Kategoriarkiv: Tanker om andre ting

Vi må slutte å demonisere dataspill!

Postet den av
6

98% av gutter og 90% av jenter mellom 9 og 16 spiller dataspill. Guttene spiller ofte. 63% oppgir at de spiller mer enn en time daglig. Blant de som oppgir at de spiller mer en tre timer daglig, er det ganske stor korrelasjon med de som oppgir at de har lettere til alvorlige psykiske helseplager. (Alt hentet fra UngData)

Hva sier disse tallene?

Først og fremst  at dataspill er en viktig del av flere unges (spesielt gutters) hverdag.

Jeg har undervist valgfaget teknologi i praksis i to år, og har møtt mange elever (spesielt gutter) som identifiserer seg som gamere. Dette faget har gitt meg anledning til å jobbe litt rundt dette, og vi har hatt mange interessante samtaler. De sier de møter mange fordommer fra foreldregenerasjonen (og lærere). Fordommene er at dataspilling er usosialt, fordummende og at det fører til vold og aggresjon. De opplever heller ikke at voksne er interessert i det de holder på med.

Det siste er svært interessant. Vi har to problemer; de hjemme er ikke interessert i disse guttenes fritid, og skolen har ikke gjort plass til det enorme populærkulturelle fenomenet som dataspill er (med hederlige unntak, selvsagt) Så hva gjør vi som skole og foreldre? Hvordan unngå at denne gruppen blir marginalisert?

Først litt exsorsisme; demonen må bort!

Dataspill er sosialt!

De fleste som spiller mye spiller en eller annen form for online-spill der de må samarbeide, koordinere og kommunisere. Ungdom som driver med dette blir ofte kjent med folk fra hele verden. De møtes til og med i levende live på både små og store LAN-parties i inn- og utland. Man skal ikke undervurdere det dataspilling har gjort for å la einstøinger, freaks og geeks finne hverandre i det som har gått fra å være små sub-kulturer til nesten mainstream.

Dataspill er smart!

Onlinespilling får positive ringvirkninger på språk. Jeg har elever som lærer seg russisk, og det slår ikke feil i klassene jeg har hatt, at gamerne er de som gjør det best på nasjonale prøver i engelsk lesing. De er gode både på å forstå, og gjøre seg forstått, om enn ikke nødvendigvis like sterke skriftlig. Dataspill gjør deg ikke bare bedre på språk, men på samhandling, koordinasjon, reaksjonsevne, romforståelse, utholdenhet, motivasjon og mestring. Undersøkelser viser også at spilling generelt gir mer kunnskap, bedre hukommelse og bedre ferdigheter.

Dataspill fører ikke til vold!

Ved så og si alle skoleskytinger, og ved flere andre tragiske hendelser der unge begår forferdelige handlinger (Blant annet 22. juli), trekkes det fram at gjerningspersonene har spilt voldelige dataspill, gjerne i lengre perioder, og isolert. Det er lett å hoppe til konklusjonen. Man har tidligere snakket om både sjokk-rock, voldelige filmer og tegneserier som påvirker unge sinn til å begå onde handlinger, men det meste av forskning viser ingen sterk korrelasjon her. Man hører kanskje ikke så mye om de andre som isolerer seg med spill i noen år? Alexandra Skrimmeland var mann før hun forsvant inn i en verden av Warcraft og kom ut igjen som kvinne.

Det som uansett er et uomtvistelig faktum, er det at dataspilling har eksplodert de siste ti år. Ungdomskriminaliteten har for første gang siden femtitallet gått ned de siste ti år.

Er problemspilling et problem eller et symptom?

Jeg nekter ikke for at spilling kan bli et problem. Som nevnt tidligere finnes det korrelasjon mellom psykiske helseplager og mye skjermtid. Jeg tror allikevel ikke at spillingen er årsaken til problemene – heller et symptom. Jeg tror at de som spiller i den grad at det går ut over skole, søvn og helse, gjør det for å flykte fra problemer i det virkelige liv. Problemer som voksne skulle ha oppdaget og hjulpet med før spilling ble et problem. Unges rusdebut har gått opp i takt med skjermbruken. De unge har funnet sitt opprør, og sin virkelighetsflukt, i noe annet enn det vi som vokste opp på nittitallet hadde.

Hva kan foreldre gjøre?

Snakk med ungene om spillene, og vis interesse! Fotballungene får spørsmål om hvor mange mål de scorte på trening, kulturskoleungene blir sendt opp på rommet for å øve, og har framvisning på julaften. Men hva med den aspirerende gamerproffen? Får han vise hva han fikk til i dag, eller en oppfordring om å øve mer? Får hun anerkjennende blikk og kjenner varmen av en mors stolthet når hun viser hva hun har laget i Minecraft? Nei. De møter krav om å legge fra seg det dumme brettet og gjøre noe nyttig, eller blir avbrutt midt i et planlagt raid for nå er det middag. Unger trenger foreldrene sine uansett hvilke interesser de har! Medietilsynet har forøvrig noen flotte og edruelige sider om barn og dataspill som alle gamerforeldre bør lese.

