurdere seg selv med smilefjes og surefjes, for om de er flinke eller slemme, vil bare gjøre mer av det vi allerede gjør dårlig i skolen. Vi vil vel ikke skape skolefremkalte tvangstrøyer som resultat av lav måloppnåelse i positiv selvhevdelse? Jeg vil heller ikke bruke atferdsprogrammene som selges inn som quick-fixes for ulydige barn. Disse er oppskriften på en veldig trist og syk morgendagens ungdom. Det har vi ikke råd til.

Jeg vil ikke ha frukt, videreutdanning, lengre skoledager, fraværsgrenser, nye K’er, hevede kompetansekrav, fysisk aktivitet, leksehjelp eller noe som helst av ideologisk symbolpolitikk. Ikke fra sittende regjering, og ikke fra noen framtidig regjering.

Jeg vil ikke ha politikere som holder tallresultater foran seg for politiske poeng, mens barn sitter inne i friminutter for å sikre tallene.

Jeg vil ikke ha politikere som vifter rundt med begreper fra utvalg og forskning, som er ment til  å påvirke vår pedagogikk, men som vris for å passe inn i deres politikk.

Jeg vil ikke ha politikere og media som svartmaler den norske skolen. Noen problemer vokser jo mer vi peker på dem, og skolen trenger ro for å bli bedre.

Jeg vil ikke ha politikere som begrunner politikk med funn fra forskning, når deres politikk egentlig er ideologisk eller økonomisk motivert.

Jeg vil ikke ha politikere som sier at de satser på læreren, men aldri lytter til læreren.

Jeg vil ikke ha politikere som viser til Finland og Singapore, uten å anerkjenne hva vi har som ikke de har.

Jeg vil ikke ha en skole som gjennomgår ytre endringer ved hvert regjeringsskifte.

Jeg vil ha en skole som gjennomgår endring stadigvekk og hele tiden, men på den skolens premisser.

Jeg vil ha skoler som har råd til å gjøre det de trenger for å bli bedre. Noen av våre elever trenger leksehjelp. Noen trenger et måltid eller en frukt fra oss. Noen skoler har mange ufaglærte lærere. Noen trenger mer fysisk aktivitet. Noen elever trenger en trussel om at karakteren ryker hvis hen ikke begynner å dukke opp på skolen. Ingen elever trenger en ny K.

Jeg vil ha ro til å jobbe med mine kolleger, uten at politikere legger føringer for hvordan vi skal jobbe.

Jeg vil ha flere kolleger, slik at vi alle har bedre tid til å jobbe med elevene våre.

Jeg vil ha flere yrkesgrupper inn i skolen, for våre elever krever mer kompetanse enn det lærere -uansett utdanning har. De trenger vernepleiere, helsesøstre, barnevernspedagoger, fysioterapeuter, sosionomer og andre som kan bistå med spisskompetanse.

Jeg vil ha litt mer penger i skolen, og tid til å la investeringene gi avkastning.

Jeg vil at politikere skal ha tro på at vi faktisk vil investere godt.

Jeg vil at skolefolk skal utvikle skolen.