Jeg har nylig lest to bøker der forfatterne gir en grundig systemkritikk av den nyliberale skolen. Magnus Marsdals «Kunnskapsbløffen» og Simon Malkenes’ «Bak fasaden i Osloskolen» kan begge anbefales for å forstå hva som skjer i norsk skole, og kanskje spesielt i Oslo.
Selv om bøkene har samme tema, er de veldig ulike. Der Marsdal skriver om konkrete hendelser, og baserer seg på historier fra lærere, skoleledere og foreldre, gir Malkenes en dypere forståelse for hvorfor og hvordan nyliberalismens systemskifte har endret skolen. Marsdals bok er kanskje lettere å lese for de som står utenfor skolen, men jeg oppfatter den mer politisk enn det Malkenes’ er. Malkenes er svært grundig, og benytter teori innenfor filosofi, etikk, økonomi og pedagogikk til å hjelpe oss å forstå hans kritikk.
Kritikken av systemskiftet i skolen er viktig, og jeg har selv prøvd meg på det i flere innlegg:
Smitten fra England, Hvilken vei går dere, Oslo?, NPM og VFL, Høyreskolens løsninger, Kommersielle løsninger for pedagogiske utfordringer
Det som allikevel skjer når jeg leser Marsdal og Malkenes, er at jeg plutselig ser meg selv som en del av systemet som kritiseres. Jeg synes det mangler litt nyanser, og mye av det som jeg opplever som positive endringer i skolen blir satt inn i et system som jeg ikke ønsker å være en del av. De klareste eksemplene er kanskje vurdering for læring og god klasseledelse, men også lærer- og lederrollene som beskrives. Jeg kjenner meg ikke igjen.
Jeg befinner meg i en kommune som både geografisk og politisk ligger langt unna Oslo, så det kan absolutt være en del av forklaringen. Eller kanskje vi ikke har et felles språk?
Malkenes beskriver dynamikken i klasserommet svært godt. Det er umulig å måle seg til god praksis, og i boka begrunnes det spesielt godt ut fra et etisk perspektiv. For øvrig i boka gis det få beskrivelser av hvordan ting bør være. Det er for så vidt helt greit. Kritikk trenger aldri å bety at man har noen bedre løsninger, eller alle svarene.
Selv klarer jeg ikke å la være å komme med løsningene – hos meg ligger de som regel lenger framme enn selve kritikken.
En liten del av løsningen – et steg i riktig retning, er å ha myndiggjorte medarbeidere. Ikke de frie rollene, der en blir kontrollert i etterkant, men myndige. Det krever tillit, og det krever at en har rom for å gjøre noen feil. Myndige medarbeidere får beskjed om å gjøre det rette, ikke nødvendigvis det riktige. Der målstyring, standarder og rapporter er et lyskryss, kjører myndiggjorte medarbeidere i en rundkjøring – eller kanskje enda bedre; i en rundkjøring der de sammen har blitt enige om reglene.
Mål og standarder er ikke et onde i seg selv; myndiggjorte medarbeidere som blir enige om hva en god time, eller en god lærer er, og som bruker dette som gjenstand for veiledning, besøk hos hverandre og diskusjoner, utgjør et profesjonsfellesskap. Standarder og mål satt av andre enn de som skal følge dem, er ikke det samme.
«Profesjonsfellesskap», «VFL», «Klasseledelse», «Dybdelæring» «Lærende organisasjoner» trenger ikke å være begreper som er prakket på skolen i forsøk på kreativ ødeleggelse, men kan av myndiggjorte medarbeidere tillegges et innhold som gjør det mulig å utvikle den enkelte skole fordi at en har felles språk.
Myndiggjorte medarbeidere vil kunne bruke praksisbasert forskning i stedet for forskningsbasert praksis. Og de vil kreve ledere som kan kjenne igjen og stå imot politisk press om å utøve yrket på en umoralsk måte.
Skolevegen 
Ikke det at jeg er uenig i det du skriver, men… 🙂
Som vel mange skoleledere har erfart (sikkert også inkludert deg) kan det være et visst sprik mellom hva lærere burde gjøre når de får den friheten de trenger for å være gode og ansvarlige profesjonsutøvere – og det de faktisk ender opp med å gjøre. Som du skriver er mål og standarder ikke et onde i seg selv, men jeg synes du pulveriserer det helt når du regner med at myndiggjorte lærere vil velge å gjøre det riktige helt av seg selv i et profesjonsfellesskap. Min erfaring er at det er helt i hytt og kanon hva som skjer da. Noen gjør bra ting, mens noen gjør mer av det vi vet ingen burde gjøre. Ta IKT og skole – som ligger mitt hjerte nær (og kanskje litt ditt også 😉 – god bruk av IKT i skolen skjer ikke av seg selv om den profesjonelle læreren ikke får «hjelp» til å huske på hva målet med IKT i skolen er – og _at_ de _skal_ bruke det, samtidig som det er profesjonsfellesskapets oppgave å finne ut hvordan. De kan ikke konkludere med at de ikke trenger det – da er de ikke profesjonelle (i min skolelederverden). Og det der derfor vi trenger skoleledere 🙂
Hei Odin, og takk for tilbakemelding!
Jeg er selvsagt helt enig i at det ikke gror frem et profesjonelt fellesskap av dyktige og endringsvillige lærere om vi bare gir dem fri til det 🙂 Jeg tror på en skoleleder som er tett på uten å styre. Vi hadde en samling om dette i kommunen, og ble gitt en oppgave. Hvordan lede Solan Gundersen? Og hvordan lede Ludvig? Samtidig som vi ivaretar begges behov, og sørger for at de får utvikle seg? Solan vil kanskje lett kutte noen hjørner, og vil kaste seg på alt som er nytt og spennende. En god leder lar ham utforske, men forventer også at nye prosjekter fullføres. Ludvig vil trenge noen som kan holde ham litt i hånden på ukjent grunn. Han vil være veldig opptatt av å gjøre alt nøye og riktig, og kan kanskje derfor være en del av teamet til Solan? Altså – ledelse av myndiggjorte medarbeidere krever gode relasjoner, og at hver enkelt får nettopp de utfordringer og støtte som de trenger. Ikke ulikt det vi gjør i klasserommet. I min skolelederverden er det greit at de som nærmer seg 70 ikke gjør de store sprellene utover å kunne lese mail, mens de som er friske og unge ut av lærerutdanningen må få spre vingene sine og prøve ut mest mulig av både IKT og alternativ pedagogikk 🙂
Dette kan jeg helhjertet skrive under på sammen med deg – og er akkurat de samme erfaringene jeg har gjort som skoleleder (og lærer).
Det jeg synes er _vanskelig_ nå som jeg er hakket over skoleleder/inspektør, men samtidig fremdriftsansvarlig for ulike prosjekter i Randabergskolen, er at skolelederne er ikke like tett på lærerne slik jeg vil at de skal gjøre det… eller rettere sagt, slik jeg ville gjort det som skoleleder 🙂 Men skoleledere er også ulike – og det er samme regel for skolesjefens stabs forhold til skolelederne som skolelederne til lærerne og lærerne til elevene. Vi må myndiggjøre, forvente og løse utfordringer gjennom gode relasjoner.