Hva kan skolen gjøre?

Elevene våre spiller, og er opptatt av det, enten vi liker det eller ikke. Som lærere bør vi benytte det vi vet om elevenes spillinteresse, til å gjøre den skolefaglige læringen relevant. Alle trenger ikke å bli spillpedagoger og drive med spilliskolen (vil du prøve så finnes mange gode tips her), men alle kan bruke elementer av spilldynamikk i undervisningen. For noen elever holder det at man deler inn timene i levels, eller deler ut «achievements»! Supermotiverende, og i et språk de forstår. Det vi uansett må gjøre, er å ta denne interessen på alvor, og slutte å ha fordommer. De merker det, og selv om det ikke alltid ser sånn ut, er alle elever opptatt av om læreren liker dem.

 

 

 

 

 

Noen anekdoter om ADHD – og grunnen til at de ikke betyr så mye

Postet den av
2

I det siste har det vært en del debatt om diagnosen adhd eller «hyperkinetiske forstyrrelser» (Etter hvilket diagnosesystem man bruker). Ikke minst har Inga Marte Thorkildsens bok «Du ser det ikke før du tror det» skapt mye debatt.

Før jeg skriver noe som helst videre: Dette er IKKE mitt fagfelt. Alt jeg skriver er basert på egne erfaringer med elever som har fått eller ikke fått diagnosen, eller ting jeg har hørt eller lest (med lærerøyne)

Jeg har blant annet sett den fantastiske dokumentaren «Jeg hater ADHD!» (Som du også kan se her)

Filmen viser alternative behandlingsformer for barn som allerede har fått diagnosen. Behandlingsformene er ressurskrevende i den forstand at de krever små grupper, og at elevene får hjelp av spesialister. Tenk om man bare kunne gjort alvor av «tidlig innsats» og behandle flere elever slik! Da trenger vi i så fall høyere lærertetthet og flere yrkesgrupper i skolen. Jeg er sterkt for begge deler, og alternativ behandling av ADHD.

Jeg synes allikevel at det er å gå alt for langt utenfor mitt fagfelt å si at medisinering av barn er feil. Det kan nok være feil, og diagnosene i seg selv kan også være feil, og det er kanskje nok til at debatten må tas – men da av psykiatere.

Noen anekdoter for å vise hvor forskjellige barn er, og hvor vanskelig det er for meg som lærer å skulle ha noe å si i denne debatten:

Henrik 15

Han står og tripper ved kateteret. «Jeg har glemt å ta medisinen min i dag…Kan jeg ta prøven en annen dag?» Jeg ser at han er urolig. Kanskje er det bare nerver for ikke å ha lest? Lyver han? Jeg ber ham prøve så godt han kan, så kan han heller få en ny sjanse til å vise hva han kan hvis det ikke går så greit. Han setter seg, dabber med blyanten, og vipper på tærne. Etter 15 minutter leverer han noen linjer. Jeg spør om han har lest, og han svarer at han satt i hele går og jobbet med stoffet. Han er irritert – både på meg, og seg selv. Til vanlig er han en aktiv gutt – konkurranseinnstilt, grundig og blid. Flink til å stille kritiske spørsmål og faglig sterk. Ikke i dag. Jeg endrer på prøven, og han får ta den påfølgende dag (han har husket medisin). Jeg retter den timen etter, og han får toppkarakter.

Ingvild 10

Ingvild sitter og sirlig klipper ut små papirbiter som hun putter opp i bittesmå papiresker som hun selv har brettet. Uten at jeg har enset det har hun gjort det hele timen. Hun ser ut til å forsvinne inn i en egen verden så snart jeg snur meg bort fra henne. Mor melder sin bekymring i en utviklingssamtale. Hun ønsker å melde henne opp til PPT, og få viderehenvisning for konsentrasjonsvansker. Jeg ser ikke det samme. Jenta er jo svært så fokusert og konsentrert – bare ikke alltid om det jeg holder på med. Mor står på sitt og vi henviser. PPT er enige, BUP konkluderer med at de ønsker å prøve ut conserta, og jeg tenker med meg selv at dette må da være riv ruskende galt? Etter noen måneder fremstår Ingvild som en annen. Blidere og lettere. Jeg tok kanskje feil?

Ahmed 11

Engang kom han med en t-skjorte med påskriften «Caution: I’m not listening». Han forsto ikke selv hvor hysterisk morsomt det var, men han må ha hatt noen i familien som hadde en sans for humor. Ahmed var en virvelvind. Han var høyt og lavt, og det meste var veldig urettferdig og i hvert fall ikke hans skyld. Jeg var helt sikker. Denne gutten har adhd. Foreldrene var enige i at vi burde henvise (såvidt vi klarte å forstå hverandre). PPT observerte og testet og konkulderte med at gutten fortsatt slet med å forstå språket vårt, og at dette ga slike utslag. Han hadde tross alt bare vært her i 3 år. Årene gikk, gutten lærte språket, og de fikk rett.

