Hvem er du på en skala fra gal til gal?

Jeg har en egenskap jeg ikke er spesielt stolt av. Min analytiske og systemelskende hjerne har veldig lyst til å putte deg i bås. Ikke for at jeg skal dømme deg, men for at jeg skal forstå deg, og kommunisere med deg på best mulig måte. Problemet er at båsene kan gi meg en falsk forestilling av at jeg vet alt om hvordan du fungerer. Derfor jobber jeg stadig med å utvide min forståelse av alle rare krinker og kroker av hva som gjør oss mennesklige. Kanskje mine forsøk på tankeverktøy kan være til hjelp for andre også?

Ved flere anledninger har jeg hørt og sett Pelle Sandstrak, eller mr Tourette som han kaller seg, som med humor og dypt alvor forteller sin historie om å vokse opp med en utfordring som ennå ikke hadde noe navn i Norge. I foredraget/stand-up-showet sitt leker han med forestillingen vår om hva som er «vanlig» eller «normalt». Han bruker scenen som en skalalinje og løper fra ende til ende, der begge utgjør en så ekstrem ende av skalaen at det bør resultere i en diagnose. Så normal at du er syk, liksom.

Og de diagnosebåsene er ganske skumle! Da jeg var yngre hang der reklameplakater på bussene i Stavanger med en liste over flere symptomer som var tilsynelatende ganske så vanlige og normale.(Tenkte jeg da, men det er jo slettes ikke umulig at jeg er litt unormal, om enn ikke sykelig). Etter lista fulgte teksten, med stooor skrift: KAN DET VÆRE PSYKOSE? Det var ikke det for min del, men det har blitt en sånn greie vi sier til hverandre i min krets, når det klages på et eller annet kroppslig eller mentalt – kan det være psykose?

Etter å ha møtt en del elever med ulike diagnoser, og vært med på å utrede og finne ut av, så har jo alle disse symptomene blitt en del av mitt mentale kartotek når jeg møter et stort eller lite menneske som gjør noe som utfordrer bellkurvens begrensninger av  normalitet og vanlighet. Men jeg har verken kompetanse, myndighet eller lyst til å dele ut diagnoser for å lage system i mangfoldet. Jeg har heller ikke lyst til å leve i en verden der man enten er passelig normal, eller har en diagnose. Så kartoteket må utvides, mangfoldet trenger flere glidende skalaer!

En av disse fikk jeg i forbindelse med et besøk til skolen min. Fantastiske Silje Marie Strandberg, har også en sterk og vond historie om hvordan et år med mobbing, og flere år med selvmobbing, ledet til et 10 år langt helvete i psykiatrien. Hun ble spurt av en av våre elever om hvorfor nettopp hun ble mobbet trodde hun. Svaret hennes var at hun trodde kanskje det var fordi at hun hadde et veldig sterkt personlighetstrekk – at hun var veldig sensitiv. Sterke personlighetstrekk!

I det daglige snakker vi jo sikkert en del om sånn er jeg, og sånn er det, og du da? Hva med det?, men det finnes jo også systematiske oversikter over mennesklige egenskaper som opptrer i glidende skalaer. Oftest finner vi dem i personlighetstester, og the big 5 er den mest anerkjente. Den måler oss på åpenhet, planmessighet, ekstroversjon, medmennesklighet og nevrotisisme. Innenfor disse finner vi mer hverdagslige begreper som fantasi, orden, selvdisiplin, varme, tillit og følsomhet. Uten å ha kilder på det, så vil jeg påstå at i hver ende av hver av dem vil en finne en eller annen form for tilstand som kan minne om galskap. (Tenk på en vilkårlig karakter i «Parterapi»)

Nå tenker du kanskje at jeg foreslår å personlighetsteste elever, og andre mennesker vi måtte møte på vår vei? Nei. Jeg gjør ikke det. Synes helst ikke at noen skal gjøre det. Derimot, så synes jeg det kan være lurt å lese litt om de ulike egenskapene. Våre styrker er ofte også våre svakheter. Hvordan veilede et menneske med et sterkt personlighetstrekk til å spille på styrken sin, men samtidig tøyle de egenskapene, eller den delen av egenskapen som hindrer deltagelse i fellesskap, eller som hindrer andre? Jeg tenker at det er avgjørende for å bygge toleranse, å anerkjenne ulike sterke personlighetstrekk som verdifulle og gyldige for fellesskapet, og at dette er noe av kjernen i mangfoldsarbeidet i skolen. Vi må kjenne mennesket på alle delene av de ulike skalaene fra gal til gal, og vi må vite noe om hva som kan være lurt å gjøre når vi møter de som er ganske langt ute på den ene eller andre enden.

Og de i midten? Jeg tenker at vi har en viktig jobb overfor disse også. Dersom du er så privilegert at du sitter øverst på bellkurvene, så må det aldri oppfattes som en invitasjon til å se ned på de under deg.

1 tanke på “Hvem er du på en skala fra gal til gal?

  1. Interessante tankar! Eg er svært opptatt av ulike mennesketypar. Dette handlar også om ledelse. Å la folk gjere det dei er gode til i staden for å presse alle til å gjere det samme. Ein får mykje meir energi ut av ei person som gjer det han likar. Eg trur dette er undervurdert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s