Jeg pleide å lure på hvorfor i all verden man gir sentralstimulerende stoffer for å «dempe» noen som er hyperaktive eller har konsentrasjonsvansker. Svaret er noe jeg har hørt, og for meg gir det mening – selv om jeg selvsagt ikke kan gå god for at det er sant (dette er ikke mitt fagfelt). For barn (og voksne?) med adhd så står ikke sanseintrykkene i fin rekke og venter på å bli tolket. Inntrykkene kommer fortere og flere og blir håndtert på en måte som fører til kaos. En kollega av meg sier at hjernedirektøren ikke er på jobb. De sentralstimulerende stoffene gjør ikke at det kommer flere eller færre inntrykk, men setter hjernen i stand til å håndtere disse inntrykkene på en måte som gir mindre kaos og mer fred. Hvis det er sånn, er det da så feil å medisinere barn? Hvis de faktisk får et bedre liv?

Uansett – poenget mitt er det jeg startet med: Dette bør først og fremst være en diskusjon for fagfolk. Jeg vet ikke mer enn mine erfaringer, og er redd for at for mye diskusjon fra oss andre kan bidra til frykt og usikkerhet for barn og foreldre som allerede er i en sårbar situasjon.

Jeg er litt Thomas Seltzer

Postet den av
Svar

Er det ingen som ser parallellen?

For noe måneder siden, etter angrepene   i Paris, sa vi at nå var det viktigere enn noengang å trykke de berømte karikaturene. Vi skulle ikke la oss kue, og ytringsfriheten var utøyelig.

Det er så inderlig lett å si for oss som ikke kjenner en bitteliten bismak av avsky, når vi ser slike karikaturer.

Thomas Seltzer er flink til å bruke sitt program til å peke på snodigheter i våre politisk korrekte hverdager, og noen ganger holder han opp et narrespeil der vi kan ta en liten kikk på vår egen dobbeltmoral. Da er det noen som ikke ser det riktige bildet.

Her gjorde Thomas Seltzer det som alle oppfordret til å gjøre for noen måneder siden. Han møtte trusler om en politianmeldelse med mer av det samme. Han krenket for å krenke, slik vi oppfordrert til i ytringsfrihetens navn.

Så kan man synes hva man vil om hvor lavmål og tullete middelet var. Han tok ihvertfall oppfordringen. Han var Charlie som bare faen.

Maktesløs mot mobbing?

Postet den av
2

Jeg hørte en lærer si en gang, at dersom barnet hennes ble mobbet, så ville hun bytte skole på flekken. Det må vel anses som en fallitterklæring for skolen?

Nylig hadde jeg også en samtale med en elev – en svært dyktig og kjekk elev, som lurte på hva som egentlig var vitsen med slike anti-mobbekampanjer. Lå det ikke dessverre i menneskets natur å mobbe? Kyllinger dreper de iblant dem som skiller seg for mye ut. Mitt svar var at vi ville vel være bedre en kyllinger. Er ikke det at vi er i stand til å akseptere det som er annerledes, en av de tingene som virkelig gjør oss til mennesker?

I møte med en mobbesak er følelsen av utilstrekkelighet enorm. Hver gang. På 11 år i skolen har jeg aldri vært borti en sak der ett offer blir mobbet av èn mobber, og at saken løses ved at vi sier stopp. Det er alltid mer komplisert.  Jeg har grepet inn i saker der verken eleven eller foreldre varsler selv, men der mobbingen har vært åpenlys. Jeg har møtt elever som ikke innser (ikke vil innse, eller heldigvis faktisk ikke innser?) at de blir gjort narr av og herset med. Jeg har også møtt foreldre som omtaler DEN GUTTEN eller DEN JENTA som den verste bølla på skolen, som holder deres kjære barn, og andre elever som gisler i et regime av frykt og terror. Jeg vet at det nok faktisk er omvendt, og at både DEN GUTTEN og DEN JENTA har sine ting å stri med. Jeg har sett paragrafer i opplæringsloven holdt opp som argument for å få motparten i en konflikt til å motta sanksjoner. Jeg har sett misforståelser, dumheter på nett og ungdom som dreper hverandre med blikk – og alt kalles mobbing. Det er virkelig aldri enkelt. Og jeg ender opp med å føle meg maktesløs og utilstrekkelig.

Jeg var en gang i en klasse med en liten kjerne av «kule» gutter. De så bra ut, spilte fotball og var faglig sterke. Spesielt en av dem hadde stor makt over de andre i klassen. De andre guttene var mer opptatt av ham, enn av hva som foregikk faglig i timen. Med et ørlite nikk kunne han styre om kameratene skulle gjøre som de fikk beskjed om eller la være. Klassen satt på nåler og avventet hans anerkjennelse eller neste «kommando». Jeg kunne selvsagt ikke si noe på ham. Han var snill, høflig og blid, og gjorde flittig det han fikk beskjed om. Når han ikke var der gjorde alle det. Hele atmosfæren endret seg. Flere turte å rekke opp hånda, og den harde kjernen rundt ham fikk faktisk konsentrert seg. Hvordan i all verden jobber man med sånt? Hadde jeg tatt det opp med foreldrene hadde jeg gått over streken «Jeg føler at klassen fungerer bedre når han ikke er der, men jeg klarer ikke å ta han for noe.» Ei av jentene i klassen begynte å gråte da hun fikk vite at hun skulle gå i samme klasse med ham videre. Jeg samtalte og undersøkte, men han hadde aldri gjort noe eller sagt noe. Det var bare ubehagelig. Det var noe med måten han så på henne, og måten han overså henne.

Kan man ta noen på en generell mangel på empati? Kan man ta noen på at de aldri har vært den svake part selv? For at foreldrene dine har beskyttet deg, og alltid skyldt på alle andre? Kan man be noen slutte å se på, og slutte å overse noen?

Jeg var relativt ny da, men aner ikke hva jeg ville gjort i samme situasjon nå. Jeg ville fortsatt vært maktesløs.

Det er viktig og riktig at det er offerets subjektive opplevelse som skal legges til grunn i en mobbesak, men det kompliserer alle de sakene som objektivt sett – dersom vi bruker definisjoner, ikke er mobbing. Og selv de sakene som kommer inn under definisjonene, er sjelden svart/hvitt. Allikevel skal vi ikke gi oss! Om det så er både håpløst, naturstridig og komplisert, så skal vi ha en soleklar nulltoleranse for mobbing!

Som lærere må vi være der, og vi må være nær. Vi må bli kjent med elevene våre, og vi må bli kjent med arenaene deres – helt opp til den grensen til der vi invaderer deres verden. Vi må ha øyekontakt med de vi vet at har det vondt, og vi må ha blikket på de som vi vet har gjort andre vondt. Vi må ha åpne øyne og øyne i nakken. Vi må se og smile og lytte.

Som foreldre må vi se de andres barn og forstå. Vi må spørre «Hva gjorde du først da?» til egne barn, og unnskylde de andre. Vi må invitere alle til bursdag, og vi må si at «alle skal være med alle» ihvertfall til vi vet at alle har noen å være med. Vi må sørge for at våre barn har venner, og at de kan være en venn for de som ikke har noen. Vi må snakke pent om folk når vi sitter rundt middagsbordet, og huske at vi er rollemodeller for våre små.

Det er ikke så rart at man som enkeltperson kan føle seg maktesløs mot mobbing. Mobbing er ikke et skoleproblem, men et samfunnsproblem. Vi må alle sammen – som en svært klok elev sa: Keep calm and stopp mobbing.

 

Prinsesser og nerder

Postet den av
Svar

Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg i anledning kvinnedagen. Innlegget skulle handle om en – for mange, ukjent verden, og hvilke kår jenter og kvinner har der. Jeg tenkte å skrive om deler av nerdekulturen, om internetts dype avkroker og kanskje om gamergate. Jeg ville vise bilder av lettkledde skjønnheter med ansiktet dekket av en stromtrooperhjelm, og kommentarene under der prepubertale menn i alle aldre ikke klarer å bli enige om hva som er verst – at hun har noen gram for mye rundt midjen eller at hun poserer med helt feil våpen. Jeg ville fortelle om modige jenter som sier meningen sin og blir møtt med ”Tits or GTFO”, om jenter som ikke blir tatt på alvor fordi at fandomen deres ikke er stor nok, og om jenter som blir hengt ut og harselert med fordi at de prøver å hevde seg i en arena forbeholdt gutter.

Men jeg skal la være å skrive om det. For det meste er det relativt harmløst, og for det meste er jentene her så fulle av ryggrad, nesebein og baller at de takler og hamler opp med gutta som ikke klarer å oppføre seg.

Jeg skal heller være så kjip at jeg på kvinnedagen skal henvende meg til mødre av døtre.

På torsdag leverte jeg datteren min i barnehagen som Bamsemor. Det var karneval, og temaet var Hakkebakkeskogen. Hun ville helst gå som prinsesse, men jeg sa nei. Jeg visste at flere av jentene ville komme til å stille i rosa tyll, men jeg tenkte at jeg fikk stå på mitt. Hun fikk på seg bamseskostymet som bestemor i sin tid laget til pappa, et skjørt og et forkle. Og ansiktsmaling med rosa nese. Hun var fornøyd og gliste i speilet. Lillebror var Klatremus og det var en fin morgen med god tid.

Da vi kom til barnehagen gikk vi først til småbarnsavdelingen med lillebror. Bamsemor gikk stolt og glad gjennom kjøkkenet og åpnet døra til sin avdeling. Jeg så at hun sank litt sammen, og hun kom tilbake og tok meg i hånda. Der inne spradet prinsessene i sine flotte kjoler og blinkende tiaraer. Bamsemor gjemte ansiktet i hoften min, og jeg så på de andre jentene og skrøt av hvor fine de var. De spurte hva hun var for noe, og noen gav henne blikk når hun tittet fram. Blikk? Femåringer?

En av de voksne kom til og skrøt av Bamsemor. Blygheten gav seg og hun ble med, slik at jeg kunne gå på jobb. Jeg måtte forte meg ut, for jeg kjente tårene presse på. Jeg var så sint, og lei! Hva er det som gjør at noen mødre synes det er helt greit å kle opp jentene som prinsesser når temaet er Hakkebakkeskogen? Gir de etter for press fra ungene? Synes de bare det er helt greit?

Jeg har så lite lyst til å fremstå som surmaget – og kanskje forklaringen hos noen er at det var det eneste kostymet, og økonomi og tidsklemma og jegvetikkehva. Hele dagen på jobb gikk allikevel tankene til jenta mi og hvordan hun hadde det blant prinsessene. Jeg tenkte på hvor stygge jenter er med hverandre. På elevsaker med bitchblikking, på skjult mobbing, på kvinner som slenger dritt på sosiale medier, på utenforholding, på stygge kommentarer og utseendepress, på min egen ungdom og på fremtiden. Det er så usympatisk av meg å bruke kvinnedagen til å snakke om hvor stygge jenter er mot hverandre, men mammahjertet mitt tålte nesten ikke denne dagen, og dette må ut!

Så kjære mødre:

  • Kan vi prøve å være litt motvekt til prinsessestyret når vi får servert en god anledning?
  • Kan vi lære døtrene våre å bruke myke og snille blikk til hverandre?
  • Kan vi lære dem at hvordan de ser ut ikke betyr noe særlig egentlig?
  • Kan vi lære dem å være snille med hverandre?
  • Kan vi lære dem å snakke fint om hverandre?

En god start er å klare dette selv. Vi er forbilder, og de små fanger opp mer enn vi tror.

Hvordan det gikk med Bamsemor?

Jeg møtte ei glad jente som hadde hatt en kjempekjekk dag. Jeg spurte henne senere om hun helst ville vært prinsesse heller. Hun svarte at nei, prinsesser er kjedelige. Men neste år ville hun være prinsesse. Jaja, sa jeg. Vi får se.

Om ti år skal jeg slippe henne løs i nerdekulturen. Da vet jeg at hun er godt herdet etter å ha taklet prinsessekulturen helt på egenhånd.

 

Ytringsfrihet og profesjonsetikk

Postet den av
2

Da vi for nesten to uker siden fikk høre om Pegidas demonstrasjoner, og at initiativtaker Max Hermansen var lærer, var min umiddelbare reaksjon at det overhode ikke var greit å jobbe som lærer og offentlig fronte slike holdninger. Samtidig er jo dette utrolig problematisk, for ytringsfrihet begrenses ikke av at vi er lærere. Vi har allikevel et profesjonsetisk ansvar basert på skolens samfunnsmandat, og noen grunnleggende verdier. Men hvor går grensa mellom profesjonsetikk og ytringsfrihet, og hvilken grense er det egentlig jeg opplever at Hermansen har brutt?

Jeg er utrolig heldig som jobber i skolen. Jeg kan åpent og offentlig kritisere mine øverste ledere i kunnskapsdepartementet uten å bekymre meg for om jeg har jobb i morgen. Det kan ikke ansatte i private bedrifter. Kommer vi ned på kommunenivå blir det muligens mer problematisk. Dersom jeg bærer meg over kommunale vedtak eller kritikkverdig praksis i kommunen, på sosiale- eller andre offentlige medier, vil jeg nok bli oppfattet som illojal. Lærernes profesjonsetiske plattform sier blant annet at vi skal

  • være lojale mot egen institusjons mål
    og retningslinjer så langt disse samsvarer
    med samfunnsmandatet og vår
    profesjonsetiske plattform
  • ta ansvar for å finne gode løsninger, og
    om nødvendig varsle, når det oppdages
    kritikkverdige forhold på arbeidsplassen
  • bruke ytringsfriheten og delta aktivt på
    faglige og utdanningspolitiske arenaer

To lærere i Sandefjord mistet nesten jobben for å følge det første punktet. Jeg regner med at de først forsøkte å følge det andre punktet. Til slutt vant de pris for det siste punktet. Disse to viste pedagogisk ryggrad, i en kommune oppslukt av målstyringens vei til gode resultater. Det er veldig lett for meg å si at de brukte ytringsfriheten og profesjonsetikken helt riktig. Jeg er jo enig med dem.

Og når jeg ikke er enig?

Jeg har lyst til å rive meg i håret og skrike hver gang jeg hører andre lærere berømme forslag om fraværstak, mer styrende karakterer og strengere disiplin i skolen. For ikke å snakke om lærere som vil slå av internett og forby mobiltelefoner. Det er allikevel veldig enkelt for meg å anerkjenne deres meninger som relevante, og fortsatt anse dem som dyktige lærere. Jeg biter tennene sammen og prøver meg heller på en saklig diskusjon.

Men å diskutere pedagogikk i det offentlige rom er jo ikke det som er problematisk.

Det problematiske oppstår i det utrolig vanskelige skillet mellom meg – lærer, og meg – privatperson. Noen ganger er det skillet helt usynlig.

Er det greit at jeg møter elevene i butikken med to kasser øl i handlevogna når jeg torsdag har undervist om skader av alkoholmisbruk?

Er det greit at jeg på fritiden skriver blogg om farlige vaksiner når jeg på dagtid prøver å lære elevene hvordan de skal «forklare hvordan kroppen selv beskytter seg mot sykdom, og hvordan man forebygger og behandler infeksjonssykdommer»?

Er det greit at jeg har en hakekorstatovering på håndleddet?

Er det greit at jeg skriver et kritisk innlegg om innvandring i lokalavisa, når flere av mine elever er innvandrere?

Hvor går grensa for hva som er greit å gjøre som lærer? Hvilken troverdighet har vi overfor elevene i etterkant av en slik hendelse? Hvilken tillit har de til oss hvis de møter en som er en annen enn den han er i klasserommet? Jeg mener ikke at lærere har et ansvar for å til enhver tid oppføre seg som prakteksempler på politisk korrekthet, men jeg mener at profesjonen krever av oss at vi skal framstå som det som i den generelle delen av læreplanen heter «Det integrerte mennesket», og finne den gode balansen mellom alle disse motstridende elementene i opplæringa.

Og det er ikke gitt hvem som helst å bli lærer i utgangspunktet. Lærerutdanningene ligger under forskrift om skikkethetsvurdering. Kriteriene for å bli funnet uskikket lærer er blant annet:

a) studenten viser manglende vilje eller evne til omsorg og til å lede læringsprosesser for barn og unge i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet.
b) studenten viser manglende vilje eller evne til å ha oversikt over hva som foregår i en barnegruppe eller klasse og ut fra dette skape et miljø som tar hensyn til barn og unges sikkerhet og deres psykiske og fysiske helse.
c) studenten unnlater å ta ansvar som rollemodell for barn og unge i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet.

Det som går igjen er at man skal handle i tråd med skolens mål og retningslinjer. Jeg oppfatter dette som styringsdokumenter som opplæringslov og læreplan.

Så hva med Hermansen?

Er han et «Integrert menneske»? Følger han den profesjonsetiske plattformen? Handler han i tråd med skolens mål og retningslinjer?

Kanskje? Kanskje ikke?

Jeg er dypt uenig i Hermansens synspunkter. Hermansen oppfordret unge sinte høyreekstremister til å være med ham ut og gå i gatene, heller enn å sitte hjemme foran dataskjermen og bli sintere. Jeg skulle ønske at han oppfordret unge sinte islamister til å være med ut og gå, heller enn å sitte foran dataskjermene sine. For det er dette som er feilen med Hermansens ytringer. Han gjør skillet mellom voldelige og ikkevoldelige på høyresiden, men tillater ikke muslimer det samme skillet. Da går det fra å være meninger som jeg er uenig i, til å bli meninger som er diskriminerende og rasistiske. Det bryter kontrakten hans med elevene.

Jens Bjørneboe har i essayet «Læreren og eleven» skrevet noe som henger på min arbeidsplass. Noen ganger tenker jeg at det kunne erstattet både formålaparagraf og etisk plattform:

bjørneboe

Jeg tror at noen av Hermansens elever vil ha problemer med å tro på at han er glad i dem. Så vanskelig er det å være lærer. Og selv om ytringsfrihet er en menneskerett, så er det ingen menneskerett å være lærer.

 

God Jul!

Postet den av
Svar

Hørte på radioen en dag at de snakket om provoserende julemat. For meg er stort sett all tradisjonell julemat litt provoserende. Vi bor i verdens rikeste land, og i vår største høytid serveres ribbein av svin eller sau, med litt fett på. Vi burde spise stuter massert av kyndige hender, og foret opp på frukt og nøtter, eller en vaktel i en kylling i en and i en kalkun – alle utbeinet selvsagt. Men akk. Bein med fett og moste eller konserverte grønnsaker.

I morgen spiser jeg et utsøkt stykke indrefilet av jærstut, med litt ristede kastanjer, en frisk salat og potetchips (tradisjonen tro er det ikke komfyrplass til annet tilbehør). Det hele toppes med en egenkomponert (min fars) fløtesaus. Jeg gleder meg masse, og det er ikke jeg som er sær. Det er dere! God jul, og vokt dere for gallestein!

Å danne kritiske tenkere

Postet den av
Svar

Denne uka har det vært mye fokus på kritisk tenkning. Det er mulig at det som satte det i gang, var mandagens episode av «Folkeopplysningen» – som omhandlet vaksinemotstand. På tirsdag kunne vi lese denne kommentaren av Erik Tunstad. Han mener at kritisk tenkning og vitenskapelig metode må sterkere inn i skolen. Han mener at elevene ikke lærer om vitenskapelig metode, sannsynlighet og kildekritikk, før de er på universitetet. Hvis det stemmer, så betyr det at vi lærere ikke gjør jobben vår, for læreplanen er godt innom disse emnene.

I læreplanen i naturfag er et helt hovedområde dedikert til vitenskapelig metode. I forskerspiren skal elevene stille spørsmål, beskrive observasjoner, gjøre målinger, skrive rapporter, stille hypoteser, finne feilkilder og vurdere gyldighet, helt i fra første trinn, og inntil faget deles i programfagene kjemi, fysikk og biologi. Også i disse finnes hovedområder som beskriver kompetanse i vitenskapelig metode innenfor de enkelte fagområdene.

I Norskfaget skal man etter 4. trinn bruke stoff fra biblitek og Internett i eget arbeid, og kompetansen skal gradvis gå mot å «bruke kilder på en kritisk og etterprøvbar måte og beherske digital kildehenvisning.» I RLE skal elevene diskutere forholdet mellom religion, livssyn og vitenskap, og i matematikk er statistikk og sannsynlighet et eget hoveområde.

Skolen har fokus på kritisk tenkning, men det har også andre. Vaksinemotstandere mener at de er kritiske til den forskningen som myndigheter og legemiddelindustrien serverer. Alternativbransjen hevder at de har dokumentsajon på effekten av blant annet homeopati. I et virvar av konsprasjonsteorier og gode intensjoner er det lett å bli forvirret.

Nettopp derfor er det så bra. og så viktig at vi har vitenskapelig metode. Den opererer ikke med sannheter, kun med teorier – som blir sterkere og sterkere jo flere ganger noen mislykkes med å motbevise dem. Mount Everest er bare verdens høyeste fjell helt til noen kan bevise at det finnes et høyere, eller eventuelt til vi har utvidet verdensbegrepet vårt til å omfatte andre planeter. Sannhetsbegrepet er spennende å utforske i skolen, både i naturfag og i andre fag.

Jeg kommer til å utforske sannhet i naturfag ganske snart, når vi på 10. trinn skal jobbe mot denne kompetansen: «Eleven skal kunne gi eksempler på samisk og annen folkemedisin og diskutere forskjellen på alternativ medisin og skolemedisin.»

Alternativ medisin er et vanskelig tema. Som kritiker blir man lett møtt med at man er  arrogant og sneversynt, mens man som alternativ kanskje vil føle seg latterliggjort og fordummet. Som lærer bør man ikke opptre arrogant, og ihvertfall ikke latterliggjøre noen. Elevene på 10. trinn har nok ikke brukt mange kalorier på å reflektere over dette emnet, men de har nok støtt på det. Noen har kanskje en mamma som hytter med neven til Andreas Wahl på tv’en, og noen har kanskje en bestefar som ble bedre i ryggen etter at han brukte homeopatisk medisin. De fleste er nok allikevel ganske likegyldige og blanke på området enda. Min tilnærming vil derfor være å la dem undersøke selv. Jeg vil gi dem navn på forskjellige behandlingsmetoder, både fra folkemedisin og alternativmedisin, og be dem undersøke følgende: Hva er det?, og; virker det? 10. klassinger er ikke akademikere, og de vil ikke klare å lese tunge forskningsrapporter. Det er derfor viktig at vi snakker om hvilke kilder vi kan stole på, før vi setter i gang.

Jeg er ganske sikker på hva utfallet vil bli, og jeg tror vi vil ha et godt grunnlag for å diskutere forskjellen på alternativ medisin og skolemedisin. Jeg vil for sikkerhets skyld passe på å si at siden vitenskapelig metode er det det er, så kan fortsatt noen av behandlingsmetodene hoppe fra den ene kategorien til den andre, men at det foreløpig ser ganske usannsynlig ut. Jeg håper at jeg da gjør litt av den jobben med å danne kritiske tenkere.

 

To Face or not to Face

Postet den av
4

Da står jeg altså på terskelen av mitt digitale Mordor, og stirrer Sauron Zuckerberg rett i hvitøyet. Han som med sin enkle ide revolusjonerte nettet, og gjorde det anonyme Internet til noe sært og farlig. Selv de som aldri hadde rørt en datamaskin strømmet til. Jeg kjenner at det knytter seg i magen min. Facebook er forferdelig av så mange grunner at det måtte bli et blogginnlegg.

Hvorfor jeg hater (sterkt ord, men sterk følelse også) Facebook

1. Opt. in/opt. out?

At man ikke starter med idiotsikre innstillinger, men må hake av på uttalige valg for å sikre i det minste et snev av personvern er ufattelig provoserende. Skapt for å utnytte kunnskapsløshet.

2. Slik har vi det!

At Facebook har blitt et sted der man ukritisk deler av det minste og det største i livet, og legger ut bilder av intetanende barn, rødvinsglass og tær i solnedgang. Det er relativt uinteressant, og det som burde være hyggelige stunder med familiekos blir degradert til fotosessions for å vinne lykkekonkurransen. Og hele venne- og like-greiene. Det er trist at FB ødela to ellers så fine ord. De har ikke samme innhold lenger.

3. Hva f… skjedde nå?

At Zuckerberg kan bestemme seg for å¨gjøre noen endringer så VIPS! Der var profilen din åpen, og alle venners venner er invitert til luau på stranda på lørdag. Oisann! Kom borti noe på mobilen og endra fra gift til søkende. Poenget er at jeg får en veldig sterk følelse av at jeg egentlig ikke har noe særlig kontroll. Kan selvsagt skyldes at jeg er relativt kunnskapsløs, men det oppleves ikke som enkelt og trygt.

4. Det er vel ikke så farlig?

Med fare for å høres konspiratorisk og gammeldags ut; det er ganske drøye ting vi sier ja til som brukere på FB. Vel eier både twitter, wordpress og google massevis av mitt innhold, men de gir meg i det minste beskjed dersom de vil bruke det til noe annet enn egen datainnsamling (ihvertfall sist gang jeg leste terms and conditions og privacy policy og slikt…) Det som er skremmende er hvor godt FB allerede kjenner meg. Absolutt alt er slettet fra mine to tidligere profiler, men allikevel finnes et perfekt tomrom med mitt navn på. Facebook husker meg, og ønsker meg velkommen tilbake når jeg nå skal lage min tredje profil.

Hvorfor jeg allikevel skal bli Facebookbruker

Jeg har prøvd meg litt fram med klassen i det siste. Vi har såvidt prøvd Gostudyit, og jeg har prøvd å bruke It’s learning litt smartere, men det har sine begrensninger. Det jeg vil ha er en enkel måte for meg og elevene å kommunisere om fag. Jeg var til og med inne på tanken om G+…

I noen timer i uka har jeg med en annen lærer i undervisninga, og hun bruker FB. I forbindelse med en oppgave der de skulle laste opp bilder fra mobilen sin, laget hun en gruppe som gjorde akkurat det litt enklere. Jeg tenkte ikke noe mer over det før i dag, da en elev tok bilde av tavla, og en annen spurte om hun kunne dele det på gruppa. Der er de. Der deler de, og det skulle jammen ikke forundre meg om de ikke lærer noe også. Tenk det. Og så er ikke jeg der.

Så nå blir det profil nummer 3. Jeg skal bruke tida og hake av til jeg har fått en vanntett profil. Denne gangen skal jeg ikke være venner med vennene mine, og jeg skal ikke være venner med elevene heller. Det er ikke personlig, kun profesjonelt.

DSC_0049.NEF

Jeg hopper i det. Høhø

Når politiske symbolsaker rammer ekte mennesker

Postet den av
2

Leste nettopp denne. Må kanskje advare om bilde og tekst som får det til å kverne i magen, og tårene til å presse seg fram.

Uansett; Det er historier som dette som gjør at reservasjonsretten betyr mye, selv om kun et lite mindretall av leger vil benytte seg av den. Og det er dette som er problemet med slike symbolsaker. For politikerne er det en sak det kan forhandles om, noe som kan fronte verdier og ideologier, og noe som går raskt, og er lite kostbart å endre. Ved regjeringsskifte ser vi slike symbolsaker ganske raskt. Her er vi! (I dette tilfellet: Her er Krf!). I tillegg er det viktig å rive ned forrige regjerings symbolsaker. Ikke det at det betyr like mye, men den latterliggjorte skolefruktordningen er vedtatt borte fra skolestart i august.

Jeg skal ærlig innrømme at før jeg begynte å jobbe i ungdomsskolen, så syntes jeg selv det var en litt tullete ting å bruke penger på for kommunene. Nå har jeg sett hvordan noen elever titter fram for å se om det ligger en frukt til overs, som de kan ta i tillegg til den de nettopp spiste, for det er det første de spiser i dag, og det hadde vært godt med en til. Elevene synes det betyr mye med den gratis frukten på skolen! Og det betyr faktisk ganske mye for kvinner i en allerede vond situasjon å bli møtt med et nei fra sin lege. Skjønner politikerne det når de sitter med sine forhandlinger?

Vi kan heldigvis trøste oss med at ved neste regjeringsskifte vil den første symbolsaken kun føre til at en håndfull vonbrotne fastleger må ta valget om de skal gå tilbake til å handle mot sin overbevisning, eller bite i det sure eplet og slutte å praktisere som fastleger.